Blir jeg lurt?

[Gjest 0b48a...726]

Jeg og dama er i småbarnsfasen i vårt liv sammen, og jeg skal prøve å holde det kort.

Men i kort har jeg følt på det siste 2-3 årene at vi ikke er en like god match som vi tror vi er.  Venneparene våre ser opp til oss, men de ser overflaten.. De ser en behersket tålmodig mann som gjør alt for familien sin, og en dame som gjør alt sine nærmeste venner/familie.

Og nå når jeg hører fruen si ting som " Ah du skulle hørt xxxx snakke om deg altså, hun syntes du er så fantastisk bla bla og at vi er så fine sammen "   Og det skjer ofte..

Så blir jeg helt sånn.." Jada, slapp av nå.  Vi er ikke så perfekte" 

Og jeg vet ikke om fruen får en skikkelig boost av det, men hver gang så blir hun plutselig mer kjærlig. I en kort tid. 1-2 dager

Også er vi back at med det som sikkert anses som normal klaging og bla bla i hverdagslivet.

Eneste for min del, er at når disse kjærlige dagene skjer, så er det da jeg virkelig føler at "Yes..hun elsker meg"  Jeg blir møtt med smil i døren, jeg får kyss/kos gjennom dagen, vi komplimenterer hverandre. Og utfyller hverandre med det hverdagslige.. Kan liksom le av det slitsomme som ellers skjer.   Og det er sånn jeg ser for meg ordentlige gode forhold er.  Men som jeg skriver skjer dette alt i fra 10-15 ganger i året.. Det må liksom være en "event" som har skjedd hvor jeg eller henne blir priset av folk rundt oss..

Jeg er jo veldig på det der at veldig ofte får jeg nok, nok av mas og kjas.. At alt skal gjøres på hennes premisser, noe vi også prater/diskuterer også.. Og hun vet godt hun må jobbe sine ting, men det skjer ikke.. Har ikke skjedd på 10 år og vil ikke skje i fremtiden mest sannsynlig.

Men så kommer disse dagene da, trutt og enkelt som drar meg tilbake igjen, hvor jeg blir frelst av henne igjen og lever på det en uke.. Før det sakte men sikker går tilbake til gamle tanker.

Jeg ser på det litt sånn her

Vi har det fint den dagen, kanskje neste også.. Og jeg får helt glimt av hva som kan være og prøver å vedlikeholde det selvfølgelig.. Jeg gjør ikke noe endringer. Jeg komplimenterer like mye, og gjør like mye.  Prøver å holde den gode stemningen vedlike... Men så blir jeg slått ned av negativ oppførsel som feks at hun skriker til ungene fordi de søler eller ikke vil sove, eller på meg fordi jeg lot noen klær ligge på gulvet.. Ja you name it, det er mye som er "galt" og da faller bare alt igjen.

Sånn går det i sykluser.. Jeg har mistenkt at hun kan være bi polar, men samtidig så fraskriver jeg det fordi vi er småbarnsfasen og vi er slitne begge to.  Jeg har lettere for å la skittentøy og oppvask forfalle en dag eller to, mens hun må ta det løpende ellers blir hun gal.

Alt i alt begynner jeg å bli lei av å føle meg virkelig elsket en liten periode, for så å gå tilbake til "friendzone" hvor jeg føler at jeg bare går på autopilot for å tilfredsstille hennes liv.  Også skjer det ofte nok til at man rekker liksom ikke føle " nei dette går ikke lenger"

Jeg blir liksom sugd inn igjen. Og ja jeg er en som faller veldig lett for personer.. Så det har nok mye å gjøre med saken, og derfor har jeg en liten mistanke om at jeg kanskje blir litt manipulert også..At hun faktisk skjønner at det trenger bare å være 1 dag med gode ord og kjærlighet som holder meg gående 1 mnd til.  For jeg har catchet henne et par ganger at hun finner det på det hun sier, men da har hun jo bare sagt at hun sier det fordi hun egentlig bare vil komplimentere meg/oss også.. Så jeg ser jo ikke på det som noe dårlig, men heller at hun har mangel på ord for å kunne gjort det på en annen måte.

 

Men men..takk for at du leste, tar imot gode råd!

Anonymous poster hash: 0b48a...726

[Gjest 8606e...3ce]

Kjenner meg igjen i mye av dette, bare at det nok er enda verre stilt for meg, tenker jeg. Tre barn i barnehagealder, ikke mange «gode dager». Men en sjelden gang. Vet ikke om jeg har noe råd, verken til deg eller meg, men du er ikke alene. Det er sikkert ikke så enkelt for våre partnere heller, skal sies. Vi har jo alle lett for å se det kun fra vår egen side.

Anonymous poster hash: 8606e...3ce

[Gjest 0b48a...726]

Gjest 8606e...3ce skrev (17 timer siden):

Kjenner meg igjen i mye av dette, bare at det nok er enda verre stilt for meg, tenker jeg. Tre barn i barnehagealder, ikke mange «gode dager». Men en sjelden gang. Vet ikke om jeg har noe råd, verken til deg eller meg, men du er ikke alene. Det er sikkert ikke så enkelt for våre partnere heller, skal sies. Vi har jo alle lett for å se det kun fra vår egen side.

Anonymous poster hash: 8606e...3ce

Skjønner det, regner egentlig med at kanskje veldig mange føler det sånn på en måte eller annen... For hvor enkelt er det ikke å gi etter for partner sitt behov i en kort periode for å unngå konflikter og worst case brudd som man kan anta de fleste heller ikke vil ha.

 

Jeg vet det går samme andre veien også for mange menn, at de gjør husarbeid når fruen er på randen til å knekke sammen.

 

Men skal man bare akseptere at ikke alle er ment for å være sammen ? Og kanskje tilogmed ikke sammen med noen andre i det hele tatt?  For det er jo ikke en fasit at man må være med noen, men samtidig er det hyggelig å ha noen å dele livet med.

Er en vanskelig greie i det hele syntes jeg. For veldig generelt sett.. Kaster man ikke bort livet enten eller?  

Altså hvis man blir i forhold man egentlig ikke er "committed" til.. Eller om man snur på det og forblir alene og isolert. ( forutsett at man isolerer seg frivillig/ufrivillig) 

Anonymous poster hash: 0b48a...726

[Gjest bd3ad...9c7]

Ja, det kan jo virke som behovene til damen din kommer mest frem inni bilde her, når det gjeller forholdet deres. 

Men du har kanskje sett til nå? at dere trenger ulike emosjonel trygghet innen for forholdet deres.

Går det kanskje ann å få snakket med damen din, om hva du kunne ha ønsket deg ?

Anonymous poster hash: bd3ad...9c7