Vurderer å starte et nytt liv

[Anonym skjønner du]

Jeg har et barn med en mann som mishandler meg. Jeg gikk fra han for flere år siden, men fortsatt så gjør han alt for å bryte meg ned. Trakassere meg. Baksnakker meg i bygda og setter ut usanne rykter. Har manipulert barnevern og alle instanser til å tro at han er en bedre forelder enn meg. Så nå har han på en måte vunnet, fordi barnevernet mener at han er den beste omsorgsgiveren. 

Jeg vurderer nå å bare dra. Jeg flytta hit fordi jeg så for meg et samliv, en familie. Men jeg ble bare skjelt ut og mishandla fra dag en, utroskap. Han rusa seg masse, festa og hang med venner istedet for å prioritere meg og barnet. Kalte meg stygge ting hver eneste dag. Ropte og skrek til meg foran barnet. Ja, jeg måtte bare gjøre det slutt, kunne ikke ha det sånn.

Men jeg klarte likevel ikke å gi slipp på drømmen om en familie, så dum som jeg var så kjempet jeg for det, alt for lenge. Min familie som bor 5 timer unna tilbydde seg helt i starten å betale flyttebil og alt for at jeg skulle komme tilbake dit når ting viste seg å bli slik det ble. Men jeg takket pent nei, fordi jeg følte jeg ikke kunne gjøre det mot sønnen min. Sønnen min fortjente å ha begge foreldrene i livet sitt, og jeg kjempa for det så lenge. Til ingen nytte.

Det har vært en evig lang kamp, hvor jeg har prøvd å prate fornuft, få han til å forstå følelser og psykologi. Prøvd å bli møtt med forståelse, empati, respekt, uten nytte. Prøvd å få han til å ta ansvar for sitt, og være med å dra lasset i samme retning, til det beste for barnet og alle. Han har bare vært destruktiv, tatt gale valg, gått til personangrep, kalt meg stygge ting, og brutt meg ned.

Så klarte han altså å manipulere alle til å tro at ting var omvendt. Og han vant derfor hovedomsorgen for barnet vårt. Nå kjemper han for at jeg skal få mindre og mindre med barnet vårt og gjøre. 

Jeg ønsker 50/50, et godt samarbeid og om mulig et vennskap eller iallefall en ok relasjon slik at det kan være optimalt for barnet vårt. Og det kun fordi jeg elsker barnet vårt så høyt at jeg er villig til å legge alle godklutene til for at h*n skal ha det best mulig.

Jeg begynner å bli veldig rådvill og nedbrutt. Og ofte har jeg tanker om at jeg bare skal dra. Selge leiligheten min, flytte til en annen by, en annen kommune, starte helt på nytt. 

Men jeg elsker jo barnet mitt så høyt. Og jeg ønsker jo å være mamma, ønsker å gi min kjærlighet og omsorg, mine erfaringer og lærdom. Og jeg kommer jo til å bli fylt med sorg og savn om jeg forlater barnet mitt, og tenker barnet også vil kjenne på det samme.

Men hvordan ellers skal jeg klare dette? Jeg begynner å bli så lei og sliten.

Han lar meg ikke gå videre heller, for han sender meldinger til de jeg kommer i kontakt med og lager drama. Og ellers sørger for at jeg er såpass påvirket av et vanskelig samarbeid, at det ødelegger for min evne til å skape noe nytt og godt med noen andre. Og andre skygger jo også banen så fort de hører om hvordan han holder på, fordi de blir redd for at dette skal komplisere ting osv.

Dette ødelegger livskvaliteten min så mye at jeg også er innom tanken på at døden kanskje ikke er så ille likevel.

Altså, hva skal jeg gjøre? Burde jeg faktisk bare dra og starte på nytt et annet sted? Eller skal jeg fortsette å stå i dette. Ensom, i en bygd der jeg ikke har noen, verken venner eller familie å spille på. Og ikke får jeg meg kjæreste heller fordi det florerer av rykter om meg i hele bygda, samt dette problemet nevnt noen avsnitt tilbake.

Hjelp meg, jeg trenger å høre enten råd eller empati. 

[Selfuniverse]

2 hours ago, Anonym skjønner du said:

Det har vært en evig lang kamp, hvor jeg har prøvd å prate fornuft, få han til å forstå følelser og psykologi. Prøvd å bli møtt med forståelse, empati, respekt, uten nytte. Prøvd å få han til å ta ansvar for sitt, og være med å dra lasset i samme retning, til det beste for barnet og alle. Han har bare vært destruktiv, tatt gale valg, gått til personangrep, kalt meg stygge ting, og brutt meg ned.

Jeg har flere års erfaring med noe av det samme. Det viktigste å sette punktum for, er at slike personer aldri kommer til å forandre seg, med mindre de har uttrykt selv på en eller annen måte at de trenger hjelp. Så misjonering inn i slike personers indre virke har faktisk bare negativ effekt på den som prøver å misjonere.

Man kan spekulere lenge rundt hvorfor det finnes slike personer. Siden du nevner at han ruser seg ofte, så kan jeg foreksempel nevne at langvarig og regelmessig alkoholbruk har en tendens til å skape uforanderlige personligheter, der inntrykk fra omverdenen ikke lenger kan bli behandlet i store deler av hjernen, men går heller rett til besluttningsfasen der målet er 100% å forsvare seg selv på alle tilgjengelige måter, som selvfølgelig inkluderer aggressivitet.

Ingen kan forandre denne personen,(utifra det du forteller om ham så langt), Men det er jo noe du har lært for lenge siden uansett antar jeg.

2 hours ago, Anonym skjønner du said:

et godt samarbeid og om mulig et vennskap eller iallefall en ok relasjon slik at det kan være optimalt for barnet vårt. Og det kun fordi jeg elsker barnet vårt så høyt at jeg er villig til å legge alle godklutene til for at h*n skal ha det best mulig.

Jeg må si ett klart nei her, utifra det du har sagt om ham. Jeg regner med han bare utnytter godviljen din som han har gjort hele tiden. Det du forteller er ganske 100% klart for meg at det ikke kommer til å bli ett bra samarbeid, vennskap, eller ok relasjon.

Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil. Så det du kan gjøre, er at du først snakker med din ex om at du gjerne vil få løst opp i eventuelle problemer mellom dere for barnets skyld ved at dere avtaler ett møte med kommunens familievernkontor, eller barnevernkontor, slik at dere kan få snakket sammen med en rådgiver tilstede som kan gi dere profesjonell hjelp. Vær spesifikk til din ex om at det ikke nødvendigvis handler om forholdet mellom dere, men bare om barnets beste. Hvis han er avvisende til ett slikt forslag så har du ett mer klart svar på om dine visjoner er oppnåelig.

Du sa ingenting om at du har snakket med kommunen vedrørende din side av saken. Førsteposten din her er ganske utfyllende, så noe lignende hadde nok vært greit å fortelle til noe kontor i kommunen vil jeg påstå. Men absolutt ikke noe om tankene rundt din egen død.

2 hours ago, Anonym skjønner du said:

Han lar meg ikke gå videre heller, for han sender meldinger til de jeg kommer i kontakt med og lager drama. Og ellers sørger for at jeg er såpass påvirket av et vanskelig samarbeid, at det ødelegger for min evne til å skape noe nytt og godt med noen andre.

Isolering er ett verktøy som brukes av 'mindre gode' personligheter ja. Helt vanlig. Min ex prøvde tilogmed å isolere meg fra min genetiske familie som jeg vokste opp med. Og det var i ferd med å virke, men jeg hadde tatt noen 'forhåndsregler', så heldigvis fungerte det omvendt av hva hun ville.

En av grunnene til at han isolerer deg er nettopp slik at du ikke skal få hjelp til å kjempe mot ham.

2 hours ago, Anonym skjønner du said:

Dette ødelegger livskvaliteten min så mye at jeg også er innom tanken på at døden kanskje ikke er så ille likevel.

Jeg er ikke kvalifisert til å svare på dette, eller gi deg råd. Jeg bare kommenterer.

Her er noen punkter verdt å merke seg hvis du ikke forlater denne verdenen:

-Situasjonen til barnet ditt har garantert en større mulighet til å bli bedre en gang i fremtiden. Og hvis han greier å ruse seg / drikke seg til døds, så er du der for å ta imot barnet ditt.

-Du kan kjempe for at barnet ditt kan få det bedre. Du har mange lovlige metoder du kan iverksette for å bli hørt og påvirke fremtiden til barnet ditt.

-Den 'ikke så gode personen' vinner ikke 100%

-Du kan tilogmed trekke deg litt tilbake, for å få samlet deg, snakke med advokater, venner, familie, rådgivere, etc og bli mer forberedt til å komme sterkere tilbake på ett senere tidspunkt.

-Barnet ditt har en mamma.

-Man skal ikke la terrorister vinne. Og det støtter du da.

 

2 hours ago, Anonym skjønner du said:

Altså, hva skal jeg gjøre? Burde jeg faktisk bare dra og starte på nytt et annet sted? Eller skal jeg fortsette å stå i dette. Ensom, i en bygd der jeg ikke har noen, verken venner eller familie å spille på. Og ikke får jeg meg kjæreste heller fordi det florerer av rykter om meg i hele bygda

Først og fremst må du slette alt din eks har sagt til deg om tingenes tilstand rundt dere. Fordi alt kan være løgn. Så hvis han har sagt noe sånt som at "alle nede på kaffeen vet hvordan du er nå", eller "Det er ingen andre damer jeg snakker med som forstår hvorfor du holder på sånn", så kan det være oppkonstruert terror, eller halvsannheter der han kanskje snakket med en dame som han manipulerte i sin favør.

Ikke tro at hele verden er imot deg. Det er det HAN vil at du skal tro. Det er nok mye folk som tenker selv og har en del anelse om hvordan han der er, så det kan være flere som tenker negativt om ham enn deg. Så lenge det ikke finnes statistisk forskning på det så er det nok bare å ta det ganske med ro. Men viktigste er å ikke la han få styre hvordan du skal oppleve verden, og også endelig annerkjenne at du er i en slags krig med denne personen (utifra hva du skriver om ham).

Ønsker deg ett lykkelig liv med barnet ditt en gang i fremtiden!

Endret 22. februar 2023 av Selfuniverse

[DimSum]

Man forlater da ikke barnet sitt fordi man har det vanskelig!? Det er det aller aller verste man kan gjøre i hvilken som helst situasjon. Finn en løsning der barnet ditt ikke blir skadelidende og den som taper og må betale en livslang pris pga foreldrene sine valg.

Om det er så ille at du ikke klarer å bo i bygda, så flytt til den aller nærmeste stedet der ingen kjenner deg og start på nytt men ikke flytt langt unna, det må være såpass at barnet ditt ikke får sin hverdag snudd på hodet. 

Du valgte å få barn med han, du har valgt å stå i det, så det må du nå. Frem til barnet blir såpass gammelt at du kan flytte lenger unna og kutte kontakt med far fordi sønnen/dattera di klarer å opprettholde kontakten med far selv. Du kan ikke lenger sette deg selv først, du må alltid sette barnet ditt først.

 

 

Endret 22. februar 2023 av DimSum

[Athos2011]

Anonym skjønner du skrev (16 timer siden):

Jeg har et barn med en mann som mishandler meg. Jeg gikk fra han for flere år siden, men fortsatt så gjør han alt for å bryte meg ned. Trakassere meg. Baksnakker meg i bygda og setter ut usanne rykter. Har manipulert barnevern og alle instanser til å tro at han er en bedre forelder enn meg. Så nå har han på en måte vunnet, fordi barnevernet mener at han er den beste omsorgsgiveren. 

Jeg vurderer nå å bare dra. Jeg flytta hit fordi jeg så for meg et samliv, en familie. Men jeg ble bare skjelt ut og mishandla fra dag en, utroskap. Han rusa seg masse, festa og hang med venner istedet for å prioritere meg og barnet. Kalte meg stygge ting hver eneste dag. Ropte og skrek til meg foran barnet. Ja, jeg måtte bare gjøre det slutt, kunne ikke ha det sånn.

Men jeg klarte likevel ikke å gi slipp på drømmen om en familie, så dum som jeg var så kjempet jeg for det, alt for lenge. Min familie som bor 5 timer unna tilbydde seg helt i starten å betale flyttebil og alt for at jeg skulle komme tilbake dit når ting viste seg å bli slik det ble. Men jeg takket pent nei, fordi jeg følte jeg ikke kunne gjøre det mot sønnen min. Sønnen min fortjente å ha begge foreldrene i livet sitt, og jeg kjempa for det så lenge. Til ingen nytte.

Det har vært en evig lang kamp, hvor jeg har prøvd å prate fornuft, få han til å forstå følelser og psykologi. Prøvd å bli møtt med forståelse, empati, respekt, uten nytte. Prøvd å få han til å ta ansvar for sitt, og være med å dra lasset i samme retning, til det beste for barnet og alle. Han har bare vært destruktiv, tatt gale valg, gått til personangrep, kalt meg stygge ting, og brutt meg ned.

Så klarte han altså å manipulere alle til å tro at ting var omvendt. Og han vant derfor hovedomsorgen for barnet vårt. Nå kjemper han for at jeg skal få mindre og mindre med barnet vårt og gjøre. 

Jeg ønsker 50/50, et godt samarbeid og om mulig et vennskap eller iallefall en ok relasjon slik at det kan være optimalt for barnet vårt. Og det kun fordi jeg elsker barnet vårt så høyt at jeg er villig til å legge alle godklutene til for at h*n skal ha det best mulig.

Jeg begynner å bli veldig rådvill og nedbrutt. Og ofte har jeg tanker om at jeg bare skal dra. Selge leiligheten min, flytte til en annen by, en annen kommune, starte helt på nytt. 

Men jeg elsker jo barnet mitt så høyt. Og jeg ønsker jo å være mamma, ønsker å gi min kjærlighet og omsorg, mine erfaringer og lærdom. Og jeg kommer jo til å bli fylt med sorg og savn om jeg forlater barnet mitt, og tenker barnet også vil kjenne på det samme.

Men hvordan ellers skal jeg klare dette? Jeg begynner å bli så lei og sliten.

Han lar meg ikke gå videre heller, for han sender meldinger til de jeg kommer i kontakt med og lager drama. Og ellers sørger for at jeg er såpass påvirket av et vanskelig samarbeid, at det ødelegger for min evne til å skape noe nytt og godt med noen andre. Og andre skygger jo også banen så fort de hører om hvordan han holder på, fordi de blir redd for at dette skal komplisere ting osv.

Dette ødelegger livskvaliteten min så mye at jeg også er innom tanken på at døden kanskje ikke er så ille likevel.

Altså, hva skal jeg gjøre? Burde jeg faktisk bare dra og starte på nytt et annet sted? Eller skal jeg fortsette å stå i dette. Ensom, i en bygd der jeg ikke har noen, verken venner eller familie å spille på. Og ikke får jeg meg kjæreste heller fordi det florerer av rykter om meg i hele bygda, samt dette problemet nevnt noen avsnitt tilbake.

Hjelp meg, jeg trenger å høre enten råd eller empati. 

For en fæl fyr denne personen må være, slik som du forteller om her. Dette er jo en helt håpløs måte å oppføre seg på overfor deg. Det er kanskje ikke så realistisk å tro at han vil endre seg. Kanskje du bare skal tenke på deg selv?

Når det gjelder folkesnakket og slike ting som er på sånne små plasser, så er ofte dette nådeløst. Mange har nok erfaring med at folk som er "utabygds" ikke blir trodd på.   Men jeg skjønner at det er et vanskelig valg i forhold til barnet ditt. Jeg har ikke annet råd å gi enn  at du må tenke på deg og ditt. Kanskje rådet til dine foreldre ikke er så dumt?

[Gjest 86679...f20]

Enten kan du fortsette å bo der og ha minst mulig med han å gjøre. Kanskje du klarer å holde ut med dette en stund. Å flytte vekk er også en mulighet om du føler at du må gjøre det.

Anonymous poster hash: 86679...f20

[Anonym skjønner du]

Selfuniverse skrev (18 timer siden):

Jeg har flere års erfaring med noe av det samme. Det viktigste å sette punktum for, er at slike personer aldri kommer til å forandre seg, med mindre de har uttrykt selv på en eller annen måte at de trenger hjelp. Så misjonering inn i slike personers indre virke har faktisk bare negativ effekt på den som prøver å misjonere.

Man kan spekulere lenge rundt hvorfor det finnes slike personer. Siden du nevner at han ruser seg ofte, så kan jeg foreksempel nevne at langvarig og regelmessig alkoholbruk har en tendens til å skape uforanderlige personligheter, der inntrykk fra omverdenen ikke lenger kan bli behandlet i store deler av hjernen, men går heller rett til besluttningsfasen der målet er 100% å forsvare seg selv på alle tilgjengelige måter, som selvfølgelig inkluderer aggressivitet.

Ingen kan forandre denne personen,(utifra det du forteller om ham så langt), Men det er jo noe du har lært for lenge siden uansett antar jeg.

Jeg må si ett klart nei her, utifra det du har sagt om ham. Jeg regner med han bare utnytter godviljen din som han har gjort hele tiden. Det du forteller er ganske 100% klart for meg at det ikke kommer til å bli ett bra samarbeid, vennskap, eller ok relasjon.

Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil. Så det du kan gjøre, er at du først snakker med din ex om at du gjerne vil få løst opp i eventuelle problemer mellom dere for barnets skyld ved at dere avtaler ett møte med kommunens familievernkontor, eller barnevernkontor, slik at dere kan få snakket sammen med en rådgiver tilstede som kan gi dere profesjonell hjelp. Vær spesifikk til din ex om at det ikke nødvendigvis handler om forholdet mellom dere, men bare om barnets beste. Hvis han er avvisende til ett slikt forslag så har du ett mer klart svar på om dine visjoner er oppnåelig.

Du sa ingenting om at du har snakket med kommunen vedrørende din side av saken. Førsteposten din her er ganske utfyllende, så noe lignende hadde nok vært greit å fortelle til noe kontor i kommunen vil jeg påstå. Men absolutt ikke noe om tankene rundt din egen død.

Isolering er ett verktøy som brukes av 'mindre gode' personligheter ja. Helt vanlig. Min ex prøvde tilogmed å isolere meg fra min genetiske familie som jeg vokste opp med. Og det var i ferd med å virke, men jeg hadde tatt noen 'forhåndsregler', så heldigvis fungerte det omvendt av hva hun ville.

En av grunnene til at han isolerer deg er nettopp slik at du ikke skal få hjelp til å kjempe mot ham.

Jeg er ikke kvalifisert til å svare på dette, eller gi deg råd. Jeg bare kommenterer.

Her er noen punkter verdt å merke seg hvis du ikke forlater denne verdenen:

-Situasjonen til barnet ditt har garantert en større mulighet til å bli bedre en gang i fremtiden. Og hvis han greier å ruse seg / drikke seg til døds, så er du der for å ta imot barnet ditt.

-Du kan kjempe for at barnet ditt kan få det bedre. Du har mange lovlige metoder du kan iverksette for å bli hørt og påvirke fremtiden til barnet ditt.

-Den 'ikke så gode personen' vinner ikke 100%

-Du kan tilogmed trekke deg litt tilbake, for å få samlet deg, snakke med advokater, venner, familie, rådgivere, etc og bli mer forberedt til å komme sterkere tilbake på ett senere tidspunkt.

-Barnet ditt har en mamma.

-Man skal ikke la terrorister vinne. Og det støtter du da.

 

Først og fremst må du slette alt din eks har sagt til deg om tingenes tilstand rundt dere. Fordi alt kan være løgn. Så hvis han har sagt noe sånt som at "alle nede på kaffeen vet hvordan du er nå", eller "Det er ingen andre damer jeg snakker med som forstår hvorfor du holder på sånn", så kan det være oppkonstruert terror, eller halvsannheter der han kanskje snakket med en dame som han manipulerte i sin favør.

Ikke tro at hele verden er imot deg. Det er det HAN vil at du skal tro. Det er nok mye folk som tenker selv og har en del anelse om hvordan han der er, så det kan være flere som tenker negativt om ham enn deg. Så lenge det ikke finnes statistisk forskning på det så er det nok bare å ta det ganske med ro. Men viktigste er å ikke la han få styre hvordan du skal oppleve verden, og også endelig annerkjenne at du er i en slags krig med denne personen (utifra hva du skriver om ham).

Ønsker deg ett lykkelig liv med barnet ditt en gang i fremtiden!

Tusen takk for et utrolig fint og utfyllende svar. Har ikke så mye å gi i retur, annet enn min takknemlighet. Og at jeg har lest det flere ganger og tatt det til meg.

[TwoFace]

Dette var rett og slett trist å lese. Føler med deg trådstarter! Jeg vil bare si noe som kanskje oppmuntrer deg. Du er unik, du er fantastisk, du er en fighter. Ikke gi deg! Ungen din er heldig som har en så unik person som deg til mor! Aldri gi opp mot slike mannfolk! Du er så mye bedre!

[Rune_says]

Ettersom du har fått barnevernet mot deg så er det OK å flytte.  Foreldrebidrag får du lov til å betale uansett hvor du bor.  Prøv evt en modell der barnet kan tilbringe ferier med deg istedenfor vanlig daglig/ukentlig deling. Bør faktisk være enklere å argumentere for om du flytter et stykke bort.

Barnevernet har høyt utdannede ansatte.  Med det følger ofte et konkurranseinstinkt som gjør at de vil gjøre alt for å vinne rettssaker.

Nå lages det til og med Bollywood filmer om det norske barnevernet:

https://www.vg.no/rampelys/film/i/LlkPeP/norsk-barnevernssak-blir-bollywood-film-katastrofale-konsekvenser

https://tv.vg.no/video/259170/trailer-mrs-chatterjee-vs-norway

[Gjest c98ef...8d9]

Kort og "enkelt" ( Ingen ting i slike situasjoner er enkelt)

Søk psykolog. Gå i timer, forklar din situasjon og bruk timene for det det er verdt.

Har du en psykolog som kan backe deg er er det alfa og omega.

 

Så, du sier han ruser seg ofte, rundt barnet også eller bare med venner/familie ?  Og evt hva er "ruse" seg for deg.. Er det å bli drita full for så å ha hangover dagen etterpå må du se lenge etter noe annet.

Eller er det at han drikker seg sørpings og faller om i hjemmet og barnet må våkne til en bakfull pappa liggende i gangen ?

Mange vet ikke at de har drikkeproblemer, men det kan med ikke så altfor mye jobb fåes frem i lyset.
Hvis hele bygda er i mot deg, så er det vanskelige selvsagt, men er du en oppegående genuin "normal" person.. Så har jeg så ekstremt vanskelig å tro at alle i er i mot deg, for å støtte en rusa pappa.

De som vet han ruser seg, kan du ikke spille på samvittigheten deres? Og faktisk møte de, sitte ned og ha en voksen samtale med de om at du er bekymret for ditt barn og føler deg maktesløs?  Jeg skjønner bare ikke hvor du evt bor hvis det faktisk er sånn..

Jeg vet det er sånn i sigøyner camper rundt om i Norge, men det er noe helt annet enn etniske nordmenn sin moral og kultur.

 

Alt i alt kan jeg bare anta at ikke alt er ved sine fulle fem hos deg heller, ettersom du har fått barn med en som ruser seg, han klarer å manipulere deg til å få barnevernet mot deg..Altså vi alle vet det skjer..begge veier.  Men for at en mann skal kunne svartmale en kvinne skal det virkelig mye til altså..

Så ja.. Derfor jeg sier start med en psykolog.. De vil mye bedre enn oss her på forumet se om du er full av piss og sugercoater ting her, eller om du genuint har en sak.   Så ja.. Bruk psykologene rundt deg, om du ikke er fornøyd finnes det alltid flere psykologer rundt om.   Men igjen.. ta til deg det du får tilbake i timene også.. Og hvis bygda er i mot deg.   Gå til noen utenfor "rekkevidde" som mannen din ikke når.

Anonymous poster hash: c98ef...8d9