Hvis en person i forholdet tjener mye mer penger. Hvordan fordele ekstra utgifter best mulig?

[Gjest 11082...97a]

Hvis en person har mye bedre lønn enn den andre personen i et forhold. Men den personen som tjener aller mest ønsker å for eksempel reise på dyre ferieturer, og bestille take-away mye oftere enn samboeren gjør. 

Likevel forventer den personen med aller best lønn at samtlige  utgifter skal deles helt likt hele veien. Hvordan kan dette egentlig løses, hvis personen med mindre lønn i det lengre løp rett og slett ikke har råd til å være med på alt dette? 

Anonymous poster hash: 11082...97a

[TwoFace]

Enten så får den personen med mest penger spandere, eller så kan den som tjener mindre prøve å skaffe seg mer i inntekt, eller takke nei til å være med på ting den ikke har råd til. Jeg er veldig enig i at fellesutgifter skal fordeles likt, uavhengig av inntekt. Men om den som tjener mest er lite villig til å spandere, så forteller jo det meg mer om hvilken person jeg deler livet mitt med.

Løsninger: En bedre betalt jobb. Ekstra jobb. Kutte ned på andre utgifter, etc.

[knutinh]

Hvis person A ønsker et fellesforbruk på X, og person B ønsker et fellesforbruk på Y hvor Y << X så lar ikke det seg løse med lik betaling.

En mulighet er å betale likt for forbruk, og så betaler (og eier) heller person A mer av felles bolig. Da vil begge sitte igjen med en andel etter et samlivsbrudd som er proporsjonalt med det de har bidratt med fratrekt felles forbruk. Men person B vil kanskje oppleve at mye av lønna da går til ting han ikke ser verdien av, og at eierskapet i bolig blir unødig lav.

En annen mulighet er som noen bekjente. Han vil ha en fin bil til godt over en million. Hun mener at 0.5 million er nok for en bil. Løsningen er at hun betaler halvparten av 0.5 mill, han betaler det overskytende. Hvis dama er rik og vil reise til Bali mens mannen er fattig og vil reise til Gøteborg så kan han kanskje betale halvparten av det han synes en ferietur skal koste, så kan hun spytte i resten?

Det er også mulig å lage ordninger hvor den som tjener minst kan dra mer av lasset på andre måter (hente/levere barn, lage mat, pusse opp hus…). Man skal være ganske bevisst og ha endel «forholdskapital» for å få sånt til å funke.

Hvis man er i et langsiktig forhold så tenker jeg at den som tjener mye mer enn den andre godt kan være litt generøs. Man bør finne en rimelig ordning på hvem som betaler og eier varige verdier (hus), unngå at en part betaler hus mens den andre betaler løpende utgifter, og forøvrig prøve å bygge seg et godt liv sammen.

-k

Endret 13. februar 2023 av knutinh

[Dubious]

Den som har mindre råd, får finne seg en ny partner som bryr seg om mer enn å bruke penger. 

[Rune_says]

Boliglån bør betales likt, ellers kan den som har betalt mest på boliglånet sitte igjen med tilsvarende andel av boligen - og den vil gjerne ha øket i verdi mer enn man klarer å spare.  M.a.o. svært ugunstig ved brudd om man som den svake parten antok at det alltid blir lik fordeling.

Samboeravtale er greiest.  Felles økonomi til nødvendige ting.  Evt "hobby-budsjett"/"gøy budsjett" hver for seg.

Felleseie og særeie så vel som betaling og eierskap i bolig er det best om man setter opp i avtale.

Dersom man er gift så er fasiten ofte 50/50 ved brudd, men igjen denne "fellen" ift hvem som har betalt boliglånet.

Motsatt (om ikke enighet ved brudd) og en part har vært hjemmeværende og uten lønn og uten mulighet til å betale boliglån, så kan allikevel husarbeide etc verdsettes til en andel av boligen.  Verdi av arv og gaver du har fått i løpet av samlivet kan også gi grunnlag for "skjevdeling"  https://www.dnb.no/dnbnyheter/no/bolig/slik-deler-dere-boligen-ved-skilsmisse  Må dog kunne dokumenteres.

Endret 13. februar 2023 av Rune_says

[Mercruiser]

On 2/13/2023 at 2:54 PM, Rune_says said:

Boliglån bør betales likt, ellers kan den som har betalt mest på boliglånet sitte igjen med tilsvarende andel av boligen - og den vil gjerne ha øket i verdi mer enn man klarer å spare.  M.a.o. svært ugunstig ved brudd om man som den svake parten antok at det alltid blir lik fordeling.

Ved samlivsbrudd er det i utgangspunktet underordnet hvor mye den enkelte har betalt på boliglånet relatert til hvordan verdien skal fordeles. Dette reguleres av de såkalte skjevdelingsreglene. Det som betyr mest for skjevdelingen er innskudd på kjøpstidspunktet. Gjelden hefter man for i fellesskap, uavhengig av hvem som har betalt hva. 

Eksempel: Bolig til 10 mill. der en av partene skyter inn 2,5 mill. og resten finansieres av gjeld. Da har innskyter særæie på 25 %. Resten, dvs. 75 %, eier de i fellesskap, altså 37,5 % hver. Innskyter vil samlet eie (25+37,5) 62,5 %. Når samlivsbrudd oppstår er boligens verdi økt til eksempelvis 15 mill. og gjelden redusert til 5 mill. Det er restverdi etter innfrielse av gjeld som skal skjevdeles, altså 10 mill. Innskyter får iht. dette eksempelet 6,250 mill. og den andre får 3,750 mill.    

Skjevdelingsreglene gjelder i utgangspunktet både for gifte og samboere. Forskjellen er at for gifte er utgangspunktet felleseie og for samboere særeie. Skjevdeling for gifte forutsetter at innskuddet kan dokumenteres at er særæie - f.eks. arv, gave eller midler fra tidligere særeid bolig. 

Endret 19. februar 2023 av Mercruiser

[Zeph]

Det er opp til kva den enkelte vil. Dei to vanlegaste ordningane er ev. at alt felles blir delt 50/50 uavhengig av inntekt eller at den med høgast inntekt bidreg meir til fellesskapet. Me har praktisert at den med høgast inntekt betalar meir av fellesutgifter.

Det viktigaste er at dei to involverte har åpen og klar dialog og blir einige om ei løysing. Å la ting skure og gå utan dialog eller der ein eller begge ikkje er tilfreds kan ende i trøbbel ein dag.

Minstekrav bør vere at begge har inntekt nok til å dekke sin del av fellesutgifter, og helst litt ekstra til anna bruk.

Lån, bustad og eigedom bør fordelast etter kapasitet og betalingsevne. Der bør ein følgje eigarbrøk til betaling av lån, oppussing, vedlikehald osv.

Mercruiser skrev (48 minutter siden):

Ved samlivsbrudd er det i utgangspunktet underordnet hvor mye den enkelte har betalt på boliglånet relatert til hvordan verdien skal fordeles. Dette reguleres av de såkalte skjevdelingsreglene. Det som betyr mest for skjevdelingen er innskudd på kjøpstidspunktet. Gjelden hefter man for i fellesskap, uavhengig av hvem som har betalt hva. 

Eksempel: Bolig til 10 mill. der en av partene skyter inn 2,5 mill. og resten finansieres av gjeld. Da har innskyter særæie på 25 %. Resten, dvs. 75 %, eier de i fellesskap, altså 37,5 % hver. Innskyter vil samlet eie (25+37,5) 62,5 %. Når samlivsbrudd oppstår er boligens verdi økt til eksempelvis 15 mill. og gjelden redusert til 5 mill. Det er restverdi etter innfrielse av gjeld som skal skjevdeles, altså 10 mill. Innskyter får iht. dette eksempelet 6,250 mill. og den andre får 3,750 mill.    

Skjevdelingsreglene gjelder i utgangspunktet både for gifte og samboere. Forskjellen er at for gifte er utgangspunktet felleseie og for samboere særeie. Skjevdeling for gifte forutsetter at innskuddet kan dokumenteres at er særæie - f.eks. arv, gave eller midler fra tidligere særeid bolig. 

Kva meiner du med at innskot betyr mest? Innskot (eigenkapital) har like mykje verdi per krone som eit lån, og det er på ingen måte underordna kva den enkelte har betalt på av lån. Den personen som er ansvarleg for ein del av lånet eig samtidig tilsvarande verdi i prosent på bustaden. Om ein person har 50% av totalverdien i EK og den andre betjener 50% i lån (altså 100% av lånet), så eig dei like mykje.

Om dei tok opp eit felles lån, men ein av dei betalar større terminbeløp enn den andre så skal det reflektere eigarskap av bustaden.

[Brother Ursus]

I Norge har vi likestilling så det skal selvfølgelig være 50/50. Ser ingen grunn til at én partner skal subsidiere den andre. I forhold hvor kvinnen tjener mer enn mannen vil også kvinnen gå fra mannen i opptil 90% av tilfellene. Menn må slutte å være simper bare for å få sex og kjærlighet. Da er det bedre å lære å være glad i seg selv, eller betale for sex, eller ha et annet rent transaksjonelt forhold.

[Mercruiser]

18 hours ago, Zeph said:

Det er opp til kva den enkelte vil. Dei to vanlegaste ordningane er ev. at alt felles blir delt 50/50 uavhengig av inntekt eller at den med høgast inntekt bidreg meir til fellesskapet. Me har praktisert at den med høgast inntekt betalar meir av fellesutgifter.

Det viktigaste er at dei to involverte har åpen og klar dialog og blir einige om ei løysing. Å la ting skure og gå utan dialog eller der ein eller begge ikkje er tilfreds kan ende i trøbbel ein dag.

Minstekrav bør vere at begge har inntekt nok til å dekke sin del av fellesutgifter, og helst litt ekstra til anna bruk.

Lån, bustad og eigedom bør fordelast etter kapasitet og betalingsevne. Der bør ein følgje eigarbrøk til betaling av lån, oppussing, vedlikehald osv.

Kva meiner du med at innskot betyr mest? Innskot (eigenkapital) har like mykje verdi per krone som eit lån, og det er på ingen måte underordna kva den enkelte har betalt på av lån. Den personen som er ansvarleg for ein del av lånet eig samtidig tilsvarande verdi i prosent på bustaden. Om ein person har 50% av totalverdien i EK og den andre betjener 50% i lån (altså 100% av lånet), så eig dei like mykje.

Om dei tok opp eit felles lån, men ein av dei betalar større terminbeløp enn den andre så skal det reflektere eigarskap av bustaden.

Hva jeg mener med det? Jeg bare forklarer hvordan disse reglene fungerer. Jeg har selv vært gjennom det samme. Dette kan du få bekreftet av en hvilken som helst advokat som håndterer samlivsbrudd. 

Imidlertid har partene full anledning til å inngå avtaler som regulerer særeie. Ved særavtaler kan synsingen du bedriver ha relevans, ikke ellers. 

[Gjest b7b8e...b9c]

Høres ut som er ferskt og ungt forhold dette her.

For jeg må ærlig si at jeg har vondt for å tro at noen på 30+ ikke enser å tenke at en med lav inntekt kan ha samme livsstil som en som har høy inntekt.

 

Men igjen, hva vet jeg.. Dama mi tjener halvparten av meg (400k) og har likevel et forbruk som er 3x så høyt som meg. Hadde hun vært rundt i flere forhold skjønner jeg at folk kan stille spm med hvordan ting funker her i Norge.

 

Anonymous poster hash: b7b8e...b9c

[dundersalt123]

Tjener selv en god del mer enn min kone. i mitt hode er det helt selvsagt at jeg da dekker større andel av alle kostander. Det beste og enkleste er felles økonomi. Alt annet er i mitt hode en fallitterklæring av forholdet. Pass også på at begge er medeier på huset, så ingen "tvinges" til å bli værende grunnet økonomi. Det er kun egnet til å skape sur stemning.

Skal man være sammen resten av livet blir det helt unaturlig om den ene parten skal ha bedre økonomi enn den andre.

Så er det nå engang sånn at mange forhold ryker, men hvis man ikke tør å gå "all in" mener jeg man legger opp til å feile, og det fort blir en selvoppfyllende profeti.

[fokkeslasken]

dundersalt123 skrev (5 minutter siden):

Tjener selv en god del mer enn min kone. i mitt hode er det helt selvsagt at jeg da dekker større andel av alle kostander. Det beste og enkleste er felles økonomi. Alt annet er i mitt hode en fallitterklæring av forholdet. Pass også på at begge er medeier på huset, så ingen "tvinges" til å bli værende grunnet økonomi. Det er kun egnet til å skape sur stemning.

Skal man være sammen resten av livet blir det helt unaturlig om den ene parten skal ha bedre økonomi enn den andre.

Så er det nå engang sånn at mange forhold ryker, men hvis man ikke tør å gå "all in" mener jeg man legger opp til å feile, og det fort blir en selvoppfyllende profeti.

Ja, man ser jo litt av gangen i det her hvorfor forhold ryker. Det legges opp til at forhold skal fungere som en arbeidsavtale hvor man får godtgjørelse for innsatsen. Så begynner man å måle innsaten, være det seg tid husarbeid eller antall kroner brukt eller andre komplett uinteressante verdier for et forhold.

Hvis man har råd til å ta vare på partneren, hvorfor skulle man ikke gjøre det? Jeg tar gjerne imot forslag som ikke er et steg nærmere oppbrudd.

[Håvard]

dundersalt123 skrev (1 time siden):

Tjener selv en god del mer enn min kone. i mitt hode er det helt selvsagt at jeg da dekker større andel av alle kostander. Det beste og enkleste er felles økonomi. Alt annet er i mitt hode en fallitterklæring av forholdet. Pass også på at begge er medeier på huset, så ingen "tvinges" til å bli værende grunnet økonomi. Det er kun egnet til å skape sur stemning.

Skal man være sammen resten av livet blir det helt unaturlig om den ene parten skal ha bedre økonomi enn den andre.

Så er det nå engang sånn at mange forhold ryker, men hvis man ikke tør å gå "all in" mener jeg man legger opp til å feile, og det fort blir en selvoppfyllende profeti.

This.

Hjelper lite å ha god råd til fine ferier hvis samboer/kone ikke kan bli med, fordi man ikke vil bidra ekstra?

Endret 1. mars 2023 av Håvard