Å vite når man skal bli eller gå?

[Gjest 3fbcf...e71]

Jeg har normalt sett ikke vanskeligheter med å formulere meg, men merker at jeg kommer litt kort til på dette innlegget da jeg vet jeg ikke vil få med meg alt, så prøv å les mellom linjene uten å bruke dine egne situasjoner som grunnlag kanskje.

Men i kort. Jeg er introvert, men likevel ekstrovert i jobbsammenheng og ellers i livet.. Gir det mening? Nei.  Men det er lettere å si det slik.
Jeg liker meg godt alene og før jeg møtte min samboer og mor til mine barn så var jeg egentlig forberedt på å være alene da jeg ikke forventet å møte noen som ville forstå eller passe meg.

Men mangel på oppmerksomhet ( eller egentlig ikke, men jeg tok aldri til meg oppmerksomheten jeg fikk) og ønske om å være kul tok jo fort over når alkohol kom på banen og jeg ville ligge litt rundt. Tok ikke lange tiden før jeg da møtte min samboer og vi ble sammen, jeg er veldig enkel og straigt forward..Så vi ble sammen da vi var 20 og når begge har faste inntekter ble det naturlig at vi kjøpte noe sammen. Årene gikk og 2 barn har vi fått.

Jeg har alltid vært flink til å justere meg etter andre, jobben min krever mye av det. Og jeg gjør mer eller mindre det veldig lett for de rundt meg at det å være rundt meg er lett også.  Nå føles det mer naturlig egentlig, selv om jeg vet at jeg aldri kan slappe av og senke "guarden"

Jeg er av den type person som mener at livet trenger og bør heller ikke være vanskelig, jeg har god tålmodighet og har alltid vært en som de rundt meg ser på som en gjennomgående god person som kan "alt" 

Jeg er riktignok flink i det jeg setter meg inn i, og sånn har det vært lenge. Arrogant og selvopptatt tenker mange da kanskje, men neida..Jeg holder meg bare unna det jeg vet jeg ikke vil ha noe interesse i.

Men uansett.. sporer litt av.
De siste 2 årene ( etter nr 2 kom til verden) har livet blitt mer hektisk, ikke uten grunn heller og ikke uforventet.

men det har likevel satt sine spor, samlivet til meg og samboer går som følgende
Jobb->Familietid frem til leggetid -> Vi går til hvert vårt.   Vi har alltid vært klar over at vi er motsetninger så til de grader. men har alltid sagt til oss selv " jaja motsetninger tiltrekker jo hverandre" og " det er deilig å ha alenetid" 

Noe jeg er enig i absolutt (introvert yes)  Likevel gjør det at jeg føler vi mangler noe som burde vært der. Kort og enkelt er jeg en ivrig gamer og elsker å spille spill. Om det er fysisk eller bare på pc/konsoll. Men! det må være med andre.. Jeg spiller aldri alene og har oftest interaksjoner med et sted mellom 3-15 andre over nettet. Der diskuterer vi alt i livet samtidig som vi spiller de spillene vi liker.
Samboer er i motsatt ende, hun liker å se på realityprogrammer og drømme seg bort i den verdenen og bare sitte med seg selv.

Og mange tenker kanskje.. "Ja men er ikke det perfekt da?"  
Og til tider tenker jeg selv..Ja det er jo det.  Men like mange ganger tenker jeg.. Nei det er ikke det.

For det jeg merker er jo at jeg har ingen intellektuelle samtaler med min samboer. Prøver jeg å snakke om verden, mental helse, et nytt spill, hvordan mennesker fungerer.. Ja you name it.. Kall det litt heavy temaer.   Så er det helt blankt hos samboer, hun finner det overhodet ikke interessant, hun blir derimot oppslukt hvis det er noe prat om "gossip"

Og ikke les det som at jeg prøver å male min samboer som at det er alt som står i hodet hennes, men veldig enkelt sett så virker det som at det står for veldig mye.  Det er liksom ikke til å vike unna at det er noe hun liker.. Hun er ikke en som snakker ned om andre, men hun liker å få høre litt "juicy news" uansett hva det er.

Jeg kan godt slenge meg med på disse samtalene noen ganger, men jeg vet jo at bare jatter med for å please henne.

Og sånn har det føltes veldig mye de siste årene.. At jeg gjør veldig mye for å please henne, men føler ikke at det går andre veien.
Og jeg prøver å rettferdiggjøre hennes side også ved å tenke at hun gjør jo mye typisk kone arbeid som vaske klær og do osv..og slik viser hun sin kjærlighet, hun sier selv hennes kjærlighetsspråk er tjenester.
Men i samme greie så gjør hun alltid en greie ut av at hun gjør dette for meg. Og at da skal jeg være fornøyd.  Og da føles det jo ikke som at hun gjør det for å vise at hun elsker meg, men heller at hun gjør det for å gjøre meg en tjeneste.. Kall meg gjerne gal, men jeg vil jo ikke si at man gjør noen en tjeneste man ikke VIL gjøre for å vise at man elsker noen ?  Kan hende jeg er way off her.. Men jeg hadde ikke gjort noe jeg ikke vil for å så maskere det med å si at jeg gjør det fordi jeg elsker deg.  Det kan godt være man gjør en ting man ikke vil for at EN av grunnene er at man elsker vedkommende. Men ja.  Jeg ser liksom ikke for meg å gjøre noe, klage over at jeg må gjøre det, for så å si at det gjøres for å vise kjærlighet.. Det blir litt motsigende.

 

Og jeg har vel prøvd å bli litt mer bevisst over samlivet vårt. For jeg vil ikke bli som mine foreldre der jeg ser Mor har tatt seg til takke i 40 år. Min far suger livsglede ut av henne og ikke misforstå her heller.. Han har gode tider og gjør mye, men han er ikke en god match for min mor. Og det vet jeg at de begge vet, men de er old school..De holder sammen uansett nå.

Samme ser jeg hos svigers egentlig.  Moren der suger mye energi ut av faren.. Og han er som min mor.. han vet at det gagner mer å bare bli enn å dra.  Og alle mine bekymringer blomstret ( altså alltid vært noen røde flagg, men hvem har vell ikke det i forholdene sine uansett hvem man er)  egentlig mer eller mindre etter at min samboer og hennes mor snakket om hvor like de da vi fikk vårt første barn. Og da at min samboer så veldig stolt ut da hun ser veldig opp til moren sin.

Og hennes mor..Ja det er en egen historie..Men i kort så har hun jobbet 4-5 år ila livet sitt heltid, 2-3 år deltid.. Resten levd av mannen sin. Ekstremt hyggelig mot de nærmeste altså..Men likevel noe eget med henne som gjør at hvert fall ikke jeg vil ha mye med henne å gjøre eller at jeg mener det er noen å se opp til.. Og det sier jeg ikke som noe negativt, men noen har bare ikke kjemi og det får være greit.

 

Men ja.. Over til meg og fruen.  Så føler jeg vi har beveget oss i et A4 liv på godt og vondt.
Eneste er at jeg alltid faller tilbake på..Skal livet føles så "vanskelig" ? For det gjør det med fruen nå.
Vasking, masing..You name it..det vanlige er der.  Og jeg vil ikke ha det "vanlige"  Jeg vil ikke være mannen som må tåle at damen alltid skal ha rett eller at jeg skal gjøre som hun sier fordi "happy wife, happy life"   Det funker nok for folk flest, men for meg vil jeg ha mer.

Jeg og fruen leker til tider med tanken " Ville du vært annerledes dersom vi slo opp og du ble sammen med en annen? Hva ville du gjort annerledes"

Og her sier fruen som regel det samme " Ja det ville jeg"  Altså med et lite glimt i øyet også ler hun det litt bort.
jeg derimot sier alltid nei, eller nei.  Jeg syntes selv jeg bærer mye av forholdet.  Ikke at jeg nødvendigvis gjør det, men jeg vet at jeg innerst inne gjør en større innsats, men jeg har ikke samme behov som samboer til å annonsere det til hverken parten eller andre.   Er jo ikke til å skjule at noen kvinner liker å skryte på seg at de gjør så mye for mannen/barna sine i sosiale tilstelninger og da hinter til at mannen ikke gjør det.

min samboer er ikke noe ulik andre her, hun gjør det også.. Og jeg lar det som regel gli, andre ganger smeller jeg litt til og ødelegger det pene bildet disse kvinnene har av samlivet sitt.. Mennene i ettertid hyller meg, men i "kampens hete" står de fint på sidelinja og ikke sier et pip.

Noe som er greit, det plager meg ikke.. Jeg tenker at er man fornøyd så er man fornøyd.

Men ja, igjen tilbake til meg hehe. For i det hele bildet.. Så vet jeg at jeg og samboer mest sannsynlig er en dårlig match, vi har bare møttes tidlig..blitt kjent med hverandre og vokst litt sammen. Vi godtar mye skavanker ( for jeg har mine også sett fra hennes ståsted ) hos hverandre og det gjør det sikkert til hva det er.

Jeg tror også at fruen min holder litt ekstra på samlivet fordi hun ser mye av oss i sine egne foreldre. Og tilsynelatende tror hun nok de er strålende lykkelig ( Moren virker det altså, men jeg som jobber med faren...vet at han bare godtar situasjonen.. Livet hans er ikke familieliv og samliv, han får dekket sine behov andre steder som i jobb og trening ) 

Og det er litt det som skremmer meg, at jeg også ender opp som denne svigerfar.. At jeg aksepterer lite kjærlighet mot at jeg finner det andre steder-- Sånn som nå.. Jeg tilbringer mer tid på pcen enn med samboer alene.. Og har jeg gode grunner for det? Absolutt.

Vil jeg ha gode grunner for det?  Nei det tror jeg ikke.

Jeg vil ha de gode samtalene så ofte som det går.. Snakke om det som interesserer partneren sin og bare rett å slett leve sammen.

Jeg har prøvd mye å komme inn i reality tv livet.. Men jeg mister jo troen på menneskeheten hver gang jeg ser på, og hun hater at jeg har en mening om alt de gjør..Så det har alltid vært lettere at vi bare gjør hver vår ting. Og det er veldig forståelig og jeg er jo enig. Hun mener nok at jeg gjør akkurat det samme ved å spille.. Selv om spilling for meg er mye mer sosialt enn det du hun gir det ut for å være.. For hvem er det er jeg ender opp med å ha disse heavy tema samtalene med?  Jo de jeg spiller med.   

Mener jeg samtidig at jeg skal trenge å ha alle slike samtaler med en partner? Nei absolutt ikke.. Men til en viss grad skulle jeg ønske det gikk ann.

Så konklusjonen min ender ofte på " Bør vi være sammen?"  Og jeg havner alltid tilbake til " Ja jeg tror det" 

Og det er fordi samboeren min er en veldig fin person.. Hun er snill mot alle rundt oss, prøver å gjøre alle tilfreds hele tiden ( utenom meg)

Og den delen hvor jeg blir utelatt prater vi mye om, hun er klar over det selv. Og grunnen hennes er enkel " Du er min kjæreste person, det er deg jeg kan være 100% rundt og det er lettest at alt går utover deg" 

Og jeg er helt enig..Det skal jo være den personen i livet ditt du skal kunne være 100% rundt.  Men likevel føler jeg at det ikke er nok heller.. Hvorfor skal jeg være boksebaggen i et liv som ikke er så hektisk ( hun jobber 80% og har en veldig lite krevende jobb)  Jeg fikser barn/middager/barnepass.  Hun fikser klesvask og evt helgeplaner.  Selv om det er jeg som må gjennomføre planene.   SÅ i mitt hode har hun et veldig lite stressende liv, men likevel gjør hun det stressende og i samme sleng gjør mitt liv stressende.

jeg tilbyr løsninger til at hun mener skaper stress, men likevel vil hun ikke gjøre det.  Som feks vaskehjelp, mer barnepass,  ja de typiske tingene.

Så når vet man om man skal gå eller bli?

Er det gode nok grunner liksom, for jeg elsker jo henne, hun er jo ekstremt god, og selv om ikke mine behov verken intellektuelt eller seksuelt blir møtt av henne.. Så er dette ting jeg kan fikse selv med kortvarige løsninger ( Masturbering og andre samtalepartnere). Og ja jeg skjønner at virker som småtteri, men som jeg prøver å si..jeg er en enkel mann..  Jeg vil jo si det er 60/40 fordeling..At vi har det bra 60% av tiden.. Også stresses det resten av tiden og irritasjon bygger seg opp før man får luftet det ut å klarnet alt.. Så starter en ny syklus..

Flere jeg har pratet med mener det er bra nok, at det er først når det er 20% gode stunder og 80% dårlige stunder man bør dra.
men da tenker jeg jo.. Er dette livet ? Is this it liksom.. hvorfor skal det være vanskelig og stressende når det ikke trenger å være det? 

TIl slutt må jeg legge til at vi er ekstremt privilegerte.  Vi er 30, har hus til 8-9Mnok   lav gjeldsgrad og ingen økonomiske problemer..  Så stressfaktoren vår til livet generelt "bør" være lav.

 

Ble et langt innlegg, hvis noen gidder å lese og evt dele litt visdomsord er jeg takknemlig.. Selv står jeg på gjerdet og aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: 3fbcf...e71

[Deechon]

Et forhold er dødt når det bare er en person som prøver å fikse det. 

 

Alternativt. Se for deg hvor du er om 10 år. Ser det bra ut? 

[TwoFace]

Velkommen til de voksnes verden holdt jeg på å si. 

Jeg er selv "vokst" opp med madammen min, og har vært igjennom veldig mye av det du beskriver. 

Jeg tror du selv har kommet i en alder der du stiller de dype spørsmålene, men svarene tar tid på å komme. Kanskje du bør snakke med en psykolog om dette? Viktig at det er en nøytral person som ikke tar parti slik at du får luftet tankene og kommer frem til dine egne svar selv. Med tiden, så vil man alltid ha "mer" av fruen/mannen, men med tiden, så skjønner man at man trenger andre ting, f.eks forskjellige venner man kan snakke med for å få "tilfredsstilt" visse behov som partneren ikke klarer eller kan oppfylle, ikke at det nødvendigvis er noe negativt. Men en make kan aldri, og kommer aldri til å fylle alle behov du måtte ha. 

De som tror at det ikke må jobbes hardt med kjærlighet, har aldri opplevd skikkelig og langvarige forhold. 

Husk: Alle følelser du kjenner på er greit, men det må snakkes om til noen, ellers blir du smålig gal og kan ta valg du ikke kan stå inne for i lengden. Anbefaler deg sterkt og skrive ned, slik du har gjort her, følelsene dine, å ta dette med deg om du velger å snakke med f.eks en psykolog. Ønsker deg masse lykke til.

[Bumoa]

Gjest 3fbcf...e71 skrev (9 timer siden):

hvis noen gidder å lese og evt dele litt visdomsord er jeg takknemlig..

Gresset er kanskje ikke grønnere på andre siden av gjerdet. Det er grønnest der du vanner det sies det. Høres ut som du synes partner ikke er så værst. Kanskje snakke mer om det og vanne mer?
Eg er ikke rette mann til å svare. Har selv gjort dumme ting og vannet gresset for lite. Vil være sammen med partner, men usikker på om det er gjensidig, eller om vi bor sammen bare av gammel vane/ frykt for det ukjente..

Eg prøver å vanne mer, men usikker om det hadde vært bedre å spille hard to get…?

Lykke til.

[Gjest eb72c...c44]

TwoFace skrev (På 13.2.2023 den 13.36):

 

De som tror at det ikke må jobbes hardt med kjærlighet, har aldri opplevd skikkelig og langvarige forhold. 

Husk: Alle følelser du kjenner på er greit, men det må snakkes om til noen, ellers blir du smålig gal og kan ta valg du ikke kan stå inne for i lengden. Anbefaler deg sterkt og skrive ned, slik du har gjort her, følelsene dine, å ta dette med deg om du velger å snakke med f.eks en psykolog. Ønsker deg masse lykke til.

Takk for svar.

Og for å holde det kort.   Så forstår jeg egentlig, men samtidig er jeg litt mer ( kanskje mer moderne? ) på det at hverken liv eller kjærlighet skal ikke være vanskelig.

Jeg ser jo til mine foreldre og egentlig alle rundt som har forhold hvordan det har vært.

Mine foreldre har aldri hatt det vanskelig i sitt samliv.. Ifølge dem selv, og det er faktisk ikke noe som tilsier at de skal lyve om det heller slik de lever, er nok mange som ikke tror det, men kan ærlig talt ikke si noe annet enn at min oppvekst var helt perfekt og forholdet vårt i dag er helt perfekt, ville ikke hatt det noe annerledes.

Jeg "vet" at moren min har en liiiiten knapp mot samboeren min, hun har aldri sagt noe, men jeg vet at hun innerst inne tenker at dette ikke er kvinnen for min gutt.  Jeg har aldri adressert det, for det åpner bare for at legger problemene mine over på henne. Og det unner jeg henne ikke da hun ikke er sånn person, hun hadde støttet meg og sagt at det er jeg som styrer mitt liv og det kan være greit å ikke ha alt perfekt hele tiden også.. Men ja.. Det er litt motsigende å si at alt er perfekt når jeg ikke kan adressere sånt, men jeg bare er en god menneskekjenner og vet at utfallet ikke gir meg mye.

Så jeg faller alltid tilbake til at ting ikke skal være vanskelig.

Hvorfor skal jeg ha en stressende hverdag/jobb, for så å komme hjem til mer stress 2 av 3 dager.. Som krever igjen at vi holder avstand for å ikke gå i tuttene på hverandre.. For jeg og samboer er flinke til å kommunisere ( Til tider...)  Og vi vet at vi trenger space ellers begynner vi å legge ting på hverandre. Og da blir jeg litt sånn.. " Okei..Dette er jo ikke riktig..Det skal jo ikke være sånn"

Men igjen så er jeg også på siden som du sier at det må jobbes med..Man må ta vanskelige valg.  Jeg tror likevel det skjer fordi vi finner partnere som ikke er helt optimale for oss selv, og det skjer nok spesielt oftest med oss som har "få " partnere.

 

What im saying is.. Det er ikke noe fasit her heller, de som har flere partnere har sine rariteter de også.

 

Anonymous poster hash: eb72c...c44