Skal man leve i et parforhold uten sex – for barnas skyld?

[Gjest 3d587...130]

Gjest 28429...218 skrev (21 timer siden):

Det er kanskje ikke overraskende, men samtidig egentlig litt overraskende også ( spør du meg) At så mange er i like situasjoner.  Hva gjør at man har et så dårlig mønster på forhold generasjoner på generasjoner?

Jeg er i samme båt som deg TS.  Jeg har også hatt foreldre som ikke var kjærlige ovenfor hverandre under min barndom ( tror jeg har sett de kysse kanskje 2-3 ganger ila mine 30 år) , og nå som jeg har studert psykologi og fått litt mellom ørene, så skjønner man at slike ting setter større spor enn det man tror.

Jeg har selv havnet i et forhold hvor det ikke er noe nevneverdig kjærlighet, jeg og samboer gjør hver vår ting, og barna er det eneste vi har til felles.  Vi er riktig nok intime fra tid og annen, men begge vet at det bare er for å prøve å holde samlivet i live og det ligger ikke mye følelser bak, så det er bare snakk om tid før det forsvinner. Er tross alt nede i 1 gang i mnd nå.

Jeg tolererer slikt forhold fordi jeg har nemlig sett det hele tiden med egne foreldre, og det samme gjelder for min samboer. Når jeg drøfter dette med kamerater som har hatt foreldre som var kjærlige mot hverandre foran barna, så stusser de enormt på hvorfor jeg er sammen med samboer enda. Og det er forståelig fra deres perspektiv ikke sant. For de har jo vokst opp med at mor og far forhold er kjærlige, det har ikke jeg. Vi mennesker er så utrolig tilpasningsdyktige at det er skremmende. Såpass gode at vi lar det mest verdifulle vi har bli overkjørt. Nemlig tiden vår. 
Selv om jeg er oppmerksom på min egen situasjon, gjør jeg ikke mye for å bedre den heller.  Jeg som sikkert mange andre er lei av å prøve, da er det lettere å ikke gjøre noe, og leve som man tror man vil. 

Jeg vil jo si at jeg gjør som jeg vil ( i den grad man kan som forelder ) 90% av tiden.  Jeg bruker kveldene på meg selv, og helgene går til barna. Utenom det går det i jobb og søvn.  Med andre ord lever jeg nok som jeg ville gjort hvis jeg var alene, og da trumfer det å være sammen av praktiske grunner enn å gå hver for seg. 

Sannsynligheten for utroskap vokser for hvert år, det dukker jo opp fantasier veldig ofte når man havner i seksuell ubalanse.
og hadde jeg møtt en kvinne som en annen her nevner som er i samme situasjon, så ville nok jeg også tatt den. Men igjen kanskje ikke.. Alt etter dagsfølelsen.

Håper du finner ut av hva som er riktig for deg, for hva enn noen andre sier, så er valget fortsatt ditt. Og du må stå i det.

Jeg vil tro at så lenge dere ikke krangler, og er vennlige så skader det ikke barna mer enn hvis dere var skilt, men det kommer også ann på oppdragelsen dere gjør. 

Kjenner flere barn som takler skilsmisser ekstremt bra da oppdragelsen har vært god, De som har ustabile forhold til det har som regel noen traumer som følge av det hele og foreldrene er å skylde..

"Sunne" skilsmisser/brudd gjør ikke så stor skade på barn som mange skal ha det til, men nå er det begrenset med antall "sunne" brudd som er ute å går også.

Anonymous poster hash: 28429...218

Takk for langt og fyldig svar.

Dess mer eg tenker på dette og dess mer eg «beveger meg i båten» rundt temaet, ved å ta det mer og mer opp med samboer og kontakte familievernkontoret, så blir veien til fullført samlivsbrudd nærmere og nærmere kjenner eg.

TS.

Anonymous poster hash: 3d587...130