Skal man leve i et parforhold uten sex – for barnas skyld?

[Gjest 2299d...c7a]

Gjest b8ae5...b84 skrev (7 minutter siden):

Er ikke rart det ikke blir noe på deg da. Hadde ikke hatt sex med noen som knapt så på meg. Du kan ikke la være å vise dama di omsorg og begjær, bare gi henne en klem når hun har bursdag og så klage over at du ikke får deg et ligg. 

Høres over ut ja. Det høres ikke ut som du vil ha sex med henne heller, men bare sex. Kanskje på tide å legge kortene på bordet for henne før du gjør noe dumt? 

Anonymous poster hash: b8ae5...b84

Ja om eg kan regne henne som dama mi. Når en har fått beskjed om at eg ikke skal se på henne som en kjæreste, så gjør eg ikke det.. Da er vi samarbeidspartnere inntil noe endrer seg. Brent barn skyr ilden er det vel noe som heter..

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Sjørøver]

Gjest 2299d...c7a skrev (47 minutter siden):

Nei. Eg føler ikke vi er der. Kanskje eg er for beskjeden og gammeldags. Tenker vel at en bør spise forrett og middag før vi går rett på desserten. Kanskje det er der eg bommer… Ho fikk vel en klem på bursdagen hennes for noen måneder siden.. teller det 😳 vi er langt unna sex. Forholdet er i prinsippet over føler eg, men vi bor sammen.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Det er snart valentines. Har du vurdert å ta henne med på en skikkelig date? Rett og slett bare verte henne skikkelig opp. Det skjer jo ikke av seg selv, en av dere må ta initiativ. 

[Gjest 2299d...c7a]

Sjørøver skrev (2 timer siden):

Det er snart valentines. Har du vurdert å ta henne med på en skikkelig date? Rett og slett bare verte henne skikkelig opp. Det skjer jo ikke av seg selv, en av dere må ta initiativ. 

Tja, kanskje det. Nå har vi ikke vært så positive til den merkedagen noen av oss tidligere, så foreslår eg den dagen er det nok en stor fare for at hun tror det har tiltet helt for meg 😄 men takker for tips. Legger det på minnet. 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Sjørøver]

Gjest 2299d...c7a skrev (1 minutt siden):

Tja, kanskje det. Nå har vi ikke vært så positive til den merkedagen noen av oss tidligere, så foreslår eg den dagen er det nok en stor fare for at hun tror det har tiltet helt for meg 😄 men takker for tips. Legger det på minnet. 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Jeg er e egentlig negativ til den slags merkedager som bare er lagd for å melke penger fra folk. Men samtidig, så er det jo fint å ha en dag der vi gjør noe spesielt sammen. Det er lite sannsynlig at hun blir mer negativ av positiv oppmerksomhet. Kanskje du kan skaffe noe snop eller noe annet hun liker veldig godt til den dagen? 

[Gjest f04fa...6d8]

Gjest 2299d...c7a skrev (5 timer siden):

Når en har fått beskjed om at eg ikke skal se på henne som en kjæreste, så gjør eg ikke det.. Da er vi samarbeidspartnere inntil noe endrer seg.

Auch! 

Dersom dette er korrekt gjengitt, virker det ikke til å være mye håp, nei.

Det er meget praktisk å ha noen å fordele alt husarbeidet med, for ikke å snakke om det økonomiske aspektet. Videre: noen barn krever mye, så bra dere er to mm de. Samtidig ... Hun ønsker ikke at du skal få lov til å vurdere henne som kjæresteemne en gang?! O_o

Virker som du må velge: å leve i et slags kollektiv, eller rive av plasteret å gå.

 

Tør jeg spørre hvor lenge dette har pågått? Hvor kjapt trenger du en avklaring/løsning oven for deg selv? 3 mnd? Halvt år? Neste jul?

Anonymous poster hash: f04fa...6d8

[TwoFace]

Gjest 2299d...c7a skrev (8 timer siden):

Ja om eg kan regne henne som dama mi. Når en har fått beskjed om at eg ikke skal se på henne som en kjæreste, så gjør eg ikke det.. Da er vi samarbeidspartnere inntil noe endrer seg. Brent barn skyr ilden er det vel noe som heter..

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Klar indikasjon på at hun ikke elsker deg eller ser på deg som hennes mann lenger! Men greit å ha deg der. Du fortjener bedre! Be a man for ungene dine og klar deg selv. Husk: Unger vokser opp, og husker hvordan foreldrene var som yngre. Dem vil miste helt respekt for deg om du bare holdt deg kuet for deres skyld. Dette "forholde" er ferdig. Null å diskutere!

[Gjest 2299d...c7a]

Gjest f04fa...6d8 skrev (5 timer siden):

Auch! 

Dersom dette er korrekt gjengitt, virker det ikke til å være mye håp, nei.

Det er meget praktisk å ha noen å fordele alt husarbeidet med, for ikke å snakke om det økonomiske aspektet. Videre: noen barn krever mye, så bra dere er to mm de. Samtidig ... Hun ønsker ikke at du skal få lov til å vurdere henne som kjæresteemne en gang?! O_o

Virker som du må velge: å leve i et slags kollektiv, eller rive av plasteret å gå.

 

Tør jeg spørre hvor lenge dette har pågått? Hvor kjapt trenger du en avklaring/løsning oven for deg selv? 3 mnd? Halvt år? Neste jul?

Anonymous poster hash: f04fa...6d8

Det er vel ganske korrekt angitt ja. Hun la kanskje til «akkurat nå», så hun la igjen et lite håp. 
Mrn det er nok ikke mye håp om et «normalt» forhold nei. Er vel de 5 siste prosentene eg holder igjen i..

Ble alvorlig syk for en 5-6 år siden og dama holdt fortet her mens eg var ure av stand til å hjelpe. Hun fikk nok en ordentlig støkk og har slitt med dette siden. Hun er nok også litt redd for at om vi flytter fra hverandre så vil eg sitte aleine med barna til tider, og hva skjer da om sykdommen kommer tilbake. Dermed er eg også litt redd det kan komme en sak om foreldreansvar om vi flytter fra hverandre og eg skulle bare gjøre noe som helst som hun skulle mene var litt mistenksomt. Eg håper jo ikke det, og tror ikke det, men det sitter da en frykt for at eg sitter igjen aleine med en tung bagasje og ganske så ensom. 
som det er blitt sagt så vet en hva en har, ikke hva en får. Eg synes selv det er en komplisert sak, men det er nok de fleste brudd.. Har vel ingen bråhast. Det varierer litt hvor nye det går inn på meg, men lever litt i et vacum..

 

 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest 2299d...c7a]

TwoFace skrev (2 timer siden):

Klar indikasjon på at hun ikke elsker deg eller ser på deg som hennes mann lenger! Men greit å ha deg der. Du fortjener bedre! Be a man for ungene dine og klar deg selv. Husk: Unger vokser opp, og husker hvordan foreldrene var som yngre. Dem vil miste helt respekt for deg om du bare holdt deg kuet for deres skyld. Dette "forholde" er ferdig. Null å diskutere!

Svar tatt med i vurderingen. Hva eg fortjener og ikke fortjener vet forumet lite om, men hun fortjener kanskje bedre hun også. 
Hovedspørsmålet er jo om det er rett å leve slik overfor seg selv og overfor barna. Det er barna eg har hovedfokus på, og om de har en «uproblematisk» barndom i en del år til så er det kanskje verdt å leve litt utenfor boksen. Sex er ikke hovedfokuset i tråden, men en del av pakken. Men eg tråkker på mange fraskilte foreldre ved å snakke ned deres prosjekt på denne måten, men deres objektive råd på veien hadde jo vært til mye hjelp. Dette er jo ikke noe en går bort til en tilfeldig bekjent som er fraskilt og spør om status på.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Aiven]

Gjest 2299d...c7a skrev (26 minutter siden):

Det er vel ganske korrekt angitt ja. Hun la kanskje til «akkurat nå», så hun la igjen et lite håp. 
Mrn det er nok ikke mye håp om et «normalt» forhold nei. Er vel de 5 siste prosentene eg holder igjen i..

Ble alvorlig syk for en 5-6 år siden og dama holdt fortet her mens eg var ure av stand til å hjelpe. Hun fikk nok en ordentlig støkk og har slitt med dette siden. Hun er nok også litt redd for at om vi flytter fra hverandre så vil eg sitte aleine med barna til tider, og hva skjer da om sykdommen kommer tilbake. Dermed er eg også litt redd det kan komme en sak om foreldreansvar om vi flytter fra hverandre og eg skulle bare gjøre noe som helst som hun skulle mene var litt mistenksomt. Eg håper jo ikke det, og tror ikke det, men det sitter da en frykt for at eg sitter igjen aleine med en tung bagasje og ganske så ensom. 

Det tenker jeg er en helt rasjonell frykt. Noen ganger i livet bør man ta grep for å få det bedre. Andre ganger er det bedre å sitte stille i båten og sette pris på det man har. Uansett lykke til!

[Gjest 2299d...c7a]

Gjest b8ae5...b84 skrev (På 30.1.2023 den 19.01):

Ta det opp med henne igjen. Om hun er i jobb i tillegg til å ta ansvar for hus og hjem, følge opp barna og lignende så er ikke det utypisk at mannens sexliv blir siste prioritet. Dere må finne ut av dette sammen og snakke. Si det rett ut at dette er veldig viktig for deg og at du trenger henne. 

Så kan det være lurt å gi inntrykk av at det er HENNE du vil ha. Kanskje hun ikke føler seg attraktiv lenger og derfor ikke føler for å ligge mer. Få fart på sexlivet deres. Jeg kan snakke for mange kvinner når jeg sier at vi tenner på å føle oss begjæret og ønsket. 

Anonymous poster hash: b8ae5...b84

Eg har tatt temaet opp mange ganger, og fortalt henne at det er henne eg vil ha, og at eg ikke er på jakt etter noen annen. Som eg har skrevet før her, så finnes det grenser for hvor mye en mann vil krype. Eg er verdt like mye som henne. Når ho har sagt eg «ikke skal se på henne som en kjæreste, akkurat nå», så velger eg å respektere det og ikke gå å gnage på henne for å overtale henne. Ho er voksen nok til å kunne si at tenketiden hennes er over, og at ho vil enten satse videre eller splittes. Bilen hennes står utenfor med diesel på, egen bag har ho, og eg skal hjelpe henne med flyttingen om ho velger å stikke hull i balkongen og avslutte familien. Eller vi kan avtale at eg flytter. Men det er ikke slik eg ønsker at eventyret ender. Eg ventet og gjør så godt eg kan til det sikkert rabler for meg en dag..

Eg føler det blir feil å drive å kurtisere henne hele tiden når det er slik status er. Eg prøver av og til. Kjøper blomster og gaver, mekker middag osv men det er blitt en avstand som gjør at det føles som et meetoo overgrep å stryke litt på henne og å gi henne en klem. Eg må virkelig ta sats. 
Dere damer ønsker likestilling, men på tilnærmingsfronten føler eg fortsatt at det er mannen som skal være den som skal ta initiativet. Men mye kan ha skjedd siden sist eg sjekket damer..

Ho har også sagt at ho av og til kunne ønsket at eg fant meg en annen på si, så eg i alle fall kunne blitt tilfredsstilt seksuelt. Det er et spor eg ikke har valgt å gå, da eg ikke tror det vil føre mye godt med seg. Eg klarer meg helt greit uten sex, selv om eg selvsagt føler det er noe som mangler.

imens kan eg trøste meg med et annet eventyr.. Har du lest gullhår og de tre bjørnene? Der må pappabjørnen ligge alene i den store harde sengen. Kanskje det ikke blir så mye bamsemus på han heller, selv om de ser ut som en A4 kjernefamilie utad.. 😊

 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Baranladion]

Det kan virke som du er komfortabel i situasjonen slik den er, så da er det vel bare å slutte å mase på henne, og egentlig slutte å ta noe særlig initiativ til videre fremgang, den vurderingen er jeg enig i.

Du sier selv at du synes det er greit at det er opp til henne å finne ut av hva som skal skje med forholdet og at du kommer til å føye deg etter det, når det skjer. Du har tydeligvis tatt et standpunkt som ikke er optimalt ift hva du ønsker, men som er fornuftig når det viktigste for deg er samarbeidet og de familiære og vennskapelige båndene dere har sammen akkurat nå er det viktigste. 

Jeg ville brukt tiden fremover til å fokusere på deg selv, finn noen hobbyer, eller gjør ting med kompiser for å bryte litt opp i det daglige, slik at du har andre opplevelser. Gjennoppbygg ditt eget nettverk dersom du ikke har det, slik at dersom det skulle bli slutt, så står du ikke på helt bar bakke. Det er ofte slik at det er kvinnen i forholdet som har det største nettverket, og hvis du havner i den situasjonen at hele ditt sosiale nettverk forsvinner hvis det blir slutt, så kan det bli ganske tungt. 

 

 

 

 

[Gjest 2299d...c7a]

Baranladion skrev (8 timer siden):

Det kan virke som du er komfortabel i situasjonen slik den er, så da er det vel bare å slutte å mase på henne, og egentlig slutte å ta noe særlig initiativ til videre fremgang, den vurderingen er jeg enig i.

Du sier selv at du synes det er greit at det er opp til henne å finne ut av hva som skal skje med forholdet og at du kommer til å føye deg etter det, når det skjer. Du har tydeligvis tatt et standpunkt som ikke er optimalt ift hva du ønsker, men som er fornuftig når det viktigste for deg er samarbeidet og de familiære og vennskapelige båndene dere har sammen akkurat nå er det viktigste. 

Jeg ville brukt tiden fremover til å fokusere på deg selv, finn noen hobbyer, eller gjør ting med kompiser for å bryte litt opp i det daglige, slik at du har andre opplevelser. Gjennoppbygg ditt eget nettverk dersom du ikke har det, slik at dersom det skulle bli slutt, så står du ikke på helt bar bakke. Det er ofte slik at det er kvinnen i forholdet som har det største nettverket, og hvis du havner i den situasjonen at hele ditt sosiale nettverk forsvinner hvis det blir slutt, så kan det bli ganske tungt. 

 

 

 

 

Komfortabel er ikke helt ordet, men eg klarer meg på et vis. Hadde eg vært komfortabel hadde eg ikke opprettet denne tråden her.

Når eg ikke går offentlig ut til venner og slekt og sier at slik lever vi.. så lever en på en løgn, og det er ikke i alle situasjoner det passer inn. F. Eks på «par» tur der oppstilt gruppebilde skal innebære å holde rundt kjæresten. Det blir kleint det kan eg fortelle deg..

Men du treffer bra i hvordan eg forholder meg til situasjonen. 
Eg jobber med å opprettholde kontakten med venner og bekjente, mellom organisering av barnas fritidsaktiviteter og jobb. Men de fleste av vennene mine er travelt opptatt med bleieskift og den slags aktiviteter så det er en liten kamp det også, men det får bli i en annen tråd. 
Takk for svar.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Baranladion]

Gjest 2299d...c7a skrev (12 minutter siden):

Komfortabel er ikke helt ordet, men eg klarer meg på et vis. Hadde eg vært komfortabel hadde eg ikke opprettet denne tråden her.

Når eg ikke går offentlig ut til venner og slekt og sier at slik lever vi.. så lever en på en løgn, og det er ikke i alle situasjoner det passer inn. F. Eks på «par» tur der oppstilt gruppebilde skal innebære å holde rundt kjæresten. Det blir kleint det kan eg fortelle deg..

Men du treffer bra i hvordan eg forholder meg til situasjonen. 
Eg jobber med å opprettholde kontakten med venner og bekjente, mellom organisering av barnas fritidsaktiviteter og jobb. Men de fleste av vennene mine er travelt opptatt med bleieskift og den slags aktiviteter så det er en liten kamp det også, men det får bli i en annen tråd. 
Takk for svar.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Når jeg skriver komfortabel, så mener jeg ikke at situasjonen er tipp topp, men at du har lagt deg på en linje der du aksepterer situasjonen fordi alt står og faller på hva kona di velger. Komfortabel i denne settingen betyr da at det er enklere for deg å ikke gjøre noenting, fremfor å måtte gjøre noe som kan endre situasjonen drastisk.  Jeg forstår fullt og helt denne tilnærmingen, så det er ikke ment som kritikk. 

Jeg mener dog, at du bør snu på denne tankegangen, og forske på hva som egentlig er det beste for deg, for at du skal leve et liv som er noe mer enn mediokert og "maskinell". Dette fordi det er lenge til barna er store nok (kudos for at du tenker på dem), og at du potensielt enten blir værende i denne situasjonen veldig lenge, eller du vil bli brått revet bort fra den dersom kona bestemmer seg for hva hun vil. 

Altså, finn ut hva som kreves for å få et så godt liv som mulig, og vei dette opp mot tryggheten og det du har idag. Er det da verdt å kanskje se etter nytt gress, eller er det like greit å beite på det samme til noe forandrer seg. Slik jeg tolker hvordan kona oppfører seg, så kan det virke som det ikke vil bli bedre, og at det tilslutt vil føre til brudd, og spørsmålet blir da hvor lenge er det verdt å utsette det, og hvilke følger kan det få. 

 

[Aiven]

Baranladion skrev (3 timer siden):

Når jeg skriver komfortabel, så mener jeg ikke at situasjonen er tipp topp, men at du har lagt deg på en linje der du aksepterer situasjonen fordi alt står og faller på hva kona di velger. Komfortabel i denne settingen betyr da at det er enklere for deg å ikke gjøre noenting, fremfor å måtte gjøre noe som kan endre situasjonen drastisk.  Jeg forstår fullt og helt denne tilnærmingen, så det er ikke ment som kritikk. 

Jeg mener dog, at du bør snu på denne tankegangen, og forske på hva som egentlig er det beste for deg, for at du skal leve et liv som er noe mer enn mediokert og "maskinell". Dette fordi det er lenge til barna er store nok (kudos for at du tenker på dem), og at du potensielt enten blir værende i denne situasjonen veldig lenge, eller du vil bli brått revet bort fra den dersom kona bestemmer seg for hva hun vil. 

Altså, finn ut hva som kreves for å få et så godt liv som mulig, og vei dette opp mot tryggheten og det du har idag. Er det da verdt å kanskje se etter nytt gress, eller er det like greit å beite på det samme til noe forandrer seg. Slik jeg tolker hvordan kona oppfører seg, så kan det virke som det ikke vil bli bedre, og at det tilslutt vil føre til brudd, og spørsmålet blir da hvor lenge er det verdt å utsette det, og hvilke følger kan det få. 

 

Nå er vi vel litt over i hobbypsykologiland her. Selvsagt kan du ha rett. Men du kan også ha feil. La oss ikke fortelle fyren hvordan landet "egentlig ligger", for det vet vi ikke. I verste fall skaper du noe som ikke er der fra før. Vi mennesker ser gjerne det vi forventer.

[Gjest 2299d...c7a]

Det handler vel i bunn og grunn om å leve et rolig liv. Det er en av medisinene eg har fått for sykdommen som rammet meg. Å «møte veggen» unner eg ingen. Det kom nok av for høy belastning på hjemmebane med små barn og lite søvn, Konflikt på privaten ( ikke med samboer) og hardt kjør på jobben. Til slutt lå eg strak ut på gulvet.
Så eg ønsker ikke på noen form et brudd der en skal f eks ha fult kjør aleine 1 uke med barna med alt stress det innbærer i tillegg til jobb, og 1 uke hjemme der det plutselig blir ganske tomt rundt meg. (Den siste uken der kan eg nok fint fylle med noe meningsfullt..)

Og for barna sin del tror eg ikke det er ideelt å flytte hver uke. Tenk på det selv.. hadde du orket en slik ordning, med å aldri få roen et sted?

så har man den litt eldre metoden med f eks at en har barna annenhver helg. Det føler eg blir alt for sjelden å treffe klanen sin. Det finnes sikkert mange andre versjoner også..

eg tror ikke deg er så mange fraskilte foreldre som innerst inne er kjempefornøyd med skilsmissen om en ser isolert på det at de ikke får tilbringe hver dag med barna sine.

og med en slik potensiell fremtid så frister det for meg lite å eventuelt fylle den tiden eg bør ha til å leve det rolige livet, med å f eks skaffe meg nye reservebarn med en ny dame, eller sette nye kull til verden. Det finnes gjerne noen barnløse damer der ute som ikke vil ha egne, og kanskje noen med voksne barn son krever lite oppfølging, men oddsen for å treffe noen å dele livet med går litt ned.

så da står eg her da, med begge beina i gjørma, som så mange foreldre har gjort før meg. Etter mitt syn er det alt for mange som gir opp for fort. Eg prøver nok alt for lenge. Eg har ikke store troen på prosjektet mitt, men eg gir det fortsatt en sjanse. Nå har vi snart års jubileum. Får finne på noe greit da, selv om klokken egentlig har sluttet å tikke. For meg er det å sette barn til verden mer en bare å lage dem. De skal følges opp hele veien. Det er et 18-20 års prosjekt, og eg liker å fullføre det eg har begynt på.

 

 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[qualbeen]

Gjest 2299d...c7a skrev (20 minutter siden):

så da står eg her da, med begge beina i gjørma, som så mange foreldre har gjort før meg. Etter mitt syn er det alt for mange som gir opp for fort. Eg prøver nok alt for lenge. Eg har ikke store troen på prosjektet mitt, men eg gir det fortsatt en sjanse. Nå har vi snart års jubileum. Får finne på noe greit da, selv om klokken egentlig har sluttet å tikke. For meg er det å sette barn til verden mer en bare å lage dem. De skal følges opp hele veien. Det er et 18-20 års prosjekt, og eg liker å fullføre det eg har begynt på.

Jeg synes du argumenter godt for deg. Det blir i grunn helt feil for meg, å skulle fortelle deg hva som er riktig eller feil å gjøre her.

Risiko for at du tar et forhastet valg, virker lav. Slik jeg tolker deg, handler du mer på fornuft enn impulsivitet. Det tenker jeg er positivt. (Sannsynligheten for feilskjær er nok noe lavere?)

Svært mange gir opp for fort, ja. Absolutt. Men det er ikke så rart, i et samfunn som hyller egoet og selvoppnåelse. Vi er oppdratt til å tenke mest på oss selv. I tillegg har de fleste (heldigvis) økonomisk og sosial kreditt til å forlate et ikke-fungerende forhold. Vi tvinges altså ikke lenger til å bli i forholdet av økonomiske eller sosiale grunner.

Jeg er glad vi har muligheten til å forlate dysfunksjonelle forhold. Men ja; jeg er enig i at enkelte gir opp alt for lett!

Årsjubileum: Ca et år siden dette problemet startet sier du? Andre har vært i døde forhold lenger enn det, og klart å jobbe seg gjennom det. Lett er det nok ikke - men det kan være mulig. Jeg tror ikke det er mulig hvis din partner ikke ønsker det, riktignok.

Kan du få henne med på par-terapi eller andre psykolog-timer mot sommeren?

Kanskje hun kunne trengt å lufte problemene og byrden hun opplevde da du var syk med noen? Hvis hun ikke har fått luftet på trykket på en god måte, kan det godt være at hennes virkelighetsbilde har blitt litt forvrengt og skadet?

[Gjest 2299d...c7a]

qualbeen skrev (5 timer siden):

Jeg synes du argumenter godt for deg. Det blir i grunn helt feil for meg, å skulle fortelle deg hva som er riktig eller feil å gjøre her.

Risiko for at du tar et forhastet valg, virker lav. Slik jeg tolker deg, handler du mer på fornuft enn impulsivitet. Det tenker jeg er positivt. (Sannsynligheten for feilskjær er nok noe lavere?)

Svært mange gir opp for fort, ja. Absolutt. Men det er ikke så rart, i et samfunn som hyller egoet og selvoppnåelse. Vi er oppdratt til å tenke mest på oss selv. I tillegg har de fleste (heldigvis) økonomisk og sosial kreditt til å forlate et ikke-fungerende forhold. Vi tvinges altså ikke lenger til å bli i forholdet av økonomiske eller sosiale grunner.

Jeg er glad vi har muligheten til å forlate dysfunksjonelle forhold. Men ja; jeg er enig i at enkelte gir opp alt for lett!

Årsjubileum: Ca et år siden dette problemet startet sier du? Andre har vært i døde forhold lenger enn det, og klart å jobbe seg gjennom det. Lett er det nok ikke - men det kan være mulig. Jeg tror ikke det er mulig hvis din partner ikke ønsker det, riktignok.

Kan du få henne med på par-terapi eller andre psykolog-timer mot sommeren?

Kanskje hun kunne trengt å lufte problemene og byrden hun opplevde da du var syk med noen? Hvis hun ikke har fått luftet på trykket på en god måte, kan det godt være at hennes virkelighetsbilde har blitt litt forvrengt og skadet?

Ikke et års jubileum siden «brudd», men jubileum for når vi en gang ble sammen for mange år siden. Uttrykte meg litt dårlig der. Parterapi har vært et tema. Hun tok initiativ til dette før eg ble syk. Da var eg litt lunken. Det tilbudet burde eg kanskje slått til på sett i ettertid. Eg foreslo dette på ny under min tilfrisking. Da var ho lite lysten. Men tiden kan være moden nå. Skal undersøke litt med familievern kontoret tenker eg. Antar de har mest fokus på barnas ve og vel. Begge har hatt individuelle samtaler med psykolog/psykiatrisk sykepleier om situasjonen med min sykdom og tema rundt det. Eg har brukt det litt som terapi i mine timer. Om ho har diskutert dette innholdet i sine timer har eg ikke gravd så dypt i. Hva som har blitt diskutert der har vi holdt litt for oss selv. Vårt fristed.. Eg har fått tømt tankene der, men du får kanskje ikke en psykolog til å gi deg et konkret råd om å bryte opp familien om ikke de ser at du har det helt for jævlig, og det har eg på ingen måte. Dama er bra på veldig mange måter.

Eg tenker at når det gjelder det økonomiske så er du kanskje inne på noe, uten at ho har direkte sagt ho ser på det som et problem. Ho jobber redusert og tjener mindre en meg. Vi eier 50/50 og har felles økonomi til alt felles, men også en porsjon delt. Eg betaler en del mer i måneden på fellesrom siden eg tjener mer, og jobber mer, uten at det har innvirkning på eierbrøk. Etter at det har blitt så mye dyrere med strøm, mat og eiendomsskatt osv har eg stadig måttet fylt opp felleskontoen for å få det til å gå rundt på felleskontoen, uten at vi har noen skrevet avtale om tilbakebetaling. Kanskje betalt en 7-10k mer i måneden på det jevne en henne, Eg lar det skure å gå, men når sjansen for brudd er såpass stor, så føler eg jo kanskje at de pengene burde gått til egenkapital til  ny egen bolig. Men samlet så har vi på ingen måte dårlig råd, men vi har begge måttet jobbe redusert pga min sykdom. Men nå er eg endelig tilbake i full jobb. Mange vil kanskje si vi burde hatt felles økonomi og alt i en pot, men sånn ble det ikke da vi startet prosjektet vårt. Det føles rart og feil å gå inn på en helt felles økonomi slik situasjonen er nå. Men det ville nok kanskje gidd henne en større trygghet økonomisk. Det kan tenkes at ho føler seg som en økonomisk fange av meg, uten at ho har sagt det, men ho har også noenlunde pengesterke foreldre i bakhånd.

skjønner at du/dere ikke så lett hverken kan eller vil gi råd. Og det er helt greit. Men om det er andre der ute som har veid for eller imot i deres forhold før de endelig landet på en beslutning, kan jo kanskje det være en hjelp/trøst for meg, og tanker sett tilbake på hvordan det EGENTLIG er å reise fra barna sine for å «realisere» seg selv. Men mange har rømt fra et ulevelig forhold, det gjør ikke eg (tror eg). Har ikke så mange å sammenligne meg med. Bare happy couples med flott fasade. På baksiden kan det kanskje være like dødt som hos meg.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest 2299d...c7a]

Gjest 2299d...c7a skrev (14 timer siden):

fellesrom

=fellesen

 

Gjest 2299d...c7a skrev (14 timer siden):

Men mange har rømt fra et ulevelig forhold, det gjør ikke eg (tror eg).

Altså mitt forhold er ikke ulevelig.. men langt fra ideelt.

 

kunne visst ikke editere som gjest…

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest a7fbb...160]

Kort sagt er det ingen fasit på dette.  Det er ingen "vinnere" uansett. 

Man har prøvd å skape et bilde av hva som kunne bli, men som aldri ble til.

Det er lett å stå på utsiden å si hva man hadde gjort eller hva man burde.  Men kun du vet hva du selv klarer.

Selv tror jeg at det å i det minste prøve å finne "lykken" alene og kanskje ende opp alene vil være bedre enn å leve i skyggen av noen andre.. for det blir ofte sånn.. At en skal bestemme og den andre må følge, og da blir det som oftest opp til den som lever i skyggen som må ta den vanskelige avgjørelsen..For den andre klarer liksom å komme seg "oppå" ved å være den som styrer og har da nok med det. 

Men som du sier. det gjelder helt frem til en finner en annen.. Og det blir litt "førstemann til mølla"  og den andre blir taperen.

Er ikke til å komme utenom.  Har sett flere mennesker gå i kjelleren fordi de gikk fra partneren sin ( de som levde i skyggen) Også ser de x partneren sin med en ny partner som tilsynelatende er et steg opp også.. Og det tar knekken på mange ( noe det ikke burde, men det gjør det uansett)  Også sitter de der alene i en 40 kvm leilighet på sovesofaen mens ungene tar over rommet den tiden de er der.

Prøver ikke å veie en side over den andre. 

Det beste jeg kan se for meg er at man gjør det som er best for en selv, også lar man alt smålig ligge, og heller fokusere på at barna har det bra.  Man trenger ikke skjemme de bort når de bor her eller der, men at man fokuserer på det man ellers normalt ville gjort dersom man var sammen med x partneren.  

Men igjen..ingen vinnere uansett.

Anonymous poster hash: a7fbb...160

[Cassy0110]

Jeg tror ikke det er verdt å gjøre slike ting for barns skyld i det hele tatt.