Skal man leve i et parforhold uten sex – for barnas skyld?

[Gjest 2299d...c7a]

Hei

Kom over en artikkel på Aftenposten som traff meg om dette temaet, så eg kunne tenkt meg å høre noen synspunkter på. 
Eg bor i dag sammen med moren til mine barn og våre barn i småskolealder. Vi samarbeider bra om barn og hus, og vi har vevd oss inn i hverandre med felles venner og familie. Holdt sammen i rundt 15 år. Vi har ingen store åpne konflikter, men vi har vel alltids litt å kjekke om. Kjærligheten er vel borte kan man si. Er glad i dama og hadde håpt vi kunne hatt det bra sammen resten av livet, men eg har nesten helt mistet troen på at det kommer til å skje. Og vi vil nok aldri finne tilbake det vi en gang hadde uansett tipper eg. Eg var psykisk syk i flere år og under sykdomsperioden ble det sagt (noen gamle troll kom opp av hatten) og gjort mye rart som har skapt en avstand mellom oss som er vanskelig å lukke. Har nå vært frisk noen år. Vi sover nå på hvert vårt rom og kyss, klapp og klem er ikke et tena for å si det slik.. Vi bor vel sammen for barna sin del tenker eg, og eg tenker også det er fordi begge føler det er trygt og bekvemmelig å dele på ansvaret med barna og en økonomisk hjelp i hverandre. Økonomi kan jo fort bli et problemområde når vi ikke har et kjærlighetsforhold men et samarbeidsforhold, og den økonomiske belastningen er skjev.

Eg har mange ganger tenkt å stikke (eller be henne stikke), men eg ønsker å se barna hver dag, og eg ønsker på ingen måte at barna skal være dem som må bo i en koffert og flytte mellom mor og far hver uke. Ser for meg at hverdagslogistikken blir et mareritt med unger hit og dit, samt krangling om samvær i ferier osv.

Ønsker jo å ha nærhet og sex som en del av livet, men det er ingen garanti for at det kommer til å bli noe av det ved å stikke heller.  Og finner eg ei der ute har ho vel barn fra før som skal inn i hverdagskabalen, eller en finner ei som vil ha sitt eget kull. Kjenner eg ikke er klar for noen av alternativene.

Frykter mer en evig ensomhet da eg føler venner har sklidd mer og mer ifra de siste årene. Alle er travelt opptatt med sitt. Og å tråle Tinder eller byen etter damer frister ikke så veldig akkurat nå.

Så da er spørsmålet.. Leve et ok liv der den ytre fasaden ser noenlunde ut, uten sex og nærhet fra moren (så lenge det kan vare), eller ut å prøve lykken på egenhånd for å finne kjærligheten på ny, der barna må ta støyten for at mor og far ikke klarte å holde sammen..

Og nå tråkket eg sikkert på mange tær, hos personer med barn som har gått fra hverandre, men det håper eg ikke stikker så dypt. Eg ønsker bare at barna skal ha det best mulig til de klarer seg selv, men fasiten på det har ikke noen.

 

 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest 2299d...c7a]

https://www.aftenposten.no/foreldreliv/i/WOkLK2/skal-man-leve-i-et-parforhold-uten-sex-for-barnas-skyld?r=s&fbclid=IwAR2ATgfoU6NaFFyL46Qa865cjfY22s_vE-rUVMk5-rMZipR4DBNDtSGDwzw_aem_AUFKs2AUz2qSK0skwk5Gdq1SAIp8iH9fzjuanTYPxQz-CZAMRr2OIUQaZrGOrUzXIrpY7Q6FJxy75lrYmj5O0AcVraXLrX1m7iXjQ069T4W74qxcpVlkG_OQIKW0ObeW0Jo

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest d3e42...71f]

Det var et velskrevet og vanskelig innlegg. Gjorde vondt å lese at dere sover på hver deres rom, da skjønner jeg hvor ille det står til. Har dere pratet om det, slik du legger det frem her?

Anonymous poster hash: d3e42...71f

[Gjest f04fa...6d8]

Slik jeg forstår innlegget, savner du ikke bare det seksuelle, men også kjærlighet. Å føle seg likt? 

Direkte mislikt av din partner, tviler jeg forresten på at du er. Dersom hun ikke kunne fordra deg, hadde en av dere flyttet ut for lengst — vær du sikker!

Kanskje partner, nå i dag, tenker på deg mer som en venn, i stedet for et kjæreste-emne? Det er veldig mange forhold som har vært innom en slik fase. (Og en god del av de kommer seg ikke ut av denne "hengemyra" heller.)

Det er jo praktisk å bo sammen for dere. Svært praktisk. Jeg tror også barnas mor innser, og setter pris på at dere bor sammen. 

Å gi slipp på dette, er ikke lett. Du vet hva du har - ikke hva du kanskje kan få...

Mange menn og kvinner (men særs menn!) i lignende situasjon prøver å stable på beina en alternativ partner bak den andres rygg. God gammeldags utroskap, altså. Formålet er å slippe usikkerheten, men det er jo utrolig dårlig oppførsel ovenfor den man bedrar! 

Er det en bedre løsning å drøfte "åpent forhold"? Jeg mener ... hvis ingen av dere uansett har sterke kjærestefølelser for den andre, og det ikke er noe aktivitet på soverommene, så ... Tja?

Ulempen med åpent forhold, er jo hvis den ene partner ikke fikser det så godt. Dersom hun hanker inn tilbud på tilbud, mens man selv sitter og scroller og svetter febrilsk på Tinder uten hell ... Da faller gjerne selvfølelse og selvtillit? Er man kapabel til å takle et slikt scenario? (Er sikkert mange andre ulemper med åpne forhold også, jeg har ikke erfaring..)

Problemet ditt er mindre uvanlig enn man kanskje skulle tro. Mange par havarerer under småbarnsfasen. Fulle jobber, mas og kjas med barna, skole, barnehage, fritidsaktiviteter ... Det er ikke alltid plass til så mye mer da. Kapasiteten er sprengt! Du nevner psykisk sykdom som kom inn fra sidelinjen - det kan ikke ha vært lett. Ikke for noen av dere.

Mange (alle?) kommuner tilbyr gratis veiledning/terapi for par med barn som sliter. Søk opp nærmeste familievernkontor, og book en samtale! Ideelt sett bør dere begge ønske å dra dit, men det skal være mulig å komme alene også.

Hvis du er villig til å lytte på råd og tips fra tilfeldige "forumtroll", til tross for at jeg ikke en gang kjenner deg, håper jeg inderlig du er mottakelig for tips og råd fra fagfolk. De har tross alt sett slike situasjoner plenty av ganger, og har mye bedre ekspertise i å tolke deg og dine behov. Selv om du skrev et svært godt åpningsinnlegg, er det begrenset hvor godt jeg klarer å bli kjent med deg.

 

Masse lykke til! ❤️

Anonymous poster hash: f04fa...6d8

[Gjest 2299d...c7a]

Gjest d3e42...71f skrev (5 timer siden):

Det var et velskrevet og vanskelig innlegg. Gjorde vondt å lese at dere sover på hver deres rom, da skjønner jeg hvor ille det står til. Har dere pratet om det, slik du legger det frem her?

Anonymous poster hash: d3e42...71f

Hei. Takk for svar. Jo vi har da snakket litt om det, men eg har kanskje ikke lagt frem mine dypeste bekymringer av frykt for å fremskynde utflyttingen om du skjønner. Ønsker vel ikke å blottlegge mine «svake» sider og ønsker å fremstå raus og som en trygg havn. Eg har ikke gidd helt opp håpet på en fremtid med henne.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest 2299d...c7a]

Gjest f04fa...6d8 skrev (4 timer siden):

Slik jeg forstår innlegget, savner du ikke bare det seksuelle, men også kjærlighet. Å føle seg likt? 

Direkte mislikt av din partner, tviler jeg forresten på at du er. Dersom hun ikke kunne fordra deg, hadde en av dere flyttet ut for lengst — vær du sikker!

Kanskje partner, nå i dag, tenker på deg mer som en venn, i stedet for et kjæreste-emne? Det er veldig mange forhold som har vært innom en slik fase. (Og en god del av de kommer seg ikke ut av denne "hengemyra" heller.)

Det er jo praktisk å bo sammen for dere. Svært praktisk. Jeg tror også barnas mor innser, og setter pris på at dere bor sammen. 

Å gi slipp på dette, er ikke lett. Du vet hva du har - ikke hva du kanskje kan få...

Mange menn og kvinner (men særs menn!) i lignende situasjon prøver å stable på beina en alternativ partner bak den andres rygg. God gammeldags utroskap, altså. Formålet er å slippe usikkerheten, men det er jo utrolig dårlig oppførsel ovenfor den man bedrar! 

Er det en bedre løsning å drøfte "åpent forhold"? Jeg mener ... hvis ingen av dere uansett har sterke kjærestefølelser for den andre, og det ikke er noe aktivitet på soverommene, så ... Tja?

Ulempen med åpent forhold, er jo hvis den ene partner ikke fikser det så godt. Dersom hun hanker inn tilbud på tilbud, mens man selv sitter og scroller og svetter febrilsk på Tinder uten hell ... Da faller gjerne selvfølelse og selvtillit? Er man kapabel til å takle et slikt scenario? (Er sikkert mange andre ulemper med åpne forhold også, jeg har ikke erfaring..)

Problemet ditt er mindre uvanlig enn man kanskje skulle tro. Mange par havarerer under småbarnsfasen. Fulle jobber, mas og kjas med barna, skole, barnehage, fritidsaktiviteter ... Det er ikke alltid plass til så mye mer da. Kapasiteten er sprengt! Du nevner psykisk sykdom som kom inn fra sidelinjen - det kan ikke ha vært lett. Ikke for noen av dere.

Mange (alle?) kommuner tilbyr gratis veiledning/terapi for par med barn som sliter. Søk opp nærmeste familievernkontor, og book en samtale! Ideelt sett bør dere begge ønske å dra dit, men det skal være mulig å komme alene også.

Hvis du er villig til å lytte på råd og tips fra tilfeldige "forumtroll", til tross for at jeg ikke en gang kjenner deg, håper jeg inderlig du er mottakelig for tips og råd fra fagfolk. De har tross alt sett slike situasjoner plenty av ganger, og har mye bedre ekspertise i å tolke deg og dine behov. Selv om du skrev et svært godt åpningsinnlegg, er det begrenset hvor godt jeg klarer å bli kjent med deg.

 

Masse lykke til! ❤️

Anonymous poster hash: f04fa...6d8

 

Gjest f04fa...6d8 skrev (4 timer siden):

Slik jeg forstår innlegget, savner du ikke bare det seksuelle, men også kjærlighet. Å føle seg likt? 

Direkte mislikt av din partner, tviler jeg forresten på at du er. Dersom hun ikke kunne fordra deg, hadde en av dere flyttet ut for lengst — vær du sikker!

Kanskje partner, nå i dag, tenker på deg mer som en venn, i stedet for et kjæreste-emne? Det er veldig mange forhold som har vært innom en slik fase. (Og en god del av de kommer seg ikke ut av denne "hengemyra" heller.)

Det er jo praktisk å bo sammen for dere. Svært praktisk. Jeg tror også barnas mor innser, og setter pris på at dere bor sammen. 

Å gi slipp på dette, er ikke lett. Du vet hva du har - ikke hva du kanskje kan få...

Mange menn og kvinner (men særs menn!) i lignende situasjon prøver å stable på beina en alternativ partner bak den andres rygg. God gammeldags utroskap, altså. Formålet er å slippe usikkerheten, men det er jo utrolig dårlig oppførsel ovenfor den man bedrar! 

Er det en bedre løsning å drøfte "åpent forhold"? Jeg mener ... hvis ingen av dere uansett har sterke kjærestefølelser for den andre, og det ikke er noe aktivitet på soverommene, så ... Tja?

Ulempen med åpent forhold, er jo hvis den ene partner ikke fikser det så godt. Dersom hun hanker inn tilbud på tilbud, mens man selv sitter og scroller og svetter febrilsk på Tinder uten hell ... Da faller gjerne selvfølelse og selvtillit? Er man kapabel til å takle et slikt scenario? (Er sikkert mange andre ulemper med åpne forhold også, jeg har ikke erfaring..)

Problemet ditt er mindre uvanlig enn man kanskje skulle tro. Mange par havarerer under småbarnsfasen. Fulle jobber, mas og kjas med barna, skole, barnehage, fritidsaktiviteter ... Det er ikke alltid plass til så mye mer da. Kapasiteten er sprengt! Du nevner psykisk sykdom som kom inn fra sidelinjen - det kan ikke ha vært lett. Ikke for noen av dere.

Mange (alle?) kommuner tilbyr gratis veiledning/terapi for par med barn som sliter. Søk opp nærmeste familievernkontor, og book en samtale! Ideelt sett bør dere begge ønske å dra dit, men det skal være mulig å komme alene også.

Hvis du er villig til å lytte på råd og tips fra tilfeldige "forumtroll", til tross for at jeg ikke en gang kjenner deg, håper jeg inderlig du er mottakelig for tips og råd fra fagfolk. De har tross alt sett slike situasjoner plenty av ganger, og har mye bedre ekspertise i å tolke deg og dine behov. Selv om du skrev et svært godt åpningsinnlegg, er det begrenset hvor godt jeg klarer å bli kjent med deg.

 

Masse lykke til! ❤️

Anonymous poster hash: f04fa...6d8

Hei. Takk for treffende svar. Nei eg tror ikke ho avskyr meg, men etter sykdommen min så fikk ho på en måte et slags overtak på meg kan det føles som. Det som ho tenker og mener er rett, og det ligger alltid en fare for at det eg tenker og mener er «feil» og et tegn på at eg holder på å bli syk igjen. Dette er det litt vanskelig å leve med, men eg skjønner frykten hennes for du har helt rett. Det var vanskelig for oss begge. Eg er også veldig grei å ha når strømregningen kommer for å si det slik.
Har vært innom tanken på en på si, men det føles helt feil å opprette konto på Tinder for å si det slik. Synliggjøre for alle single at eg er på jakt. Et åpent forhold vil vel i praksis si at begge bare sitter å venter på noe bedre før de flytter, der den ender opp som taperen. Men om eg hadde truffet en dom virket søt så hadde nok terskelen for å hoppet inn i noe nytt ikke vært for stor, men utfordringen med barn hit og dit ville kommet.

Men takk for tips om familievernkontoret. Kanskje å starte der alene kunne vært en start, selv om beslutningen og frykten kommer til å sitte hos meg til slutt uansett. 
Problemet er at dette føles ikke rett for meg å snakke ned noen kjente om, da det blir litt for blottleggende tenker eg. De vil sitte igjen med et annet syn på meg. MRN det er jo noe eg har et behov for å snakke om. Så da ble alternativet «nettroll», men det virket som eg traff på i alle fall to hyggelige troll 😊 hvem vet, kanskje det finnes flere der ute med lignende problemer..

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[ole_marius]

Kommentaren min her blir kun på det siste.

Dette med å ha et sidesprang vil gjøre vondt til verre/vanskeligere. Det ene er dette med å holde ting hemmelig, og dette er i og seg selv ikke noe din samvittighet burde avfeie.

For det andre så vil sidesprang aldri kunne holdes hemmelig for evig og alltid. Når dere får deres D-dag så blir begge psykisk syke og vil i årevis ha krangler, PSTD og skape usikkerheter, knekk på egen selvtillit og vondt verre. Med barn i bilde blir denne kabalen mer kompleks. 

[Gjest 2299d...c7a]

ole_marius skrev (24 minutter siden):

Kommentaren min her blir kun på det siste.

Dette med å ha et sidesprang vil gjøre vondt til verre/vanskeligere. Det ene er dette med å holde ting hemmelig, og dette er i og seg selv ikke noe din samvittighet burde avfeie.

For det andre så vil sidesprang aldri kunne holdes hemmelig for evig og alltid. Når dere får deres D-dag så blir begge psykisk syke og vil i årevis ha krangler, PSTD og skape usikkerheter, knekk på egen selvtillit og vondt verre. Med barn i bilde blir denne kabalen mer kompleks. 

Takk for svar.. Nei det har du nok rett i, og et aktivt initiativ av meg for å ta et sidesprang er egentlig ikke noe alternativ. Eg får enten pakke sakene mine og dra, eller bli og håpe det skulle ordne seg mens eg «klarer meg for egen hånd».. Det er ikke bare eg som ikke får nærhet og sex. Det gjelder jo like mye henne, så faren for at ho finner en annen på si er jo også helt reell. Flott er dama også.. Har det ikke skjedd noe endring før barna er store/voksne kommer vel skillet da uansett tenker eg.
Det er godt mulig eg svartmaler det å eventuelt få en ny dame med egne barn og stress med logistikken der og hvordan barna får det, men det er nå slik eg tenker om det akkurat nå. Er vel ingen foreldre i den situasjonen som aktivt klager over dette, selv om eg tror det er noe noen tenker på.. Det har nok mange positive oppsider, men et helt reelt alternativ er jo at eg blir sittende alene i mange år med bagasjen min.. 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Baranladion]

Du har pratet med dama di om at du savner sex og kos eller? Det er faktisk en viktig del av forhold, selvom det over tid er en ting man ikke gjør like ofte. 

Så tenker jeg det er smart å gå i tenkeboksen, vet ikke hvor gamle barna er, men hvor mange år ønsker du å stå i denne situasjonen, hvis det ikke er håp for at den endrer seg, og er dette verre enn å bli sittende singel? 

Å holde sammen for barnas skyld er nobelt det, og kudos til dere hvis dere klarer det, men det betinger jo at forholdet er av en slik art at barna ikke blir skadelidende av krangling osv, noe det ikke virker som det er mye av. 

Så er det helt naturlig å være redd for fremtiden dersom man gjennomfører et brudd, men du kan ikke ta for deg alle konsekvensene på èn gang, da blir steget nær umulig å ta.

Det som skjer ved et brudd, er at man jobber seg sakte og sikkert igjennom alle konsekvensene og så ordner ting seg, over tid, så sant man har et ryddig forhold til hverandre. 

[Gjest 2299d...c7a]

Baranladion skrev (1 time siden):

Du har pratet med dama di om at du savner sex og kos eller? Det er faktisk en viktig del av forhold, selvom det over tid er en ting man ikke gjør like ofte. 

Så tenker jeg det er smart å gå i tenkeboksen, vet ikke hvor gamle barna er, men hvor mange år ønsker du å stå i denne situasjonen, hvis det ikke er håp for at den endrer seg, og er dette verre enn å bli sittende singel? 

Å holde sammen for barnas skyld er nobelt det, og kudos til dere hvis dere klarer det, men det betinger jo at forholdet er av en slik art at barna ikke blir skadelidende av krangling osv, noe det ikke virker som det er mye av. 

Så er det helt naturlig å være redd for fremtiden dersom man gjennomfører et brudd, men du kan ikke ta for deg alle konsekvensene på èn gang, da blir steget nær umulig å ta.

Det som skjer ved et brudd, er at man jobber seg sakte og sikkert igjennom alle konsekvensene og så ordner ting seg, over tid, så sant man har et ryddig forhold til hverandre. 

Takk for svar. Du har nok et poeng i at eg tar alle konsekvensene inn over meg på lang tid i forveien. Det er vel en svakhet eg har til tider. 
Når det gjelder om vi har pratet om kos og sex så har vi vel det, men det er LENGE siden, og eg følte meg vel såpass avvist at eg ikke føler eg er i en posisjon der dette blir naturlig å ta dette opp som første ledd. Eg har gitt uttrykk for hvor eg står i forhold til oss og fremtiden flere ganger og føler dermed eg har spilt ut alle kortene mine. Ballen ligger hos henne. Hadde håpt ho skulle tenke at eg ikke var så verst når alt kom til alt, innbilsk som eg er 😉. 
Om det er et fyrverkeri av et sexliv eg er ute etter så hadde eg vel pakket kofferten for lengst, for det var vel ikke så sprekt rett før vi fikk barn heller. Det var stort sett eg som tok initiativ. Ho virker fornøyd med nærheten ho får fra barna. Eg er vel heller på jakt etter et trygt familieliv, og eg tenker det kan bli vanskelig å miste kontakten med hennes venner/familie og å få et vanskelig forhold til felles venner.

Tror for øvrig barna har det veldig bra, selv om de kanskje får et litt rart forhold til hvordan kjærlighet mellom to foreldre kanskje ideelt burde være. Vi har lest boken «hvordan lager man en baby» til dem, og de har nok plukket opp at vi lever ikke helt som kjærester der. Men det finnes nok mange forskjellige familiesituasjoner selv om fasaden utad kan se ganske lik ut. 
Det er lite krangling, men det er også få dype samtaler. Vi samarbeider stort sett om hushold og barn.. en hvor trist som det høres ut..

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Baranladion]

Gjest 2299d...c7a skrev (1 time siden):

Takk for svar. Du har nok et poeng i at eg tar alle konsekvensene inn over meg på lang tid i forveien. Det er vel en svakhet eg har til tider. 

Akkurat den der, er du nok ikke alene om, det er helt normalt. 

 

Gjest 2299d...c7a skrev (1 time siden):

Når det gjelder om vi har pratet om kos og sex så har vi vel det, men det er LENGE siden, og eg følte meg vel såpass avvist at eg ikke føler eg er i en posisjon der dette blir naturlig å ta dette opp som første ledd. Eg har gitt uttrykk for hvor eg står i forhold til oss og fremtiden flere ganger og føler dermed eg har spilt ut alle kortene mine. Ballen ligger hos henne. Hadde håpt ho skulle tenke at eg ikke var så verst når alt kom til alt, innbilsk som eg er 😉. 
Om det er et fyrverkeri av et sexliv eg er ute etter så hadde eg vel pakket kofferten for lengst, for det var vel ikke så sprekt rett før vi fikk barn heller. Det var stort sett eg som tok initiativ. Ho virker fornøyd med nærheten ho får fra barna. Eg er vel heller på jakt etter et trygt familieliv, og eg tenker det kan bli vanskelig å miste kontakten med hennes venner/familie og å få et vanskelig forhold til felles venner.

Kan forholdet da beskrives som en stabil institusjon som bare fungerer? Hvor tilværelsen er mer eller mindre grå, men det går og er trygt? Er det det du ønsker, hvis ja, så er vel svaret enkelt, ting kan gå i samme tralten livet ut, eller til noe skjer som skaper ett brått brudd, feks utroskap eller store mengder med krangling. Det kan også tenkes at kjærligheten igjen vil blomstre, men da må jo begge gå inn for det. 

Jeg syns det er litt dumt at du bare gir ballen til henne, og skal avvente og føye deg, hvis det er ting i forholdet du ønsker at endres, så er det helt fair å informere om det, og ikke minst hvor viktig det er for deg. Du trenger ikke lage noen ultimater, eller sette forholdet på spill selvom du gjør det. Hvis du ikke får svar, eller blir avvist, så må du fortsette å stå opp for deg selv. 

Gjest 2299d...c7a skrev (1 time siden):

Tror for øvrig barna har det veldig bra, selv om de kanskje får et litt rart forhold til hvordan kjærlighet mellom to foreldre kanskje ideelt burde være. Vi har lest boken «hvordan lager man en baby» til dem, og de har nok plukket opp at vi lever ikke helt som kjærester der. Men det finnes nok mange forskjellige familiesituasjoner selv om fasaden utad kan se ganske lik ut. 
Det er lite krangling, men det er også få dype samtaler. Vi samarbeider stort sett om hushold og barn.. en hvor trist som det høres ut..

Jeg tror situasjonen din egentlig er ganske normal, spesielt i et så langt forhold. Hvis du trives med situasjonen, og det å ha samarbeid, familiære tilknytninger og felles venner er det som er viktig for deg, så må du vurdere om dette er viktigere, enn å ha sex og "sommerfugler i magen".   

Jeg vil jo si at man i stor grad må ta ansvar for, og skape sin egen glede, og hvis du føler at dette forholdet kan du leve i resten av livet, så er det jo greit, men hvis du føler at livskvaliteten ikke er slik den burde være, så bør man vurdere grep. Jeg ville aldri i verden (igjen) levd i lang tid i et forhold som ikke er tilfredstillende. Det trenger ikke være top-notch, men det skal heller ikke være noe som senker livskvaliteten. 

Å være "sammen for barnas skyld" bør etter mitt syn ikke være en avgjørende faktor, barn som har 2 samarbeidende foreldre som vil hverandre og barna vel, vil kunne skape gode trygge rammer for barna. 

Endret 30. januar 2023 av Baranladion

[Gjest b8ae5...b84]

Gjest 2299d...c7a skrev (1 time siden):

Takk for svar. Du har nok et poeng i at eg tar alle konsekvensene inn over meg på lang tid i forveien. Det er vel en svakhet eg har til tider. 
Når det gjelder om vi har pratet om kos og sex så har vi vel det, men det er LENGE siden, og eg følte meg vel såpass avvist at eg ikke føler eg er i en posisjon der dette blir naturlig å ta dette opp som første ledd. Eg har gitt uttrykk for hvor eg står i forhold til oss og fremtiden flere ganger og føler dermed eg har spilt ut alle kortene mine. Ballen ligger hos henne. Hadde håpt ho skulle tenke at eg ikke var så verst når alt kom til alt, innbilsk som eg er 😉. 
Om det er et fyrverkeri av et sexliv eg er ute etter så hadde eg vel pakket kofferten for lengst, for det var vel ikke så sprekt rett før vi fikk barn heller. Det var stort sett eg som tok initiativ. Ho virker fornøyd med nærheten ho får fra barna. Eg er vel heller på jakt etter et trygt familieliv, og eg tenker det kan bli vanskelig å miste kontakten med hennes venner/familie og å få et vanskelig forhold til felles venner.

Tror for øvrig barna har det veldig bra, selv om de kanskje får et litt rart forhold til hvordan kjærlighet mellom to foreldre kanskje ideelt burde være. Vi har lest boken «hvordan lager man en baby» til dem, og de har nok plukket opp at vi lever ikke helt som kjærester der. Men det finnes nok mange forskjellige familiesituasjoner selv om fasaden utad kan se ganske lik ut. 
Det er lite krangling, men det er også få dype samtaler. Vi samarbeider stort sett om hushold og barn.. en hvor trist som det høres ut..

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Ta det opp med henne igjen. Om hun er i jobb i tillegg til å ta ansvar for hus og hjem, følge opp barna og lignende så er ikke det utypisk at mannens sexliv blir siste prioritet. Dere må finne ut av dette sammen og snakke. Si det rett ut at dette er veldig viktig for deg og at du trenger henne. 

Så kan det være lurt å gi inntrykk av at det er HENNE du vil ha. Kanskje hun ikke føler seg attraktiv lenger og derfor ikke føler for å ligge mer. Få fart på sexlivet deres. Jeg kan snakke for mange kvinner når jeg sier at vi tenner på å føle oss begjæret og ønsket. 

Anonymous poster hash: b8ae5...b84

[Gjest 2299d...c7a]

Baranladion skrev (23 minutter siden):

Akkurat den der, er du nok ikke alene om, det er helt normalt. 

 

Kan forholdet da beskrives som en stabil institusjon som bare fungerer? Hvor tilværelsen er mer eller mindre grå, men det går og er trygt? Er det det du ønsker, hvis ja, så er vel svaret enkelt, ting kan gå i samme tralten livet ut, eller til noe skjer som skaper ett brått brudd, feks utroskap eller store mengder med krangling. Det kan også tenkes at kjærligheten igjen vil blomstre, men da må jo begge gå inn for det. 

Jeg syns det er litt dumt at du bare gir ballen til henne, og skal avvente og føye deg, hvis det er ting i forholdet du ønsker at endres, så er det helt fair å informere om det, og ikke minst hvor viktig det er for deg. Du trenger ikke lage noen ultimater, eller sette forholdet på spill selvom du gjør det. Hvis du ikke får svar, eller blir avvist, så må du fortsette å stå opp for deg selv. 

Jeg tror situasjonen din egentlig er ganske normal, spesielt i et så langt forhold. Hvis du trives med situasjonen, og det å ha samarbeid, familiære tilknytninger og felles venner er det som er viktig for deg, så må du vurdere om dette er viktigere, enn å ha sex og "sommerfugler i magen".   

Jeg vil jo si at man i stor grad må ta ansvar for, og skape sin egen glede, og hvis du føler at dette forholdet kan du leve i resten av livet, så er det jo greit, men hvis du føler at livskvaliteten ikke er slik den burde være, så bør man vurdere grep. Jeg ville aldri i verden (igjen) levd i lang tid i et forhold som ikke er tilfredstillende. Det trenger ikke være top-notch, men det skal heller ikke være noe som senker livskvaliteten. 

Å være "sammen for barnas skyld" bør etter mitt syn ikke være en avgjørende faktor, barn som har 2 samarbeidende foreldre som vil hverandre og barna vel, vil kunne skape gode trygge rammer for barna. 

Tja. Den er jo stabil, men eg føler eg har kort horisont. Er jo litt vanskelig å gå all inn på fremtidsplanlegging sammen med henne, når en går med en følelse av at en sikkert ikke bor sammen om f eks et år. Alt blir litt halvhjertet. Hvor mye skal en f eks investere i hus oh hjem, når en er usikker på om en bor der om et år? 
 

Når de gjelder ballen på hennes banehalvdel så er det heller ikke lett å stå opp for seg selv uten å ha et ultimatum eller ris bak speilet føler eg. Det er grenser for hvor mye eg gidder ligge på kne og trygle for henne.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[torbjornen]

Det må no vel vere mogeleg å rydde plass til å ta ein ærleg og djup samtale der de begge kan snakke ut. Så får du kanskje i det minste nokre svar på kva ho tenkjer og kva som betyr noko for henne.

[Baranladion]

Gjest 2299d...c7a skrev (1 minutt siden):

Tja. Den er jo stabil, men eg føler eg har kort horisont. Er jo litt vanskelig å gå all inn på fremtidsplanlegging sammen med henne, når en går med en følelse av at en sikkert ikke bor sammen om f eks et år. Alt blir litt halvhjertet. Hvor mye skal en f eks investere i hus oh hjem, når en er usikker på om en bor der om et år? 
 

Når de gjelder ballen på hennes banehalvdel så er det heller ikke lett å stå opp for seg selv uten å ha et ultimatum eller ris bak speilet føler eg. Det er grenser for hvor mye eg gidder ligge på kne og trygle for henne.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Du skal gjøre det motsatte, slutte å trygle... Du er akkurat like verdifull og viktig som henne, og det er det du må sette fokus på, du må gå i deg selv og finne ut hva slags liv du ønsker, og så formidle dette ovenfor henne. Så må hennes ønsker å mål også formidles deg. 

Å fortelle henne at det for deg er umulig å se forholdet særlig langt frem i tid når situasjonen er som den er, er helt innafor. 

Hva er det du ønsker? Klarer du å beskrive det forholdet du mener er godt nok for deg, og som du kan stå i lenge? Og kan dette realiseres med den kvinnen du er sammen med nå? 

[Sjørøver]

Har du gjort noen forsøk på sex i det siste, hvordan var responsen?

[Gjest 2299d...c7a]

Sjørøver skrev (34 minutter siden):

Har du gjort noen forsøk på sex i det siste, hvordan var responsen?

Nei. Eg føler ikke vi er der. Kanskje eg er for beskjeden og gammeldags. Tenker vel at en bør spise forrett og middag før vi går rett på desserten. Kanskje det er der eg bommer… Ho fikk vel en klem på bursdagen hennes for noen måneder siden.. teller det 😳 vi er langt unna sex. Forholdet er i prinsippet over føler eg, men vi bor sammen.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

[Gjest b8ae5...b84]

Gjest 2299d...c7a skrev (4 minutter siden):

Nei. Eg føler ikke vi er der. Kanskje eg er for beskjeden og gammeldags. Tenker vel at en bør spise forrett og middag før vi går rett på desserten. Kanskje det er der eg bommer… Ho fikk vel en klem på bursdagen hennes for noen måneder siden.. teller det 😳 vi er langt unna sex. Forholdet er i prinsippet over føler eg, men vi bor sammen.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Er ikke rart det ikke blir noe på deg da. Hadde ikke hatt sex med noen som knapt så på meg. Du kan ikke la være å vise dama di omsorg og begjær, bare gi henne en klem når hun har bursdag og så klage over at du ikke får deg et ligg. 

Høres over ut ja. Det høres ikke ut som du vil ha sex med henne heller, men bare sex. Kanskje på tide å legge kortene på bordet for henne før du gjør noe dumt? 

Anonymous poster hash: b8ae5...b84

[Gjest b8ae5...b84]

Gjest 2299d...c7a skrev (57 minutter siden):

Tja. Den er jo stabil, men eg føler eg har kort horisont. Er jo litt vanskelig å gå all inn på fremtidsplanlegging sammen med henne, når en går med en følelse av at en sikkert ikke bor sammen om f eks et år. Alt blir litt halvhjertet. Hvor mye skal en f eks investere i hus oh hjem, når en er usikker på om en bor der om et år? 
 

Når de gjelder ballen på hennes banehalvdel så er det heller ikke lett å stå opp for seg selv uten å ha et ultimatum eller ris bak speilet føler eg. Det er grenser for hvor mye eg gidder ligge på kne og trygle for henne.

Anonymous poster hash: 2299d...c7a

Handler ikke om å trygle, handler om å kommunisere sine behov som voksne mennesker og møte hverandre med kjærlighet og omtanke slik man gjør i et forhold. 

Anonymous poster hash: b8ae5...b84

[Gjest 2299d...c7a]

torbjornen skrev (48 minutter siden):

Det må no vel vere mogeleg å rydde plass til å ta ein ærleg og djup samtale der de begge kan snakke ut. Så får du kanskje i det minste nokre svar på kva ho tenkjer og kva som betyr noko for henne.

Joda. Vi får anledning til det av og til, men det er ei hengemyr. Ho trenger tid osv.. ingen tar noen brå bevegelser i den ene eller andre veien. Eg vil gi ho tid og ikke presse meg på, men det er jo ikke kjekt å vente i uvisshet i all evighet. 

Anonymous poster hash: 2299d...c7a