Ufrivillig distansering fra egen familie

[Rutgerus]

Jeg har denne julen innsett at jeg er mindre interessert i egen familie enn tidligere. Mann i midten av 20-åra som for tre ish år siden flyttet bort fra alt av familie, men som tidligere har synes det er trivelig å komme hjem ved høytid og ferier. Litt smalltalk med både foreldre, besteforeldre og øvrig slekt har jeg aldri tenkt på som noe særlig pes (faktisk tidvis ganske artig), men akkurat denne julen har jeg opplevd det som vanvittig uinteressant. Å prate om været, slekt fra 70-tallet, gamle klassekamerater av fattern....jeg skjønner jo at dette ikke skal være veldig interessant for en 25-åring, men under et 5-timers juleselskap i går satt jeg mer eller mindre småirritert over hvor jævlig kjedelige samtaleemner det egentlig går an å ha. Så forstår jeg jo at jeg fint kan peile samtalene inn på temaer jeg interesserer meg for, men dette er det middels interesse for hos resten.

Jeg har egentlig ikke store problemer med å jatte med på uinteressante temaer et par uker i året, men problemet er at jeg merker at jeg distanserer meg mer fra egen familie. Lista blir litt høyere for å dra hjem på besøk, ringe foreldre, søsken, besteforeldre, og generelt interessere meg for det som skjer der jeg kommer i fra. Jeg ønsker ikke å ha det sånn. I går sa fattern til meg at han synes 6mnd uten å se meg hjemme/få komme på besøk var for lenge. Jeg forstår jo at mine foreldre tenker sånn, men det var dessverre aldri noe savn fra min side på disse 6 månedene. Skylder jeg dem noe? Har hatt en fin oppvekst uten noe særlig å klage på. Alltid hatt et godt forhold til både mine foreldre og øvrig slekt, og får vel på en måte litt dårlig samvittighet. Jeg ønsker jo ikke å heve meg over egen familie. 

Andre med lignende erfaringer? Er dette bare en vanlig fase? Bør sikkert legge til at jeg nok har en mild depresjon,og sånn sett har vanskeligere for å interessere meg for overfladiske ting, men jeg er interessert i å høre om dette kanskje er mer vanlig/periodisk enn det føles som. 

[Deechon]

Det er bare livets gang det. Jeg er like gammel som deg og litt i samme båt. Er hos foreldrene mine nå fram til nyttår og merker at selv om det er hyggelig, vil jeg helst være hjemme hos meg selv når julefeiringen er over.

 

En ting du kan gjøre, er å snakke litt om deg selv og hva du har gjort siden du sist møtte dem. De er sikkert interresert i å vite litt hva du har holdt på med i det siste, og om noe spennende har skjedd. Kanskje det er en mulighet? 

[PgUp]

Du er jo ung mann og har sikkert mye spennende gående. Vil anbefale å holde god og tett kontakt med familie. Når du blir eldre ser du hvor viktig det er.

[Gjest 1411c...750]

Det er ikke en ukjent problemstilling. Økt irritabilitet er et vanlig symptom med depresjon og gjerne stress, så det kan også være greit å ta med i beregningen. Det kan godt hende du tenker annerledes om dette senere. 

Du skylder ikke familien din noe og det er naturligvis opp til deg om / hvor mye du vil ha kontakt. Noe innsats må dog til for å opprettholde alle typer relasjoner. Senere i livet kan dette få utslag i situasjoner som opplevd favorisering av feks søsken som bor nærmere famile, så dette må du gå inn i med åpne øyne. 

Ingen fasit, alt for mange variabler og ukjente - men verdt å ta med seg litt introspeksjon og tenke på hvilke utslag dette kan ha i fremtiden. Kanskje litt kynisk, men alle valg har konsekvenser 🙂

Anonymous poster hash: 1411c...750

[Gjest a58f1...9d8]

Jeg er glad for tiden jeg har brukt med foreldre og besteforeldre selv om ikke alt er like spennende. Plutselig er de borte og man rakk ikke å spørre om alt det man hadde tenkt.

Alle sammen er de «håpløse» på hver sin irriterende måte men alle var der for meg i oppveksten og har alltid vært glad i meg.

Nå har jeg en tenåringsdatter som synes at faren generelt er en håpløs fyr. For streng, dårlig humor, kjedelig, generelt en person hun helst vil ha kontakt med bare på vipps.

Anonymous poster hash: a58f1...9d8