Til dere som lider av fedme

[Gjest eb43e...5ee]

Jeg har noen spørsmål. Nå spør jeg ikke dere som "bare" er overvektige, men som har en BMI over 30. 

Det jeg lurer på hvordan er deres mentale helse? Lider dere av en eller flere psykiske lidelser? Hvordan var oppveksten deres; hadde dere en aktiv barndom med friluftsliv, drev dere med sport, hadde dere noen hobbyer? Hvordan var relasjonene i familien din, hadde du et godt forhold til dine foreldre og eventuelle søsken? Hadde du en eller flere traumatiske opplevelser som du har hatt vansker med å bearbeide, og som du ikke har fått hjelp for? Lurer også på hva dere gjør med det. Ønsker dere å gå ned i vekt, eller prøver dere konstant uten å få det til? Hvilke tilbud og hjelpeapparat savner dere, eller rettere spurt, hvilket tilbud skulle dere ønske det fantes? 

Jeg gikk opp mye i vekt for en del år siden, da som følge av en personlig krise som så klart gjorde de psykiske problemene mine enda verre. Jeg har alltid vært "lettere overvektig", men tjukk ble jeg først da for noen år siden. I løpet av denne tiden har jeg lest meg opp på årsaker til fedme og ikke minst ringvirkningene det medfører, og jeg syns temaet er interessant. Det er åpenbart at det er en tydelig sammenheng mellom fysisk og psykisk helse, jeg ser dette hos meg selv også. I periodene hvor den mentale helsen min er i balanse og jeg har en fredelig tilværelse med meg selv, ivaretar jeg automatisk mine fysiologiske behov på en sunn og fornuftig måte. Dette sklir fullstendig ut i dårlige perioder og egenomsorgen blir satt til et minimumsnivå.

Det er ikke mange kiloene jeg må ned for å være under 30 i BMI, er snakk om et ensifret antall kilo. Høyeste BMI jeg har hatt var på 35,9(!). Jeg har gått ned i vekt etter at jeg fikk bukt med overspising og trøstespising gjennom terapi. Målet mitt er ganske enkelt: en kropp jeg er fornøyd med og trives med. Jeg var veldig fornøyd med kroppen min når jeg hadde en BMI på 26-27. Dette er sannsynligvis ikke kroppen samfunnet ser på som det ideelle, men etter å ha vært tjukk i noen år får man faktisk litt tjukk hud også... Det viktigste er at jeg har det bra og er komfortabel. Akkurat nå har jeg det ikke bra, og jeg er ikke komfortabel, men jeg er på vei til å bli det. Jeg har lenge hatt en følelse av at jeg har ødelagt kroppen min fullstendig, og egentlig sett på meg selv som et håpløst oppussingsprosjekt som det ikke er vits i å gjøre noe med. Men etter å ha løsrevet meg fra samfunnets klør og forventninger, og heller forholdt meg til fagfolk og egne personlige meninger og tanker, har jeg klart å finne den riktige veien. Jeg er så utrolig fornøyd med det. 

Anonymous poster hash: eb43e...5ee

[Gjest bc133...666]

Jeg har vært tjukk siden jeg var liten (var til og med tjukk som baby). I likhet med mange andre, har jeg også slitt mye psykisk igjennom livet. Ble mobbet mye i barndommen, også bla. fordi jeg var tjukk. 

Motivasjonen for å forbedre formen er lav når man egentlig er likegyldig til om man lever eller ikke. Når Covid var på hell etter sommeren 2021 fikk jeg nok motivasjon til at jeg klarte å gå ned ca. 18 kilo. Men så kom omikron og nye lockdowns jeg datt helt i dass igjen. Covid-nedstengningene har virkelig knekt meg.

Jeg er forøvrig inneforstått med at jeg sikkert kommer til å være en eller annen form for overvektig resten av livet. Men har likevel en plan om å gå ned, og å bli sunnere. Kanskje ting blir bedre etterhvert? Men hvert år etter 2019 har jo bare overgått hverandre med elendighet, så har ikke så høye håp. Det viktigste for meg nå er å klare å komme meg igjennom hverdagen, jobben og den mørke vintertiden. Å tenke på trening og sunt kosthold har jeg rett og slett ikke mentale ressurser til nå.

Anonymous poster hash: bc133...666

[Gjest eb43e...5ee]

Gjest bc133...666 skrev (Akkurat nå):

Jeg har vært tjukk siden jeg var liten (var til og med tjukk som baby). I likhet med mange andre, har jeg også slitt mye psykisk igjennom livet. Ble mobbet mye i barndommen, også bla. fordi jeg var tjukk. 

Motivasjonen for å forbedre formen er lav når man egentlig er likegyldig til om man lever eller ikke. Når Covid var på hell etter sommeren 2021 fikk jeg nok motivasjon til at jeg klarte å gå ned ca. 18 kilo. Men så kom omikron og nye lockdowns jeg datt helt i dass igjen. Covid-nedstengningene har virkelig knekt meg.

Jeg er forøvrig inneforstått med at jeg sikkert kommer til å være en eller annen form for overvektig resten av livet. Men har likevel en plan om å gå ned, og å bli sunnere. Kanskje ting blir bedre etterhvert? Men hvert år etter 2019 har jo bare overgått hverandre med elendighet, så har ikke så høye håp. Det viktigste for meg nå er å klare å komme meg igjennom hverdagen, jobben og den mørke vintertiden. Å tenke på trening og sunt kosthold har jeg rett og slett ikke mentale ressurser til nå.

Anonymous poster hash: bc133...666

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg føler med deg. 

Jeg vet ikke om dette er noen trøst, men hver eneste kilo teller når det er snakk om vektnedgang når man sliter med sykelig overvekt. Bare det å gå ned 10 kg har en enorm helsegevinst, og er positivt. Skal du lese hva folk skriver på nettet og høre hvordan tilfeldige mennesker snakker om fedme, overvekt og helse generelt, vil du sitte igjen med en følelse av at den eneste løsningen er å bli tynn, og at helsen din ikke blir "komplett" før du har nådd et visst tall. Dette stemmer ikke. Helse er komplekst og sammensatt, og en god helse handler ikke bare om tall, men også om trivsel. At du har en plan om å gå ned i vekt er bra for deg selv, men husk å sette realistiske mål, og husk at hver kilo ned er en seier. Jeg har et sterkt fokus på å komme under en BMI på 30 fordi risikoen for livsstilsykdommer da er lavere, og siden jeg har vært sykelig overvektig over lengre tid, er risikoen betraktelig redusert bare jeg går ned noen få kilo. 

Jeg heier på deg.  

Anonymous poster hash: eb43e...5ee

[Gjest d0db5...55d]

Skal veldig lite slanking til før helsefordelene er der med engang, for det å være sulten og ikke spise er i seg selv en mega helsefordel for tarmen som påvirker kroppen. 
Når folk klarer koble at sult ikke er farlig, men et signal som kommer og går uten at dette påvirker energinivået ditt så føler du deg mye bedre og tilfreds. En rumlende mage er et veldig godt tegn på at kroppen rydder opp, mens mange tolker det feilaktig som at nå må eg ete ellers kommer eg til å besvime og overspise. Det er sikkert de som også tror at nå stopper metabolismen helt opp den dag i dag også. 
Min personlige suksess, var så enkelt at eg kuttet måltidene ned til 3, og så til 2 ganger om dagen, aldri mellommåltid, og minst mulig prosessert, såkalt acellulær mat. Velg mat du faktisk liker då

Anonymous poster hash: d0db5...55d

[Gjest eb43e...5ee]

Gjest d0db5...55d skrev (5 timer siden):

Skal veldig lite slanking til før helsefordelene er der med engang, for det å være sulten og ikke spise er i seg selv en mega helsefordel for tarmen som påvirker kroppen. 
Når folk klarer koble at sult ikke er farlig, men et signal som kommer og går uten at dette påvirker energinivået ditt så føler du deg mye bedre og tilfreds. En rumlende mage er et veldig godt tegn på at kroppen rydder opp, mens mange tolker det feilaktig som at nå må eg ete ellers kommer eg til å besvime og overspise. Det er sikkert de som også tror at nå stopper metabolismen helt opp den dag i dag også. 
Min personlige suksess, var så enkelt at eg kuttet måltidene ned til 3, og så til 2 ganger om dagen, aldri mellommåltid, og minst mulig prosessert, såkalt acellulær mat. Velg mat du faktisk liker då

Anonymous poster hash: d0db5...55d

Takk for svaret ditt. Kan jeg spørre hvor mye du har gått ned? 

Dette med mindre og større måltider er noe jeg har lest litt om den siste tiden. Faste er jeg kjent med fra før, og prøver å faste i 16 timer per døgn, men jeg jobber turnus og det er ikke alltid det samsvarer med energinivået mitt. Når jeg først er skikkelig sulten og utslitt, er det vanskelig å ikke spise, kan man si. Og det blir jeg ofte i løpet av en dagvakt en del timer før det har gått 16 timer siden siste måltid, dessverre. Vurderer å legge opp 24-timers faste her og der i stedet. 

Å være sulten er ikke farlig. Faste er bra for kroppen. Men sulten kan være drøy å forholde seg til å begynnelsen. 

Anonymous poster hash: eb43e...5ee

[Gjest aea42...566]

10 hours ago, Guest eb43e...5ee said:

Takk for svaret ditt. Kan jeg spørre hvor mye du har gått ned? 

Dette med mindre og større måltider er noe jeg har lest litt om den siste tiden. Faste er jeg kjent med fra før, og prøver å faste i 16 timer per døgn, men jeg jobber turnus og det er ikke alltid det samsvarer med energinivået mitt. Når jeg først er skikkelig sulten og utslitt, er det vanskelig å ikke spise, kan man si. Og det blir jeg ofte i løpet av en dagvakt en del timer før det har gått 16 timer siden siste måltid, dessverre. Vurderer å legge opp 24-timers faste her og der i stedet. 

Å være sulten er ikke farlig. Faste er bra for kroppen. Men sulten kan være drøy å forholde seg til å begynnelsen. 

Anonymous poster hash: eb43e...5ee

Eg gikk ned 15kg over ca 8 måneder, telte ingen kalorier, men noterte meg vekten hver dag og tok gjennomsnittet fra ene uken og målte opp mot neste uke, for så å justere om nødvendig. Gikk eg kun ned 0.2kg i gjennomsnitt på en uke, tok eg litt mindre på tallerken, eller gjorde det ene måltidet betydelig mindre 2-3 ganger i uken når det passet.
Jobb og faste går ikke særlig bra for meg heller, men 16 timer er uproblematisk siden eg ikke er sulten om morgenen uansett.

Eg har lagt det opp slik at om eg spiser lunsj 11, så går eg i fysisk aktivitet ca 15, for på trening har eg ikke antydning til sultfølelse og føler meg veldig opplagt. Når eg så er hjemme er maten på tallerken typisk 18-19.
Viktigste for meg var å ete mat eg faktisk likte, og spise til eg ble mett. Spiser stort sett det samme i dag, så det har ikke føltes som noen restriktiv diett.
Eg kan anbefale sauna og/eller svømming, genial måte å bare komme seg ut på ettermiddagen for å ikke kjenne på sult til kvelden om det føles ubehagelig. Koster veldig lite krefter slik at du har krefter og energi til dagvaktene dine.

Anonymous poster hash: aea42...566

[Gjest a96e6...cb7]

Nå er det kommet en god del forskning som tilsier at psykiske lidelser følger genetikk ganske tett og at en vanligvis finner igjen de samme genene hos personer som utvikler psykiske lidelser. Om dette må ligge i bunnen i utgangspunktet for å utvikle lidelsene eller om det rett og slett øker sannsynligheten når man opplever traumer er jeg ikke rette personen til å uttale meg om.

En har jo også gjort en god del forskning på at bakteriefloraen i mage/tarm har en god del å si i forhold til utvikling av fedme. F.eks vil høyt opplevd stress over tid over tid påvirke negativt. Hvordan mor hadde det under svangerskapet og om man kom ut den normale veien har nok også sitt å si.

Anonymous poster hash: a96e6...cb7

[Gjest 888d2...e47]

Jeg er 183 cm høy og ~100 kg. Ikke sykelig overvektig med andre ord, men fortsatt overvektig. Jeg greier å gå ned en stund, feks til 90 kg, men så går det noen måneder og så er jeg oppe i over 100 igjen. Det har rett og slett med mine egne vaner å gjøre, og det å endre dem er det vanskeligste. Ideelt sett skulle jeg ha ønsket å ligge på ca. 83 kg der fettprosenten er på ca. 20% og resten muskler.

Anonymous poster hash: 888d2...e47