Samlivsråd

[junghans]

Jeg må få be om noen råd fra dere.

Er en voksen mann på over 50, som har vært gift i åtte år.. For tre uker siden dro kona på tur til noen slektninger på en annen kant av Østlandet. Folk hun ikke hadde sett på mange år.

Hun har vært mye syk de siste årene, og har nesten ikke kommet seg ut av huset. Med unntak av besøk hos legen, og diverse behandlingsopphold i psykiatrien. Så selvsagt var det ingen grunn for meg til å ikke la henne reise.

Noen dager etter fikk jeg tekstmelding fra henne, hun ville gå fra meg etter 10 år sammen. Ingen tegn på forhånd advarte meg om at dette var i ferd med å skje.

Jeg har sagt til henne at jeg ikke ønsker å signere på separasjon uten at vi har snakket sammen, men hun tør ikke komme hjem og se meg i øynene og ta den samtalen.

Det er en mildt sagt frustrerende og fortvilet situasjon.

 

- noen som har råd?

[ole_marius]

Selv om dette høres vondt ut, så har nok hun mentalt gjort sorgprosessen over lang lang tid over å ville skilles. Dette betyr nok at dette er kroken på døren. Det som er viktigst nå, det er å respektere at man må separeres. Det du skal gjøre nå er å ta kontakt med psykolog for å selv få hjelp til å navigere deg følelsesmessig gjennom denne prosessen. Si ifra til dine venner og familie om dette og gi dem et konkret valg om dem har kapasitet til å støtte deg gjennom denne tiden som kommer nå. Med dette ilegger jeg av egen erfaring at mange venner/familier mener godt men overdeler mine problemer videre, eller har ikke god nok selvinnsikt til å vite hva enn skal si/gjøre for å være der for deg.

Andre ting som må gjøres nå, og særlig siden hun er syk, og du mest sannsynligvis vil bli det selv i en periode fremover, det er kanskje å hyre advokat for å gjøre oppdeling av deres felles økonomi/eiendeler mer rettferdig.

[Gjest 800ee...fa9]

Ut fra det lille vi kan anta.(Jeg hater å anta, men noe så film-aktig hendelse som dette følte jeg en trang)

 

Scenario 1: Du er grunnen til hennes psykiske problemer, hun har nå klart å komme seg unna og vil komme seg videre = Good on her

Scenario 2: Hun er ikke ved sine fulle fem, og har ikke vært det heller fra start og tror nå at gresset er grønnere hos noen ander= Good on you ( Det er sårt, men det må være lettere å pusle sammen hele bildet uten noen som stjeler brikkene dine underveis )

Scenario 3: Det ligger ikke så enormt mye bak, bare at partner vil noe annet med livet og har nå fått muligheten. = Good on both of you

 

Mtp at du ikke så dette komme, så vil jeg anta din situasjon er 1 eller 3.   Uansett må du respektere hennes valg og ikke gjøre det vanskeligere. Da styrker du bare scenario 1.

 

 

Anonymous poster hash: 800ee...fa9

[Gjest 83e9e...2ae]

22 hours ago, Guest 800ee...fa9 said:

Scenario 1: Du er grunnen til hennes psykiske problemer, hun har nå klart å komme seg unna og vil komme seg videre = Good on her

Jeg har ingen tro på at en partner er skyld i andres psykiske problemer. Det er som regel barndom og oppvekst som ligger bak slike problemer. Riktignok henger det igjen sammen med hva slags partner man finner, at man finner noen som er like bra/dårlig som sine foreldre. Men man kan altså ikke skylde på partneren, man må ta tak i sine egne mønstre.

Trådstarter var 40 da de ble sammen. Er man oppe i årene og singel, enten man har alltid vært singel eller man er skilt, så er det noe galt, ofte at man går for feil partner, se avsnitt én. Og er man ikke villig til å innse dette, så skjærer det seg raskt. Sier ikke at hun er noe bedre altså, sier bare at forhold som oppstår rundt 35 og senere, krever mer refleksjon, enn de som oppstår rundt 20 og varer hele livet.

Anonymous poster hash: 83e9e...2ae

[panzerwolf]

Reine, "kalde", praktiske forhold (går ut ifra at dere ikke har barn siden du ikke skriver noe om det): Separasjonen går sin gang uavhengig om du skriver under eller ikke. Det tar bare lenger tid, og ender i verste fall med at politiet kommer på døra di eller på jobben din for å forkynne papirene. Juridisk må ikke den som søker separasjon oppgi noe grunn.

Dette er nok noe hun har tenkt på lenge og du skal ikke se bortifra at den prosessen har hatt forsterkende effekt på tilstanden hennes. Det er svært vanlig at den ene parten ved et brudd har tenkt på dette lenge og dermed allerede vært igjennom den mentale/emosjonelle prosessen du nå går inn i.

Det vil mest sannsynlig virke mot sin hensikt å "tvinge" fram en forklaring. Om ikke personlig oppmøte, så be om en prat over telefon eller kanskje på et nøytralt sted. Det kan være fint for dere begge å ta den avsluttende praten, og det kan du godt si til henne også. Som et minimum, kan du jo evt be om at hun skriver det ned til deg.

Og til sist, hun kommer sikkert med en del oppfatninger som ikke stemmer med dine (og kanskje motsatt?). Velg hvilke kamper du vil ta her. Beskylder hun deg for f.eks å være utro uten at det er tilfelle, så må du jo nekte. Går det på at du har andre prioriteringer enn henne, så er det kanskje like greit å akseptere at sånn er det bare (og sånn vil det fort også være i forhold).