Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut i den virkelige verdenen for å date menn

[Gjest 05eba...3ad]

6 minutes ago, Guest 19217...f4d said:

Det er sannheten og det vet du veldig godt. Du syns ikke synd i stygge jenter eller eldre kvinner, men du syns synd i de stakkars unge jentene som har det tøft. Sånn er samfunnet også. 

Anonymous poster hash: 19217...f4d

Du har nå fått veldig gode svar og mange forsøk på hjelp fra brukerne her inne, men svarer bare verre og verre og mer angripende, sutrende og selvmedlidende for hvert svar du får. Måten du oppfører deg på er problemet her, ikke hvor gammel du er eller hvordan du ser ut.

Hvis ikke du har bruk for rådene her inne, så la være å spørre her inne!

Anonymous poster hash: 05eba...3ad

[Fustasjeopphengsforkobling]

  

Gjest 19217...f4d skrev (5 timer siden):

Har sett litt av Jordan Peterson og hadde ikke trodd at det der er råd han ville ha kommet med. Jeg er jo ikke en bra kvinne i hans øyne, faktisk et helt forferdelig kvinnemenneske, og siden jeg ikke får barn eller har barn og mann som første prioritet her i livet så er jeg helt ute å kjøre. 

Jeg synes du leser Peterson omtrent som Cathy Newman gjorde (se det intervjuet). Det rådet du fikk er ikke kjønns-spesifikt. Han henvender seg til individet, og som psykolog er han selvsagt interessert i å hjelpe både kvinner og menn. Ikke noe sted har jeg sett ham si at man "ikke er en bra kvinne fordi man ikke har barn og mann som første prioritet i livet", men han forsøker å si noe om hvor viktig andre ting enn karriere er for de fleste, og som de kanskje aldri har hørt noen fortelle dem før.

Hvis du tenker at ditt arbeid er viktigere enn partner så er jo det ditt valg, men da synes jeg det er rart om du klager over at du ikke finner deg en partner. Hvilken partner vil finne seg i å være mindre viktig enn sin partners karriere? Isåfall blir det rart om du samtidig forventer at disse vil prioritere deg over sine egne interesser. Kanskje dette er årsaken til at du opplever menn som at de bare vil ligge med deg? Fordi dere tenker såpass likt (meg først)? Ønsker du et slikt overfladisk liv så er det jo bare å gå for det? Du finner jo slike mennesker i ulike varianter, men de fleste vil nok prioritere partner over jobben.

Jeg tok en titt på videoen du viser til (og som ITtraktor også har funnet ser jeg):

Peterson snakker her først og fremst om samfunnet/kulturen, men som alle selvsagt er en del av. Samfunnet er selvsagt avhengig av at man får barn (for å kunne fortsette å eksistere). Det betyr ikke at hver eneste kvinne må føde barn, men han kritiserer en kultur som ser på det å få barn som noe nedverdigende for å være patologisk (sykelig). Han ønsker å være en positiv og oppmuntrende motgift til dette for unge kvinner.

Er du i målgruppen Peterson henvender seg til? Typ advokat som jobber og tjener mye? Disse kvinnene forlater yrket sitt når de er i 30-årene sier han (selvfølgelig ikke alle, men generelt sett). Fordi hvem vil egentlig leve slik? Jeg har vært der selv btw, så selv om dette gjelder flere kvinner enn menn, så gjelder det også for menn. Dvs jeg har aldri brydd meg stort om inntekten så lenge jeg har så jeg klarer meg greit. Det er først og fremst interessen for selve arbeidet som gjorde at jeg valgte yrke, og når jeg tjente såpass at om jeg tjente noe mer nå, så betød det ingenting. Da kjente jeg at andre ting å betyr mer for livskvaliteten min. Som mer tid med familien. Ikke at inntekt, arbeid, eller karrierestatus noen gang har vært det viktigste i mitt liv (familien har alltid kommet foran), og da jeg ble tilbudt lederstilling på jobben takket jeg nei (fordi jeg valgte yrke på bakgrunn av interesse for yrket, og ikke karriereklatring), og ønsket heller mer tid til rådighet enn mer arbeid/inntekt. Men såklart trenger man en inntekt, men som riktignok på et visst punkt betyr mindre og mindre. Det finnes dog flere menn enn kvinner som ønsker å fortsette å jobbe 80 timer i uken for å nå toppen av statuspyramiden. Så dette er folk som er så "besatt" av karriere at det går utover deres partner og barn. Det har jeg også sett mange eksempler på. Hvor (oftest) kvinnen til slutt forlater sin partner fordi alt han gjør er å jobbe, jobbe, jobbe, og har ingen tid til henne. 

Så "hvorfor er det ikke mer kvinner i maktposisjoner?" Det er feil spørsmål sier han. Det riktige er "hvorfor er det menn som i det hele tatt som ønsker slike posisjoner?" Det er også en posisjon med et enormt ansvar, men poenget er "er det virkelig noe du ønsker?" Kanskje det ikke er så lurt i det lange løp, men ønsker du det så "go for it". 

MEN.. hva skjer den dagen du ikke lenger er istand til å jobbe slik? Den dagen du får negativ feedback og blir nedgradert, eller den dagen du får den forferdelige beskjeden av legen din? Den ingen vil høre? Eller forsåvidt noen som står deg nær får en slik beskjed (som også går utover deg ettersom du vil lide med dem)? Hva skjer da? Hva skjer om alt du har gjort er å jobbe, jobbe, jobbe, og du plutselig står der alene på bar bakke, seende tilbake på det store status-alteret du bygget, og som nå faller i grus? Kanskje du burde tenkt på dette før? Kanskje du skulle tenkt at det finnes andre, viktigere ting, i livet - som det å ha noen som faktisk elsker deg når ulykken inntreffer?

Så Peterson prøver ikke å si at du ikke kan ha noen karriere, og heller ikke at du nødvendigvis MÅ unngå en karriere med 80 timers arbeidsdag, men han sier heller "tenk deg veldig godt om" før du velger en slik retning. For veldig lenge har vestlige kvinner blitt pushet i en slik retning, og "disset" for å velge hus, hjem og familie. Og jeg vil legge til: involver din partner (eller informer din fremtidige) om at du er et karrieremenneske hvis du velger dette. Slik at din partner kan backe deg (for det vil du trenge), og at din partner kan gjøre mer på hjemmeplan, mens du tar deg av inntektene. Du må selvsagt også (fremdeles) kunne gi partneren din mer enn bare en stor sum inn på konto hver måned, men det sier seg vel selv? Flesteparten av menn vil neppe tenke seg å være "husmødre" på denne måten, så det kan nok bli vanskelig å finne. Spesielt om du også setter andre krav, men de finnes. Så ønsker du deg et slikt liv så "go for it", men sørg for at dere har en felles forståelse i bunn for det. På et samfunnsplan så spørs det derimot hvor godt dette fungerer. Alle kan jo ikke gjøre dette. Det fungerer nok kun for de få. Så på et samfunnsplan er det destruktivt å pushe slik tankegang, og spesielt uten å samtidig fortelle om det Peterson sier. Han har ikke dårlige intensjoner som en slags "super-nazi" som hater kvinner, slik enkelte portretterer ham som.

Sitat

Men det er gode råd. Jeg må fikse meg selv først. Det er bare så overveldende mye jeg må gjøre, men jeg må vel bare begynne et sted. 

Det kan nok føles overveldende å komme seg dit man ønsker å være. Ser den. Derfor lurt å dele det opp i små intervaller underveis mot målet. Så ja, begynne et sted.

Sitat

Beklager, 90% av tiden jeg svarer her inne er jeg helt ute å kjøre mentalt og alt er svart. Jeg burde logge av nettet en stund. 

Det er jo sørgelig. Ønsker deg ihvertfall bare alt godt!

Endret 20. november 2022 av Fustasjeopphengsforkobling

[Gjest 19217...f4d]

Fustasjeopphengsforkobling skrev (24 minutter siden):

  

Jeg synes du leser Peterson omtrent som Cathy Newman gjorde (se det intervjuet). Det rådet du fikk er ikke kjønns-spesifikt. Han henvender seg til individet, og som psykolog er han selvsagt interessert i å hjelpe både kvinner og menn. Ikke noe sted har jeg sett ham si at man "ikke er en bra kvinne fordi man ikke har barn og mann som første prioritet i livet", men han forsøker å si noe om hvor viktig andre ting enn karriere er for de fleste, og som de kanskje aldri har hørt noen fortelle dem før.

Hvis du tenker at ditt arbeid er viktigere enn partner så er jo det ditt valg, men da synes jeg det er rart om du klager over at du ikke finner deg en partner. Hvilken partner vil finne seg i å være mindre viktig enn sin partners karriere? Isåfall blir det rart om du samtidig forventer at disse vil prioritere deg over sine egne interesser. Kanskje dette er årsaken til at du opplever menn som at de bare vil ligge med deg? Fordi dere tenker såpass likt (meg først)? Ønsker du et slikt overfladisk liv så er det jo bare å gå for det? Du finner jo slike mennesker i ulike varianter, men de fleste vil nok prioritere partner over jobben.

Jeg tok en titt på videoen du viser til (og som ITtraktor også har funnet ser jeg):

Peterson snakker her først og fremst om samfunnet/kulturen, men som alle selvsagt er en del av. Samfunnet er selvsagt avhengig av at man får barn (for å kunne fortsette å eksistere). Det betyr ikke at hver eneste kvinne må føde barn, men han kritiserer en kultur som ser på det å få barn som noe nedverdigende for å være patologisk (sykelig). Han ønsker å være en positiv og oppmuntrende motgift til dette for unge kvinner.

Er du i målgruppen Peterson henvender seg til? Typ advokat som jobber og tjener mye? Disse kvinnene forlater yrket sitt når de er i 30-årene sier han (selvfølgelig ikke alle, men generelt sett). Fordi hvem vil egentlig leve slik? Jeg har vært der selv btw, så selv om dette gjelder flere kvinner enn menn, så gjelder det også for menn. Dvs jeg har aldri brydd meg stort om inntekten så lenge jeg har så jeg klarer meg greit. Det er først og fremst interessen for selve arbeidet som gjorde at jeg valgte yrke, og når jeg tjente såpass at om jeg tjente noe mer nå, så betød det ingenting. Da kjente jeg at andre ting å betyr mer for livskvaliteten min. Som mer tid med familien. Ikke at inntekt, arbeid, eller karrierestatus noen gang har vært det viktigste i mitt liv (familien har alltid kommet foran), og da jeg ble tilbudt lederstilling på jobben takket jeg nei (fordi jeg valgte yrke på bakgrunn av interesse for yrket, og ikke karriereklatring), og ønsket heller mer tid til rådighet enn mer arbeid/inntekt. Men såklart trenger man en inntekt, men som riktignok på et visst punkt betyr mindre og mindre. Det finnes dog flere menn enn kvinner som ønsker å fortsette å jobbe 80 timer i uken for å nå toppen av statuspyramiden. Så dette er folk som er så "besatt" av karriere at det går utover deres partner og barn. Det har jeg også sett mange eksempler på. Hvor (oftest) kvinnen til slutt forlater sin partner fordi alt han gjør er å jobbe, jobbe, jobbe, og har ingen tid til henne. 

Så "hvorfor er det ikke mer kvinner i maktposisjoner?" Det er feil spørsmål sier han. Det riktige er "hvorfor er det menn som i det hele tatt som ønsker slike posisjoner?" Det er også en posisjon med et enormt ansvar, men poenget er "er det virkelig noe du ønsker?" Kanskje det ikke er så lurt i det lange løp, men ønsker du det så "go for it". 

MEN.. hva skjer den dagen du ikke lenger er istand til å jobbe slik? Den dagen du får negativ feedback og blir nedgradert, eller den dagen du får den forferdelige beskjeden av legen din? Den ingen vil høre? Eller forsåvidt noen som står deg nær får en slik beskjed (som også går utover deg ettersom du vil lide med dem)? Hva skjer da? Hva skjer om alt du har gjort er å jobbe, jobbe, jobbe, og du plutselig står der alene på bar bakke, seende tilbake på det store status-alteret du bygget, og som nå faller i grus? Kanskje du burde tenkt på dette før? Kanskje du skulle tenkt at det finnes andre, viktigere ting, i livet - som det å ha noen som faktisk elsker deg når ulykken inntreffer?

Så Peterson prøver ikke å si at du ikke kan ha noen karriere, og heller ikke at du nødvendigvis MÅ unngå en karriere med 80 timers arbeidsdag, men han sier heller "tenk deg veldig godt om" før du velger en slik retning. For veldig lenge har vestlige kvinner blitt pushet i en slik retning, og "disset" for å velge hus, hjem og familie. Og jeg vil legge til: involver din partner (eller informer din fremtidige) om at du er et karrieremenneske hvis du velger dette. Slik at din partner kan backe deg (for det vil du trenge), og at din partner kan gjøre mer på hjemmeplan, mens du tar deg av inntektene. Du må selvsagt også (fremdeles) kunne gi partneren din mer enn bare en stor sum inn på konto hver måned, men det sier seg vel selv? Flesteparten av menn vil neppe tenke seg å være "husmødre" på denne måten, så det kan nok bli vanskelig å finne. Spesielt om du også setter andre krav, men de finnes. Så ønsker du deg et slikt liv så "go for it", men sørg for at dere har en felles forståelse i bunn for det. På et samfunnsplan så spørs det derimot hvor godt dette fungerer. Alle kan jo ikke gjøre dette. Det fungerer nok kun for de få. Så på et samfunnsplan er det destruktivt å pushe slik tankegang, og spesielt uten å samtidig fortelle om det Peterson sier. Han har ikke dårlige intensjoner som en slags "super-nazi" som hater kvinner, slik enkelte portretterer ham som.

Det kan nok føles overveldende å komme seg dit man ønsker å være. Ser den. Derfor lurt å dele det opp i små intervaller underveis mot målet. Så ja, begynne et sted.

Det er jo sørgelig. Ønsker deg ihvertfall bare alt godt!

Skjønner. Takk for en grei oppsummering. Jeg fikk hele tiden høre fra foreldrene mine at jeg måtte få utdanning og jobb før jeg stiftet familie, så langt kom jeg jo aldri for jeg er jo psykisk syk og ble det i tenårene. Nå er jeg voksen og jeg har ikke stiftet familie og det kan jeg bare se langt etter med tanke på hvor dårlig progresjon jeg gjør i terapi og hvor syk jeg er i sinnet akkurat nå. Når jeg ikke engang klarer å skaffe meg venninner så sier det seg selv at jeg ikke kan stifte en familie. Det var ikke sånn livet skulle bli, jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å sitte på nettet og lage en 10 siders lang tråd som dette og jeg trodde ikke jeg skulle bli sånn eller tenke sånn. Jeg vet jo at rådene jeg får her er noe som kan hjelpe meg om jeg bare hadde prøvd godt nok men jeg har så mange stygge og ekle tanker som jeg føler jeg ikke klarer å kontrollere. De tar meg hele tiden og de kommer sterkt til uttrykk her. Siden jeg opprettet tråden har jeg hatt noen få gode dager og når jeg da har vært innom her har jeg egentlig blitt sjokkert over hva jeg skriver og hvordan jeg oppfører meg. Hvorfor jeg fortsetter å svare aner jeg ikke, kanskje et håp om at jeg leser noe helt magisk som bare snur disse tankene opp ned. Jeg vet ikke

Takk takk.. 

Anonymous poster hash: 19217...f4d

[BadCat]

Kjærlighet tror jeg er noe som kommer av seg selv når den kommer og ikke er noe som kan jaktes på. Jeg har nok prøvd alt for hardt og det beste for meg ville ha vært å innse at toget gikk for lenge siden.

Endret 20. november 2022 av BadCat

[Fustasjeopphengsforkobling]

Gjest 19217...f4d skrev (7 timer siden):

Skjønner. Takk for en grei oppsummering. Jeg fikk hele tiden høre fra foreldrene mine at jeg måtte få utdanning og jobb før jeg stiftet familie, så langt kom jeg jo aldri for jeg er jo psykisk syk og ble det i tenårene. Nå er jeg voksen og jeg har ikke stiftet familie og det kan jeg bare se langt etter med tanke på hvor dårlig progresjon jeg gjør i terapi og hvor syk jeg er i sinnet akkurat nå. Når jeg ikke engang klarer å skaffe meg venninner så sier det seg selv at jeg ikke kan stifte en familie. Det var ikke sånn livet skulle bli, jeg trodde virkelig ikke jeg kom til å sitte på nettet og lage en 10 siders lang tråd som dette og jeg trodde ikke jeg skulle bli sånn eller tenke sånn. Jeg vet jo at rådene jeg får her er noe som kan hjelpe meg om jeg bare hadde prøvd godt nok men jeg har så mange stygge og ekle tanker som jeg føler jeg ikke klarer å kontrollere. De tar meg hele tiden og de kommer sterkt til uttrykk her. Siden jeg opprettet tråden har jeg hatt noen få gode dager og når jeg da har vært innom her har jeg egentlig blitt sjokkert over hva jeg skriver og hvordan jeg oppfører meg. Hvorfor jeg fortsetter å svare aner jeg ikke, kanskje et håp om at jeg leser noe helt magisk som bare snur disse tankene opp ned. Jeg vet ikke

Takk takk.. 

Anonymous poster hash: 19217...f4d

Jeg skal ikke si at utdanning og arbeid ikke er viktig, for det er det såklart. Men hvis alle skal gå rundt å tenke egen karriere, i tillegg til å stifte familie med barn og hjem, så har det også en pris. Så jeg er for at folk får velge fritt selv, uten at samfunnet skal drive med press om at det å f.eks. få barn tidlig skal være noe nedverdigende.

Du har sikkert tenkt mye over hva som har gjort at du er psykisk syk. Etter 60/70-talls-opprøret fikk de fleste høre at man måtte få seg utdanning og jobb. Det ble et slags mantra (spesielt for kvinner). Fikk høre det selv, men aldri på en slik måte at det var "det viktigste i livet". Blir det viktigst så tror jeg fort det kan bli slik at man kan bukke under for prestasjonsangst og en følelse av at man aldri er god nok. Ikke sikkert dette gjelder deg, men uansett. Du er fremdeles ung, så ikke gi opp håpet. Dessuten, hvis det ender med at du ikke kommer deg ut i utdanning/jobb igjen, så ja.. det er et nederlag (ikke sånn livet skulle bli), og noe man kanskje trenger å bearbeide, men jo fortere du aksepterer den virkeligheten, jo bedre for deg. For livet er ikke over. Du har masse igjen som du både kan tilby andre, og mål du kan strekke deg mot. Det er mange muligheter innen f.eks. frivillig arbeid, foreninger, fritidsklubber, sang/musikk osv osv. Så prøv å rette blikket mot det positive og hvilke muligheter du har, men begynn i det småe med å stable deg selv på bena igjen først.

Finn frem litt positiv inspirasjon, sett på litt musikk, ta deg en snurr på stuegulvet, kjenn at du lever, og sett deg ned og lag deg noen steg mot der du ønsker å være. Mye dritt på nettet, men også mye fint. Denne sprer "feel-good" 

 

[skaftetryne32]

Gjest 19217...f4d skrev (På 19.11.2022 den 12.00):

Det der er ikke representativt for de fleste norske menn i det hele tatt

Det vet du absolutt ingenting om. Du har et stort problem med fordommene dine. Det er nok mang en amatør psykolog som vil kalle det projisering.

https://snl.no/projeksjon

[Gjest 19217...f4d]

skaftetryne32 skrev (På 24.11.2022 den 22.24):

Det vet du absolutt ingenting om. Du har et stort problem med fordommene dine. Det er nok mang en amatør psykolog som vil kalle det projisering.

https://snl.no/projeksjon

Ja jeg skjønner det. Vet at fordommene mine er problematiske og de er ikke akkurat enkle å leve med heller. Når man først tror på noe så blir det litt vanskelig å overbevise seg selv, men jeg prøver. 

Er vel egentlig innforstått med at jeg vil forbli enslig. Røde flagg og bagasje som alltid vil være der som jeg ikke kan dra med meg inn i et forhold. Det er jo bittert at livet ikke ble som det skulle bli, og når jeg sitter her og velter meg i selvmedlidenhet og selvforakt så begynner jeg også å hate på menn. Fordi jeg ikke er bra nok for de. Det gjør meg bitter og lei meg. Jeg tar et oppgjør med fordommene og jobber med det så godt jeg kan, og jeg prøver å styre meg inn på en annen kurs og fokusere på noe annet. Den tåpelige og håpløse drømmen om romantikk og kjærlighet må bort, har den siste tiden øvd meg på å ikke fantasere og dagdrømme for mye om det og det har gått overraskende bra. Da merker jeg også at dette hatet visner betraktelig.  

Anonymous poster hash: 19217...f4d

[Gjest 19217...f4d]

Fustasjeopphengsforkobling skrev (På 21.11.2022 den 3.07):

Jeg skal ikke si at utdanning og arbeid ikke er viktig, for det er det såklart. Men hvis alle skal gå rundt å tenke egen karriere, i tillegg til å stifte familie med barn og hjem, så har det også en pris. Så jeg er for at folk får velge fritt selv, uten at samfunnet skal drive med press om at det å f.eks. få barn tidlig skal være noe nedverdigende.

Du har sikkert tenkt mye over hva som har gjort at du er psykisk syk. Etter 60/70-talls-opprøret fikk de fleste høre at man måtte få seg utdanning og jobb. Det ble et slags mantra (spesielt for kvinner). Fikk høre det selv, men aldri på en slik måte at det var "det viktigste i livet". Blir det viktigst så tror jeg fort det kan bli slik at man kan bukke under for prestasjonsangst og en følelse av at man aldri er god nok. Ikke sikkert dette gjelder deg, men uansett. Du er fremdeles ung, så ikke gi opp håpet. Dessuten, hvis det ender med at du ikke kommer deg ut i utdanning/jobb igjen, så ja.. det er et nederlag (ikke sånn livet skulle bli), og noe man kanskje trenger å bearbeide, men jo fortere du aksepterer den virkeligheten, jo bedre for deg. For livet er ikke over. Du har masse igjen som du både kan tilby andre, og mål du kan strekke deg mot. Det er mange muligheter innen f.eks. frivillig arbeid, foreninger, fritidsklubber, sang/musikk osv osv. Så prøv å rette blikket mot det positive og hvilke muligheter du har, men begynn i det småe med å stable deg selv på bena igjen først.

Finn frem litt positiv inspirasjon, sett på litt musikk, ta deg en snurr på stuegulvet, kjenn at du lever, og sett deg ned og lag deg noen steg mot der du ønsker å være. Mye dritt på nettet, men også mye fint. Denne sprer "feel-good" 

 

Vel, jeg har jobben min som jeg er glad i, jeg vet hvilket felt jeg vil jobbe innen og får stadig positive tilbakemeldinger. Så jeg vet hvor jeg hører hjemme når det kommer til yrke, jeg må bare bygge nok selvtillit til å søke på høyere utdanning og virkelig gjøre det jeg drømmer om. Utseendet mitt har ingenting å si i jobben min, hadde det hatt noe å si hadde jeg vært dårlig likt og fått dårlige tilbakemeldinger, men det stemmer altså ikke. Jobben gjør meg godt og det ivaretar mine faktiske verdier. Den er bra for meg. Trenger verken kjæreste eller barn når jeg har jobben når jeg tenker meg om. 

Anonymous poster hash: 19217...f4d

[Gjest 19217...f4d]

BadCat skrev (På 20.11.2022 den 21.19):

Kjærlighet tror jeg er noe som kommer av seg selv når den kommer og ikke er noe som kan jaktes på. Jeg har nok prøvd alt for hardt og det beste for meg ville ha vært å innse at toget gikk for lenge siden.

Om det er noen trøst har toget gått her også. 😛 Men det finnes andre meninger med livet, en må bare finne ut av det. 

Anonymous poster hash: 19217...f4d

[BadCat]

33 minutes ago, Guest 19217...f4d said:

Om det er noen trøst har toget gått her også. 😛 Men det finnes andre meninger med livet, en må bare finne ut av det. 

Anonymous poster hash: 19217...f4d

Man får tenke som Marve Fleksnes. "Det går alltid et tog."

[krikkert]

Beklager sen respons, men tråden stenges etter forespørsel fra TS.