Indre konflikt om det å få barn og stifte familie

[Rakne]

Vanskelig å finne en tittel her, da jeg ønsker å dele mine personlige tanker rundt dette og få innspill rundt dette, samtidig som jeg ønsker å høre andres tanker og erfaringer om det å være frivillig barnløs. Jeg vil spesielt høre fra kvinner som er frivillig barnløse. 

Jeg er en kvinne på 27 år, om ikke lenge 28 år - som det siste året har tenkt på det å få barn. Disse tankene har kommet etter å ha gjennomgått det jeg vil kalle en "personlig krise". Plutselig en dag innså jeg at jeg ikke har noe som helst på stell - jeg vet ikke hvor jeg er på vei eller hvor jeg skal, tiden går altfor fort og jeg sliter med å vite hva jeg vil her i livet. Jeg føler jeg har famlet rundt i mørket i flere år, og har nå gått meg vill. Så vill at jeg ikke lenger klarer å stole på meg selv og tankene mine. Det siste året har jeg som sagt tenkt mye på barn, det å stifte familie, det å være gravid og sette et liv til verden. Disse tankene har blitt spesielt "trigget" av kvinnelige kollegaer som har vært gravide. Har ikke akkurat blitt så fristet til å bli gravid når jeg har sett plagene de har hatt under graviditeten, men det er noe nydelig med graviditet og fødsel, syns jeg. De få, sjeldne gangene jeg ser en mor amme babyen sin, blir jeg litt oppslukt, for jeg syns det er fint. Det ser så koselig og givende ut, et sterkt og kjærlig bånd. Men så tenker jeg på at denne babyen en dag skal vokse opp og bli en skrikende, ufordragelig skikkelse som vil gi moren mange grå hår, og da kjenner jeg at jeg backer litt ut av denne drømmen om å legge en baby til brystet. 

Det er ikke så enkelt å snakke om dette, og jeg syns det er vanskelig å finne seriøse steder på internett jeg kan skrive med andre om dette med. Det er mange meninger rundt frivillig barnløshet der ute, og jeg har diskutert emnet med samtlige. Jeg diskuterte det blant annet med en mann på Reddit, en typisk konservativ mann som verdsatte tradisjonelle kjønnsroller. Kort fortalt mente han at mennesker som velger bort barn, ønsker å leve ansvarsløse liv og at de har en umodenhet med seg som ikke ligner annet. At dette er mennesker på villspor i en verden hvor man aldri vil finne "den ekte meningen", for selve meningen med livet er å formere seg. Det ligger i vår natur at vi skal formere oss. Ofte er det mennesker med psykiske lidelser (jeg har en psykisk lidelse) som velger bort barn, og lidelsen vil forsterkes når mennesket blir gammelt og ikke har et avkom. Man sitter der som gammel, uten at noen er glad i en, uten noen som vil arve en, uten en videre mening. Hvorfor skal man bli gammel om man ikke har barn, skal man tjene samfunnet og jobbe seg i hjel, og da til hvilken nytte? Må spesifisere at dette ikke er min personlige mening overhodet, men jeg syns det var interessant. Jeg provoseres ikke over det, men jeg har reflektert rundt det, og som ansatt i eldreomsorgen på snart 10-ende året, vet jeg at barn ikke er en garanti for at man ikke føler seg ensom som gammel.

Det skal også sies at jeg er pessimist av natur. Ikke bare lider jeg av depresjon, men jeg er også svært mistroisk ovenfor mennesker og deres intensjoner. Skal jeg få barn, må jeg ha en mann i livet mitt, da jeg tenker det ikke er riktig at barnet skal vokse opp uten to omsorgspersoner. I mitt tilfelle ville det vært en mann ettersom jeg er heterofil. Barnet skulle selvsagt fått en pappa. Men, denne mannen kommer ikke til å være med meg resten av livet - familien vil gå i oppløsning før eller siden. Det gjør "alle" familier i dag. Om de ikke gjør det, er relasjonen ofte dysfunksjonell, og dette påvirker familielivet i stor grad, og kan ha stor negativ effekt på barnets psykiske helse. Jeg stoler ikke på at en mann vil være der for meg under svangerskapet og gjennom oppveksten til barnet. I mitt hode vil enhver mann dra når ting blir for vanskelig, eller han vil bedra meg og stikke meg i ryggen. Da er det jeg som må ta valget om å gå, og da er det plutselig jeg som bryter opp familien. Da er jeg den store, stygge ulven - ikke han som bedro meg. Det er jeg som splitter familien, ikke han. Selvsagt er det ikke bare han som kan ende opp med å mistrives, jeg kan også oppleve det - og ønske å bryte ut. Jeg kan plutselig sitte der, med barn, mann, stasjonsvogn og hus - og ikke ville være der, uten mulighet til å rømme, uten at det vil være svært belastende for andre. Skal også sies at jeg har mistet fullstendig tro på monogame forhold, da jeg ser utroskap overalt, har selv opplevd utroskap og stadig vekk ser både menn og kvinner jakte en elsker på diverse steder på nettet. Kall meg "relasjonsskadet", men det er som det er. Det ville være det ultimate mareritt å sette et barn til verden med mannen jeg elsker, og så splitter det oss. Jeg blir uggen bare av tanken. 

Selvfølgelig ville det vært utrolig nydelig å hatt en familie. Barn som er glad i meg, en mann som jeg elsker og som elsker meg, vi kunne opplevd verden sammen, møtt og taklet utfordringer sammen. En flokk som er min. Det høres jo fint ut, men jeg vet at det ikke alltid er like vakkert, og jeg vet at ikke alle familier er lykkelige. Noen å komme hjem til som jeg liker å være med. Barneoppdragelse og det som hører til. Altså, jeg kan se mye sjarm ved det, jeg kan se det positive, uten tvil. Men.... 

Vi lever også i en usikker tid. Klimaendringer, flyktningskrise, det er krig i Europa, vi går imot en økonomisk krise. Verden er ustabil. Jeg syns samfunnet er ustabilt. Jeg leser om mobbing i barne- og ungdomsskoler, vold blant ungdommer, rusmisbruk blant unge, jenter som sliter, gutter som sliter, menneskene sliter på alle plan. Samfunnet og verden er i endring, og jeg vet ikke hvor det går, men jeg tror ikke det er til det bedre. Jeg vet ikke om jeg ønsker å oppdra et barn med disse forutsetningene. Når jeg ser på genene mine, ser jeg ikke noe av verdi å videreføre. Jeg husker hvor mye jeg slet som barn, ungdom, ung voksen og jeg ser nå hvordan jeg sliter som voksen. Tenk om jeg hadde fått en datter, og hun gikk i mine fotspor. Jeg ville aldri tilgitt meg selv for det. 

Jeg tror jeg runder av her. Det ble mye nå. Når jeg leser gjennom det jeg skriver, er det jo åpenbart at jeg ikke burde få barn. Og det kommer sannsynligvis ikke til å skje heller. Jeg tror disse tankene om å få barn har kommet fordi jeg nærmer meg 30-årene. Kanskje det er naturlig at man begynner å tenke på det når man innser at den biologiske klokken tikker. Jeg må ta et valg snart, og det stresser meg kanskje? Samtidig er jeg redd for at jeg ikke er, eh, "tilregnelig", og at jeg ikke vet mitt eget beste, ikke verdsetter hva jeg egentlig vil, og at mine psykiske problemer overstyrer hva jeg ønsker. Men jeg har aldri ønsket barn, men jeg har tanker om det likevel. Jeg kan gråte meg i hjel av en episode av "Fødeavdelingen" fordi jeg syns det er så fint og jeg blir utrolig glad på vegne av kvinnelige kollegaer som har blitt gravide, og er engasjert i hvordan de har det og spent på veien deres videre. Hva er det topplokket mitt holder på med, hva er det egentlig jeg vil? Prøver jeg å undergrave instinkter? Og hvordan i huleste skal jeg få bukt med vanvittige tillitsproblemer og skaffe meg en mann, for så å bli gravid før jeg fyller 30? Det er ikke mulig.

Jeg har vært enslig i en del år, og er i utgangspunktet en person som liker å gi omsorg og støtte, jeg liker å være til hjelp og å være en trygg grunn for noen. Dette "behovet" får jeg dekket gjennom jobb, men kanskje ikke "nok"? Kan det være at jeg mangler en omgangskrets, at disse tankene om barn hadde stilnet om jeg hadde venner eller kjæreste? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å si. Samtalen om å få barn, hadde jeg med begge mine ekser. Begge sa at jeg hadde blitt en fantastisk mor og de ville gjerne hatt barn med meg om jeg ønsket det. Han ene ønsket barn selv (var derfor det ble slutt), og han sa ved en anledning at han kjente på en slags sorg over at jeg ikke ville ha barn med han, for i hans verden var jeg en ideell mor (tar den med en klype salt, jeg var jo litt cray cray, men jeg regner med han så mine gode sider?). 

Om du leste hele ranten min: tusen, tusen takk. Jeg skulle så inderlig snakket med noen i det virkelige liv om dette, men mange av mine tanker er brannfakler (tror ikke på monogami, familier går i oppløsning uansett), så det er vanskelig. Og i terapi har vi litt viktigere ting å fokusere på for tiden.  

[Selfuniverse]

Du har evne til refleksjon som du selv nevner, og høy intelligens ser det ut som. Dette forsterkes av at du er villig til å lære, eller få en forandring ved hjelp av terapi. Posten preges også av å være rolig og tålmodig utformet som er gode kvaliteter når man får barn. Så det stemmer nok på en prikk det eksene dine har sagt at du kommer til å bli en utmerket mor.

Når man blir bombardert med nyhetsmeldinger om lidelse blandt folk og om problem i verden, så er det veldig naturlig at en intelligent hjerne blir bekymret. Det beviser bare at du har alle antenner i orden. Hvis du hadde vært akkurat samme person i år 1500, så hadde det kanskje vært minst 10 ganger mere lidelse rundt deg i verden. Krig, sykdom, overfall, tortur, drap, etc.. forskjellen da hadde vært at du ikke hadde fått vite så mye av det og holdt deg til dine gjøremål i bygda di. Men hvis en bygd i nærheten hadde opplevd en stor brann, så hadde du nok blitt bekymret over at noe sånt kan skje i din bygd foreksempel. Det er helt naturlig.

Og verden var i en ganske mye mer utilgivelig og nådesløs tilstand enn den luksuriøse, relativt enkle, sykdomsfrie, plyndringstoktfrie virkeligheten vi har i dag der vi kan kaste skittenklærne våre i en kubete dings, vri en bryter på en magisk ovn som ikke trenger flammer, og ta ut fryst mat fra en merkelig kald verden som bare finnes i en boks på kjøkkenet. Deretter sette oss i sofaen med en tryllefjøl i fanget eller abrakadabradings i hånda der vi kan fantasere oss bort i kunstige verdener eller se på rare morsomme ting i verden, eller alle som driter seg ut, eller snakke anonymt med andre personer som har det akkurat like komfortabelt og generelt innehar minimalt med ekte livstruende bekymringer.

Det er nok ikke noe bedre tidspunkt for folk å få barn, enn nå, eller ihvertfall innenfor moderne tid. Det egentlige problemet er at verden er midt i trynet på oss hele veien, og skal hele tiden ha vår oppmerksomhet, støtte, og samlende tankegang. Det uansett hvor lite det berører oss som personer, og også uansett om livet vårt går på bekostning av å støtte det.

Å få barn oppigjennom historien har vært en svært mye mer bekymringsverdig oppgave enn det er i dag. Så kan man spørre seg om verden kommer til å bli verre. Men jeg mener det ikke er relevant i det hele tatt. Skal man la være å gå på tur for resten av livet fordi det står at det blir en uke med dårlig vær? Skal man slutte å reise fordi ett fly krasjet? Har folk sluttet å spise på restaurant fordi folk ble forgiftet på en for 5 år siden? Skal alle mennesker bli enig om å ta kollektivt selvmord fordi det er ingen vits uansett da Andromeda galaksen 'kolliderer' med Melkeveien om 5 billioner år som skaper uante og veldig bekymringsverdige følger, og jorda blir altfor varm til å støtte liv uansett pågrunn av at sola blir sterkere om 1 billion år...? Nei, alt dette er overveiende utenom vår kontrol, og definitivt ikke en 'deal breaker' for å ha barn.

Kvinner (i vesten) har kanskje aldri hatt så mye makt over hvem de skal være sammen med, som nå. Kvinner kan ta seg god tid for å vurdere hvilken mann de eventuelt skal starte et familieliv med, men så er det åpenbare fallgruver/misbruk i all denne makten som kan øke promiskuitet, som igjen bidrar til tillitsproblemer du snakker om jevnt over i hele samfunnet. Dette undergraver selvfølgelig 'kjernefamilien'. Det betyr at det er ikke nødvendigvis bare ett problem du har, men ett resultat av hvordan samfunnet har tatt veien. Jeg er også affektert av dette, sammen med sikkert mange andre i Norge. Men de som er mest berørt er kanskje de barna som aldri blir født.

Jeg vil anbefale å ha barn hvis man setter seg som mål å oppdra på en fredelig måte. Da vil ord som "skrikende" og "ufordragelig" etterhvert virke som ord fra ett utenomjordisk språk, fordi barna først og fremst kopierer deg.

Endret 17. oktober 2022 av Selfuniverse

[knutinh]

Sitat

det siste året har tenkt på det å få barn. Disse tankene har kommet etter å ha gjennomgått det jeg vil kalle en "personlig krise". Plutselig en dag innså jeg at jeg ikke har noe som helst på stell - jeg vet ikke hvor jeg er på vei eller hvor jeg skal, tiden går altfor fort og jeg sliter med å vite hva jeg vil her i livet. Jeg føler jeg har famlet rundt i mørket i flere år, og har nå gått meg vill.

Jeg tror ikke at barn er en god løsning for å «komme på stell». Hverken som singel med utfordringer eller som et par med problemer bør man se på det å få barn som en løsning.

Det er et stort valg og det er ingen mulighet til å angre seg. Du vet ingenting helt sikkert om framtiden - du kan få enkle barn eller vanskelige barn. Partneren kan være støttende eller stikke av. På et punkt må man kanskje bare gjøre sin beste vurdering og ta et valg?

Jeg tror at veldig få vil si at de angrer på at de fikk barn. Selv beskyttet av internetts anonymitet. Det er nok et stort tabu men jeg tror også at det er en uvanlig følelse. Det skjer noe stort som endrer livet ditt på godt (og vondt) og sånn vil man fortsette å ha det.

Det er nok langt mer vanlig å gå inn i en slags depresjon (evt samlivsbrudd) av at barna flytter ut. Da mister man en vesentlig komponent i «mål og mening».

-k

Endret 18. oktober 2022 av knutinh

[N8591NB4]

Husker ett gammelt ektepar beskrev litt om hvorfor de trodde at de selv og andre ektepar kan leve ett langt liv sammen. Å leve sammen er å ta ansvar for alt som må gjøres både for å skape gode opplevelser sammen og husarbeid og alt «slitet». Begge to vil føle at de gjør mer enn den andre, og kanskje er er riktig iom at bare 50-60% av det man gjør blir lagt merke til. Så hvis begge levere 50% mer enn man «krever anerkjennelse» for, så oppstår det ett overskudd som gjør at man får et godt rikt liv. (Ikke heng deg opp i prosentene, men ment som illustrasjon) i perioder kan den ene ha det litt tøffere enn den andre og da er det viktig å være litt romslig.
 

Fort gjort å kjøre i grøfta, men det er ikke greit å bli værende der. Komme seg opp på veien igjen, lære av det, legg nederlagene bak seg og se fremover igjen. Vet ikke hvor store de psykiske problemene du skildrer er, men som jeg leser det er det ikke værre enn ett varsel om at du må legge om livet ditt fra ung til voksen dame. Tøft nok det, men ikke hold deg selv tilbake. Dine skildringer om at du ikke ønsker barn og har mistet troen på monogame forhold ser jeg på som psykisk forberedelse på ett liv alene du kanskje ikke ønsker. Kostbart tidsmessig å ha psykiske problemer i din alder, dersom familieliv og barn er ønskelig. Selv om du vet at du kan jobbe deg ut av de psykiske problemene selv, kan det være lurt å søke «hjelp til selvhjelp» hos psykolog. De har lang utdannelse på nettopp dette og du kan spare mye tid. Å ta med seg psykiske problemer inn i ett forhold har stor risiko for brudd, så ta tak i dette og og jobb deg ut av det. Husk at det er ganske typisk å si at: «jeg gikk til psykolog, men det hjelp ikke. Fikk riktignok et par knagger å henge problemene på, men det var å begynne å trene, ny jobb, flytte, begynne å studere [sett inn hva du vil] som egentlig hjalp» og da har vel psykologen egentlig gjort en bra jobb. Ikke alltid slik, men det kan virke banalt når man har fått de psykiske problemene bak seg. 

Å ta vare på seg selv er viktig. Som voksen er det litt underfokusert egentlig. Man skal prestere på skole, så jobb og man skal være i henhold til forventninger fra omverden, men noen ganger må man fokuserer på i seg selv og hva som er viktig formå trives. Tenk litt mindre, og gjør litt mer i nuet av det som du synes er gøy og skaper positiv energi. Ikke undervurder frisk luft og sollys i ansiktet, og ikke alle turer ute behøver å være treningsøkter. En termos med kaffe eller te, og nyte utsikten fra en benk i parken eller utsikten fra en åskam. Ikke overanalysere og forvente umiddelbar «positive resultater» men stol på at å øke din egen evne til å skape positive opplevelser for deg selv, gjør at du bygger avstand fra dine egne psykiske problemer samtidig, og etterhvert vil andre dele opplevelsene dine. Ha det ryddig og pent i leiligheten din. Ha det slik at du selv ikke er ett hinder for å invitere hjem en hyggelig mann du har møtt. Styr unna kostbare «investerigner» eller dyre kafé/resturantvaner eller at en weekend tur til Paris alene til 8000kr vil bli husket som noe positivt da regningene kan hope seg opp. Kom deg ut at leiligheten og legg gjerne sosiale medier litt på hylla. Ikke gå tur for å «legge-ut-på-web» etterpå da du ikke trenger å overbevise andre at du har hatt en fin tur. Ikke baser deg på andre, at «venninnen ville ikke ut å går tur/trening kafé etc.» så da ble jeg sittende alene hjemme allikevel, opplegg som gjør at du føler deg avvist. Det viktigste er at du ikke avviser deg selv. Ikke la deg tappe av energi av andre, og har du noen veldig dominerende personer i dine omgivelser, så skap en sunn distanse uten at det betyr å brenne bruer. Men hvis vedkommende selv brenner bruene er ikke det din skyld og du skal ikke føle anger og skyldfølelse, selv om det kan skape en liten sorgreaksjon en periode.

På disse turene eller trening, så møter du kanskje en fyr som legger merke til deg? Bruke mulighetene! Date han, men vær rask til å gå ut av forhold du merker det ikke har potensiale, og vær åpen og ærlig med deg selv. Ikke la deg «gå på gress» av gutter som er i forhold, eller ikke vil inn i forhold, da det garantert vil sløse bort verdifull tid du burde bruke på andre mer ærlige og reale gutter. Du er i en attraktiv alder, men konkurransen om attraktive menn som er klare for å stifte familie hardner til, og det kan være uvant for mange jenter at guttene blir mer «kjøpers marked» Hvis man stadig kun aksepter de aller kjekkeste guttene, som kanskje også begynner å bli 3-4 år yngre, kan det bli en ørken og noen one-night stands. Faren for at man ikke kommer inn i varig forhold pga kresenhet er til stede.

Er du i ett forhold og du kunne tenke deg å være sammen med han i 3 til 5 år! Begynn å planlegge ferier og legg i kalenderen hyggelige turer og bestille reiser slik at dere bygger gode minner og positive ting å glede seg til fremover. Vedvarer følelsen av at dere har en fremtid sammen, så har du ett samliv som kan vare livet ut.

Hvor vil du helst være når du blir 45 år. Alenemor i værste fall? Eller i ett flott forhold (mest sannsynlig om man legger krefter i det) eller varig singel med anger på tapte muligheter? Hva hvis du blir alenemor, og hva tror du single menn i samme alder er mest attraktivt? Hvertfall de attraktive mennene er mest sannsynlig fedre de også og vil foretrekke en dame som er ønsker å leve ett familieliv, men da med store barn som flytter ut om ikke altfor mange år. Hvis du velger å være single resten av livet så er det ikke noe galt i det selvfølgelig, men ikke la det bli slik fordi du har opplevd utroskap. Da lar du drittsekken få langt større konsekvenser over ditt liv enn du fortjener, og den konsekvensen vil da skifte fra å være drittsekkens skyld til at du faller for egen feighet til å prøve igjen. Og hvis du prøver igjen må du være ærlig med deg selv at du har troa på forholdet ellers blir det fort selvoppfyllende profeti at det skjærer seg, og du har kastet bort både din og hans tid. Husk de flest menn er ikke drittsekker, bare det at drittsekkene får alfor mye oppmerksomhet..

Små feil og mangler må man leve med, men feil og uenigheter som ikke er forenlig med dine grunnleggende verdier må du ut av, selv om hverdagen er flott og sex’en er fantstisk. Om kjæresten ikke vil ha barn kan være en slik grunn. Om han absolutt ikke vil bo der du vil bli boende kan være det, men kan åpne ett nytt kapittel i livet ditt om du flytter med han dit han vil bo. 
 

Krig og elendighet vil det alltid være ett eller annet sted i verden. Jeg tror at vi snart vil se en ny oppgang, men den vil ikke blåse liv i alt det opprinnelige. Noe må svinne hen og har ikke fremtiden foran seg. Du jobber i omsorgsyrke og har en trygg og god jobb som mange har respekt for. Verdsett seg selv og gled deg over ditt bidrag. Sørg for å skjøtte jobben slik at du kan være stolt av innsatsen din. Har du en leder som ikke verdsetter deg, så bytt jobb.
 

Hilsen mann i 50 årene, gift i 20år 2 barn

[Rakne]

Selfuniverse skrev (12 timer siden):

Du har evne til refleksjon som du selv nevner, og høy intelligens ser det ut som. Dette forsterkes av at du er villig til å lære, eller få en forandring ved hjelp av terapi. Posten preges også av å være rolig og tålmodig utformet som er gode kvaliteter når man får barn. Så det stemmer nok på en prikk det eksene dine har sagt at du kommer til å bli en utmerket mor.

Når man blir bombardert med nyhetsmeldinger om lidelse blandt folk og om problem i verden, så er det veldig naturlig at en intelligent hjerne blir bekymret. Det beviser bare at du har alle antenner i orden. Hvis du hadde vært akkurat samme person i år 1500, så hadde det kanskje vært minst 10 ganger mere lidelse rundt deg i verden. Krig, sykdom, overfall, tortur, drap, etc.. forskjellen da hadde vært at du ikke hadde fått vite så mye av det og holdt deg til dine gjøremål i bygda di. Men hvis en bygd i nærheten hadde opplevd en stor brann, så hadde du nok blitt bekymret over at noe sånt kan skje i din bygd foreksempel. Det er helt naturlig.

Og verden var i en ganske mye mer utilgivelig og nådesløs tilstand enn den luksuriøse, relativt enkle, sykdomsfrie, plyndringstoktfrie virkeligheten vi har i dag der vi kan kaste skittenklærne våre i en kubete dings, vri en bryter på en magisk ovn som ikke trenger flammer, og ta ut fryst mat fra en merkelig kald verden som bare finnes i en boks på kjøkkenet. Deretter sette oss i sofaen med en tryllefjøl i fanget eller abrakadabradings i hånda der vi kan fantasere oss bort i kunstige verdener eller se på rare morsomme ting i verden, eller alle som driter seg ut, eller snakke anonymt med andre personer som har det akkurat like komfortabelt og generelt innehar minimalt med ekte livstruende bekymringer.

Det er nok ikke noe bedre tidspunkt for folk å få barn, enn nå, eller ihvertfall innenfor moderne tid. Det egentlige problemet er at verden er midt i trynet på oss hele veien, og skal hele tiden ha vår oppmerksomhet, støtte, og samlende tankegang. Det uansett hvor lite det berører oss som personer, og også uansett om livet vårt går på bekostning av å støtte det.

Å få barn oppigjennom historien har vært en svært mye mer bekymringsverdig oppgave enn det er i dag. Så kan man spørre seg om verden kommer til å bli verre. Men jeg mener det ikke er relevant i det hele tatt. Skal man la være å gå på tur for resten av livet fordi det står at det blir en uke med dårlig vær? Skal man slutte å reise fordi ett fly krasjet? Har folk sluttet å spise på restaurant fordi folk ble forgiftet på en for 5 år siden? Skal alle mennesker bli enig om å ta kollektivt selvmord fordi det er ingen vits uansett da Andromeda galaksen 'kolliderer' med Melkeveien om 5 billioner år som skaper uante og veldig bekymringsverdige følger, og jorda blir altfor varm til å støtte liv uansett pågrunn av at sola blir sterkere om 1 billion år...? Nei, alt dette er overveiende utenom vår kontrol, og definitivt ikke en 'deal breaker' for å ha barn.

Kvinner (i vesten) har kanskje aldri hatt så mye makt over hvem de skal være sammen med, som nå. Kvinner kan ta seg god tid for å vurdere hvilken mann de eventuelt skal starte et familieliv med, men så er det åpenbare fallgruver/misbruk i all denne makten som kan øke promiskuitet, som igjen bidrar til tillitsproblemer du snakker om jevnt over i hele samfunnet. Dette undergraver selvfølgelig 'kjernefamilien'. Det betyr at det er ikke nødvendigvis bare ett problem du har, men ett resultat av hvordan samfunnet har tatt veien. Jeg er også affektert av dette, sammen med sikkert mange andre i Norge. Men de som er mest berørt er kanskje de barna som aldri blir født.

Jeg vil anbefale å ha barn hvis man setter seg som mål å oppdra på en fredelig måte. Da vil ord som "skrikende" og "ufordragelig" etterhvert virke som ord fra ett utenomjordisk språk, fordi barna først og fremst kopierer deg.

Du har flere gode poenger. Takk for innlegget ditt, det var fin lesing. Du har nok rett i at det ikke finnes noe bedre tidspunkt å få barn på, og det har ingenting for seg å velge bort barn fordi vi lever i en usikker tid. Har vi egentlig noen gang levd i en forutsigbar og sikker tid? Nei, verden er i stadig forandring. Ulykker skjer, og kriser kommer og går. Så jeg kan egentlig ikke tenke at jeg ikke skal ha barn, fordi verden går til helvete. Spiser jo maten min selv om det er fare for at jeg kan sette den i halsen, og jeg kjører på jobb selv om det er fare for at jeg kan krasje... 

knutinh skrev (9 timer siden):

Jeg tror ikke at barn er en god løsning for å «komme på stell». Hverken som singel med utfordringer eller som et par med problemer bør man se på det å få barn som en løsning.

Det er et stort valg og det er ingen mulighet til å angre seg. Du vet ingenting helt sikkert om framtiden - du kan få enkle barn eller vanskelige barn. Mannen kan være støttende eller stikke av. På et punkt må man kanskje bare gjøre sin beste vurdering og ta et valg?

Jeg tror at veldig få vil si at de angrer på at de fikk barn. Selv beskyttet av internetts anonymitet. Det er nok et stort tabu men jeg tror også at det er en uvanlig følelse. Det skjer noe stort som endrer livet ditt på godt (og vondt) og sånn vil man fortsette å ha det.

Det er nok langt mer vanlig å gå inn i en slags depresjon (evt samlivsbrudd) av at barna flytter ut. Da mister man en vesentlig komponent i «mål og mening».

-k

Jeg tenker ikke på barn som en løsning, men som en naturlig del av livet. "Alle" fikk barn før (sett bort ifra de som ikke kunne), og i dag velges det bort av mange. Det er sikkert veldig få som angrer på at de fikk barn, men jeg tror ikke det er slik at barnløse mennesker er mindre lykkeligere enn mennesker med barn. 

Grunnen til at jeg tenker mye på om jeg skal ha barn eller ikke er ikke fordi jeg tror det får livet mitt på stell. Tvert imot, livet ville blitt mer kaotisk enn noen gang. Men skal jeg ha barn, så må det skje ganske snart, helst før jeg fyller 30 år, og ser jeg på hvor jeg står i livet i dag, så er det fullstendig urealistisk. 

N8591NB4 skrev (6 timer siden):

Husker ett gammelt ektepar beskrev litt om hvorfor de trodde at de selv og andre ektepar kan leve ett langt liv sammen. Å leve sammen er å ta ansvar for alt som må gjøres både for å skape gode opplevelser sammen og husarbeid og alt «slitet». Begge to vil føle at de gjør mer enn den andre, og kanskje er er riktig iom at bare 50-60% av det man gjør blir lagt merke til. Så hvis begge levere 50% mer enn man «krever anerkjennelse» for, så oppstår det ett overskudd som gjør at man får et godt rikt liv. (Ikke heng deg opp i prosentene, men ment som illustrasjon) i perioder kan den ene ha det litt tøffere enn den andre og da er det viktig å være litt romslig.
 

Fort gjort å kjøre i grøfta, men det er ikke greit å bli værende der. Komme seg opp på veien igjen, lære av det, legg nederlagene bak seg og se fremover igjen. Vet ikke hvor store de psykiske problemene du skildrer er, men som jeg leser det er det ikke værre enn ett varsel om at du må legge om livet ditt fra ung til voksen dame. Tøft nok det, men ikke hold deg selv tilbake. Dine skildringer om at du ikke ønsker barn og har mistet troen på monogame forhold ser jeg på som psykisk forberedelse på ett liv alene du kanskje ikke ønsker. Kostbart tidsmessig å ha psykiske problemer i din alder, dersom familieliv og barn er ønskelig. Selv om du vet at du kan jobbe deg ut av de psykiske problemene selv, kan det være lurt å søke «hjelp til selvhjelp» hos psykolog. De har lang utdannelse på nettopp dette og du kan spare mye tid. Å ta med seg psykiske problemer inn i ett forhold har stor risiko for brudd, så ta tak i dette og og jobb deg ut av det. Husk at det er ganske typisk å si at: «jeg gikk til psykolog, men det hjelp ikke. Fikk riktignok et par knagger å henge problemene på, men det var å begynne å trene, ny jobb, flytte, begynne å studere [sett inn hva du vil] som egentlig hjalp» og da har vel psykologen egentlig gjort en bra jobb. Ikke alltid slik, men det kan virke banalt når man har fått de psykiske problemene bak seg. 

Å ta vare på seg selv er viktig. Som voksen er det litt underfokusert egentlig. Man skal prestere på skole, så jobb og man skal være i henhold til forventninger fra omverden, men noen ganger må man fokuserer på i seg selv og hva som er viktig formå trives. Tenk litt mindre, og gjør litt mer i nuet av det som du synes er gøy og skaper positiv energi. Ikke undervurder frisk luft og sollys i ansiktet, og ikke alle turer ute behøver å være treningsøkter. En termos med kaffe eller te, og nyte utsikten fra en benk i parken eller utsikten fra en åskam. Ikke overanalysere og forvente umiddelbar «positive resultater» men stol på at å øke din egen evne til å skape positive opplevelser for deg selv, gjør at du bygger avstand fra dine egne psykiske problemer samtidig, og etterhvert vil andre dele opplevelsene dine. Ha det ryddig og pent i leiligheten din. Ha det slik at du selv ikke er ett hinder for å invitere hjem en hyggelig mann du har møtt. Styr unna kostbare «investerigner» eller dyre kafé/resturantvaner eller at en weekend tur til Paris alene til 8000kr vil bli husket som noe positivt da regningene kan hope seg opp. Kom deg ut at leiligheten og legg gjerne sosiale medier litt på hylla. Ikke gå tur for å «legge-ut-på-web» etterpå da du ikke trenger å overbevise andre at du har hatt en fin tur. Ikke baser deg på andre, at «venninnen ville ikke ut å går tur/trening kafé etc.» så da ble jeg sittende alene hjemme allikevel, opplegg som gjør at du føler deg avvist. Det viktigste er at du ikke avviser deg selv. Ikke la deg tappe av energi av andre, og har du noen veldig dominerende personer i dine omgivelser, så skap en sunn distanse uten at det betyr å brenne bruer. Men hvis vedkommende selv brenner bruene er ikke det din skyld og du skal ikke føle anger og skyldfølelse, selv om det kan skape en liten sorgreaksjon en periode.

På disse turene eller trening, så møter du kanskje en fyr som legger merke til deg? Bruke mulighetene! Date han, men vær rask til å gå ut av forhold du merker det ikke har potensiale, og vær åpen og ærlig med deg selv. Ikke la deg «gå på gress» av gutter som er i forhold, eller ikke vil inn i forhold, da det garantert vil sløse bort verdifull tid du burde bruke på andre mer ærlige og reale gutter. Du er i en attraktiv alder, men konkurransen om attraktive menn som er klare for å stifte familie hardner til, og det kan være uvant for mange jenter at guttene blir mer «kjøpers marked» Hvis man stadig kun aksepter de aller kjekkeste guttene, som kanskje også begynner å bli 3-4 år yngre, kan det bli en ørken og noen one-night stands. Faren for at man ikke kommer inn i varig forhold pga kresenhet er til stede.

Er du i ett forhold og du kunne tenke deg å være sammen med han i 3 til 5 år! Begynn å planlegge ferier og legg i kalenderen hyggelige turer og bestille reiser slik at dere bygger gode minner og positive ting å glede seg til fremover. Vedvarer følelsen av at dere har en fremtid sammen, så har du ett samliv som kan vare livet ut.

Hvor vil du helst være når du blir 45 år. Alenemor i værste fall? Eller i ett flott forhold (mest sannsynlig om man legger krefter i det) eller varig singel med anger på tapte muligheter? Hva hvis du blir alenemor, og hva tror du single menn i samme alder er mest attraktivt? Hvertfall de attraktive mennene er mest sannsynlig fedre de også og vil foretrekke en dame som er ønsker å leve ett familieliv, men da med store barn som flytter ut om ikke altfor mange år. Hvis du velger å være single resten av livet så er det ikke noe galt i det selvfølgelig, men ikke la det bli slik fordi du har opplevd utroskap. Da lar du drittsekken få langt større konsekvenser over ditt liv enn du fortjener, og den konsekvensen vil da skifte fra å være drittsekkens skyld til at du faller for egen feighet til å prøve igjen. Og hvis du prøver igjen må du være ærlig med deg selv at du har troa på forholdet ellers blir det fort selvoppfyllende profeti at det skjærer seg, og du har kastet bort både din og hans tid. Husk de flest menn er ikke drittsekker, bare det at drittsekkene får alfor mye oppmerksomhet..

Små feil og mangler må man leve med, men feil og uenigheter som ikke er forenlig med dine grunnleggende verdier må du ut av, selv om hverdagen er flott og sex’en er fantstisk. Om kjæresten ikke vil ha barn kan være en slik grunn. Om han absolutt ikke vil bo der du vil bli boende kan være det, men kan åpne ett nytt kapittel i livet ditt om du flytter med han dit han vil bo. 
 

Krig og elendighet vil det alltid være ett eller annet sted i verden. Jeg tror at vi snart vil se en ny oppgang, men den vil ikke blåse liv i alt det opprinnelige. Noe må svinne hen og har ikke fremtiden foran seg. Du jobber i omsorgsyrke og har en trygg og god jobb som mange har respekt for. Verdsett seg selv og gled deg over ditt bidrag. Sørg for å skjøtte jobben slik at du kan være stolt av innsatsen din. Har du en leder som ikke verdsetter deg, så bytt jobb.
 

Hilsen mann i 50 årene, gift i 20år 2 barn

Tusen takk for et godt, tankevekkende innlegg. Jeg innser at jeg kanskje takler overgangen fra ung voksen til voksen ganske dårlig, og det faktum at jeg sliter mentalt fra før, gjør ikke overgangen enklere. Jeg beundrer dog optimismen din, og troen på at et forhold kan vare livet ut. Jeg klarer ikke tro på at det er mulig for meg, dessverre. 

Hvor jeg vil være når jeg blir 45 år? Skal jeg være helt ærlig, så vet jeg ikke helt om jeg vil være her da. Men jeg vil definitivt heller være singel og alene, enn å være alenemor fordi jeg røk på en smell med feil mann. Kanskje jeg har tatt høyere utdanning innen da og jobber mye, og endelig tør å reise alene, så jeg reiser rundt om i verden og har det ganske fint. Jeg ser for meg at jeg er alene da. Kanskje jeg har en hund eller noen katter. Tanken på det er faktisk ganske fin, og jeg smiler litt for meg selv når jeg tenker på det. Kanskje jeg bestemmer meg for å flytte til utlandet og jobbe der i et par år. Det er jo sånt man kan gjøre når man ikke er gift eller har barn. 

Har tenkt mye mer enn jeg har skrevet her nå. Men skal jeg konkludere med et endelig valg, etter å ha lest det dere har skrevet, og hva jeg selv tenker og føler rundt det hele, så er det veldig åpenbart at jeg ikke vil ha barn. Det er store kontraster mellom virkeligheten og drømmer, og med tanke på hvor vanvittig mye som kan gå galt, og hvor lite som faktisk kan gå bra, så anser jeg det å få barn som en stor risiko som jeg ikke er villig til å ta. Det er ikke meningen at jeg skal bli mor. Hva som er meningen med livet mitt vet jeg ikke enda, men det er ikke det. Hadde det vært det, hadde jeg nok blitt mor for lenge siden.

Dessuten er jeg dessverre for sent ute. Jeg kan ikke få barn med en mann jeg bare har kjent i et par år, og jeg vil definitivt ikke møte den rette mannen på første date. Jeg må prøve meg frem og feile, møte mange forskjellige, kanskje jeg aldri møter den "rette". Alt dette må jeg rekke å utforske og gjøre på noen få år. Og da er jeg i skrivende stund langt ifra klar for å date eller møte noen. 

Plutselig en dag fylte jeg 27 år. Og jeg har ikke innsett før nylig at jeg er voksen. 

Endret 17. oktober 2022 av Rakne

[Gjest d5b52...fc2]

Takk for interessant lesing. Jeg skjønner mye av tankene dine ts, for jeg delte en del av de da jeg var på samme alder. Nå er jeg 41 år og er akkurat like singel og barnløs som da jeg var 27. Jeg tenkte også mye på det å få barn og ikke, og grublet meg halv ihjel til tider. Når det likevel ble slik at jeg forble barnløs, skyldes det likevel faktorer utenfor min kontroll; nemlig at det ble for vanskelig å finne et vettug mann i ung alder som ønsket å etablere seg. 

For min del går det helt fint å være barnløs og alene. Det jeg derimot absolutt må ha er venner, både med og uten barn, og et godt og tett forhold til familie. Jeg har også en jobb jeg trives med og en økonomi som er over gjennomsnittet. Jeg er hverken lykkelig eller ulykkelig. Jeg er midt i mellom og det er helt OK. Det som jeg jevnlig gleder meg over er privilegiet over å kunne velge vekk menn jeg ikke har hatt noe ønske om å være nær, og likevel kunne brødfø meg selv. For vi må også være ærlig; det er mye rart av menn der ute og mange av mine venninner som fikk barn på din alder er alenemødre nå. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget eller om det ga deg noe innsikt. Men jeg, og mange av mine venninner, lever godt med å ikke ha barn. For noen ble bare livet slik, for andre er det et bevisst valg. Det går helt fint med oss ❤️ 

Håper du finner ro i valget ditt ❤️ 

Anonymous poster hash: d5b52...fc2

[Sjørøver]

Du har nok ting mer på stell en du tror. Samtidig så blir det litt "do or die" når du får barn. Du må faktisk prestere, og det fikser de fleste ganske greit. 

[Rakne]

Gjest d5b52...fc2 skrev (38 minutter siden):

Takk for interessant lesing. Jeg skjønner mye av tankene dine ts, for jeg delte en del av de da jeg var på samme alder. Nå er jeg 41 år og er akkurat like singel og barnløs som da jeg var 27. Jeg tenkte også mye på det å få barn og ikke, og grublet meg halv ihjel til tider. Når det likevel ble slik at jeg forble barnløs, skyldes det likevel faktorer utenfor min kontroll; nemlig at det ble for vanskelig å finne et vettug mann i ung alder som ønsket å etablere seg. 

For min del går det helt fint å være barnløs og alene. Det jeg derimot absolutt må ha er venner, både med og uten barn, og et godt og tett forhold til familie. Jeg har også en jobb jeg trives med og en økonomi som er over gjennomsnittet. Jeg er hverken lykkelig eller ulykkelig. Jeg er midt i mellom og det er helt OK. Det som jeg jevnlig gleder meg over er privilegiet over å kunne velge vekk menn jeg ikke har hatt noe ønske om å være nær, og likevel kunne brødfø meg selv. For vi må også være ærlig; det er mye rart av menn der ute og mange av mine venninner som fikk barn på din alder er alenemødre nå. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget eller om det ga deg noe innsikt. Men jeg, og mange av mine venninner, lever godt med å ikke ha barn. For noen ble bare livet slik, for andre er det et bevisst valg. Det går helt fint med oss ❤️ 

Håper du finner ro i valget ditt ❤️ 

Anonymous poster hash: d5b52...fc2

Tusen takk for at du deler din erfaring. Jeg gleder meg over at jeg ikke fikk barn med eks-kjærestene mine, og at jeg ikke sitter her som alenemor nå. Det er jeg faktisk genuint glad for. Og da tenker jeg at det har aldri vært et sterkt ønske til stede hos meg om å få barn, og at disse tankene sannsynligvis kommer av helt naturlige årsaker. Klokken min tikker, skal jeg etablere meg må jeg gjøre det snart, ikke sant. Men jeg skal innrømme at jeg trodde ikke jeg skulle ende opp som en sær einstøing og med et slikt liv, og det kjenner jeg på sorg over. Mann og barn kan ikke redde meg fra det.

Takk. ❤️

[Rakne]

Sjørøver skrev (57 minutter siden):

Du har nok ting mer på stell en du tror. Samtidig så blir det litt "do or die" når du får barn. Du må faktisk prestere, og det fikser de fleste ganske greit. 

Vet nå ikke helt jeg. Jeg sitter ikke med inntrykk av at de fleste klarer seg greit, virker heller som om mange sliter med å få endene til å møtes med tanke på tidsklemma. Man må være i jobb, man må ta seg av barn, mann og hjemmet, i tillegg skal man ta vare på seg selv oppi det hele, og ofte ender mødrene opp med å neglisjere seg selv ettersom alt annet krever for mye av tiden deres. 

Må si at jeg i dag har tenkt veldig mye på dette, spesielt etter svarene deres @N8591NB4 og @Selfuniverse. Og for første gang på veldig lenge har jeg kjent på takknemlighet over hvordan livet mitt faktisk er nå. Jeg har fritt spillerom, jeg har kun meg selv å tenke på, jeg kan faktisk gjøre som jeg vil! Det er muligens ikke dette tankesettet dere forestilte dere at jeg skulle surre meg inn i, men jeg kjenner meg mindre rådvill nå, og litt mer rolig og samlet.

Tenker at jeg må ta dag for dag, fokusere på meg selv, skape det livet jeg ønsker som enslig, og så får jeg se i hvilken alder jeg er og hva jeg ønsker når jeg endelig føler jeg er på riktig sted. 

[curiousone]

Det er helt naturlig at du tenker på å få barn, dette ligger nedarvet i oss fra naturens side, en nødvendighet for artens overlevelse. I et moderne samfunn MÅ vi ikke få barn for å ha noen til å ta vare på oss når vi blir gamle, eller til å hjelpe oss i åkeren eller hva det måtte være. Vi kan leve for oss selv, og skape oss det livet som er mest givende for hver og en av oss.

For noen er ønsket om barn så sterkt og viktig at det er mindre viktig om de har en partner, og derfor blir alene med ansvaret. Du virker ikke å være der utfra det jeg leser. Skulle jeg gitt deg et råd er det derfor å fylle livet ditt med ting du liker, og bruke tiden din på det som gir deg mening. Skulle du møte en mann etterhvert som du da kjenner på at han, akkurat han vil du ha barn med, så er muligheten fremdeles der i en del år til.

Det er helt normalt å kjenne på en følelse av at man ikke er der man burde vært, det er det mange som gjør opp til flere ganger i løpet av livet. Du er fremdeles ung og har tid og mulighet til å skifte retning flere ganger om du ønsker det, dette er et av privilegiene vi har ved å bo her i Norge.

Trekk pusten, lev livet, og bruk gjerne tid på å utforske interessene dine, prøv nye ting og skap deg nye opplevelser. Ikke bare gir de livet mening, noen ganger kan disse tingene gjøre at man plutselig oppdager ting om seg selv man ikke visste, og som hjelper en med å stake ut retningen videre i livet.

[DIYDari]

Livet er hva det er, det virker som om du mener det skal være en fasit.

Og livet ditt vil være mye lettere psykisk dersom du jobber mot fjerne denne tankegangen. ( Jada, du kan gjemme deg bak "det er bare sånn jeg er, take it or leave it ) 

Jeg må også legge til at ikke alle barn blir drittunger som gir deg grå hår.  Kanskje det virker som mange gjør det, men det er fordi det er disse vi legger merke til.

Det har også med deg som person å gjøre, er du en av de foreldrene som går i klassiske feller og ikke forstår hvordan et barn tenker og gjør som det gjør så er det nok naturlig at mye vil være stress.. Men igjen, å starte dagen med å se seg selv i speilet tror jeg er et godt utgangspunkt her.

Masse lykke til uansett, du kan få mange nyanserte sider fra mange her på forumet, men det bunner som alltid ned til hver enkelt av oss. Håper du finner det du søker her i livet.  

Og husk: Det er faktisk ingen fasit på hva vi anser som "livet"

[Rakne]

curiousone skrev (12 timer siden):

Det er helt naturlig at du tenker på å få barn, dette ligger nedarvet i oss fra naturens side, en nødvendighet for artens overlevelse. I et moderne samfunn MÅ vi ikke få barn for å ha noen til å ta vare på oss når vi blir gamle, eller til å hjelpe oss i åkeren eller hva det måtte være. Vi kan leve for oss selv, og skape oss det livet som er mest givende for hver og en av oss.

For noen er ønsket om barn så sterkt og viktig at det er mindre viktig om de har en partner, og derfor blir alene med ansvaret. Du virker ikke å være der utfra det jeg leser. Skulle jeg gitt deg et råd er det derfor å fylle livet ditt med ting du liker, og bruke tiden din på det som gir deg mening. Skulle du møte en mann etterhvert som du da kjenner på at han, akkurat han vil du ha barn med, så er muligheten fremdeles der i en del år til.

Det er helt normalt å kjenne på en følelse av at man ikke er der man burde vært, det er det mange som gjør opp til flere ganger i løpet av livet. Du er fremdeles ung og har tid og mulighet til å skifte retning flere ganger om du ønsker det, dette er et av privilegiene vi har ved å bo her i Norge.

Trekk pusten, lev livet, og bruk gjerne tid på å utforske interessene dine, prøv nye ting og skap deg nye opplevelser. Ikke bare gir de livet mening, noen ganger kan disse tingene gjøre at man plutselig oppdager ting om seg selv man ikke visste, og som hjelper en med å stake ut retningen videre i livet.

Vil overhode ikke være alene med ansvaret, nei. Jeg tenker at det å oppdra et barn er en såpass stor oppgave at man burde være to, og jeg tenker det er det beste for barnet også. Hadde jeg møtt en mann jeg ønsket å bli sammen med, og han hadde sagt at han ikke ønsker barn, ville ikke det vært en dealbreaker for meg, kan man si. Men det hadde vært fint å blitt forelsket igjen, vært i et forhold og sett om ønsket om å få barn ble større da. Men jeg får ta det når den tid kommer. 

Tusen takk for svar. 

DIYDari skrev (11 timer siden):

Livet er hva det er, det virker som om du mener det skal være en fasit.

Og livet ditt vil være mye lettere psykisk dersom du jobber mot fjerne denne tankegangen. ( Jada, du kan gjemme deg bak "det er bare sånn jeg er, take it or leave it ) 

Jeg må også legge til at ikke alle barn blir drittunger som gir deg grå hår.  Kanskje det virker som mange gjør det, men det er fordi det er disse vi legger merke til.

Det har også med deg som person å gjøre, er du en av de foreldrene som går i klassiske feller og ikke forstår hvordan et barn tenker og gjør som det gjør så er det nok naturlig at mye vil være stress.. Men igjen, å starte dagen med å se seg selv i speilet tror jeg er et godt utgangspunkt her.

Masse lykke til uansett, du kan få mange nyanserte sider fra mange her på forumet, men det bunner som alltid ned til hver enkelt av oss. Håper du finner det du søker her i livet.  

Og husk: Det er faktisk ingen fasit på hva vi anser som "livet"

Jeg tror absolutt ikke at det finnes en fasit. Jeg sliter bare med å finne min egen vei og har tanker om at jeg "lever livet feil", siden jeg føler jeg står på stedet hvil, ikke vet hva jeg skal gjøre osv. Og det er jo selvsagt ingen andre som vet dette, jeg bestemmer jo selv, men sliter med å bestemme meg(?). Selvsagt ville livet vært lettere om jeg ikke var deprimert, pessimistisk og dyster, og jeg gjemmer meg ikke bak det når jeg sier at det er som det er. For det er jo sånn. Selvsagt har jeg både prøvd, og prøver, å være en lykkelig, jovial, optimistisk og særdeles positiv person, men til syvende og sist er man som man er. Ikke alt kan forandres. 

Det jeg har skrevet om hva jeg tror livet med barn vil være, er ganske satt på spissen. Jeg ser jo sjarmen med å være forelder og har kollegaer som har fortalt meg både morsomme og søte historier om barna sine, jeg ser kjærligheten og omsorgen og ser for meg hvor givende og fint det kan være. 

[OJ Doe]

Mange barn trenger et hjem. Hvis du har gener du ikke vil videreføre, kan du når som helst i livet starte prosessen med å gi et barn som trenger det et godt hjem. 

Det høres ikke ut som du er klar til å få egne barn.

[Gjest 975ab...922]

Jeg har vært i samme forhold med min mann nå i 14 år. vi er begge i slutten av 30årene, og vi har ikke felles barn, men han har et barn fra tidligere forhold. 

Jeg har selv valgt å være barnløs. Jeg tror jeg hadde blitt en bra mamma, jeg har mange ressurser, jeg har mye omsorg og nettverk rundt som kunne vært der for eventuell barn. 

Men det bare aldri ble sånn, og etter at jeg fylte sånn 29 ish, så kom jeg fram til at jeg har egentlig ikke lyst. Ikke fordi jeg ikke liker barn, for de kan være kjempesøte de men det er så mye jobb, de koster mye penger, noen venner jeg har mistet all identitet etter at de fikk barn, og snakker bare om barn, jeg elsker å leke med interiør, male vegger, dra på foredrag, jobbe overtid om jeg har lyst til det, og rett å slett bare kose meg. 

Jeg er jo superheldig som fant en mann som er ok med å være med på hva jeg vil, og flaks at hans barn er helt nydelig. Barnemor er mye mental syk, og det sleit nok litt på oss en periode men barnet har bodd fast hos oss de siste 5 årene, så det er ikke noe problem lengre. Nå er jo barnet ikke et barn lengere, men ung voksen og det kommer med egne utfordringer det også, på godt og vondt, men mest fine opplevelser. 

Akkurat for meg, så ble livet mitt mye bedre etter at jeg fylte 30. Jeg lar meg ikke påvirke av andre lengere, jeg gjør det jeg vil med meg selv, tar de jobbene jeg synes er kule, har venner jeg liker godt, mannen min er min bestevenn, og vi begge to opptatte av å ta vare på hverandre. Jeg har masse hobbier, og egentlig alt for mange ting å finne på. Jobben min er kjempegøy og spennende, huset vi har kjøpt er kjempegøy å holde på med, det er egentlig bare så mange fine ting i livet mitt at det er mye å se fram til

Klart jeg tror jeg hadde klart å finne lykke som mamma også, er ikke det. Jeg tror ikke jeg hadde hatt det fælt om jeg hadde fått egne barn, jeg bare har det så fint nå. Og jeg har en liten hund jeg kan "mammae" ihjæl, uten å bekymre meg for at han skal bli kriminell eller ikke ha alle verktøyene han trenger i livet, eller undres om han egentlig har det fint på skolen. 

 

Anonymous poster hash: 975ab...922

[Rakne]

OJ Doe skrev (32 minutter siden):

Mange barn trenger et hjem. Hvis du har gener du ikke vil videreføre, kan du når som helst i livet starte prosessen med å gi et barn som trenger det et godt hjem. 

Det høres ikke ut som du er klar til å få egne barn.

Å bli fosterforelder eller adoptere er absolutt en mulighet om jeg skulle få lyst på barn en dag jeg ikke har mulighet til å få det selv. 

[Rakne]

Gjest 975ab...922 skrev (6 timer siden):

Jeg har vært i samme forhold med min mann nå i 14 år. vi er begge i slutten av 30årene, og vi har ikke felles barn, men han har et barn fra tidligere forhold. 

Jeg har selv valgt å være barnløs. Jeg tror jeg hadde blitt en bra mamma, jeg har mange ressurser, jeg har mye omsorg og nettverk rundt som kunne vært der for eventuell barn. 

Men det bare aldri ble sånn, og etter at jeg fylte sånn 29 ish, så kom jeg fram til at jeg har egentlig ikke lyst. Ikke fordi jeg ikke liker barn, for de kan være kjempesøte de men det er så mye jobb, de koster mye penger, noen venner jeg har mistet all identitet etter at de fikk barn, og snakker bare om barn, jeg elsker å leke med interiør, male vegger, dra på foredrag, jobbe overtid om jeg har lyst til det, og rett å slett bare kose meg. 

Jeg er jo superheldig som fant en mann som er ok med å være med på hva jeg vil, og flaks at hans barn er helt nydelig. Barnemor er mye mental syk, og det sleit nok litt på oss en periode men barnet har bodd fast hos oss de siste 5 årene, så det er ikke noe problem lengre. Nå er jo barnet ikke et barn lengere, men ung voksen og det kommer med egne utfordringer det også, på godt og vondt, men mest fine opplevelser. 

Akkurat for meg, så ble livet mitt mye bedre etter at jeg fylte 30. Jeg lar meg ikke påvirke av andre lengere, jeg gjør det jeg vil med meg selv, tar de jobbene jeg synes er kule, har venner jeg liker godt, mannen min er min bestevenn, og vi begge to opptatte av å ta vare på hverandre. Jeg har masse hobbier, og egentlig alt for mange ting å finne på. Jobben min er kjempegøy og spennende, huset vi har kjøpt er kjempegøy å holde på med, det er egentlig bare så mange fine ting i livet mitt at det er mye å se fram til

Klart jeg tror jeg hadde klart å finne lykke som mamma også, er ikke det. Jeg tror ikke jeg hadde hatt det fælt om jeg hadde fått egne barn, jeg bare har det så fint nå. Og jeg har en liten hund jeg kan "mammae" ihjæl, uten å bekymre meg for at han skal bli kriminell eller ikke ha alle verktøyene han trenger i livet, eller undres om han egentlig har det fint på skolen. 

 

Anonymous poster hash: 975ab...922

Takk for at du deler din erfaring.  Jeg tenker at om jeg finner lykken her i livet handler ikke om at jeg blir mor eller ikke, jeg tror at jeg kan være ulykkelig både som barnløs og med barn, og til syvende og sist er ikke et barn svaret på noe som helst.