Gi opp dating?

[Gjest 390e6...09c]

Jeg er en dame som har endel utfordringer, både psykisk og fysisk. Jeg har prøvd å date, men det har ikke gått så bra. Mye fordi jeg er veldig forberedt på å bli såret og ender opp med å være en dårlig versjon av meg selv. Når jeg har hatt en greie med noen, har usikkerheten min vært så altoppslukende at jeg ikke har klart å leve mitt eget liv ved siden av. Alle mine tanker har vært på om den andre personen liker meg like godt og jeg har virkelig mistet meg selv. Når jeg virkelig liker noen blir jeg ustabil, usikker og paranoid og jeg tenker at når jeg blir sånn, er det nok best å være alene. Det blir jo sagt at man bør like seg selv før man går inn i et forhold med noen andre. Er det noen som har det på samme måten? Noen som tenker at de passer best som single? Jeg er veldig delt, for jeg vil gjerne finne meg en å være glad i og en som kan være glad i meg. Samtidig skjønner jeg at jeg har en del bagasje som jeg ikke bare kan knipse vekk. Er det ok å si at jeg ikke er på leting og at jeg vil lære meg å trives med meg selv først? Eller er dette det samme som å gi opp? 

Anonymous poster hash: 390e6...09c

[Gavekort]

Ja og nei. Gi opp slik du holder på nå og bruk tiden på å jobbe med din egen psykiske helse. Innlegget ditt er veldig preget av at du har gitt opp og akseptert at ting bare skal være slik det er nå, noe som aldri er sant.

[Sentinelle]

Jeg tenker man trenger ikke å være verken for eller i mot å gå på date.

[nacario]

Begynn med å være den versjonen du er, som du er, og bare vær den med den du treffer. Det er litt som sceneskrekk, man bruker for mye tid og energi på å bekymre seg om hva publikum tenker og føler. 

I gode forhold vil man vokse sammen og tilpasse seg, sånt kommer naturlig. 

[Leo_]

Kan det være en tanke å forsøke noe mer "lavterskel" dating? Sosialisere seg litt med teoretisk aktuelle, men kanskje noe mer avslappet, som å date mer for "sporten", ikke for å finne drømmemannen. Date litt uten forventninger og målsetting om hus, 2,4 barn osv. kanskje det kan funke bedre og hjelpe mot at det skal bli så altoppslukende og destruktivt

[Gjest 3d365...a35]

Jeg er ikke trådstarter. 

Overskriften kunne være "vente med dating?". 

Om du ikke har oppsøkt hjelp, bør du nok gjøre det. Du er i en negativ spiral der dine tanker om avvisning blir riktig. Fordi du opptrer avvisende (selv om det ikke er aktivt ønsket fra deg) og forventer at noe ikke går bra. Så går det ikke bra og en kan tenke, jeg hadde rett, det gikk ikke bra, jeg er ikke bra nok. 

Forum på nett som dette er ikk noen erstatning for gode veiledninger på psykisk helse. 

Sier ikke at dette gjelder deg:

https://www.webpsykologen.no/artikler/avvisning-redd-for-ensomhet/

Anonymous poster hash: 3d365...a35

[Gjest 591d4...962]

Ja har det på samme måten. Samtidig så vet jeg at jeg trenger en buffer rundt meg og jeg trenger å kunne være aleine. Sikkert delvis på grunn av tidligere skadelige forhold. Så behovene blir til sammen en litt vanskelig kombinasjon. Jeg er ikke attraktiv nok til å finne noen som aksepterer en sånn situasjon, så jeg har i grunn lagt det fra meg. Så får man heller leve med det savnet.

Anonymous poster hash: 591d4...962

[Sjørøver]

Gjest 390e6...09c skrev (10 timer siden):

Når jeg har hatt en greie med noen, har usikkerheten min vært så altoppslukende at jeg ikke har klart å leve mitt eget liv ved siden av.

Det vil jeg anse som normalt i perioden en er nyforelsket. 

 

Gjest 390e6...09c skrev (10 timer siden):

Er det ok å si at jeg ikke er på leting og at jeg vil lære meg å trives med meg selv først? Eller er dette det samme som å gi opp? 

Jeg har en god venn som sa det samme etter hans forlovede var utro. Nå, 10-12 år senere er han fortsatt singel og prøver å nyte livet. Jeg tror fort det kan bli vanskelig å komme i gang igjen om du tar en for lang "pause". 

 

Jeg tror nok du bare må ta det litt mer med ro. Om noen vil treffe deg gjentatte ganger så må de åpenbart like deg mer en litt. Ikke stress.