Hvorfor lar NAV folk bli 100% ufør, uten å tilby måter på å få de til å bidra noe til samfunnet?

[Malvado]

Gouldfan skrev (10 timer siden):

 Jeg vil bare si at å plukke søppel er en veldig viktig jobb i samfunnet.

(Jeg må vel ikke forklare hvorfor?)

Det viktigste er at det er fast stilling og ikke bruk og kast vikar-arbeid. For da blir det arbeiderne som blir behandlet som søppel.

Det finnes mange jobber i samfunnet, alt fra matlaging, til å rydde søppel, eller truck, kan fortsette i det uendelige, det er individuelt hva den som jobber liker eller kan utføre.

Det viktige er at vi har gode lønnsvilkår som Norge jo har, og at vi ikke driver sosial dumping.

Ok, tenkte jeg kan svare litt på denne : 

1 : Plukke søppel : Har du lyst til å prøve å gjøre det med immunforsvar som er på ca 25% ? Ja, det er meg. Du vet kjemio tar knekken på mye i kroppen. Egentlig bør jeg være forsiktig med det meste ( gjett hvor mange vaksiner jeg har tatt ) og det er lett å bli syk, men jeg stenger meg ikke inne alt for mye...
2 : Matlaging : Joda, noe jeg digger, men har såvidt energi til å lage frokost, lunsj og middag til min egen familie og gjøre vanlig husarbeid og det er en ekstrem forbedring siden 2018 og kjemio der vi fikk hjelp fra kreftforeningens frivillige til enkelt husarbeid.
3 :  Jeg hadde gjerne kjørt truck eller lignende, men sikkerhetsmessig må jeg kjøre kun når jeg er i god form og har energi til det. Forverrer tilstanden min seg mer så mister jeg permanent førerkortet. Man kødder ikke med hjernesvulst og kjøring. Det betyr også at jeg avlyser ofte turer eller må ha muligheten til å hvile etter en kort / lang tur. Generelt så er hjemmeaktiviteter med barna nesten umulige etter en lengre kjøretur om jeg ikke hviler.

Personlig ønsker jeg å komme i form, bli frisk, jobbe. Men akkurat nå må jeg bruke energien min på en ting, familien min. Det er det jeg har nok energi til daglig. Og nå må jeg innrømme at jeg er litt sliten i toppen etter alt jeg har skrevet i dag.

[Gouldfan]

Malvado skrev (50 minutter siden):

Ok, tenkte jeg kan svare litt på denne : 

1 : Plukke søppel : Har du lyst til å prøve å gjøre det med immunforsvar som er på ca 25% ? Ja, det er meg. Du vet kjemio tar knekken på mye i kroppen. Egentlig bør jeg være forsiktig med det meste ( gjett hvor mange vaksiner jeg har tatt ) og det er lett å bli syk, men jeg stenger meg ikke inne alt for mye...
2 : Matlaging : Joda, noe jeg digger, men har såvidt energi til å lage frokost, lunsj og middag til min egen familie og gjøre vanlig husarbeid og det er en ekstrem forbedring siden 2018 og kjemio der vi fikk hjelp fra kreftforeningens frivillige til enkelt husarbeid.
3 :  Jeg hadde gjerne kjørt truck eller lignende, men sikkerhetsmessig må jeg kjøre kun når jeg er i god form og har energi til det. Forverrer tilstanden min seg mer så mister jeg permanent førerkortet. Man kødder ikke med hjernesvulst og kjøring. Det betyr også at jeg avlyser ofte turer eller må ha muligheten til å hvile etter en kort / lang tur. Generelt så er hjemmeaktiviteter med barna nesten umulige etter en lengre kjøretur om jeg ikke hviler.

Personlig ønsker jeg å komme i form, bli frisk, jobbe. Men akkurat nå må jeg bruke energien min på en ting, familien min. Det er det jeg har nok energi til daglig. Og nå må jeg innrømme at jeg er litt sliten i toppen etter alt jeg har skrevet i dag.

Jeg presiserte at dette var INDIVIDUELT, Jeg har selv plukket og kjørt søppel, og jeg synes det var veldig sosialt....

Jeg skjønner og respekterer at du ikke kan plukke søppel, jeg vil bare ikke at vi skal se ned på samfunnsviktige jobber...

Kassa på Rimi og søppelrydding er viktig. Ellers får ingen mat og alle går rundt i dritt og søppel.

Leste svaret ditt, du er jo selvfølgelig unnskyldt, og du må prioritere tid med familien. Og håper du blir frisk igjen.

Jeg snakket jo om individuelt? Noen liker å jobbe med papirarbeid på kontor, mens andre avskyr papirarbeid og vil heller gå rundt å plukke søppel....

Jeg synes papirarbeid er gørrkjedelig, om jeg må jobbe så ønsker jeg å være i fysisk aktivitet.

Endret 6. oktober 2022 av Gouldfan

[Theo343]

14 hours ago, Milhouse85 said:

Jeg var arbeidssøker og mottok dagpenger. Da jeg fikk innkallelse til samtale på NAV. Saksbehandler mente jeg ikke var å regne som ordinær arbeidssøker, da han kunne se at jeg hadde mistet tre jobber på et år. Derfor "tvang han" på meg en arbeidsevnevurdering på meg, der det i papirene sto blant annet: "xxx fremstår friskere enn det han er". Jeg ble litt lamslått av denne beskjeden. Men langt inne i hjernebarken så visste jeg det vel. Det ble da bestemt at det skulle søkes om uføretrygd for meg. Jeg ble i mellomtiden satt på AAP. Etter 8 måneder fikk jeg en bunke papirer i posten, "100% uføretrygd innvilget". 

To år etterpå etter et lengre sykehusopphold døde jeg nesten av sykdommen min. Så ja, NAV hadde rett. Jeg trodde på daværende tidspunkt at jeg ikke var så syk. I tiden etter dette, så har jeg gradvis blitt dårligere. Men får nå behandling hver sjette uke på sykehus. 

Så for meg har hele prosessen gått knirkefritt. Vi hører om ganske mange skrekkhistorier om folk som krangler med byråkratiet. Gjennom min tidligere jobb kjenner jeg også til ganske mange tilfeller som er alt annet enn bra. Men i ganske mange tilfeller er det mange som får svært god hjelp fra NAV også. Men de hører man ofte lite om. Det er ikke slik at "alle" møter på problemer. Men; jeg var kanskje bare heldig. 

Jeg syns det er utrolig trist og urettferdig at enkelte - som nevnt i tråden - har ventet i 15 år. På noe jeg nærmest får "kastet" etter meg, uten at jeg engang har bedt om det (satt litt på spissen). Da er det noe som skurrer. For meg tok det 8 måneder. 

Denne "kompisen" du nevner, @Theo343 (takk for meg). Tror jeg hadde tatt det vedkommende sier med en klype salt. Ofte er det langt fra verbale utspill til faktisk realitet. Innvandrere har dessverre også ikke samme solidaritetsfølelse til fellesskapet som nordmenn flest har. Noe som er naturlig, dersom man kommer fra et land der avstanden mellom myndighet og beboer er stor - der man blir "lært opp" til å bare utnytte det man kan få av goder. 

Jeg har en polsk kompis som lærte seg norsk og flyttet til Norge. Han fortalte at han kunne "kjøpe seg en ferie" - ved sykeattest fra en polsk lege som "alle polakker kjente". Da tente jeg på alle plugger og han fikk et lynkurs i norsk solidaritet. Han tok ikke den "ferien..".

 

Flott å høre  Godt at noen kommer seg gjennom systemet uten å brytes ned.

Og ja jeg er enig i det du sier om "kompisen", dvs. han var ikke kompis men en kollega som gjorde at jeg og kameraten sluttet. Han skrøt også ofte av at når han og kona kom til landet hver for seg så fikk de hver sin leilighet (kona jobber forøvrig på NAV i Oslo). Når de flyttet sammen og fikk barn så leide de ut konas leilighet. Barna ble satt på dyr privatskole. Så tok de lån for å kjøpe en tredje leilighet som de leide ut. For et par år siden skulle de flytte nærmere jobb og da måtte vi sitte å høre på luksusproblemet "vi har så mye penger at vi ikke vet hva vi skal gjøre med dem, selger jeg begge leilighetene jeg leier ut så får vi over 6 millioner på bok" bla, bla. Jeg kjente det kokte inni meg og måtte telle til 10 for å ikke tenne på alle plugger. Men i den bedriften var man rasist om man motsa enkelte ansatte eller kritiserte hva de drev med. Han var også farlig i jobbøyemed, vi måtte jatte med men gjøre så godt vi kunne for at han ikke skulle lyve seg inn i ansvarsområder vi visste var livsfarlig å ha han på. I tillegg sløste han de få kronene vi hadde på kurs bare for å sette seg som "ekspert" på CV selv om han ikke kunne noen ting etter kurset.


Men ja jeg og kompisen sluttet pga. denne karen, og vi sluttet samtidig. Han hadde allierte i fagforeningen og det å få han sparket på bakgrunn av at han ikke evnet å gjøre jobben sin var håpløst. Han opptok også en viktig stilling som gjorde at vi andre måtte jobbe helsa av oss. Enten ved å gjøre alt han skulle gjort eller rette opp alt han hadde gjort. Sjefen jattet med fordi han var livredd for å bli stemplet som rasist ved å ta sjefsrollen ovenfor vedkommende.

Men dette har jeg sett på flere arbeidsplasser. Folk som er så inkompetente at de drar ned hele avdelingen men likevel klarer å klore seg fast i flere tiår fordi de har de rette allierte utenfor avdelingen. Så skjønner ikke bedriften hvorfor de har så høy turnover.

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Theo343]

12 hours ago, Subara said:

Hvis man kommer så langt som til intervjurunden - ikke uvanlig med 2 - 3 intervjuer til en jobb - er det ulovlig å spørre om helse. Men spørsmålet dukker opp likevel på en indirekte måte. Den fremtidige arbeidsgiveren ønsker en forklaring på hull i CV-en. Tidspunktet er kommet for å lyve om egen helse.

Fantastisk innlegg. Og ja de spør rett ut om helse og annet man ikke har lov til å stille spørsmål om. I tillegg har jeg opplevd at rekrutteringsbyråer ringer HR avdelinger der man har jobbet og ber om å få opplyst "Fraværsdager" ol. Jeg visste ikke at det var lov men det var det hvistnok i følge HR i en av norges største statlige etater. Jeg ble rimelig forbanna på både HR og Rekrutteringselskapet. Tok en prat med nye arbeidsgiver om dette og fikk jobben. De brukte ikke dette selskapet igjen.

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Milhouse85]

@Theo343 (takk for meg) - som jeg tidligere har nevnt, så kan det være en kulturell ting. I mange land blir man "lært opp" til å grafse til seg alt myndighetene har å tilby, og helst mer til. Der smutthull, triks & korrupsjon kan berike deg mer. Der det gir sosial status eller anerkjennelse dersom man klarer å "lure" myndighetene i sitt hjemland. Mange tar dessverre med seg denne kulturen til Norge, der de (med sine øyne) ser på oss som naive og dumtroende. Noe vi på mange måter kanskje også er. Men; de glemmer tilliten, solidariteten og samholdet som vi har ovenfor hele felleskapet. Som mange andre land ikke har.  

Akkurat som en fjær fort blir til fem høns. Er det lett å "pynte litt på" - for å fremheve poengene sine. 

Innvandrere er ikke dummere enn folk flest - kanskje tvert i mot. Jeg har sett ganske mange eksempler på innvandrere som på få år klarer å bygge opp en ganske solid formue. Ofte med utleieleiligheter og boliger. Kanskje ikke så rart? Dersom de de kommer fra enkle kår og ikke bryr seg nevneverdig mye om sosial status, fancy biler og lignende. Alle har vel sett en fullstappet Toyota Corolla til 15 000 som hele familien har på deling. Mange deler samme hus, deler på avgiftene. Mens nordmenn gjerne ønsker å bo alene. Er mange en stor flokk der flesteparten har helt vanlige jobber. Skal det ikke så mye til å få seg et hus, som man igjen kan dele opp i flere utleieenheter som dekker lånet og vel så det. Absolutt ingen ting galt med det. Tvert i mot. 

Innvandrere og uføre har en ting til felles der. Det er "ikke greit" (holdningsmessig) - dersom vi får det litt for lett her i landet. 

Så det "verste av det verste" - må vel være en ufør innvandrer. Skrekk å gru. Dobbelt opp. (Nå bruker jeg sarkasme her, for ordens skyld..... illustrerer bare holdningene veldig mange dessverre har). 

[Theo343]

12 hours ago, Bugle said:

Jeg kan være enig med deg på lang vei.

Men du tar utgangspunkt i hva du selv mener og føler.

Selv om du kjenner noen som er uføre eller at du selv er det, er det feil å ta utgangspunkt i hva du føler, da det er irrelevant for den den det gjelder.

At du mener eller føler er en jobb alle burde føle stolthet av, er det ikke slik for alle. Det kan være en million grunner til det.

Det holder ikke med å ta en solskinnshistorie og tro at det er fasiten.

Fasiten ligger hos den enkelte.

Hvis det skal være opp til den enkelte om det føles verdig å ha en spesifik jobb/oppgave for å bidra til samfunnet og tjene til mat på bordet og tak over hodet så er vi på en farlig vei.

Jeg har hatt mange drittjobber oppgjennom årene. Som 12 åring solgte jeg roser for å spe på sosialen sitt matbudsjett så vi kunne ha litt mer ålreight mat på lørdager med innslag av kjøtt. Etter det begynte jeg å sykle med avisen i all slags vær. Når det snødde, sluddet  eller regnet når det var kaldt ute var det en skikkelig drittjobb. I tillegg til at jeg bodde i en bakkebygd. De tunge veskene ødela også sykkelen din, da man måtte stille med egen sykkel. Jeg hentet de fra skroten og fikset de opp  selv for å bruke i jobben. (noe som senere gav meg jobb på et sykkelverksted).

Jeg har i praksis alltid jobbet og brorparten av det jeg gjorde før jeg var 25 var i stor grad "drittjobber". Bæring og pakking på lager. Man hadde ikke HMS og hjelpemidler og det gikk utover ryggen. Sortering av flasker på et lager. Sortering på sentralt trevarelager hvor dieseleksosen i hallene var så tett at man snøt svart på pauserommet hvor man fikk servert varm buljong for å få varmen i kroppen igjen. Jeg jobbet ved siden av videregående og "høyere utdanning" i alle år og tok da drittjobbene på disse skolene.

Når jeg begynte i det som ville bli mitt livsvarige arbeid begynte jeg som trainee med kun 5000,- før skatt i 2 år og gjorde alle drittjobbene ingen andre ville gjøre. Så begynte man på den lange veien opp til de mer "prestisje" fylte stillingene og ansvarsområdene. Men det var helt uhørt å kreve noe over de mer erfarne.

Det som forundrer meg i dag og som nok er starten på slutten av våre velferdsgoder er at unge ofte forventer at de ikke må gjøre drittjobber. De forventer ikke at de må jobbe seg frem og gjøre seg fortjent til ting. De mener at å ha et ark som sier "Master" eller "Bachelor" betyr at de kan hoppe over alt.

 

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Theo343]

26 minutes ago, Milhouse85 said:

@Theo343 (takk for meg) - som jeg tidligere har nevnt, så kan det være en kulturell ting. I mange land blir man "lært opp" til å grafse til seg alt myndighetene har å tilby, og helst mer til. Der smutthull, triks & korrupsjon kan berike deg mer. Der det gir sosial status eller anerkjennelse dersom man klarer å "lure" myndighetene i sitt hjemland. Mange tar dessverre med seg denne kulturen til Norge, der de (med sine øyne) ser på oss som naive og dumtroende. Noe vi på mange måter kanskje også er. Men; de glemmer tilliten, solidariteten og samholdet som vi har ovenfor hele felleskapet. Som mange andre land ikke har.  

Akkurat som en fjær fort blir til fem høns. Er det lett å "pynte litt på" - for å fremheve poengene sine. 

Innvandrere er ikke dummere enn folk flest - kanskje tvert i mot. Jeg har sett ganske mange eksempler på innvandrere som på få år klarer å bygge opp en ganske solid formue. Ofte med utleieleiligheter og boliger. Kanskje ikke så rart? Dersom de de kommer fra enkle kår og ikke bryr seg nevneverdig mye om sosial status, fancy biler og lignende. Alle har vel sett en fullstappet Toyota Corolla til 15 000 som hele familien har på deling. Mange deler samme hus, deler på avgiftene. Mens nordmenn gjerne ønsker å bo alene. Er mange en stor flokk der flesteparten har helt vanlige jobber. Skal det ikke så mye til å få seg et hus, som man igjen kan dele opp i flere utleieenheter som dekker lånet og vel så det. Absolutt ingen ting galt med det. Tvert i mot. 

Innvandrere og uføre har en ting til felles der. Det er "ikke greit" (holdningsmessig) - dersom vi får det litt for lett her i landet. 

Så det "verste av det verste" - må vel være en ufør innvandrer. Skrekk å gru. Dobbelt opp. (Nå bruker jeg sarkasme her, for ordens skyld..... illustrerer bare holdningene veldig mange dessverre har). 

Jepp, men denne familien gjorde ingen av disse tingene og det var ikke for å starte en stor debatt om innvandrere  Han viste oss også tallene og eiendommene så det var dessverre ikke påfunn.

Og ja det er ikke rart at de ser på oss som naive, godtroende og dumsnille. Det er en av mange destruktive resultater knyttet til overdreven politisk korrekthet.

Når jeg tjenestegjorde i midtøsten på 80/90-tallet visste alle som snakket med oss i disse landene at slik var det i Norge. Så alle forsøkte å gifte døtrene sine med soldater for å få hele familien til landet hvor "man får alt gratis". Som en som solgte roser som 12 åring, for å få nok mat i huset og litt lommepenger til  min yngre bror, var det litt merkelig. Ble man invitert til te eller middag visste man at det var en pen datter i huset man kanskje måtte snakke litt med i løpet av kvelden. Men jeg forstår den virkeligheten. Det betyr likevel ikke at instansene ikke har et ansvar for å fjerne den oppfatningen.

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Subara]

Gouldfan skrev (13 timer siden):

Det er saker på gang i Norge nå, Fontenehuset flere steder i Norge utifra amerikansk modell..

Det er fokusert på å få folk som er uføre ut i arbeidslivet. En jeg kjenner skal jobbe og tjene ekstra ved siden av ufør.

Dette er et prosjekt som skal bidra til å aktivisere og sosialisere uføre, og at de skal kunne tjene det de kan ved siden av, er vel individuelt. Komme på kaffe, ta kurs, finne arbeid, jobbe som frivillig etc

Han jeg kjenner synes det er veldig hyggelig, har fått nye venner og en jobbmulighet i værnet bedrift..

https://www.fontenehus.no/

Jeg kjenner en uføretrygdet med en tung psykisk diagnose som går der, og han har vært med på mye hyggelig sosialt. Også jobbet på ulike arbeidsplasser, men aldri i ordinært arbeid. Samarbeider de med NAV?

Reklamen deres virker nesten for god til å være sann.

Anbefales for psykemeldte. Psykemeldt kan være alt fra utbrenthet som går på både kropp og sjel - angst og depresjon den nye folkesykdommen - personlighetsforstyrrelser et hakk videre.

Ufør er ingen "sekkebetegnelse". Man må kunne identifisere seg med målgruppen. Psykisk utviklingshemmede har muligheten til å sortere spiker i vernet bedrift, innvandrerkvinner kan være syersker. De som ikke tilhører noen spesifikk kategori kan falle mellom to stoler.

Noen ganger handler det om fordommer. Mennesker er jo egentlig ganske like, avhengig av hvordan man ser på det. Men vi har ulike behov.

[Theo343]

1 hour ago, Gouldfan said:

Jeg presiserte at dette var INDIVIDUELT, Jeg har selv plukket og kjørt søppel, og jeg synes det var veldig sosialt....

Jeg skjønner og respekterer at du ikke kan plukke søppel, jeg vil bare ikke at vi skal se ned på samfunnsviktige jobber...

Jeg respekterer de som kjører søppelbilene milehøyt over enhver norsk advokat eller lege any day! Derfor hilser jeg alltid på dem når jeg møter dem til fots eller på sykkel. Uavhengig av hvor jeg er. Som en "takk for den viktige jobben du gjør for samfunnet".

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[The Avatar]

FrihetensRegn skrev (10 timer siden):

Et par ting jeg synes er litt rart med Norge er:

1) hvorfor er det så mange i arbeidsfør alder som er utenfor arbeidslivet i forhold til andre land?

2) hvorfor er det mulig å ha uføretrygd som er nesten like stor som en som jobber i en 100% stilling med lav lønn (feks 200 kr timen)? Og attpåtil har noen også store kapitalinntekter ved siden av, som feks utleie av boliger, samtidig som de får utbetalt uføretrygd. Jeg kjenner en som er ung ufør, får 23 000 utbetalt i måneden, samtidig som han får ca 20 000 kr utbetalt fra å leie ut to leiligheter.

1) Dette er nok fyrst og fremst fordi vi har eit system som er godt nok til at uføre kan klare seg som uføre. I mange andre land så blir ein i større grad pressa til å skaffe seg eiga inntekt i tillegg for å klare seg.
På mange måtar er dette ein luksus som vi i Norge har råd til (og ikkje minst vilje til å prioritere) for våre borgarar som ikkje er arbeidsføre. Vi kunne nok lagt langt sterkare økonomisk press dei arbeidsuføre slik at fleire var delvis ute i arbeidslivet. Men då må vi ha eit politisk skifte til eit kaldare samfunn med svakare velferdsstat. Reint økonomisk sett så trur eg ikkje vi vil spare så veldig mykje på å betale mindre i uføretrygd, rett og slett fordi kostnadane til helsetenester vil nok auke om uføretrygda blir tvunge ut i arbeid som øydelegg helsa.

2) Dette er det norske systemet med svært liten forskjell mellom lavt- og høgtlønna. Systemet gjer at også uføre kan ha ein livsstil som liknar på det alle andre i samfunnet har. Systemet gjer det også veldig billeg med akademisk kompetanse i Norge, noko som er veldig fordelaktig i konkurransen mot utanlandske firma. Både legar, ingeniørar og advokatar er relativt sett billege her i Norge sjølv om dei har 3-7 år med universitetsutdanning. At personar med høg kompetanse er så billege i drift er ein avgjerande føresetnad for at vi skal kunne ha ein så god velferdsstat som vi har.

[lada1]

20 minutes ago, The Avatar said:

1) Dette er nok fyrst og fremst fordi vi har eit system som er godt nok til at uføre kan klare seg som uføre. I mange andre land så blir ein i større grad pressa til å skaffe seg eiga inntekt i tillegg for å klare seg.
På mange måtar er dette ein luksus som vi i Norge har råd til (og ikkje minst vilje til å prioritere) for våre borgarar som ikkje er arbeidsføre. Vi kunne nok lagt langt sterkare økonomisk press dei arbeidsuføre slik at fleire var delvis ute i arbeidslivet. Men då må vi ha eit politisk skifte til eit kaldare samfunn med svakare velferdsstat. Reint økonomisk sett så trur eg ikkje vi vil spare så veldig mykje på å betale mindre i uføretrygd, rett og slett fordi kostnadane til helsetenester vil nok auke om uføretrygda blir tvunge ut i arbeid som øydelegg helsa.

2) Dette er det norske systemet med svært liten forskjell mellom lavt- og høgtlønna. Systemet gjer at også uføre kan ha ein livsstil som liknar på det alle andre i samfunnet har. Systemet gjer det også veldig billeg med akademisk kompetanse i Norge, noko som er veldig fordelaktig i konkurransen mot utanlandske firma. Både legar, ingeniørar og advokatar er relativt sett billege her i Norge sjølv om dei har 3-7 år med universitetsutdanning. At personar med høg kompetanse er så billege i drift er ein avgjerande føresetnad for at vi skal kunne ha ein så god velferdsstat som vi har.

Flott. Da har vi selvfølgelig ikke mat-køer i Norge 🙂

Jeg forstår det slik at det er unødvendig mange sosial-klienter på den måten at man må havne på bunnen eller ha en diagnose for at sosiale sikringer slår inn. Hadde folk flest hatt sikret et slags "inntekts-gulv" (gjerne ukontroversielt lavt), som de altså aldri risikerer å komme under, så ville trolig mange ha ressurser til å komme inn i arbeidslivet på egen hånd. Mange av dagens sosialklienter har mye resurser, men de bli møtte med mistro og satt under administrasjon av NAV. Marginalisert.

 

Endret 6. oktober 2022 av lada1

[Milhouse85]

Theo343 (takk for meg) skrev (12 minutter siden):

Når jeg tjenestegjorde i midtøsten på 80/90-tallet visste alle som snakket med oss i disse landene at slik var det i Norge. Så alle forsøkte å gifte døtrene sine med soldater for å få hele familien til landet hvor "man får alt gratis". Som en som solgte roser som 12 åring, for å få nok mat i huset og litt lommepenger til  min yngre bror, var det litt merkelig. Ble man invitert til te eller middag visste man at det var en pen datter i huset man kanskje måtte snakke litt med i løpet av kvelden. Men jeg forstår den virkeligheten. Det betyr likevel ikke at instansene ikke har et ansvar for å fjerne den oppfatningen.

Jeg har besøkt 60+ land. Har møtt mye av de samme kommentarene og tingene. Særlig når jeg reiser til fattige land.

Men akkurat som om holdningene til ting vi ikke kjenner så godt til (uføre, innvandring og ymse) - skaper et feilaktig bilde. Gjør også ukjente kulturer og land det. For en "enkel sjel" - uten mye forkunnskaper. Kan jo USA virke som et utrolig kult land, med mange muligheter. Der populærkulturen og friheten står høyt i kurs. Men reiser man til statene og ser litt bak fasaden, er det absolutt ikke slik det ser ut som på MTV. Samme gjelder Afrika. Vi tenker kanskje naken ørkenlandskap, fattige magre folk med stråhus. Men; fakta er at de også har skyskrapere, god infrastruktur i mange land. Der mange steder er vel så sivilisert og trygg som en hvilken som helst by i Europa. 

Det å få tilbud om døtre og det som er - for å sikre familien en fremtid, er i mine øyne helt naturlig dersom muligheten er der. Det er jo ikke uten grunn at så mange drar til Thailand for å finne seg ei kone. En nordmann kan tilby økonomisk trygghet og en sikker fremtid.

The Avatar skrev (1 minutt siden):

1) Dette er nok fyrst og fremst fordi vi har eit system som er godt nok til at uføre kan klare seg som uføre. I mange andre land så blir ein i større grad pressa til å skaffe seg eiga inntekt i tillegg for å klare seg.
På mange måtar er dette ein luksus som vi i Norge har råd til (og ikkje minst vilje til å prioritere) for våre borgarar som ikkje er arbeidsføre. Vi kunne nok lagt langt sterkare økonomisk press dei arbeidsuføre slik at fleire var delvis ute i arbeidslivet. Men då må vi ha eit politisk skifte til eit kaldare samfunn med svakare velferdsstat. Reint økonomisk sett så trur eg ikkje vi vil spare så veldig mykje på å betale mindre i uføretrygd, rett og slett fordi kostnadane til helsetenester vil nok auke om uføretrygda blir tvunge ut i arbeid som øydelegg helsa.

2) Dette er det norske systemet med svært liten forskjell mellom lavt- og høgtlønna. Systemet gjer at også uføre kan ha ein livsstil som liknar på det alle andre i samfunnet har. Systemet gjer det også veldig billeg med akademisk kompetanse i Norge, noko som er veldig fordelaktig i konkurransen mot utanlandske firma. Både legar, ingeniørar og advokatar er relativt sett billege her i Norge sjølv om dei har 3-7 år med universitetsutdanning. At personar med høg kompetanse er så billege i drift er ein avgjerande føresetnad for at vi skal kunne ha ein så god velferdsstat som vi har.

I mange land er det familie og pårørende som tar seg av de syke og gamle. Her i Norge lever vi individuelle liv der staten på mange måter er forsørgeren når vi trenger hjelp og støtte. Det er i grunn trist, fordi det fører til større avstand mellom samfunnsgruppene våre. Der de svake blir ensomme og "forlatt" - der vi ikke tilhører fellesskapet i like stor grad. 

Samfunnet er er også bygget rundt de som har utdannelse, familie og boliglån. Er man uheldig og faller utenfor denne modellen, er det vanskelig å klare seg. 

Det individuelle og selvstendige - manglende tilhørighet og nødvendig samhold for å klare seg. Gjør at man også veldig lett kan "gjemme seg bort", som igjen fører til økt psykisk sykdom. 

Det var nettopp en stor undersøkelse der av 40 000 spurte studenter - så var det 4 av 10 som meldte om få eller ingen venner. Det er ganske utrolige tall. Men ikke utenkelig for Norge. Et større samfunnsproblem enn vi er klar over tenker jeg. 

Jeg tror at økonomisk trygghet, der vi kan være selvstendige, bo alene og helt uavhengig av et fellesskap - gjør oss sykere. (Jeg har ingen kilder på dette. Dette er bare min personlige hypotese).

Vi har også et kaldt og røft klima, manglende sollys og den type ting - som gjør oss mer sårbare på mange måter. Livsstilssykdommer, fedme, passivitet og andre selvpåførte plager som er typisk for rike land er også ikke uten betydning.

Og ikke minst - det skal ikke så mye til før man blir "overflødig". Der tiltakene for å holde deg i arbeid "koster mer enn det smaker": Vi har ikke så veldig mange enkle og manuelle jobber lengre. Det forventes mer av oss. Høye lønninger gjør at vi også må prestere. I mange land kan det sitte en person i en liten bu og ta i mot 20 kroner for parkering. Det er jobben til vedkommende. Bare å sitte slik, i en bu - helt passiv. Det kan så godt som hvem som helst få til. Så vi bør være takknemlig for at slike jobber har forsvunnet fra Norge..

Bare noen teorier her ...

Ensomhet, den individuelle og selvstendige kulturelle delen. Manglende støtte fra pårørende, familie og andre. Der for har nok med sine "travle og viktige ting...". Faller man ut av dette. Er man særdeles heldig om man har noen som kan støtte deg opp igjen. Som regel faller man langt, og når man åpne øynene ser man bare logoen til NAV. Så må man dille med det, alene og ensom.

[Theo343]

12 minutes ago, Milhouse85 said:

Jeg har besøkt 60+ land. Har møtt mye av de samme kommentarene og tingene. Særlig når jeg reiser til fattige land.

Men akkurat som om holdningene til ting vi ikke kjenner så godt til (uføre, innvandring og ymse) - skaper et feilaktig bilde. Gjør også ukjente kulturer og land det. For en "enkel sjel" - uten mye forkunnskaper. Kan jo USA virke som et utrolig kult land, med mange muligheter. Der populærkulturen og friheten står høyt i kurs. Men reiser man til statene og ser litt bak fasaden, er det absolutt ikke slik det ser ut som på MTV. Samme gjelder Afrika. Vi tenker kanskje naken ørkenlandskap, fattige magre folk med stråhus. Men; fakta er at de også har skyskrapere, god infrastruktur i mange land. Der mange steder er vel så sivilisert og trygg som en hvilken som helst by i Europa. 

Det å få tilbud om døtre og det som er - for å sikre familien en fremtid, er i mine øyne helt naturlig dersom muligheten er der. Det er jo ikke uten grunn at så mange drar til Thailand for å finne seg ei kone. En nordmann kan tilby økonomisk trygghet og en sikker fremtid.

I mange land er det familie og pårørende som tar seg av de syke og gamle. Her i Norge lever vi individuelle liv der staten på mange måter er forsørgeren når vi trenger hjelp og støtte. Det er i grunn trist, fordi det fører til større avstand mellom samfunnsgruppene våre. Der de svake blir ensomme og "forlatt" - der vi ikke tilhører fellesskapet i like stor grad. 

Som sagt, jeg forstår hvorfor det er slik men orker ikke skrive side opp og ned om det. Når man har levd noen  år og har erfaring med forskjellige kulturer så forstår man slikt.  Men jeg holder forklaringene korte da jeg ser på det meste av dette som kunnskap de fleste av oss sitter med.

Har du klart å besøke 60+ land som arbeidsufør? Det må jeg si er en prestasjon både økonomisk og helsemessig. Det tyngste for meg og mine lidelser er faktisk å reise. Når jeg er på stedene går bedre selv om første dagen går til å komme seg, men det koster mye å komme dit. 

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Gjest Slettet-7QKwQIfm]

Theo343 (takk for meg) skrev (57 minutter siden):

Hvis det skal være opp til den enkelte om det føles verdig å ha en spesifik jobb/oppgave for å bidra til samfunnet og tjene til mat på bordet og tak over hodet så er vi på en farlig vei.

Jeg har hatt mange drittjobber oppgjennom årene. Som 12 åring solgte jeg roser for å spe på sosialen sitt matbudsjett så vi kunne ha litt mer ålreight mat på lørdager med innslag av kjøtt. Etter det begynte jeg å sykle med avisen i all slags vær. Når det snødde, sluddet  eller regnet når det var kaldt ute var det en skikkelig drittjobb. I tillegg til at jeg bodde i en bakkebygd. De tunge veskene ødela også sykkelen din, da man måtte stille med egen sykkel. Jeg hentet de fra skroten og fikset de opp  selv for å bruke i jobben. (noe som senere gav meg jobb på et sykkelverksted).

Jeg har i praksis alltid jobbet og brorparten av det jeg gjorde før jeg var 25 var i stor grad "drittjobber". Bæring og pakking på lager. Man hadde ikke HMS og hjelpemidler og det gikk utover ryggen. Sortering av flasker på et lager. Sortering på sentralt trevarelager hvor dieseleksosen i hallene var så tett at man snøt svart på pauserommet hvor man fikk servert varm buljong for å få varmen i kroppen igjen. Jeg jobbet ved siden av videregående og "høyere utdanning" i alle år og tok da drittjobbene på disse skolene.

Når jeg begynte i det som ville bli mitt livsvarige arbeid begynte jeg som trainee med kun 5000,- før skatt i 2 år og gjorde alle drittjobbene ingen andre ville gjøre. Så begynte man på den lange veien opp til de mer "prestisje" fylte stillingene og ansvarsområdene. Men det var helt uhørt å kreve noe over de mer erfarne.

Det som forundrer meg i dag og som nok er starten på slutten av våre velferdsgoder er at unge ofte forventer at de ikke må gjøre drittjobber. De forventer ikke at de må jobbe seg frem og gjøre seg fortjent til ting. De mener at å ha et ark som sier "Master" eller "Bachelor" betyr at de kan hoppe over alt.

 

For oss som ikke er uføre vil det være en liten byrde å starte med jobber vi synes er kjedelige eller uverdige.

De som er ufør har allerede nok å stri med for å få dagene til å gå rundt, og da er det unødvendig å tvinge de til å ta kjedelige eller uverdige jobber.

Når jeg skriver uverdige jobber mener jeg ikke at den spesifikke jobben er uverdig. Uverdig mener jeg hva en person føler om den jobben.

[Theo343]

4 minutes ago, Bugle said:

For oss som ikke er uføre vil det være en liten byrde å starte med jobber vi synes er kjedelige eller uverdige.

De som er ufør har allerede nok å stri med for å få dagene til å gå rundt, og da er det unødvendig å tvinge de til å ta kjedelige eller uverdige jobber.

Når jeg skriver uverdige jobber mener jeg ikke at den spesifikke jobben er uverdig. Uverdig mener jeg hva en person føler om den jobben.

Joda. Det blir som når en ingeniør eller sykepleier fra Syria må være drosjesjåfør i Norge. Man kan ha kompetanse eller føle seg mer verdt enn jobben man har men "beggars cant be choosers" er et fælt uttrykk men faktisk sant.

Er man oppegående har man innsikt til å forstå at "samfunnet betaler livsoppholdet mitt, da bør jeg være mindre kresen i mitt bidrag tilbake". Om alle kan det er dermed ikke sagt, det har jo liten hensikt å forverre helsen.

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Milhouse85]

Theo343 (takk for meg) skrev (11 minutter siden):

Har du klart å besøke 60+ land som arbeidsufør? Det må jeg si er en prestasjon både økonomisk og helsemessig. Det tyngste for meg og mine lidelser er faktisk å reise. Når jeg er på stedene går bedre selv om første dagen går til å komme seg, men det koster mye å komme dit. 

Det, det var stort sett i tiden før. 

Jeg reiser ennå. Til å begynne med gjorde jeg det i "samme form & stil" som tidligere. Altså; ganske heftige reiseruter for å spare mest mulig. Bo på billige hostels i en køyeseng med 16 andre. Spiste et stykke brød med smør på gata... og tilsvarende.

Men jeg innser at jeg trenger mer og mer komfort. Selv om det praksis sett er mulig å reise ganske rimelig, der man faktisk bruker mindre penger på reisefot enn hva man hadde gjort hjemme i Norge. Så klarte ikke helsa mi en slik type livsstil lengre. 

En stor fordel uføre har er jo fleksibilitet. Vi kan reise på tider "alle andre" ikke kan. Men jeg merker at den tid er forbi nå. 

Tidligere tok jeg med meg lettsolgte og bra produkter hjem fra de landene jeg besøkte. 

I 2017 reiste jeg til Florida for å besøke en kompis. Klarte å få billetter fra Stavanger til 777 kr,- en vei husker jeg. Galskap. Så gikk jeg på Best Buy og kjøpte mange Google Home -enheter til 29,90 USD. Som jeg solgte for dobbel pris på Finn.no når jeg kom hjem. Tok under halvtime før alt var solgt. Det finansierte hele turen min - og vel så det. Slike eksempler har jeg mange på.

Men mange ble også provosert av alle utenlandsturene mine tidligere. De forsto rett å slett ikke at jeg hadde råd til det. Min egen familie mistenkte meg for å drive med smugling og andre kriminelle ting. Så jeg vise prisen på flybillettene og budsjettene mine. Men selv da tror jeg ikke de forsto det. Det er ikke så dyrt å reise. Men helsemessig kan det bli dyrt. 

Litt off topic kanskje. 

Det er ikke BARE synd meg oss uføre. Vi lever tross alt i verdens beste land på mange måter. Det skal man ikke ta for gitt. Jeg er ekstremt heldig som har fått den støtten jeg har - og det skal jeg ikke ta for gitt. Så jeg er evig takknemlig for det. Målt opp mot de fleste i denne verden, har jeg et ganske greit liv på mange måter. Men vi sammenlikner oss med våre naboer. Naturlig nok. Da ser det ikke særlig pent ut. Men sammenliknet med en gjennomsnittsbeboer i denne verden - tror jeg allikevel jeg når høyt opp.

 

 

 

[Theo343]

Flott  Jeg savner selv tiden jeg kunne dra på telttur i marka, det har ikke vært mulig siste 20 år.

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Subara]

Milhouse85 skrev (2 timer siden):

Men for all del..... plukke søppel. Det må vi jo få til. 

Det fremstår som et skrekkens eksempel hvis man feks. tidligere har jobbet på kontor og gått med dress og slips, tatt en lang utdannelse for å komme i en slik posisjon, strevet og slitt og er stolt av hva man hadde oppnådd. Man blir ufør og går mildt sagt ned i gradene. Man føler seg lite verdt.

Å plukke søppel har vært foreslått for sosialklienter, men fikk ikke tilslag. Hvis du nekter å bli med på NAVs kreative løsninger, har du "vondt i viljen" og mister pengestøtten.

For å sette det litt på spissen, og hvordan det kunne fortonet seg i en vond drøm.

Barna er på vei hjem fra skolen og går tilfeldigvis forbi med venner i løpet av arbeidsdagen. De får øye på far i "selvlysende drakt" med søppeltralle. "Hva, plukker faren din søppel!". Da hjelper det ikke å kjøre Tesla. Det blir spredd videre til foreldrene til barna. På neste foreldremøte må den uføre gi saken oppmerksomhet for at barna ikke skal bli mobbet på skolen. Forsamlingen vil da ligne mer på et møte for Anonyme Alkoholikere. Den uføre må bekjenne noe som er så privat at NAV sender brevene i posten for ikke å bryte personvernreglene. "Jeg har blitt ufør, nå plukker jeg søppel og er fornøyd med det".

For de som har god nok helse, liker å røre på seg og ellers ikke har noen motforestillinger mot arbeidsoppgaven, er det bare å sette i gang. Tvang blir feil.

[Theo343]

21 minutes ago, Subara said:

Det fremstår som et skrekkens eksempel hvis man feks. tidligere har jobbet på kontor og gått med dress og slips, tatt en lang utdannelse for å komme i en slik posisjon, strevet og slitt og er stolt av hva man hadde oppnådd. Man blir ufør og går mildt sagt ned i gradene. Man føler seg lite verdt.

Selvfølgelig. Men det handler om å også være et snev av realist. Ok jeg orker ikke lenger å bidra i arbeidslivet som før, jeg får penger fra samfunnet. Jeg får da kanskje svelge et par kameler og bidra med det jeg få tildelt.

Quote

Barna er på vei hjem fra skolen og går tilfeldigvis forbi med venner i løpet av arbeidsdagen. De får øye på far i "selvlysende drakt" med søppeltralle. "Hva, plukker faren din søppel!". Da hjelper det ikke å kjøre Tesla. Det blir spredd videre til foreldrene til barna. På neste foreldremøte må den uføre gi saken oppmerksomhet for at barna ikke skal bli mobbet på skolen. Forsamlingen vil da ligne mer på et møte for Anonyme Alkoholikere. Den uføre må bekjenne noe som er så privat at NAV sender brevene i posten for ikke å bryte personvernreglene. "Jeg har blitt ufør, nå plukker jeg søppel og er fornøyd med det".

Kanskje nettopp derfor bør vi gjøre mer av dette, for å bryte ned de stygge holdningene foreldre lærer barna sine. Som vil skape sorg og dårlig helse for alle som blir utsatt for slike holdninger resten av livet. Diskriminering i arbeidslivet er nettopp basert på slike holdninger som aldri er avlært.

For å gjøre det noe mer spisbart for de som sliter med stoltheten. Hva med å la alle NAV ansatte gå sammen med deg og plukke søppel selv. Eks. 4 timer per uke per ansatt som påkrevd, så booker man selv dagen og timene man skal gå med noen.

Holdningsskapende arbeid som kun kan gjøre samfunnet mer tolerant.

Endret 6. oktober 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Theo343]

27 minutes ago, Milhouse85 said:

En stor fordel uføre har er jo fleksibilitet. Vi kan reise på tider "alle andre" ikke kan. Men jeg merker at den tid er forbi nå. 

I en jobb jeg hadde var det forventet at jeg 3-4 ganger i året skulle reise til andre kontinent for "vise ansikt". For å holde kostnadene nede ble vi bedt om å fly på natten. Det var helt uaktuelt da det funker særdeles dårlig med min helse.