Hvorfor lar NAV folk bli 100% ufør, uten å tilby måter på å få de til å bidra noe til samfunnet?

[Gouldfan]

Det er saker på gang i Norge nå, Fontenehuset flere steder i Norge utifra amerikansk modell..

Det er fokusert på å få folk som er uføre ut i arbeidslivet. En jeg kjenner skal jobbe og tjene ekstra ved siden av ufør.

Dette er et prosjekt som skal bidra til å aktivisere og sosialisere uføre, og at de skal kunne tjene det de kan ved siden av, er vel individuelt. Komme på kaffe, ta kurs, finne arbeid, jobbe som frivillig etc

Han jeg kjenner synes det er veldig hyggelig, har fått nye venner og en jobbmulighet i værnet bedrift..

https://www.fontenehus.no/

Endret 5. oktober 2022 av Gouldfan

[Theo343]

Just now, Gouldfan said:

Det er saker på gang i Norge nå, Fontenehuset flere steder i Norge utifra amerikansk modell..

Det er fokusert på å få folk som er uføre ut i arbeidslivet. En jeg kjenner skal tjene ekstra ved siden av ufør.

Fantastisk.

[Subara]

Omnia vincit amor skrev (17 minutter siden):

Attføring er et eldre ord for den jobben slike selskaper gjør ja. Jeg er vant med ordet da det ble brukt for ti år siden når jeg var i "systemet" som jeg liker å kalle NAV før jeg fikk uføretrygd. 

Det som forøvrig er litt skummelt med å ha uføretrygd er at det blir enda vanskeligere å eventuelt komme ut igjen i arbeidslivet.. Tro det eller ei men mange dører stenges når du får uføretrygd. Det blir desto vanskeligere å finne tiltak f.eks.. Og ting du muligens ville fått som kurs blir ikke gitt fordi du får uføretrygd. Dette er noe jeg opplever nå da jeg prøver å komme meg ut i arbeidslivet igjen.

Ja, dessverre.

Mens denne kafkaprosessen pågår (arbeidsutprøving på praksisplasser som ikke blir til jobb), vokser hullet i CV-en. NAV fortsetter å presse klienten, selv om de vet at toget har gått. Det er ikke lenger mulig å oppnå vanlig arbeid. Hvis man kan jobbe 20% er det vel enkelt å få en 20% jobb? Nei, ikke når arbeidsgiver kan få en som har kapasitet til 100% inn i en 20% stilling.

På sykehjemmene er sykepleierne opptatt av folks ressurser og ikke manglene, selv når livet er i ferd med å ebbe ut. Arbeidsgivere ser etter ressurser uten mangler. De ønsker å rapportere om mest mulig gjort for minst mulig penger oppover i systemet. Også i stat og kommune telles og måles de ansattes prestasjoner. Det finnes ikke mindre krevende jobber i dag.

Hvis man sitter i en fast stilling med rettigheter når sykdom inntreffer - frisk nok til å gå på jobb med sykemelding i perioder - da kan man forsøke å bite seg fast. Vanskeligere blir det i et vikariat som løper ut. Det blir å gå i gang med å søke ny jobb på tross av helseplagene, kanskje med en CV som ikke er tilpasset arbeidsmarkedet. Være på hele veien til målet, ofte i konkurranse med 100 - 300 andre søkere til den samme stillingen. Arbeidsgiveren velger en fra "øverste hylle". Arbeidstakere skal i tillegg være under 45 år.

Hvis man kommer så langt som til intervjurunden - ikke uvanlig med 2 - 3 intervjuer til en jobb - er det ulovlig å spørre om helse. Men spørsmålet dukker opp likevel på en indirekte måte. Den fremtidige arbeidsgiveren ønsker en forklaring på hull i CV-en. Tidspunktet er kommet for å lyve om egen helse.

NAV ønsker at folk skal jobbe, men har ikke noe å tilby. Det er bare den enkelte som kan ordne opp i eget liv. Når uføreetrygden er på plass, kan NAV endelig lukke saken.

[Milhouse85]

Theo343 (takk for meg) skrev (31 minutter siden):

Ja og den kjenner også jeg til. Hvor mye hjelp fikk du til denne prosessen selv, eller var du så oppegående at du  klarte deg helt alene gjennom byråkratiet?

Jeg var arbeidssøker og mottok dagpenger. Da jeg fikk innkallelse til samtale på NAV. Saksbehandler mente jeg ikke var å regne som ordinær arbeidssøker, da han kunne se at jeg hadde mistet tre jobber på et år. Derfor "tvang han" på meg en arbeidsevnevurdering på meg, der det i papirene sto blant annet: "xxx fremstår friskere enn det han er". Jeg ble litt lamslått av denne beskjeden. Men langt inne i hjernebarken så visste jeg det vel. Det ble da bestemt at det skulle søkes om uføretrygd for meg. Jeg ble i mellomtiden satt på AAP. Etter 8 måneder fikk jeg en bunke papirer i posten, "100% uføretrygd innvilget". 

To år etterpå etter et lengre sykehusopphold døde jeg nesten av sykdommen min. Så ja, NAV hadde rett. Jeg trodde på daværende tidspunkt at jeg ikke var så syk. I tiden etter dette, så har jeg gradvis blitt dårligere. Men får nå behandling hver sjette uke på sykehus. 

Så for meg har hele prosessen gått knirkefritt. Vi hører om ganske mange skrekkhistorier om folk som krangler med byråkratiet. Gjennom min tidligere jobb kjenner jeg også til ganske mange tilfeller som er alt annet enn bra. Men i ganske mange tilfeller er det mange som får svært god hjelp fra NAV også. Men de hører man ofte lite om. Det er ikke slik at "alle" møter på problemer. Men; jeg var kanskje bare heldig. 

Jeg syns det er utrolig trist og urettferdig at enkelte - som nevnt i tråden - har ventet i 15 år. På noe jeg nærmest får "kastet" etter meg, uten at jeg engang har bedt om det (satt litt på spissen). Da er det noe som skurrer. For meg tok det 8 måneder. 

Denne "kompisen" du nevner, @Theo343 (takk for meg). Tror jeg hadde tatt det vedkommende sier med en klype salt. Ofte er det langt fra verbale utspill til faktisk realitet. Innvandrere har dessverre også ikke samme solidaritetsfølelse til fellesskapet som nordmenn flest har. Noe som er naturlig, dersom man kommer fra et land der avstanden mellom myndighet og beboer er stor - der man blir "lært opp" til å bare utnytte det man kan få av goder. 

Jeg har en polsk kompis som lærte seg norsk og flyttet til Norge. Han fortalte at han kunne "kjøpe seg en ferie" - ved sykeattest fra en polsk lege som "alle polakker kjente". Da tente jeg på alle plugger og han fikk et lynkurs i norsk solidaritet. Han tok ikke den "ferien..".

 

[Dubious]

Gouldfan skrev (24 minutter siden):

Fontenehuset flere steder i Norge

Interessant tilbud, men dårlig lokasjon i Trondheim.
Sikkert fint for de som bor i sentrum. 

[Gjest Slettet-7QKwQIfm]

Nå bor vi i Norge med vårt system og økonomi. Vi har mulighet til å hjelpe de som er uføre, uansett grunn. Dette skal vi alle være stolte over, arbeidere som uføre, politikere som bedriftseiere.

At noen ikke kan jobbe, enten det er psykisk eller fysisk spiller ingen rolle. Alle har sin historie og sykdom.

Å forvente at noen som er uføre, enten delvis eller helt, skal plukke søppel eller fylle ut skjema på en skjerm er helt urimelig.

De som er uføre har problemstillinger i sin hverdag som må håndteres, at de i tillegg skal håndtere pålagte arbeidsoppgaver som kan føles uverdige er urimelig.

De bedrifter som har anledning til å ta et sosialt ansvar bør gjøre dette. Det er mange uføre som ønsker å jobbe, men bedriften må ha anledning og arbeidsoppgaver som er givende for både bedrift og arbeidstaker.

Det må være ønskelig fra begge sider for at slikt forhold skal være fruktig for begge parter.

Om Norge hadde vært i en økonomisk dårlig situasjon, ville dette gått utover både de arbeidsføre og arbeidsuføre. Kravene ville vært høyere hos begge parter.

En økonomisk dårlig situasjon er ikke Norge i, og det å tvinge både arbeidsføre og arbeidsuføre ut i en dårligere situasjon enn hva vi er i nå vil derfor være unødvendig.

Endret 5. oktober 2022 av Slettet-7QKwQIfm

[Gouldfan]

 Jeg vil bare si at å plukke søppel er en veldig viktig jobb i samfunnet.

(Jeg må vel ikke forklare hvorfor?)

Det viktigste er at det er fast stilling og ikke bruk og kast vikar-arbeid. For da blir det arbeiderne som blir behandlet som søppel.

Det finnes mange jobber i samfunnet, alt fra matlaging, til å rydde søppel, eller truck, kan fortsette i det uendelige, det er individuelt hva den som jobber liker eller kan utføre.

Det viktige er at vi har gode lønnsvilkår som Norge jo har, og at vi ikke driver sosial dumping.

Endret 5. oktober 2022 av Gouldfan

[cuberen]

10 minutes ago, Bugle said:

De som er uføre har problemstillinger i sin hverdag som må håndteres, at de i tillegg skal håndtere pålagte arbeidsoppgaver som kan føles uverdige er urimelig.

Alle har sin historie, og ting som må tas hensyn til. Noen har det verre enn andre og det er sikkert kjempe tøft for disse. Jeg har sympati. Har også noe i meget nær familie, så vet over halvveis hva det er med det som er usynlig for andre.
Men det å se på oppgaver som uverdig og lave og fra det ikke ville, hvis en kan, er for meg et feil utgangspunkt. Det beste er å være villig til å gjøre "drittjobber" så lenge det ikke helsefarlig. Til å med glede seg i de.

Det å tjene ydmykt er for meg befriende, selv om det kan kjennes tungt i blandt. Noen plukker søppel i jobben sin, så en bør ikke se ned på noen som for mange trengs mer styrke til enn annen jobb som har "status".

En ble leid inn i et firma en gang og ryddet og ommøblerte et par dager, med en tjenende og ydmyk holdning. Masse Søppel og tung bæring osv. Kan si en av de "laveste stillingene" i firmaet. Det ble veldig godt mottatt og kunne lett få mer jobb der. De vil ha folk som har ståpåvilje og gjør det som trengs, samme om oppgavene er sett ned på av noen. Noen ganger om det ikke blir gjort slike ting så får ikke de som er lengre oppe i systemet og i status kommet lengre med jobbene.

[FrihetensRegn]

Et par ting jeg synes er litt rart med Norge er:

1) hvorfor er det så mange i arbeidsfør alder som er utenfor arbeidslivet i forhold til andre land?

2) hvorfor er det mulig å ha uføretrygd som er nesten like stor som en som jobber i en 100% stilling med lav lønn (feks 200 kr timen)? Og attpåtil har noen også store kapitalinntekter ved siden av, som feks utleie av boliger, samtidig som de får utbetalt uføretrygd. Jeg kjenner en som er ung ufør, får 23 000 utbetalt i måneden, samtidig som han får ca 20 000 kr utbetalt fra å leie ut to leiligheter.

[Gjest Slettet-7QKwQIfm]

cuberen skrev (1 minutt siden):

Alle har sin historie, og ting som må tas hensyn til. Noen har det verre enn andre og det er sikkert kjempe tøft for disse. Jeg har sympati. Har også noe i meget nær familie, så vet over halvveis hva det er med det som er usynlig for andre.
Men det å se på oppgaver som uverdig og lave og fra det ikke ville, hvis en kan, er for meg et feil utgangspunkt. Det beste er å være villig til å gjøre "drittjobber" så lenge det ikke helsefarlig. Til å med glede seg i de.

Det å tjene ydmykt er for meg befriende, selv om det kan kjennes tungt i blandt. Noen plukker søppel i jobben sin, så en bør ikke se ned på noen som for mange trengs mer styrke til enn annen jobb som har "status".

En ble leid inn i et firma en gang og ryddet og ommøblerte et par dager, med en tjenende og ydmyk holdning. Masse Søppel og tung bæring osv. Kan si en av de "laveste stillingene" i firmaet. Det ble veldig godt mottatt og kunne lett få mer jobb der. De vil ha folk som har ståpåvilje og gjør det som trengs, samme om oppgavene er sett ned på av noen. Noen ganger om det ikke blir gjort slike ting så får ikke de som er lengre oppe i systemet og i status kommet lengre med jobbene.

Jeg kan være enig med deg på lang vei.

Men du tar utgangspunkt i hva du selv mener og føler.

Selv om du kjenner noen som er uføre eller at du selv er det, er det feil å ta utgangspunkt i hva du føler, da det er irrelevant for den den det gjelder.

At du mener eller føler er en jobb alle burde føle stolthet av, er det ikke slik for alle. Det kan være en million grunner til det.

Det holder ikke med å ta en solskinnshistorie og tro at det er fasiten.

Fasiten ligger hos den enkelte.

[Gjest Slettet-7QKwQIfm]

FrihetensRegn skrev (Akkurat nå):

Et par ting jeg synes er litt rart med Norge er:

1) hvorfor er det så mange i arbeidsfør alder som er utenfor arbeidslivet i forhold til andre land?

2) hvorfor er det mulig å ha uføretrygd som er nesten like stor som en som jobber i en 100% stilling med lav lønn (feks 200 kr timen)? Og attpåtil har noen også store kapitalinntekter ved siden av, som feks utleie av boliger, samtidig som de får utbetalt uføretrygd. Jeg kjenner en som er ung ufør, får 23 000 utbetalt i måneden, samtidig som han får ca 20 000 kr utbetalt fra å leie ut to leiligheter.

Fordi Norge har muligheten til det. Og muligheten gjør at Norge har lav arbeidsledighet og mange kommer tilbake til arbeidslivet etter sykdom.

[cuberen]

3 minutes ago, Bugle said:

Jeg kan være enig med deg på lang vei.

Men du tar utgangspunkt i hva du selv mener og føler.

Selv om du kjenner noen som er uføre eller at du selv er det, er det feil å ta utgangspunkt i hva du føler, da det er irrelevant for den den det gjelder.

At du mener eller føler er en jobb alle burde føle stolthet av, er det ikke slik for alle. Det kan være en million grunner til det.

Det holder ikke med å ta en solskinnshistorie og tro at det er fasiten.

Fasiten ligger hos den enkelte.

Joda, men jeg mener også det er noe som kan forandres, hvis det er villighet. Man må ikke være det samme stedet man var. "Alle" har vel vært trassige til "drittjobber" en gang.

[Gjest Slettet-7QKwQIfm]

cuberen skrev (6 minutter siden):

Joda, men jeg mener også det er noe som kan forandres, hvis det er villighet. Man må ikke være det samme stedet man var. "Alle" har vel vært trassige til "drittjobber" en gang.

Nemlig. Fasiten ligger hos den enkelte. Om den enkelte har en "trassighet", som du sier, er det også en grunn til det.

[Gjest Slettet-7QKwQIfm]

Gouldfan skrev (55 minutter siden):

 Jeg vil bare si at å plukke søppel er en veldig viktig jobb i samfunnet.

(Jeg må vel ikke forklare hvorfor?)

Det viktigste er at det er fast stilling og ikke bruk og kast vikar-arbeid. For da blir det arbeiderne som blir behandlet som søppel.

Det finnes mange jobber i samfunnet, alt fra matlaging, til å rydde søppel, eller truck, kan fortsette i det uendelige, det er individuelt hva den som jobber liker eller kan utføre.

Det viktige er at vi har gode lønnsvilkår som Norge jo har, og at vi ikke driver sosial dumping.

Alle jobber i samfunnet er viktige, uavhengig av hva.

Hva den enkelte føler hva som er uverdig for sin del er individuell og skal respekterers. Men spesielt om de er arbeidsufør.

Å være arbeidsufør er utfordrende i seg selv. Men å bli påtvunget et arbeid den uføre føler er uverdig i tillegg, er enda verre.

Det er hverken "vinn" for samfunn, arbeidsgiver, arbeidstaker eller kolleger.

[FrihetensRegn]

Bugle skrev (46 minutter siden):

Fordi Norge har muligheten til det. Og muligheten gjør at Norge har lav arbeidsledighet og mange kommer tilbake til arbeidslivet etter sykdom.

Andre land har også lignende sikkerhetsnett, men lavere andel utenfor arbeidslivet. Her har Norge en jobb å gjøre, det er ikke økonomisk holdbart å ha så mange utenfor arbeidslivet.

[Evil-Duck]

Det jeg finner aldeles fascinerende med denne tråden og absolutt alle diskusjoner som handler om dette er hvor utrolig mye kunnskap enkelte har om kompiser, naboer, kollegaer og tanta til kollegaens kompis sin personlige økonomi og fysiske og psykiske helse. Dette er jo slikt en gjerne ikke forteller så mange folk, selv velger jeg å ta disse historiene om alle disse folkene som misbruker systemet med en gigantisk pose salt. Finnes det folk som klarer å utnytte systemet? Helt sikkert, men skjer det så ofte som enkelte virker til å tro at det skjer? Nei. Hvor mye en får som uføre er egentlig ganske rett frem, en får 66% av det en tjente når en fortsatt var arbeidsfør om du tjente under 6G, tjente du over 6G tidligere så bortfaller enda mer, det meste du kan få i året som uføre er dermed 434 745 kroner før skatt. Har du ikke vært yrkesaktiv tidligere før du ble uføre? Da får du maksimalt 2,48 ganger minsteytelsen altså 276 462 kroner før skatt, har du samboer får du mindre osv. Ingen av disse årsinntektene gir noen muligheten til å leve noe luksusliv, selv er jeg blant de som traff den magiske 6G grensa før jeg ufrivillig ble arbeidsufør så jeg klarer meg for all del helg greit, men en merker jo at 40% av inntekten plutselig har falt bort under beina på meg, som jo føles ganske urettferdig når det er noen andres grove uaktsomhet som har sendt meg i denne situasjonen. Enkelte i den litt mer ytre høyre fløyen har et ønske om at slike som meg skal måtte gå etter sosialhjelp prinsippet hvor jeg og folk i lignende situasjoner skal måtte kvitte oss med alt av verdi før vi kan få noe økonomisk hjelp, og da helst kun akkurat nok hjelp til å overleve på kneip og vann, selv håper jeg at vi aldri får slike tilstander her i Norge og at alle skal kunne ha et trygt sikkerhetsnett om en plutselig en dag blir alvorlig syk eller skadet

[Mentos2]

Jeg tror veldig mange kan og vil bidra, hvis de får mulighet, men samfunnet (les arbeidsgiverne) er for lite villige til å legge til rette for at folk med funksjonsnedsettelser skal få bidra. Private bedrifter har konkurranseforhold som de må ivareta og stat og kommune har "effektivisering"som unnskyldning for å holde uføre ute fra arbeidslivet.

Mange uføre er med i frivillighetssentralen, småjobbsentralen, frivillige organisasjoner, osv., så mange bidrar på mange måter, de får bare ikke lønn for det fra en arbeidsgiver , og får heller ikke opparbeida  seg pensjonsrettigheter og andre goder som arbeidstakere har.

Kanskje må stat, fylke og kommune gjøre mer for at uføre kan bidra med det de kan, få lønn for det og føle seg verdifulle ?

Men, men  hvis vi først skal snakke om de som får penger fra NAV, så  snakkes det lite om de friske som flyr rundt med kniver, macheter, osv. og er friske nok til å drive med slosskamper, hærverk, rane folk, osv.  Her må det da finnes plenty med friske, unge folk som kan settes til skogsarbeid e.l. så de får brukt energien sin på noe fornuftig ? 

Lurer på hva de som bare driver med ugagn og kriminell virksomhet koster samfunnet ?Bare forsvarsadvokatene, utgifter til rettsvesenet, fengsel, politi, skade for samfunnet, osv. koster jo en formue, og jeg regner med at de fleste får en eller annen form for støtte fra NAV. 

Jeg klarer ikke å dy meg for å tenke på hva pøblene og kriminelle koster samfunnet, det er kanskje på tide å se på det regnestykket også ?

Da jeg var ung, så hadde vi noe som het arbeidskontor, der jobba det folk som var veldig interessert i å hjelpe med å få folk ut i jobb, utdanning, osv, og de hadde veldig god kontakt med næringslivet, osv. 

Det forsvant da Arbeidskontoret, Trygdekontoret og sosialkontoret ble slått sammen til "monsteret" NAV og man risikerte å få en fast saksbehandler som behandla folk som dritt, og der trynefaktor og bekjentskaper kan avgjøre hva slags hjelp folk får. Så vidt jeg vet,så har man ikke krav på å få bytte saksbehandler. 

Kanskje må man bort fra NAV og opprette arbeids-og utdanningskontor der det jobber folk som virkelig vil hjelpe folk og kan regelverk og har et stort kontaktnett, og som behandler folk som vil ha hjelp med respekt ?

Det samme gjelder trygdekontor der uføretrygd og andre trygder kommer inn i bildet, og der saksbehandlerne har stor kunnskap om trygdeordninger.

Sosialkontoret må være for de som trenger midlertidige stønader til livsopphold, sosiale problemer, gjeldsrådgivning, osv., og da må det være folk som har stort ønske om å hjelpe folk som har det vanskelig.

NAV er nærmest et skjellsord pga. den råtne behandlinga mange har fått der, og jeg er livredd for å havne i klørne dems, for å være ærlig. 

Så, tilbake til hvorfor så mange er uføretrygda : Jeg tror man må se på hvordan NAV-systemet, arbeidsgivere, osv. ser på folk som har nedsatt funksjonsevne. Hvordan blir de behandlet ? Hvilke muligheter får de ut i fra interesser som de har ? Folk som er glad i blomster og hagearbeid kan kanskje fungere bra i jobb på gartneri, osv., om så om de sliter med angst, depresjon, osv. ? Mye arbeid der kan tilrettelegges, men da må staten og arbeidsgiverne være villige til å satse på det.

Jeg vet selv om en bedrift som ble starta opp av kommunen der folk med nedsatt funksjonsevne satte sammen fruktkurver, osv. på bestilling fra næringslivet, kommunen, private, organisasjoner, osv. Det gikk bra i noen år, så ble bestillingene færre fra næringslivet, kommunen, osv. fordi de syntes det ble for dyrt.Om det fortsatt eksisterer vet jeg ikke, for jeg flytta fra den kommunen for mange år siden. 

Endret 5. oktober 2022 av Mentos2

[Morromann]

Fordi NAV hverken har muligheter, myndighet eller ressurser til å bare "gi" uføre en jobb. Dersom staten hadde gitt NAV en slags lovmyndighet til å forlange at bestemte arbeidsgivere ansatte en uføretrygdet og at bedriften ville bli møtt med sanskjsoner om de ikke ansatte den uføre hadde det vært noe annet. Men nå er det en gang sånn at de fleste uføre ikke er ønsket i et veldig spesialisert arbeidsliv som hele tiden ønsker best mulig kompetanse. Hva skal da NAV gjøre? De kan nekte folm trygd, og bruker ofte påskudd for det men de kan ikke tvinge en arbeidsplass til å ansette en ufør.

Bugle skrev (7 timer siden):

 

Å forvente at noen som er uføre, enten delvis eller helt, skal plukke søppel eller fylle ut skjema på en skjerm er helt urimelig.

 

Det er også en trakassering av de som har tatt en lang og krevende utdannelse for å komme på sin hylle i livet og har jobbet hardt og bidratt til samfunnet men så blitt syk og ufør og så bli regelrett straffet for sykdommen sin med at de skal pukke søppel. Slikt er heldigvis ikke samfunnet vårt blitt - ennå. Om noen har slike tanker bør de være klar over at det også kan komme til å ramme dem selv om de skulle være så uheldige å bli ufør for det er det ingen som er garantert å ikke bli.

FrihetensRegn skrev (6 timer siden):

 

2) Jeg kjenner en som er ung ufør, får 23 000 utbetalt i måneden, samtidig som han får ca 20 000 kr utbetalt fra å leie ut to leiligheter.

Akkurat det der høres merkelig ut og høres utvilsomt ut som trygdemisbruk. At han kan leie ut to leiligheter og få dobbelt så mye som uføretrygden. Reglene er at uføretrygd skal reduseres i takt med ekstrainntekter og med 40 000 i måneden skal vel trygden bortfalle helt? Her lukter det ulovligheter og bedrageri.

 

[Malvado]

John-B skrev (20 timer siden):

Kjenner personlig flere personer, som er 100% ufør og bare går hjemme og mottar trygd. Disse har gjerne problemer med hhv. rygg, tarmsykdom, og sosial angst m.m. Det er jo fullt forståelig at det er vanskelig med en vanlig jobb for disse.

Men det er helt uforståelig hvorfor de ikke likevel skal kunne ha mulighet for å bidra med andre oppgaver i samfunnet. Det er tusenvis av arbeidsoppgaver for kommune/stat de f.eks. kunne gjort via PC fra sitt eget hjem, uten at det krever noen forkunnskaper.

Jeg forventer ikke at de skal jobbe 7,5 timer en gang, men et par timer daglig bør være mulig for de fleste som er ufør.

Det er jo selvfølgelig også kun snakk om arbeidsoppgaver de klarer å utføre, til tross for årsaken til at de er uføre.

Eksempel: En døv person som sitter i rullestol med amputerte føtter har kanskje vanskelig for å få seg jobb, men det er jo ingen grunn til at vedkommende ikke skal kunne hjelpe med ting hjemme fra en PC.

Hei!
Jeg er far til tvillinger og lever med hjernesvulst. Har operert bort ca 25% av øvre venstre halvdel av hjernen og har en del bivirkninger etter behandlingene jeg har vært igjenneom ( 3 hjerneoperasjoner i løpet av 2010-2022) stråling og kjemioterapi. Jeg lever per dags dato med oligodendroglioma og håper at det dukker opp noe som kan ta knekken på den...

Kona mi fikk også kreft i 2020 der hun måtte operere bort livmor og eggledere osv og gå gjennom det samme som meg, hun er selvsagt kreftfri men har kraftige bivirkninger på samme måte som jeg etter behandlingene våre. 

Vi begge to lever med uttmattelse / trøtthet / slitenhet etter det vi har vært igjennom og jeg selv har en god del skrivefeil og språkproblemer ( kan skrive en god del , men når jeg prater må jeg begrense meg i kvanta og tid ). Jeg digget jobben min, men per dags dato er det på ingen måter forsvarlig for meg selv eller de som deltok på undervisningen min at jeg driver på samme måte da dagsformen er såpass varierende at bare en time en dag kan bety at jeg kanskje må hvile mye.

Den energien jeg har brukes på familien min, den ene er autist og den andre er helt normal så mesteparten av tiden går til å ha en fin dag sammen med dem. Innimellom har jeg nok energi til å trene litt på gym. Andre aktiviteter som å se på Tv, spille litt på pcen osv er belastende så jeg tar korte "økter" når jeg slapper av for å prøve å unngå å sove alt for mye ( i snitt minst 9 timer daglig for å fungere innenfor normalen).

Som du kanskje forstår er jeg 100% ufør. De som kjenner meg vet at jeg ikke er helt funksjonell og at jeg bruker tiden min på familien min. En kjøretur med bilen på 1 time kan bety at jeg bør legge med ned og sove etterpå eller gå en liten tur i frisk luft eller sitte ute og slappe av (som er farlig fordi jeg har sovnet på benk).

I starten etter den siste operasjonen min i 2018 hadde jeg ca 15 min med tale maks før jeg var utslitt, nå er tallet 4 år etterpå rundt 1 time og jeg blir noe mindre sliten. Jeg er derimot ikke kvitt kreften.

Hadde jeg hatt den energien jeg skulle ønsket, hadde jeg definitivt jobbet, men per dags dato kan jeg ikke og gjøre det,  jeg blir også trukket økonomisk fordi jeg mottar penger pga barna mine. Så det betyr at jeg må jobbe for å tjene minst 150.000 ca før det lønner seg for meg ( i henhold til skatt osv ) og det er en grov beregning, noe jeg rett og slett ikke har energi til.

Og før du spør, det er absolutt ikke verdt det å være ufør økonomisk eller psykisk.
Det er heller ikke uvanlig at folk kaster dritt på oss som er uføre, vi er jo mindreverdige sluntrere som stjeler fra samfunnet. For min del bytter jeg gjerne bort kreften min mot å arbeide å være frisk, så hvis noen ønsker å gi meg en kur som gjør meg frisk takker jeg ja til den.

Edit : Og tro meg, Nav tok en grundig vurdering av meg før jeg fikk uføretrygden. Men når de så legerapporten så fikk jeg innvilget den ganske snart.

 

Endret 6. oktober 2022 av Malvado

[Milhouse85]

Evil-Duck skrev (9 timer siden):

Det jeg finner aldeles fascinerende med denne tråden og absolutt alle diskusjoner som handler om dette er hvor utrolig mye kunnskap enkelte har om kompiser, naboer, kollegaer og tanta til kollegaens kompis sin personlige økonomi og fysiske og psykiske helse ...

Jeg leste en bok om retorikk en gang. (Kunsten å overbevise av Kjell Terje Ringdal). Det er en klassisk måte å skape troverdighet ovenfor et emne man egentlig ikke har kunnskap om. Ganske artig bok. De fleste av oss bruker disse virkemidlene ubevist - mens andre igjen, typisk ledere og politikere gjør dette aktivt og vel vitende. Men fra et retorisk perspektiv er det ganske svakt. Man "vinner" diskusjonen, fordi man ikke kan si at "nei, det stemmer ikke" - fordi man ikke motbevise det. 

Fordommer handler jo ofte om hvordan man dømmer og leser andre - uten å ha så mye inngående kunnskap om emnet. Med økt kunnskap og innsikt, forsvinner ofte disse holdningene. Det har vist seg gang på gang med ganske mye her i samfunnet historisk sett. 

"Uføre er mindreverdige mennesker som snylter på skattebetalernes regning, vi er late og klarer ikke å ta oss nok sammen til å jobbe. Sykdommen/handikappet er kun akseptert dersom man fysisk kan vise dette. Det er lett å bli ufør i Norge. Systemet vårt er trynebasert - så med rett kontakter og gode "venner", får man det andre ikke får. Vi sover til kl 11 på formiddagen, ser på MacGyver i reprise og syns synd på oss selv. Av og til mottar vi også urettferdige gode ordninger som Husbanklån og handikappkort."

"Det hadde gjort meg godt i viljen og selvfølelsen å sett ned på disse taperne i samfunnet - ved å gi de en kost så de kan ordne opp på fortauet. Da kan jeg smile for meg selv på vei til min faste jobb, mens jeg føler meg ekstra godt der jeg er en ordinær og frisk skattebetaler og samfunnsyter til Norge. Tross alt er jeg mye bedre enn disse late uføre i samfunnet. Og Gud så mange de er også."

Disse holdningene blir ofte forsvaret med type: "Jeg kjenner noen som...." også har vi det gående. Jeg har hørt den linja så mange ganger at jeg ikke lengre gidder å ta den diskusjonen lengre. De to første åra strittet jeg i mot. Men nå gidder jeg bare ikke.

Så all respekt til folk som @Malvado og andre - som tørr å dele sin historie, for å knuse disse fordommene mot kanskje den mest misforståtte og "glemte" gruppen i samfunnet. 

Mange uføre sliter psykisk. Om de ikke slet før de ble ufør. Er dette noe som kommer "på toppen" av alt - rett å slett fordi det er vanskelig å føle seg ekskludert i samfunnet. Lav inntekt gjør også at man lett blir sosialt ekskludert.

Men for all del..... plukke søppel. Det må vi jo få til.