Samboer og min mening

[Gjest 22e39...541]

Vet ikke helt hvordan man skal ordlegge seg her, men i essens..Så dreier det seg vel mest om at mine ord ikke betyr stort for samboer. Hvert fall slik jeg føler det.

Samboer er av typen dame som har blitt gosset med av foreldrene hele livet, hun har riktig nok flyttet ut fra da hun fylte 18, men det var ikke uten hjelp. Helt fra hun var 18 har hun fått økonomisk hjelp av foreldrene. Det var et opphold på rundt 1 år hvor hun klarte seg selv.  Men hun er nå 30.

Jeg og henne har vært i lag fra da hun var 20. Fikk barn i midten av tyveårene og har nå det meste på "stell" 

Hun får fortsatt økonomisk hjelp for å slitte å jobbe 100%. Så hun får kompensert mellomlegget.

Men uansett. Det jeg har tatt opp flere ganger er at jeg sier jeg ikke føler meg hørt.

Jeg får beskjed om å skjerpe meg, eller "nei nå bare tuller du" hvis jeg sier ting som hun ikke er enig i. 

Men det som plager meg mest, er det at hun aldri tar mine meninger i god tro. Hun må alltid høre hva mor og far sier først. Deres mening er alltid alfa omega. Eller hvis hun vil gjøre noe, uansett hva.. Og jeg virker overivrig støttende. Så dabber det helt av og hun får avsmak.

Feks hun har alltid villet starte butikk, men aner ikke hvor hun skal starte, hun har jobbet som butikksjef før så vet gangen i det daglige, men alt annet vet hun ikke noe om.  Jeg som jobber med å rådgi bedrifter både finansielt og hvordan de kan drifte bedriften sin vet jo alt.. Jeg kan alt om oppstart av selskap og hvordan å drifte fra A-Å    Og når jeg da blir litt ivrig og vil hjelpe til..( Jeg gir henne rom, jeg overkjører ikke ) med feks å forklare de vanlige stegene, så ville hun plutselig ikke lenger..  Hun gikk fra å skulle overtale meg at det var lurt, til at vi ikke kunne ha en samtale om det uten at hun sier " jada, ikke mas om det der"

En annen gang var da hun ville flytte til et nytt sted for å kunne bli gjeldsfrie, jeg var skeptisk. Men så tenkte jeg over det og ble med på tankegangen, begynte å se på finn og linket henne eiendommer som faktisk var drømmehus i følge henne.  Og faktisk innenfor rekkevidde av sted og økonomi.  Så dabbet det helt av.. Hun gikk fra å prate om dette hver dag som om hun trengte å overtale meg, til at når jeg begynte å diskutere og være med på det. Så var det ikke aktuelt lenger og ble skrotet

 

Slike hendelser er det ofte hver gang..Hun går i et modus hvor hun skal overbevise meg, også blir jeg med. ( Og ja, jeg har lært, når vi var tidlig i forholdet var det ting som møbler o.l   Så jeg så mønsteret allerede der, og begynte å endre meg hvordan jeg uttaler meg.  Nå føler jeg regelrett at jeg må manipulere henne dersom det er noe hun tar opp, som jeg også er helt enig i.. For det som skjer er at hvis jeg lar henne skulle overtale meg lenge nok, uten at jeg viser interesse, så ender det med at hun sier " hmm nei vet du hva..Jeg gjør det jeg! :D "  Også skal jeg da late som at jeg egentlig ikke er enig, men det går greit"  på en måte?  Hvis noen kan relatere seg her.

 

Jeg bare føler at det er så teit. Og at mine ord/meninger betyr at det hun vil er galt.

 

Nesten sånn at hun selv tror alt slikt egentlig er galt, også når hun innser at jeg også er med..Så er det ikke riktig valg likevel?  

 

off..jeg er bare sliten.  Hvis foreldrene dog slenger seg på også.. først DA ..ja da er det greit og man kan kjøre på.

Verste av alt er jo at jeg er rådgiver til familiebedriften til hennes foreldre.. De har økt omsetning med 4500% siden jeg kom på banen ( Ja det er sinnsyke tall det er snakk om ) Og foreldrene forguder meg, de sier at hun aldri må forlate meg osv osv osv bla bla bla..  Men det er liksom aldri nok for henne..  Og det er ikke de som sier det foran meg, det er hva de sier til henne, som hun da videreformidler til meg.

Så ja.. Jeg vet egentlig ikke mine arme råd lenger i en sånn situasjon.  Tar gjerne i mot råd og tips.

Ellers i hverdagen har vi det som alle andre A4 familier.. Vi triver i hverandre sitt selskap og er kjærlige med hverandre og barna.

Anonymous poster hash: 22e39...541

[ITtraktor]

Gjest 22e39...541 skrev (35 minutter siden):

Verste av alt er jo at jeg er rådgiver til familiebedriften til hennes foreldre.. De har økt omsetning med 4500% siden jeg kom på banen ( Ja det er sinnsyke tall det er snakk om ) Og foreldrene forguder meg, de sier at hun aldri må forlate meg osv osv osv bla bla bla..  Men det er liksom aldri nok for henne..  Og det er ikke de som sier det foran meg, det er hva de sier til henne, som hun da videreformidler til meg.

Her ligger nok mye av problemet. Hun føler seg nok underlegen og at du alltid har rett. Er dette samme jenta som du synes er dum? 

Endret 4. oktober 2022 av ITtraktor

[OJ Doe]

Det høres helt sinnsykt slitsomt ut, men det høres ut som dere har veldig mye som er verdt å ta vare på. 

Er forholdet til svigers sånn at det er mulig for deg å snakke med dem om det, uten henne? Kanskje formulere det i lende at du ser at du kan styre henne for at dere skal ha det bra, men at du synes det er uetisk, og spørre hvordan de ser for seg å hjelpe til? Vinkle mot at de kjenner henne på en annen måte, og at de setter veldig stor pris på deres råd - hva gjør foreldrene som du ikke gjør?

Forøvrig er problemstillingen nokså kjent her også, kona er veldig glad i sin fars råd - jeg oppfatter det som vanlig. Jeg og svigerfar er ofte enige, så det er greit det. Kanskje det er en generasjonsting? Vi som er rundt 30 er en av de første generasjonene som trenger hjelp langt inn i voksen alder(på grunn av studier og sen utflytting ofte), og vi blir da vant til å forhøre oss "hjemme" lenge etter vi er i stand til å ta egne valg.

[Gjest 65b39...468]

Helt vanlig hos meg og. Eg sitter på noen felt med enorm kompetanse, men hun tar ikke rådene til seg. Hun liker å lære på den harde metoden. Av og til har hun sagt, om hun har vært påvirket av alkohol, at hun tar alt til seg, gjør rådene bak min rygg. 

Tror dette har litt med autoritetsproblemet mange (om ikke alle?) mennesker sliter med. Noen hater myndighetene, uansett hva, de skal ikke styre ditt liv (eg hadde store problem med lærere). Andre får denne autoriteten helt innerst i sin sirkel. Barn får det vel i det som kalles trassalderen. 

Gi henne noen råd når hun spør, og tenk ikke mer over det. Ta hun som hun er. Synes du gjør litt riktig i å bare jatte med og ikke være overivrig og skal ta over ideen hennes. Kanskje hun føler du bare kommer inn og gjør suksess av hennes ideer, og i hennes hodet, får all æren. Kan hende hun har mye å slite med inni, at hun hele tiden har følt seg ufri og avhengig av foreldre og deg? Dessuten vet hun at foreldre er der livet ut, det veier endel. Lukter litt usikkerhet fra hennes side

Anonymous poster hash: 65b39...468

[shaizemaria]

Mye av det samme her også. Alt må "godkjennes" av svigers før vi gjør en handling. Skal det kjøpes bil feks. Da kan man ikke velge noe selv før svigers har godkjent den. Jobbskifte, da må svigers godkjenne det. Bytte av lyspære.. Har lært å leve med det, men kan si at jeg reagerte i starten. Er forøvrig i midten av 30 årene, kanskje det er en teori som stemmer med den kommentaren over.

[Pliscin]

Du er nok inne på det i starten av innlegget. Dette handler ikke om kompetanse, butikk eller troen på at det går bra. Dette handler om henne og hennes personlighet. Hun har blitt mye dullet med sier du, ja kanskje hun rett og slett ikke har fått sluppet til og fått gjort noe "selv" uten av foreldrene skulle hatt kontroll i oppveksten. Dette kan ha medført at hun nå har et behov for å få til noe selv, gjøre ting på egenhånd, uten av noen andre tar over eierskapsfølelsen til prosjektet. Hun begynner med en tanke, en ide, og blir ivrig, får eierskap til konseptet og formidler det videre. Så kommer du og tar deler av eierskapet ved at du fremlegger hvordan det fungerer og skal være. Da mister hun den gode følelsen og "driven", og dermed motivasjonen. Så forhører hun seg med foreldrene sine, som er det nærmeste henne selv, uten å være det. Du blir stående på andre siden. "Vi" er hun og foreldrene, og ikke du og henne. Det rokker også ved maktbalansen i forholdet. Mer eller mindre er dette normalt. Det kan være at du får holde deg unna hennes prosjekter, og la henne få slippe til og styre, og så kan du heller være disponibel med kompetanse og ideer hvis hun har behov.

[disk]

Helt enig med det Pliscin sa, slutt å bland deg i hennes prosjekter, å la henne få gleden av å utforske på godt og vondt selv, uten at du skal stå å dømme hva som er bra-dårlig, uansett om det hadde hjulpet. Spør hun om råd, vær ydmyk og gi et svar på en mindre arrogant måte som "kanskje dette hadde hjulpet? bla bla bla"? Hva tror du?   På denne måten hjelper du henne, men hun må selv vurdere om rådet ditt er bra, for du ga et simpelt forslag, hun får ikke servert en slags fasit fra deg. 

 

[AlpakkaMafakka]

Det er godt mulig at hun sliter med selvbilde, får man hjelp med ting hele livet så ville jeg tro at man føler seg utilstrekkelig, at man kanskje ikke har klart å få noe til helt på egen hånd.

Jeg mener ikke du gjør noe feil i å støtte henne og være ivrig på hennes idèer, men jeg tror hun sliter litt med at hennes foreldre føler at de må hjelpe henne mye, samtidig som de snakker om deg som har alt det på stell. Det går nok innpå henne.

[Milhouse85]

Pliscin skrev (48 minutter siden):

Du er nok inne på det i starten av innlegget. Dette handler ikke om kompetanse, butikk eller troen på at det går bra. Dette handler om henne og hennes personlighet. Hun har blitt mye dullet med sier du, ja kanskje hun rett og slett ikke har fått sluppet til og fått gjort noe "selv" uten av foreldrene skulle hatt kontroll i oppveksten. Dette kan ha medført at hun nå har et behov for å få til noe selv, gjøre ting på egenhånd, uten av noen andre tar over eierskapsfølelsen til prosjektet. Hun begynner med en tanke, en ide, og blir ivrig, får eierskap til konseptet og formidler det videre. Så kommer du og tar deler av eierskapet ved at du fremlegger hvordan det fungerer og skal være. Da mister hun den gode følelsen og "driven", og dermed motivasjonen. Så forhører hun seg med foreldrene sine, som er det nærmeste henne selv, uten å være det. Du blir stående på andre siden. "Vi" er hun og foreldrene, og ikke du og henne. Det rokker også ved maktbalansen i forholdet. Mer eller mindre er dette normalt. Det kan være at du får holde deg unna hennes prosjekter, og la henne få slippe til og styre, og så kan du heller være disponibel med kompetanse og ideer hvis hun har behov.

 🔝 Smarte mannen @Pliscin.

Personlighetstrekk er det vanskelig å gjøre noe med. Det må man bare lære seg å akseptere. Eksemplene du ramser opp er i det store bilde "småting" - sett fra mitt ståsted. Men det høres ut som en liten emosjonell ubalanse her.

Hun virker rett å slett smått usikker, og har som Pliscin nevner kanskje et behov for mer eierskap. Sannsynligvis har hun sett hva du har gjort i forhold til økt omsetning og andre ting. Du er nok en ganske oppegående person. Men dersom du ønsker mer bekreftelser og anerkjennelse for dette (noe jeg leser mellom linjene i innlegget ditt) - så går det i stikk motsatt retning av din partners behov. 

To motstridende poler der altså. Får du det du ber om. Går det på bekostning av hennes behov. Som igjen (etter mitt syn) skaper en enda mer skjev maktfordeling i forholdet. 

Et tips er å bare være en lyttende part. Ikke involver deg så mye - men dersom partneren din får nye innfall eller ideer. Gi hu rom og makt til å styre på som hun vil. Og ja; det er faktisk viktig å gå på tryne av og til. Det er slik man lærer. Så selv om du ser ting du ville gjort annerledes. Ikke "gå inn" - med mindre hun ber konkret om det. Men selv da; gå varsomt inn.

Kanskje gjør dine emosjonelle behov som har bygget seg opp over tid, at partneren din "lukker ørene" litt - selv om jeg også tror at hun lytter. For å ikke skape motpoler til de ulike behovene dere har. Om det var forståelig skrevet?

Slik jeg leser det. Er det ikke slik at hun "gjør noe feil" - slike ting du ramser opp er ganske vanlig i alle forhold. I stor eller mindre grad. Men dersom du merker at disse tingene går ut over hverdagen og barna. Da er det nok på tide med litt Familieterapi. Noe som alle kan ha godt nytte av til tider i ethvert forhold. 

Når der er sagt; vanskelig å være objektiv når man kun har en side av en sak. Men man kan lese mye "mellom linjene" i innlegget ditt. 

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

Gjest 22e39...541 skrev (21 timer siden):

Vet ikke helt hvordan man skal ordlegge seg her, men i essens..Så dreier det seg vel mest om at mine ord ikke betyr stort for samboer. Hvert fall slik jeg føler det.

Samboer er av typen dame som har blitt gosset med av foreldrene hele livet, hun har riktig nok flyttet ut fra da hun fylte 18, men det var ikke uten hjelp. Helt fra hun var 18 har hun fått økonomisk hjelp av foreldrene. Det var et opphold på rundt 1 år hvor hun klarte seg selv.  Men hun er nå 30.

Jeg og henne har vært i lag fra da hun var 20. Fikk barn i midten av tyveårene og har nå det meste på "stell" 

Hun får fortsatt økonomisk hjelp for å slitte å jobbe 100%. Så hun får kompensert mellomlegget.

Men uansett. Det jeg har tatt opp flere ganger er at jeg sier jeg ikke føler meg hørt.

Jeg får beskjed om å skjerpe meg, eller "nei nå bare tuller du" hvis jeg sier ting som hun ikke er enig i. 

Men det som plager meg mest, er det at hun aldri tar mine meninger i god tro. Hun må alltid høre hva mor og far sier først. Deres mening er alltid alfa omega. Eller hvis hun vil gjøre noe, uansett hva.. Og jeg virker overivrig støttende. Så dabber det helt av og hun får avsmak.

Feks hun har alltid villet starte butikk, men aner ikke hvor hun skal starte, hun har jobbet som butikksjef før så vet gangen i det daglige, men alt annet vet hun ikke noe om.  Jeg som jobber med å rådgi bedrifter både finansielt og hvordan de kan drifte bedriften sin vet jo alt.. Jeg kan alt om oppstart av selskap og hvordan å drifte fra A-Å    Og når jeg da blir litt ivrig og vil hjelpe til..( Jeg gir henne rom, jeg overkjører ikke ) med feks å forklare de vanlige stegene, så ville hun plutselig ikke lenger..  Hun gikk fra å skulle overtale meg at det var lurt, til at vi ikke kunne ha en samtale om det uten at hun sier " jada, ikke mas om det der"

En annen gang var da hun ville flytte til et nytt sted for å kunne bli gjeldsfrie, jeg var skeptisk. Men så tenkte jeg over det og ble med på tankegangen, begynte å se på finn og linket henne eiendommer som faktisk var drømmehus i følge henne.  Og faktisk innenfor rekkevidde av sted og økonomi.  Så dabbet det helt av.. Hun gikk fra å prate om dette hver dag som om hun trengte å overtale meg, til at når jeg begynte å diskutere og være med på det. Så var det ikke aktuelt lenger og ble skrotet

 

Slike hendelser er det ofte hver gang..Hun går i et modus hvor hun skal overbevise meg, også blir jeg med. ( Og ja, jeg har lært, når vi var tidlig i forholdet var det ting som møbler o.l   Så jeg så mønsteret allerede der, og begynte å endre meg hvordan jeg uttaler meg.  Nå føler jeg regelrett at jeg må manipulere henne dersom det er noe hun tar opp, som jeg også er helt enig i.. For det som skjer er at hvis jeg lar henne skulle overtale meg lenge nok, uten at jeg viser interesse, så ender det med at hun sier " hmm nei vet du hva..Jeg gjør det jeg! "  Også skal jeg da late som at jeg egentlig ikke er enig, men det går greit"  på en måte?  Hvis noen kan relatere seg her.

 

Jeg bare føler at det er så teit. Og at mine ord/meninger betyr at det hun vil er galt.

 

Nesten sånn at hun selv tror alt slikt egentlig er galt, også når hun innser at jeg også er med..Så er det ikke riktig valg likevel?  

 

off..jeg er bare sliten.  Hvis foreldrene dog slenger seg på også.. først DA ..ja da er det greit og man kan kjøre på.

Verste av alt er jo at jeg er rådgiver til familiebedriften til hennes foreldre.. De har økt omsetning med 4500% siden jeg kom på banen ( Ja det er sinnsyke tall det er snakk om ) Og foreldrene forguder meg, de sier at hun aldri må forlate meg osv osv osv bla bla bla..  Men det er liksom aldri nok for henne..  Og det er ikke de som sier det foran meg, det er hva de sier til henne, som hun da videreformidler til meg.

Så ja.. Jeg vet egentlig ikke mine arme råd lenger i en sånn situasjon.  Tar gjerne i mot råd og tips.

Ellers i hverdagen har vi det som alle andre A4 familier.. Vi triver i hverandre sitt selskap og er kjærlige med hverandre og barna.

Anonymous poster hash: 22e39...541

La meg gjette…… bortskjemt enebarn ?

[Nepa]

Gjest 22e39...541 skrev (21 timer siden):

Slike hendelser er det ofte hver gang..Hun går i et modus hvor hun skal overbevise meg, også blir jeg med.

Noe irriterende. Samtidig, hvis hun er avhengig av foreldrene økonomisk, er hun nesten nødt til å smiske med dem. Hvis dere giftet dere ville hun kanskje føle seg mer bundet til deg økonomisk. 

Som det er nå føler du at hun har en litt slitsom oppførsel, og ønsker nok ikke å gifte deg om en måned. 

Enkelte damer er jo motstandere av å gifte seg også, så jeg vet ikke hva som er saken. 

[Fustasjeopphengsforkobling]

Virker som Pliscin er inne på noe, men usikker på hvor sterkt eierskap du egentlig tar? Det kan være personlighetsrelatert som Pliscin er inne på (noe man ikke kan forandre), men jeg aner at det heller er stoltheten som kommer i veien. Det bør egentlig ikke være noe problem at du er støttende, og forteller hvordan ting fungerer og må gjøres for å realisere drømmen. Dette avhenger dog av hvordan du kommuniserer. Ingen liker å bli overkjørt med "hør nå her"-prat, men du skriver at du gir henne rom. Skulle du istedenfor ikke delt av din kompetanse og erfaring? Det gir ingen mening å la vær å dele av sin kunnskap til noen man ønsker å hjelpe og bryr seg om. Det ville blitt som om du gav blanke F i henne og hennes drømmer. Ettersom dette er hennes idêer, så virker det som om når suksessfulle du kommer på banen, så stritter stoltheten hennes imot. Damer lærer idag at de må være sterke, stå på egne ben, ha egne meninger, klare seg selv. Da kan det fort gå konflikt i å få hjelp av mannen. Hun har blitt dullet med hele livet skriver du. Hun er vant til å få det som hun vil. Det er et problem, og sannsynligvis prater hennes foreldre henne fremdeles etter munnen. Så selv om foreldrene hennes forguder deg, så hjelper det ikke hva du sier, så lenge hun er ikke er med på det, selv om du skulle ha 100 % rett. Da går det på stoltheten hennes, og hun setter seg på bakbena, istedenfor å innse at det kanskje ikke lar seg realisere akkurat slik hun så for seg. Det er hva jeg leser utav hva du skriver, og da hjelper det henne ikke at du også bare fortsetter å prate henne etter munnen. Jeg ville fortalt henne at du ønsker henne suksess og alt godt, og derfor vil du gi henne råd. Men at hun velger selv hva hun vil gjøre med rådene. Hun trenger ikke gjøre som du sier. Du vil stille opp for henne uansett om hun vil gjøre det sånn eller sånn. Hun vil da lære av sin egen erfaring, og kanskje innser hun etterhvert at rådene dine var verdt å lytte til. 

[afterall]

Jeg stiller med en litt alternativ hypotese: det hun liker er ideen om å starte butikk. Samme som hun liker ideen om å flytte. Ideer kan være forlokkende, helt til en skal begynne å realisere dem. Da faller de ned på jorden som overmodne epler og blir kjedelige og hverdagslige.