Gå til innhold
Trenger du råd om juss? Still spørsmål anonymt her ×

Golden og Antonsen tapte så det sang i Metoo-sak


KarvaBlad

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Gjest 3cbb9...2b8
Kron skrev (På 3.11.2022 den 11.38):

Saken var Lloyd mot arbeidsgiver, ikke Lloyd mot kvinnen. Det var altså arbeidsgiveren som tapte saken her, og ikke kvinnen. Det er en ganske essensiell distinksjon som du ikke ser ut til å være oppmerksom på.

Retten konkluderte at hennes versjon ikke var i nærheten av realistisk, så selv om hun ikke var direkte tapende part så ble hun ikke akkurat trodd som vitne..

Anonymous poster hash: 3cbb9...2b8

Lenke til kommentar
knutinh skrev (13 minutter siden):

Jeg kjenner ikke konteksten men … er fyren hakkende gal, eller?

-k

Jeg husker Burøe-meldingene godt da de ble offentliggjort, men vet ikke om disse to hadde noen historie. Tror derimot ikke AA kom med noen unnskyldning her, men så vidt jeg har lest og forstått har både den tidligere bar-drifteren og Ali mottatt unnskyldninger direkte fra AA før det ble mediakjent. 

Kan tyde på at han har et sinnemestringsproblem, som blir veldig vanskelig for han i fylla og at det er en som angrer eller i det minste skjønner han har gjort noe galt når han er ved sine fulle fem. Nå er jeg derimot inn i hobbypsykolog-land og det føler jeg det har vært nok av om AA de siste par ukene. 

Det skal også sies at jeg ikke forsvarer handlingene på noe plan, om noen skulle feiltolke dette slik. Jeg er ikke like rask å hogge hodet av folk grunnet en enkelt feil, særlig når man angrer i etterkant, men AA har etter hvert en god del dokumenterte hendelser på seg. Da er det etter hvert tydelig at han har et problem. 

Endret av Revie
Lenke til kommentar
Revie skrev (5 minutter siden):

Det skal også sies at jeg ikke forsvarer handlingene på noe plan, om noen skulle feiltolke dette slik. Jeg er ikke like rask å hogge hodet av folk grunnet en feil, særlig når man angrer i etterkant,

Bra.

Sitat

men AA har etter hvert en god del dokumenterte hendelser på seg. Da er det etter hvert tydelig at han har et problem. 

Noen har lyst til å dele ut termer.

Jeg heller til at «hvis den du er, det du gjør eller måten du framstår på skaper problemer for deg eller andre, så er det et problem». Det er selvsagt en slags tautologi, men kjernen er at når drikkinga, humoren, kvinnesynet, kjendisstatusen eller noe annet leder deg til å gjøre ting som sårer andre eller gjør at du mister venner så er det uansett rettferdiggjort å gjøre en jobb med seg selv.

Hvis jeg drikker 2 øl hver ettermiddag i kjellerstua, ser på discovery channel og så går og legger meg så har jeg ikke nødvendigvis et problem. Så lenge leveren holder. Hvis jeg daglig drikker to øl og så skjeller ut ungene etter noter så har jeg et problem. «Diagnosen» bør stilles ut fra hvilke problemer jeg skaper, ikke antall liter øl eller hvor høy på seg selv man er.

-k

Endret av knutinh
  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
knutinh skrev (5 timer siden):

Jeg kjenner ikke konteksten men … er fyren hakkende gal, eller?

-k

Jeg husker ikke konkret, men Burøe hadde vell angivelig seksuelt trakassert et flertall damer, på grensen (eller over grensen) til overgrep med antasting etc.

 

Edit:

Sitat fra AA him self;

I etterkant har Antonsen bedt om unnskyldning, og sagt at han hadde drukket alkohol da han sendte meldingene.

I Harald Eias podcast, «Sånn er du», kommenterte nylig Antonsen nå hendelsen - snart fire år etter det ble kjent.

- Jeg var grinete på ham uten å ha sagt fra på 15 år, jeg har jo kjent ham i mange, mange år. Jeg var grinete på ham, og så skjedde det noe forløsende, noe jeg så i avisa eller noe, og da var ambisjonen min å få ham til å slutte som komiker. «Han ødelegger yrket mitt. Jeg kan ikke ha en sånn fyr som driver med det samme som meg». Det var ambisjonen, jeg sier ikke at det var riktig, men jeg tror det var ambisjonen

Endret av mandodiao
  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Saken er både tragisk og pinlig.

Det som burde ha skjedd, er at denne kvinnen ble møtt på en helt annen måte av sin leder. Jeg ville ha sagt noe a la…

«Hør her, Trine-Lise, når du er på jobb er det mitt ansvar som din leder at du skal ha det bra. Likevel, dersom du opplever at noen gjør noe du synes er ugreit, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg at du først tar det med den det gjelder. Mennesker er ulik, mange menn tror helt oppriktig at kvinner liker å føle seg utvalgte og spesielle, men du og jeg vet bedre. Si gjerne noe a la ‘Jeg vet at du mener det hyggelig, men jeg synes det blir litt for mye eller nært, vi skal jo jobbe sammen, og da er det greit med litt avstand’. Da fremstår du som real, som snakker med dine kollegaer, fremfor å gå rett til leder.

Dersom ikke det hjelper, og kollegaen bare fortsetter, er det på tide å snakke med meg. Da er det fint om du skriver ned alt som er skjedd, og når det er skjedd, gjerne dokumenter. Da skal jeg snakke med den det gjelder, som må oppføre seg ordentlig, ytterste konsekvens er at de ikke kan jobbe her lengre.

På fritiden din, derimot, har ikke jeg noe ansvar for det som skjer med deg, selv om det er kollegaene herfra du er ute med. Da er det du selv som må ta ansvar. Som kvinne er min erfaring at blir jeg med en mann hjem, så havner jeg i den situasjonen du beskriver, med 99% sannsynlighet. Dermed blir det et valg, du må se om den situasjonen er noe du takler og vil ta sjansen på.»

Hadde Trine-Lise begynt å klynke at hun som jobber i utelivsbransjen er mer utsatt enn andre kvinner, ville jeg fortalt denne historien…

«Trude og Per jobber på en plass med sterkt vern av de ansatte, kvinner som menn. Det er ingen vernet bedrift, selv om man kan få det inntrykket. Trude opplever Per som nærgående, han oppsøker henne, forstyrrer henne, er nærgående fysisk. Trude sier fra så tydelig hun kan, at han ikke kan ta på henne, at hun behøver arbeidsro, at hun ikke har tid nå, etc, men Per bare fortsetter.

Trine går til leder, og møtes av stor sympati, sånn kan hun jo ikke ha det, sier leder. Men når leder snakker med Per, så sier han bare at det har aldri skjedd, og benekter alt Trude fortelller om, samtidig som han fortsetter adferden bak leders rygg. Leder har ikke annet valg enn å tilrettelegge som best han kan, ved å la de to jobbe lengst mulig vekk fra hverandre.

Tiden går, men Per kommer stadig med unnskyldninger for hvorfor han må snakke med eller oppsøke Trude. Plutselig en dag slutter Per brått med å oppføre seg plagsomt. Kanskje har det kommet flere varsler, kanskje er det andre ting som har skjedd, det vet jeg ikke. Man skulle tro at alt var bra?

Men i løpet av prosessen har Trude mistet mange av de spennende oppgavene hun tidligere hadde. Det var ikke forenlig med tiltretteleggingen, forklarte leder. Nå vet ikke jeg helt om jeg tror på akkurat det, men jeg tror at en god del ledere ikke strekker seg mer enn de absolutt må, stilt overfor kollegaer i konflikt.

Med andre ord, så ble dette i praksis et valg mellom pest og kolera; Takle en innpåsliten kollega helt alene, eller miste de oppgavene man liker best.

Slik jeg har forstått det på Trude, sett i etterkant, så ville hun aldri ha varslet i første omgang. Hun ville i stedet ha gjort hva som helst for å finne en annen løsning.»

Dersom Trine-Lise fortsatt ikke ga seg, med at hun var et offer, stilt overfor en fæl kollega, så hadde jeg sagt at hun velger selv hvordan hun vil se på saken, men at jeg ikke ønsker drama blant mine ansatte, og at jeg nok ikke kommer til å gi henne flere vakter, enn de hun allerede har.

Dette er den riktige måten mener jeg.

Så hvorfor skjedde ikke dette med denne kvinnen da hun kom til sin leder og klaget? Hvorfor fikk hun sporenstreks medhold i at hun var et offer og at fyren måtte sparkes?

Da jeg var ung og nokså ny i arbeidslivet, hadde jeg ved en anledning et engasjement i en bedrift med en mye eldre mann. Han skrøt meg opp i skyene, han genierklærte meg nærmest på daglig basis, han ga meg plenty av spennende oppgaver og så med beundring på hvor fantastisk jeg løste disse. Da engasjementet gikk ut, klarte han å stable på bena et nytt engasjement - spesielt tilpasset meg.

Jeg trodde jo det hele skyldtes at jeg virkelig var så smart…

Per i dag vet jeg bedre.

Enkelte menn som ikke lengre har sin egen karriere å fokusere på, prøver gjerne på disse tre tingene;

1. Omgi seg med unge og vakre kvinner

2. Være de unge og vakre kvinnene sin ‘helt’

3. Kvitte seg med konkurranse fra andre menn

Ut fra dette perspektivet må hendelsen da denne 24-åringen klaget på den urbane tømmerhogger-hunken, som ‘ikke ble unnfanget på vanlig vis, men som oppstod som resultat av en het aften mellom malt, humle, gjær og vann’ (å gid!) ha fortonet seg som rene kinderegget.

Ikke bare øynet man muligheten til å få den unge kvinnen til å fortsette, man kunne samtidig være hennes helt, som hjalp henne i møte med den fæle mannen, og i tillegg bli kvitt konkurransen.

Vinn - vinn - vinn.

Poenget mitt er at det er ikke alltid er #metoo som er den egentlige årsaken, eller at det er kvinner som benytter det mot menn, men i stedet at den også kan brukes som et middel - av menn mot menn.

Endret av Daisy 🌸
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Mennesker er sosiale skapninger. Og vi har kjønn. Når jobben er den arenaen mange av oss bruker en stor del av de våkne timene våre på så er det ikke så overraskende at folk finner partnere blant kolleger, kunder og leverandører - eller at de gjør framstøt ovenfor noen av de samme.

Når en halvgammel mann viser unormalt stor "jobb-interesse" for en 24 år gammel kvinne så kan det være et ønske om å komme i buksa på henne eller å bli et par. Men det kan vel også være andre årsaker? "Farsinstinkt"? En slags posering (se her, unge vakre damer liker mitt selskap). Kanskje det bare gir en god følelse at en ung pen dame kan le sammen med deg uten at det er noen større baktanke enn at man føler seg litt mer levende?

Jeg hadde tidlig en kvinnelig sjef som var dobbelt så gammel som meg. Som viste stor tålmodighet med alle mine feil og svakheter. Jeg trodde at dette bare var at hun var en people-person som var genuint interessert i at jeg skulle utvikle meg til noe "bra". Men kanskje dette var feil og jeg burde mistenke henne for baktanker?

Å bli med en kollega av det annet kjønn (eller hva enn kjønn man tenner på) på rommet er oppskriften på kluss. Mer så hvis en av partene har noe slags ansvar ovenfor den andre. Og den mest erfarne parten som nyter mest tillit har også størst ansvar for å ikke komme opp i en slik situasjon. Hvis man utvikler (eller er i ferd med å utvikle) følelser for kollegaen/sjefen/undersåtten sin så er det greit men man bør være temmelig ryddig.

Å flørte litt med en kollega ved kaffeautomaten fordi det gjør livet mer verdt å leve (forhåpentligvis for begge parter) er helt greit. Å skape uklarhet på julebordet eller konferanse-hotellet etter inntak av alkohol er problematisk.

 

Noen kolleger er "vanskelige". Jeg har møtt et par som jeg bare ikke gikk overens med - av ymse årsaker. Nå har jeg aldri opplevd kolleger som prøvde å komme i buksa mi (eller blitt beskyldt for å gjøre det mot andre), men når man ikke klarer en annen kollega og ikke klarer å fikse problemet på egen hånd så er det ikke opplagt for sjef/HR/... hvem som har mest ansvar. Hvis jeg ba sjefen min om å rydde opp i det at en kollega var så krevende at jeg ikke ville jobbe med henne, så forstår jeg at løsningen kan innebære at jeg mister noen av de oppgavene jeg setter mest pris på. Dvs så lenge det ikke fantes konkrete, uomtvistelige eksempler på at dette var ensidig pøbel-oppførsel av henne, så blir det fort ord imot ord, forståelse opp mot forståelse, og løsningen kan være at begge må kompromisse.

-k

Endret av knutinh
  • Liker 2
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Det må jeg si, knutinh, her kan jeg krysse av for enig på hvert eneste utsagn :) 

Mennesker er dyr, vi er del av naturen, vi er kjønnede - og det preges vi av, enten vi liker det eller ikke. Forsøker man å ignorere det, har man mange overraskelser i vente. Tar man høyde for det, kan man legge temmelig godt til rette for et godt liv og en god arbeidshverdag.

Jeg synes selv jeg bare ser mer og mer av det, alt fra omsorgsinstinkter, konkurranseinstinkter til coolidge effekten, m.m., er i spill rundt meg. Ikke minst lar jeg meg imponere av de som har vett og forstand nok til å utnytte disse kreftene til beste for alle.

Jeg forstod det slik at André Sveløkken Lloyd og den unge damen, hadde samme leder med personalansvar for begge. Nå er det mulig jeg har misforstått, og at han hadde, eller kom til å få, personalansvar for henne. I så fall er det helt klart hans ansvar at de to ikke en gang havnet i en slik situasjon, på tomannshånd hjemme hos en av de.

Og han bør uansett legge fra seg vanen med å ta på lårene til mennesker. Det er helt normal sosial kutyme å ikke gjøre sånt med mindre man er i en intim situasjon.

Det sagt, jeg har vel omtrent årlig, gjennom hele min tid som student eller arbeidstaker opplevd ting som er langt verre enn det denne dama beskriver. Det samme gjelder mange av de jeg kjenner, menn som kvinner.

Da er det provoserende å lese om at denne dama tilsynelatende forlater leiligheten triumferende; Jeg har blitt sååå metoo’et altså!

Ville ikke det mest sannsynlige scenarioet vært; Hei, jeg har opplevd noe skremmende, vondt og ubehagelig, kan jeg snakke med deg?

Men dette synes å være en trend nå om dagen, og kanskje særlig blant unge mennesker; at man oppsøker ubehagelige situasjoner og provoserer frem urett, slik at man kan innta en rolle som offer.

Ta bare den tråden om jenta som hadde laget discord-server for jenter. Med en gang kommer det noen som roper at hun diskriminerer. Ville dette skjedd for 20-30 år siden? Nei, som flere er inne på, den gang var det vanlig med kvinneforening og jentegrupper.

Jeg vet om unge kvinner som poster bilder av seg selv på sosiale medier, som får kommentarer fra fremmede menn, og som hevder seg seksuelt trakassert.

Så blir det foreslått at disse, som alle oss andre, blokkerer for ukjente mennesker, slik at de slipper dette. Men nei, hevder disse unge damene, det er deres rett å slippe uønsket seksuell oppmerksomhet, uansett hva de selv gjør.

Ikke bare det, men disse er tilsynelatende spesifikt ute etter menn over 40, for de mener at en mann over 40, som interesserer seg for kvinner i 20-årene, har pedofile tilbøyeligheter, og at det dermed er på sin plass å varsle familien og omgangskretsen hans. Det opplever selv at de er med på et edelt samfunnsoppdrag.

Vil vi ha det sånn?

Nei, sier jeg.

Det å innta offerrollen er skadelig både i de nære relasjoner og på samfunnsplan. Det gjør at mennesker blir lut lei syting over ting som ikke er et reelt problem. Og det igjen går ut over de som er reelle offere.

Det går ut over de som opplever reell seksuell trakassering og seksuelle overgrep.

Det går ut over de som opplever reell diskriminering.

Det går ut over de som opplever reell rasisme.

Det vil ikke jeg stå og se på at skjer!

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-CkrM7QVpfE
Gjest 3cbb9...2b8 skrev (På 22.11.2022 den 20.36):

Retten konkluderte at hennes versjon ikke var i nærheten av realistisk, så selv om hun ikke var direkte tapende part så ble hun ikke akkurat trodd som vitne..

Anonymous poster hash: 3cbb9...2b8

Ja, jeg er klar over det. Men det endrer ikke på hva jeg skrev. Hun var ikke part i saken.

Lenke til kommentar
  • 2 måneder senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...