Påkjenningen med når som helst miste jobb. Erfaringer

[Gjest ee0d5...2ba]

Hei. Har utdannelse og jobbet 20 år i en tjeneste innen sosialfaglig felt. Sa opp en trygg jobb for få år siden grunnet vold og drapstrusler. 

Har nå en fast jobb der jeg knapt bruker noen av min kompetanse. Det er litt ødeleggende for min CV. 

Så saken, jobben jeg har nå blir når som helst overflødig. Har allerede godtatt tvunget lønnsreduksjon (endringsoppsigelse). Sover dårlig om natten, mye uro og bekymring i meg, "gråter innvendig" og føler meg som elendig forelder. 

Ha være i jobb og i sosialt arbeid er viktig bit av min identitet.

Min situasjon er nok ikke unik, andre har sikkert hatt en periode i livet med usikker jobb, eller blitt overflødig. Husker at min far mistet jobb i min barndom, det var meget skambelagt og ødela ham mye. 

Søker selvsagt jobber i mitt felt, min kompetanse er litt snever. 

 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[Gjest ee0d5...2ba]

Jeg ønsker ikke å være klagende her. Merker det er tøft å bare vente på at det er min tur ut. Hver gang leder ringer meg eller det kommer et brev uten logo eller logo til arbeidsgiver frykter jeg det værste. Dette preger også arbeidsmiljøet noe. Det er uansett en jobb der ansatte blir lite verdsatt, men det gir inntekt og kollegaer er trivelige.

Saken er den tøffe venteperioden på når oppsigelse dukker opp. Hvordan ikke bli "nervevrak".

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[arne22]

Man bør vel bare på et vis stresse ned og ta tingene som de kommer, men hvordan gjør men nå det?

Hvis man kjenner noen som er arbeidsledig eller uføretrygdet, og som tidligere kanskje har sett litt ned på, så kan man jo bare vende litt om på det hele, og se litt opp til dem som en ressurs, noen man kan lære av, og si til seg selv at kan de klare det, så kan vel jeg klare det også. Det handler liksom litt om å lære litt "livskunst" og da er kanskje det hele ikke like skremende.

En annen mulighet det er jo å ha en del hobbyer og sosiale ting som man holder på med, slik at hvis man skulle miste jobben, så er det ikke en hel verden som stopper opp, det er bare en av de aktivitetene man holder på med som stanser opp.  

En annen side ved saken, det er jo at hvis man klarer å "stresse ned" så gjør man ofte en bedre jobb. Det kan kanskje også forbedre mulihgeten for å beholde jobben.

[Milhouse85]

Antar du har (som meg) jobbet med psykiatri/rus eller lignende. Da burde det ikke være en vanskelig sak å bytte jobb - da fagarbeidere innen dette feltet er svært ettertraktet. Er du mann i tillegg, kan du nærmes "velge" hvor du vil jobbe. 

Jeg har byttet jobb flere ganger, der jeg først startet som tilkallingshjelp/helgehjelp - og da en ledig stilling åpnet seg opp; var jeg gjerne den som var først påtenkt. Det er etter min erfaring også slik man får seg fast jobb i den bransjen. Først å fremst via kjente/kolleger - eller, ved at man starter som tilkallingshjelp. 

Dersom du kun søker på utlyste stillinger - kommer du ofte til kort... Ikke sjelden er slike stillinger også utlyst kun fordi man "må" - mens de ansvarlige, ofte allerede har bestemt seg (dessverre om man vil). Slik praksis er ganske typisk i kommunal helseomsorg, der trynefaktoren står ganske høyt i kurs. 

Det smarteste du gjør er noe så enkelt som å skrive et veldig kort og enkelt brev, møte opp på relevante avdelinger du syns er passende for deg. Be om å få et ord med avdelingsleder. Overlever brevet, smil og si hei.... og that's its. Så kommer telefonsamtalen kjappere enn du tror.  

Kanskje prøve noe helt nytt? Medleveturnus med litt lengre pendleavstand, men der du til gjengjeld kan jobbe flere dager om dagen. Dette har jeg personlig veldig god erfaring med. Så er det litt deilig å få litt avstand fra brukerne man jobber med. Noe som virker tryggere i forhold til risikoperspektivet. 

At det er en prosess å bytte jobb, er ganske naturlig. Ja, det er usikkert, ja - det går ut over lommeboka i en periode. Ja, det tar tid å bli integrert og "føle seg hjemme" på en ny plass. Det å bli akseptert, integrert og få innpass nok til å få brukt hele sin erfaring/utdannelse tar tid. Du må nesten gi det et sted mellom 6 til 12 måneder. Før du kommer i mål. Så inntil da er det bare å akseptere litt tøffe tider.... Men på en annen side; det å lete etter en ny arbeidshverdag, med nye utfordringer, kolleger og alt det medfølger. Er en spennende prosess som også kan utvikle deg som person. Her er det også mye positivt å se på. 

[Gjest ee0d5...2ba]

Takk for innspill. Er ikke psykolog. Bare bachleror innen arbeid barn og unge. Hadde mange svært tung opp til 25 år. Er ferdig m å jobbe m tunge kriminelle, hatt for stor sosial kostnad. Ha politibeskyttelse osv.

Jobben nå er grunnet at det er knyttet til konkurranse om en brukergruppe som nå er ganske borte. Nedbemanning har vært en runde og ny runde er på vei, men utsettes stadig. Som kollegaer sier, hvorfor ikke bare rive av plasteret nå.. 

Å møte opp m åpne søknader er jo en ide. Bare uvant da jeg er preget av å jobbe i det offentlige og det er nesten bare det offentlige min kompetanse har nytte. 

Medlever tar jeg jo når jeg må, men det blir utfordring angående små barn. 

Hører med at jeg har blitt mer usosial etter bytte av jobb. Jobben jeg har nå krever ingen utdannelse. Så jeg har trukket meg ut av sosial kontekst, både av skam for å ikke mestre forrige jobb og for å spare penger.

Er nok i litt identitetskrise, vil jo framstå som god pappa med jobb som har litt verdi. Jakter ikke, status og lønn... 

Jobben nå kan vare, alt fra 3 måneder til tre år. Som ledelsen sier, ingen er trygge vi vet ingenting om fremtiden, jobben er ikke trygg. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[Gjest ee0d5...2ba]

Jeg lever sterkt etter janteloven og fokus på å være god kollega.

Jobben min nå er mer likt renholder i oppgaver. Et dypt fall fra der jeg var før. Det jeg ble utsatt for i forrige jobb (fysisk vold på fritid fra bruker) var kritikkverdig mangelfullt fulgt opp. Det vet mine tidligere kollegaer. Det ble konkludert med fra sjef at man etter slik hendelse ikke vil være i stand til å jobbe med slike personer igjen. Fikk tilbud om jobb annet sted på vaskehjelp nivå, for å gjøre det hyggelig for brukere på det stedet. 

Ble vel litt for mye info nå. Innspillet om å lære å leve verdig liv uten jobb må jeg tenke på. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[Milhouse85]

Du fremstår rett å slett som usikker i måten du skriver på. Det er ingen ting som kommer av seg selv. Det kan være uvanlig å ha status som arbeidssøker etter å ha vært i jobb i mange år. Du tar sorgene litt på forskudd og fokuserer mer på problemer/utfordringer enn å være løsningsorientert. 

Som mann i et fag som er dominert av kvinner - er du allerede en meget ettertraktet kompetanse. Nå vet jeg ikke om du bor i en stor eller liten kommune. Det høres ut som du bor på en liten plass; der det ikke er så mange valg å ta fra? 

Det fremstår helt uten rasjonalitet at det skal være vanskelig for deg å få ny og relevant jobb. 

[Gjest ee0d5...2ba]

Milhouse85 skrev (13 minutter siden):

Det fremstår helt uten rasjonalitet at det skal være vanskelig for deg å få ny og relevant jobb. 

Prøver å søke, har søkt 10 jobber så langt. Det er selvsagt ikke mye... Utfordringen er nok at der jeg er nå er referansen på gulvvask og matlaging til brukere. Samt forhåpentligvis hyggelig kollega. Det holder lite til sosialfaglige jobber.

Avventer til når oppsigelsen kommer til å søke alt som er. Er også litt eldre og ikke så heldig med utseende. 

Vel, nok "pessimistisk utbrodering" 😊 

Tipper noen her har vært nede i kjelleren en periode grunnet jobb og så kommet seg opp. Vil være flott å høre hva man gjorde. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[Gaea]

Hva slags utdannelse har du, TS ? Jeg skjønner ikke helt om det er sosionom, vernepleier eller noe annet? Lettere å gi tips når jeg vet hva du er, og dermed hvilke muligheter som finnes 

[Gjest ee0d5...2ba]

Poster jo anonymt så, barnevernspedagog. Det er overskudd av utdannede der. Lite jobbmarked her jeg bor. Det er en meget begrenset utdannelse. Vold og trusler har nok ødelagt meg noe der. Pistol og kniv mot meg, fysisk vold osv. Er ferdig med det, å leve et liv man stadig må se Eg over skulderen på fritid, der også familien har vært utsatt. Vold og trusler har økt mye siste 10 år. En tendens i samfunnet. Jobbet med rus og kriminelle opp til 25 år. 

Barnevernspedagog åpner få dører andre steder. Men følger med. Er noe deltidsjobber. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[Gjest ee0d5...2ba]

Tråden ble litt utenfor her nå. Dem var mer ment for å bli inspirert av hvordan andre har kommet over en tøff periode.

Nåværende jobb gir jo inntekt, selv om den er meget lav. Det er en arbeidsplass som er litt ødeleggende over tid. Da ansatte ikke ses på som noen verdi for arbeidsgiver. Arbeidet er med mennesker, men det er ikke faglige krav, ikke krav om noen utdannelse. Derfor er det ansatt hvem som helst, det er billigst arbeidskraft for kommunen. 

Så min historie er jo at jeg med stort dilemma takket ja til å jobbe et sted som nå er nevnt i innhold. Slipper jo grov vold 😊

Så selvverdet faglig er en del knekt og referansene er jo også knekt, nye arbeidsgivere vil selvsagt lure om det er kapasitet igjen, hos en som har falt helt av den faglige stolen. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[Gaea]

barnevernsinstitusjoner som barnehjem og ungdomshjem

barnevernstjeneste

utekontakt/oppsøkende tjenester

barne- og ungdomspsykiatri

familievernkontor

miljøterapeut

skole og barnehage

forebyggende arbeid

rusomsorg

ulike tiltak for enslige mindreårige asylsøkere

Står det når jeg googler hvor en barnevernspedagog kan jobbe. (Se bort ufra rusomsorg, siden du allerede har prøvd og det funka dårlig)

[Gjest ee0d5...2ba]

Gaea skrev (17 minutter siden):

barnevernsinstitusjoner som barnehjem og ungdomshjem

barnevernstjeneste

utekontakt/oppsøkende tjenester

barne- og ungdomspsykiatri

familievernkontor

miljøterapeut

skole og barnehage

forebyggende arbeid

rusomsorg

ulike tiltak for enslige mindreårige asylsøkere

Står det når jeg googler hvor en barnevernspedagog kan jobbe. (Se bort ufra rusomsorg, siden du allerede har prøvd og det funka dårlig)

Barne og ungdomspsykiatri krever mer, også familievernkontor og rusomsorg. Det var en vel optimistisk liste. 

Gjennomsnitt ansattid i barnevern er tre år. Så 20 år er lenge. Å bo og jobbe samme sted med rusomsorg er noe som var lite lurt. Kan jobbe i feltet igjen, men å bli utsatt for vold på fritid, se pistol mot seg, personer som er villige til å brenne opp huset ditt (brente opp huset til annen familie på natten når de sov) gjør noe med enn. Er en grunn til høy turnover i barnevern. 

Jeg finner ut av jobber. Selv der jeg er nå har det søkt og blitt ansatt sterkt overkvslifiserte personer, så markedet er ganske mettet. Det utdannes for mange. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba

[OJ Doe]

Kanskje du kan vurdere å ta en helt annen jobb, i en helt annen brasje? Prøv å liste opp de generelle styrkene dine for deg selv, og se hvor det fører deg. Kundebehandler, inneselger, bibliotekar. Mange muligheter. Nøkkelen til alle er at du må ha hjelp til å komme over de psykiske utfordringene dine. Om du er kjekk eller ikke spiller ingen rolle. Ta vare på deg selv. Begynn med å vinne der du kan. Kosthold, trening, antrekk, hygiene, ha det ryddig hjemme, pusse opp litt. 

[Gjest ee0d5...2ba]

Avventer om det kommer erfaringer. Takker for innspill. Å bytte jobb krever oftest å omskolere seg med ny utdanning.

Er ikke lengre så mye ufaglærte jobber å ta. Jeg er i 50 åra, så det er nå jeg må tenke ekstra på dette. Har begynt på en master på fritiden, men det bygger på det jeg har jobbet med. 

Anonymous poster hash: ee0d5...2ba