Hvordan takle et liv i ensomhet?

[Uderzo]

4 OT innlegg er fjernet, "rasistiske" hunder har lite med tema å gjøre.
Dette innlegget skal ikke kommenteres. Tilbakemeldinger tas via de vanlige kanalene.

[arne22]

Brukbar løsning: Dra på bacpacker tur til Asia, Afrika, Syd Amerika, eller hvor som heldts langt vekke. Reise med båt, buss, eller tog og alt som går seint. Bo billigst mulig på vanderehjem. Komplett umulig å ikke bli kjent med en hel haug med folk, uansett hvor sær og spesiell man er. Jo mindre budsjett og trengere kår, desto flere opplevelser. Da bør man ikke ha med seg hund. Man får vel også ristet av seg litt norsk ensomhetskultur. Etterpå så behøver man bare litt fred og ro i Norge for å komme til hektene igjen.

Endret 17. september 2022 av arne22

[Gjest a2b24...4ee]

Jeg vil råde deg til å starte med å etablere gode vennskap. Venner gjør det mer sosial og mer lykkelig. Når du er tilfreds med livet, men ikke med tilværelsen, så kan du, med den lykken du har hentet og den positive energien, lett finne en mann. Lykkelige mennesker er attraktive. P

Anonymous poster hash: a2b24...4ee

[Mflj]

Jeg tror i hvert fall det finnes noen for deg, selv om det virker umulig. Ta vare på deg selv og lev ett så meningsfullt liv du kan.

Endret 18. september 2022 av Mflj

[nacario]

Gjest 7a239...5ef skrev (10 timer siden):

Har fått inntrykk av at det er flere single her inne, så tenkte kanskje noen hadde gode råd angående hvordan man takler å leve i ensomhet. Av ulike grunner er det umulig for meg å få en partner. Jeg har vært enslig i rundt 5 år, og det sies at man blir særere jo lenger man er alene og man slutter å savne en partner etter hvert, men det stemmer ikke for min del. Jeg dagdrømmer om det til stadig tid. Ofte gjør dette meg i dårlig humør når jeg innser at drømmene er uoppnåelige. Jeg sliter med å finne hobbyer, ta vare på meg selv og gjøre noe jeg liker daglig fordi alt kjennes meningsløst. Hører med til historien her at jeg er psykisk syk. Jeg ser bare ikke hva livet skal bli til når jeg forblir uten relasjoner til andre mennesker. Jeg har lite tro på meg selv, men har et håp om at jeg kanskje snart klarer en utdanning innen feltet jeg interesserer meg for. Gjennom jobben er jeg da sosial og kan hjelpe andre, noe som er givende for meg. Det er dog litt vanskelig når jeg sliter med å hjelpe meg selv. 

Jeg vil helst slutte å dagdrømme om kjærlighet og alt det vrøvlet der, men det er nesten som en tvangstanke, det kommer stadig tilbake. Prøver å fokusere på andre ting, være oppslukt i jobben når jeg er der, men det skjer ofte at jeg får spørsmål om jeg har møtt noen, om jeg har en spesiell person i sikte, om jeg ikke har tenkt å date igjen snart. Jeg er litt lei av det og får en klump i magen hver gang. Jeg svarer at jeg trives som singel, det stemmer jo ikke, men det er alternativet jeg har. 

Hvordan takler man dette? Det gjør depresjonen min verre. Aksept er noe jeg har hatt problemer med i alle de år, jeg trenger å akseptere at ting er som det er. Hvordan gjør man det? 

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

Hvorfor er det umulig for deg som du sier, og hva kan du gjøre med det?

Har ikke lest hva andre har skrevet, men for å elske og gi må en i mitt hode ha overskudd og elske seg selv. Er selv enslig siste halvår. Ja det er flott å ha en partner, men det vil også kreve. Den du er nå er helt sikkert mer enn bra nok for en partner, men for å bli kjent og skape det gode inntrykket må en gjerne gi den lille innsats som dessverre ofte fanges opp av motoart gjennom det ytre og god personlighet ved kontakt.

Jeg ville begynt med å trene og få en litt fit look, gjerne kombinasjon styrke og jogg (youtube har masse gode kanaler på dette) + mestre kostholdet. Karer en å finne sine fysiske aktiviterer og livsstil til å nå dette målet så kommer overskuddet og utstrålingen en motoart lettere vil falle for, i takt med egen selvsikkerhet. Hvis alt dette ikke er viktig for deg så kanskje du søker en som heller ikke bryr seg så mye om sånt og det er helt greit. 

Ellers er jeg helt enig med deg om at det ikke lett er å finne en arena hvor man enklere kan treffe en annen, for det er mange der ute som ville falt for deg. Når det øvrige er i boks får du prøve å eksponere deg litt, og ikke vær redd for avslag. En kamerat og meg feks har begynt å spørre damer ut på treningssenter hvis en merker god øyekontakt et par ganger, og so what om en får nei.

[Gjest 7a239...5ef]

nacario skrev (42 minutter siden):

Hvorfor er det umulig for deg som du sier, og hva kan du gjøre med det?

Har ikke lest hva andre har skrevet, men for å elske og gi må en i mitt hode ha overskudd og elske seg selv. Er selv enslig siste halvår. Ja det er flott å ha en partner, men det vil også kreve. Den du er nå er helt sikkert mer enn bra nok for en partner, men for å bli kjent og skape det gode inntrykket må en gjerne gi den lille innsats som dessverre ofte fanges opp av motoart gjennom det ytre og god personlighet ved kontakt.

Jeg ville begynt med å trene og få en litt fit look, gjerne kombinasjon styrke og jogg (youtube har masse gode kanaler på dette) + mestre kostholdet. Karer en å finne sine fysiske aktiviterer og livsstil til å nå dette målet så kommer overskuddet og utstrålingen en motoart lettere vil falle for, i takt med egen selvsikkerhet. Hvis alt dette ikke er viktig for deg så kanskje du søker en som heller ikke bryr seg så mye om sånt og det er helt greit. 

Ellers er jeg helt enig med deg om at det ikke lett er å finne en arena hvor man enklere kan treffe en annen, for det er mange der ute som ville falt for deg. Når det øvrige er i boks får du prøve å eksponere deg litt, og ikke vær redd for avslag. En kamerat og meg feks har begynt å spørre damer ut på treningssenter hvis en merker god øyekontakt et par ganger, og so what om en får nei.

Ønsker ikke å utdype det her i fare for å bli gjenkjent. Det aller meste er galt. Skal jeg få en partner må jeg totalforandre utseende (kirurgi og hard trening) og personlighet. Jeg har prøvd å endre personligheten min i mange år, men jeg får det ikke til. Jeg er som jeg er og akkurat den biten har jeg akseptert. Å trene hard styrketrening daglig for å bli litt bra nok for en mann, fikser jeg ikke. Jeg liker å være aktiv men å pumpe rumpa daglig på gymmet er ikke den typen aktivitet jeg liker. Jeg kan ikke endre bredde på skuldre, høyde, størrelse på føtter og den typen ting med trening. Plastisk kirurgi blir sett ned på. 

Noen ting kan jeg ikke forandre og er utenfor min kontroll. Jeg hjemsøkes mye av fortiden, har stor bagasje og sikkert 50 røde flagg. Med andre ord er ikke et liv med kjæreste noe for meg. Jeg søker ingen, jeg søker det å være tilfreds med å være alene. 

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Gjest 7a239...5ef]

Gjest a2b24...4ee skrev (2 timer siden):

Jeg vil råde deg til å starte med å etablere gode vennskap. Venner gjør det mer sosial og mer lykkelig. Når du er tilfreds med livet, men ikke med tilværelsen, så kan du, med den lykken du har hentet og den positive energien, lett finne en mann. Lykkelige mennesker er attraktive. P

Anonymous poster hash: a2b24...4ee

Fikser ikke å ha venner. Har blitt dolket i ryggen av hver eneste venn jeg har hatt er i livet. Har et par relasjoner til noen via internett, men vi har aldri møttes og kommer aldri til å gjøre det heller. Nettvenner hjelper litt på ensomheten heldigvis og jeg er tilfreds med den type kontakt. 😊

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Gjest 7a239...5ef]

arne22 skrev (8 timer siden):

Brukbar løsning: Dra på bacpacker tur til Asia, Afrika, Syd Amerika, eller hvor som heldts langt vekke. Reise med båt, buss, eller tog og alt som går seint. Bo billigst mulig på vanderehjem. Komplett umulig å ikke bli kjent med en hel haug med folk, uansett hvor sær og spesiell man er. Jo mindre budsjett og trengere kår, desto flere opplevelser. Da bør man ikke ha med seg hund. Man får vel også ristet av seg litt norsk ensomhetskultur. Etterpå så behøver man bare litt fred og ro i Norge for å komme til hektene igjen.

Det tør jeg ikke alene. Er lite sosial. Vil gjerne reise verden rundt, men ikke alene og på lavbudsjett. Har god økonomi da, så kunne reist alene. Men jeg tør knapt prate med nye mennesker, så... 

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Flin]

Har du vurdert å søke råd og samtaler med profesjonelle? Du spør om hvordan man kan takle et liv alene, men ingen av forslagene ser ut til å passe. Det er ingen magisk oppskrift på lykke, singel eller i parforhold. Min erfaring er at lykke kommer fra en selv og at man må løse de problemer man eventuelt selv har, akkurat der finnes det hjelp å få. 

En ting å vurdere i alle fall. 

[Gjest 7a239...5ef]

Flin skrev (1 minutt siden):

Har du vurdert å søke råd og samtaler med profesjonelle? Du spør om hvordan man kan takle et liv alene, men ingen av forslagene ser ut til å passe. Det er ingen magisk oppskrift på lykke, singel eller i parforhold. Min erfaring er at lykke kommer fra en selv og at man må løse de problemer man eventuelt selv har, akkurat der finnes det hjelp å få. 

En ting å vurdere i alle fall. 

Går i terapi, gjort det hele mitt unge og voksne liv. Psykologen er innforstått med at jeg ikke ønsker relasjoner og vi har fokus på andre ting. 

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Gjest 7a239...5ef]

Flin skrev (19 minutter siden):

Har du vurdert å søke råd og samtaler med profesjonelle? Du spør om hvordan man kan takle et liv alene, men ingen av forslagene ser ut til å passe. Det er ingen magisk oppskrift på lykke, singel eller i parforhold. Min erfaring er at lykke kommer fra en selv og at man må løse de problemer man eventuelt selv har, akkurat der finnes det hjelp å få. 

En ting å vurdere i alle fall. 

Forslaget om hund passer muligens. Har tenkt lenge på det, og har innsett det kanskje vil hjelpe mye, så vurderer det sterkt nå. 😊

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Sentinelle]

Gjest 7a239...5ef skrev (14 timer siden):

Hvordan takler man dette? Det gjør depresjonen min verre. Aksept er noe jeg har hatt problemer med i alle de år, jeg trenger å akseptere at ting er som det er. Hvordan gjør man det? 

Ved å gi slipp på forventningene om at man ha venner/kjæreste for å være et godt menneske, eller for å være lykkelig.

[Sentinelle]

Jeg vil si det første steget til aksept er å bli nøytral til hvorvidt man har venner/kjæreste eller ikke. Det er greit om man har det og det er greit om man ikke har det. Dette er et ganske fint sted å være. Deretter, hvis den ikke blir blokkert, oppstår det kanskje en villighet til å skape relasjoner. Denne villigheten kan komme og gå, og er ikke noe man trenger å tvinge frem.

[Theo343]

I tillegg til forslaget om hun så er det mulighet å dra innom en stall å se om man liker seg rundt hester. Man kan melde seg på ridekurs og når man blir kjent med hestene kan man spørr om man kan "ha en hest på fór". Det betyr dagelig stell og den slags men du bestmmer hvor lenge. Kontakt med dyr er alltid bra når man sliter med andre relasjoner.

[Gjest 7a239...5ef]

Sentinelle skrev (1 time siden):

Ved å gi slipp på forventningene om at man ha venner/kjæreste for å være et godt menneske, eller for å være lykkelig.

 

Sentinelle skrev (49 minutter siden):

Jeg vil si det første steget til aksept er å bli nøytral til hvorvidt man har venner/kjæreste eller ikke. Det er greit om man har det og det er greit om man ikke har det. Dette er et ganske fint sted å være. Deretter, hvis den ikke blir blokkert, oppstår det kanskje en villighet til å skape relasjoner. Denne villigheten kan komme og gå, og er ikke noe man trenger å tvinge frem.

Å gi slipp på de forventningene ville nok vært det beste. Det føles bare så umulig og vanskelig, samtidig vet jeg at jeg må ta tiden til hjelp og at om 5 år fra nå kan det godt hende lengselen ikke er det samme. Om jeg i tillegg får et kjæledyr så blir nok savnet mindre. Jeg har vært villig til å skape relasjoner tidligere, men jeg brenner meg hver eneste gang, og jeg orker ikke mer av det. Lysten til å bli bedre kjent med noen, få kjæreste og lignende kan blomstre i perioder hvor jeg har det ganske bra, men jeg er rask til å sette grenser og minne meg selv på hvor ille det kan gå og at det ikke er verdt det, som da lett sender meg tilbake til dypet. 

Er ikke enkelt det her, og jeg innser at spørsmålet om hvordan man kan takle et liv i ensomhet faktisk er ganske dumt. Det vil for alltid være vanskelig å takle. Jeg er ikke uten etter medlidenhet eller at noen skal syns synd i meg, jeg er bare ute etter svar, jeg søker på egenhånd men finner det ikke. Går meg litt vill på en måte. I dag har jeg en ganske bra dag og tenker at jeg klarer meg bra alene og jeg har ikke behov for andre, jeg skulle ønske jeg følte det slik hver dag. 

Theo343 (takk for meg) skrev (34 minutter siden):

I tillegg til forslaget om hun så er det mulighet å dra innom en stall å se om man liker seg rundt hester. Man kan melde seg på ridekurs og når man blir kjent med hestene kan man spørr om man kan "ha en hest på fór". Det betyr dagelig stell og den slags men du bestmmer hvor lenge. Kontakt med dyr er alltid bra når man sliter med andre relasjoner.

Hester har jeg aldri vært særlig begeistret for, men forslaget ditt er bra. Det blir nok til at jeg skaffer meg hund eller katt. Har faktisk vurdert papegøye også, for de blir jo mange mange år og da har jeg en "partner" livet ut. Men de bråker litt for mye, så litt usikker på det, hehe.  

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Gjest 7a239...5ef]

Mflj skrev (6 timer siden):

Jeg tror i hvert fall det finnes noen for deg, selv om det virker umulig. Ta vare på deg selv og lev ett så meningsfullt liv du kan.

Jeg leste innlegget ditt før du redigerte det. Det var fint skrevet, men jeg er dessverre ikke religiøs. Jeg prøver, takk.  

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

[Sentinelle]

Gjest 7a239...5ef skrev (4 timer siden):

Å gi slipp på de forventningene ville nok vært det beste. Det føles bare så umulig og vanskelig, samtidig vet jeg at jeg må ta tiden til hjelp og at om 5 år fra nå kan det godt hende lengselen ikke er det samme. Om jeg i tillegg får et kjæledyr så blir nok savnet mindre. Jeg har vært villig til å skape relasjoner tidligere, men jeg brenner meg hver eneste gang, og jeg orker ikke mer av det. Lysten til å bli bedre kjent med noen, få kjæreste og lignende kan blomstre i perioder hvor jeg har det ganske bra, men jeg er rask til å sette grenser og minne meg selv på hvor ille det kan gå og at det ikke er verdt det, som da lett sender meg tilbake til dypet. 

Er ikke enkelt det her, og jeg innser at spørsmålet om hvordan man kan takle et liv i ensomhet faktisk er ganske dumt. Det vil for alltid være vanskelig å takle. Jeg er ikke uten etter medlidenhet eller at noen skal syns synd i meg, jeg er bare ute etter svar, jeg søker på egenhånd men finner det ikke. Går meg litt vill på en måte. I dag har jeg en ganske bra dag og tenker at jeg klarer meg bra alene og jeg har ikke behov for andre, jeg skulle ønske jeg følte det slik hver dag. 

Hvis lengsel kommer opp, tillat deg selv å føle det fullt ut. Lengt av hele ditt hjerte. Da endrer det karakter og løper gjerne fort ut, framfor å hale ut i lang tid (noe det fort gjør når vi prøver å skyve det bort). Kan anbefale Jeff Fosters meditasjoner til dette formålet. F.eks.:

Deep Rest Meditation: For Emotional and Physical Pain or Discomfort (28 mins) - Jeff Foster - YouTube

Kjæledyr høres også ut som en god ide.

[AlpakkaMafakka]

Gjest 7a239...5ef skrev (På 17.9.2022 den 22.38):

Har fått inntrykk av at det er flere single her inne, så tenkte kanskje noen hadde gode råd angående hvordan man takler å leve i ensomhet. Av ulike grunner er det umulig for meg å få en partner. Jeg har vært enslig i rundt 5 år, og det sies at man blir særere jo lenger man er alene og man slutter å savne en partner etter hvert, men det stemmer ikke for min del. Jeg dagdrømmer om det til stadig tid. Ofte gjør dette meg i dårlig humør når jeg innser at drømmene er uoppnåelige. Jeg sliter med å finne hobbyer, ta vare på meg selv og gjøre noe jeg liker daglig fordi alt kjennes meningsløst. Hører med til historien her at jeg er psykisk syk. Jeg ser bare ikke hva livet skal bli til når jeg forblir uten relasjoner til andre mennesker. Jeg har lite tro på meg selv, men har et håp om at jeg kanskje snart klarer en utdanning innen feltet jeg interesserer meg for. Gjennom jobben er jeg da sosial og kan hjelpe andre, noe som er givende for meg. Det er dog litt vanskelig når jeg sliter med å hjelpe meg selv. 

Jeg vil helst slutte å dagdrømme om kjærlighet og alt det vrøvlet der, men det er nesten som en tvangstanke, det kommer stadig tilbake. Prøver å fokusere på andre ting, være oppslukt i jobben når jeg er der, men det skjer ofte at jeg får spørsmål om jeg har møtt noen, om jeg har en spesiell person i sikte, om jeg ikke har tenkt å date igjen snart. Jeg er litt lei av det og får en klump i magen hver gang. Jeg svarer at jeg trives som singel, det stemmer jo ikke, men det er alternativet jeg har. 

Hvordan takler man dette? Det gjør depresjonen min verre. Aksept er noe jeg har hatt problemer med i alle de år, jeg trenger å akseptere at ting er som det er. Hvordan gjør man det? 

Anonymous poster hash: 7a239...5ef

Går du i terapi? Jeg tror det ville vært godt for deg. Ikke nødvendigvis fordi du er mentalt ustabil eller noe, men det er lett å gå seg vill i egne tanker og angst når man ikke vet hvordan man skal komme seg ut av det. Dette kan også føre til vansker med å sosialisere seg med de riktige folkene som du kunne vært interessert i å innlede dypere forhold til. Folk plukker lett opp usikkherhet og slikt, så mitt eneste råd ville nok vært at du må lære deg å bli selvsikker. Terapi kan funke bra til sånt.

[Påkrevdnavn]

Gjest 7a239...5ef skrev (På 18.9.2022 den 0.29):

Jeg trenger å finne ut hvordan jeg kan leve, velfungerende, uten en partner og uten en dypere relasjon. Det er vanskelig, det har jeg ingen problemer med å innrømme. Jeg skulle ønske ting var annerledes, men det er som det er

Som RuPaul sier, how you gonna love somebody else, if you cant love yourself? 

Jeg tenker at en tur til fastlege for å få henvisning til terapaut/psykolog bør være første steg på veien. Evnt, om du jobber bra og har litt penger til overs, finne noen privat du kan gå å snakke med. Husk at det er kjemi der også, og at man ofte må prøve ett par stykker før man finner noen som fungerer for deg. 

Det er ingen mann der ute som kan "fikse" deg og gjøre deg 100% lykkelig. Jeg håper at du klarer å få orden på egen mentalhelse, deretter finne deg en hobby og ett par venner, og så re-evaluere derifra. 

At du er singel og ensom akkurat nå betyr ikke at du må være det for resten av livet, men din egen helse, da også den mentale er ditt ansvar å sørge for at er på plass. 

Tenker på deg, og håper at du klarer å finne din egen verdi. 

[Gjest 7a239...5ef]

AvgAug skrev (2 timer siden):

Går du i terapi? Jeg tror det ville vært godt for deg. Ikke nødvendigvis fordi du er mentalt ustabil eller noe, men det er lett å gå seg vill i egne tanker og angst når man ikke vet hvordan man skal komme seg ut av det. Dette kan også føre til vansker med å sosialisere seg med de riktige folkene som du kunne vært interessert i å innlede dypere forhold til. Folk plukker lett opp usikkherhet og slikt, så mitt eneste råd ville nok vært at du må lære deg å bli selvsikker. Terapi kan funke bra til sånt.

 

Påkrevdnavn skrev (31 minutter siden):

Som RuPaul sier, how you gonna love somebody else, if you cant love yourself? 

Jeg tenker at en tur til fastlege for å få henvisning til terapaut/psykolog bør være første steg på veien. Evnt, om du jobber bra og har litt penger til overs, finne noen privat du kan gå å snakke med. Husk at det er kjemi der også, og at man ofte må prøve ett par stykker før man finner noen som fungerer for deg. 

Det er ingen mann der ute som kan "fikse" deg og gjøre deg 100% lykkelig. Jeg håper at du klarer å få orden på egen mentalhelse, deretter finne deg en hobby og ett par venner, og så re-evaluere derifra. 

At du er singel og ensom akkurat nå betyr ikke at du må være det for resten av livet, men din egen helse, da også den mentale er ditt ansvar å sørge for at er på plass. 

Tenker på deg, og håper at du klarer å finne din egen verdi. 

Jeg går i terapi og har gjort det i mange år. Jeg vet ingen mann kan fikse meg eller gjøre meg lykkelig, men jeg vet også at ingen vil "deale" med problemene jeg har, som jeg trolig vil ha livet ut. Elske meg selv skjer ikke. Med andre ord er et forhold utelukket.

Hobby og jobb har jeg, så dagene går. Jeg tror en hund kan "fikse" ganske mye. Turkamerat, glede og et levende vesen å bry meg om. 😊 Takk. Om en mod ser dette så kan tråden bare stenges. Er veldig gira på å skaffe meg bikkje nå og tror ikke jeg får så mye mer ut av denne tråden. Takker for alle svarene! 

Anonymous poster hash: 7a239...5ef