Sliter med selvbebreidelse

[Gjest a21bf...ca1]

Behøver noen perspektiver på dette. Sliter mye med at jeg bebreider meg selv for ting jeg tenker at jeg burde ha gjort eller kanskje ikke har gjort bra nok. Så går jeg inn i en slags dialog med meg selv om for og imot og det blir en slags indre kamp om "hvem" som har "rett" eller er mest sannsynlig at har rett som er ganske slitsomt og opptar mye fokus, men ikke minst virker så bortkastet.

Her er noen typiske eksempler:

Venn spør om å finne på noe, jeg kjenner meg ikke i form/har ikke lyst og avslår, så bebreider jeg meg selv etterpå nærmest krangler med meg selv om det var berettiget. Jeg burde prioritert dette mer enn andre ting f.eks. Noen ganger så antar jeg at jeg kommer til å bebreide meg selv etterpå så jeg blir med på ting jeg egentlig ikke er så hypp på bare for å slippe kampen med å avslå. Dette gjelder ikke kun en person men generelt i når folk foreslår ting å finne på eller jeg har planlagt noe men så dukker det opp noe annet, også blir jeg usikker.

Jeg vasker noe, f.eks. badet og når jeg vasker finner jeg stadig nye steder jeg jo kan vaske, så oppgaven på et vis blir mer og mer omfattende. Så tenker jeg at jeg burde vaske der, f.eks. bak dusjkabinettet når jeg først er i gang, men da blir jo tidsskjemaet mitt sprekke også kan jeg ende opp med å bebreide meg selv etterpå for at jeg ikke vasket bedre.

Jeg holder på med noe, f.eks. montere et møbel så blir kanskje ikke et bein eller noe helt rett: Det ble greit nok, fungerer greit, og ingen ville ha lagt merke til det om de ikke hadde gått inn for det, men jeg tenker at det kunne vært bedre også sliter jeg hele tiden mens jeg holder på med tanker om at jeg burde gjort det bedre. Jeg kunne vært mer nøyaktig, jeg kunne brukt lim i sammenføyningene for at det skulle blitt mindre slarkete osv. Dette er noe som ødelegger mye av gleden med å holde på med noe, det blir liksom til en indre kamp om når det er bra nok og når jeg er blitt ferdig.

Noen som kjenner seg igjen eller har vært borti noe lignende? Hvordan kan jeg tilnærme meg dette da det er ganske slitsomt? Hvorfor er jeg så uenig med meg selv?

Anonymous poster hash: a21bf...ca1

[Gjest 270e5...028]

Kjenner meg godt igjen.  Selv bunner det blant annet i at jeg prioriterer andre og deres oppfatning av meg selv - over meg selv. 

Du er ikke alene med dette. Selv øver jeg på å gjøre ting som er bra for meg, og ikke ha dårlig samvittighet ovenfor andre.  Prioriterer å henge med folk som vil meg vel og som snakker meg opp.  

Deler av det du beskriver høres ut som perfeksjonisme, det er viktig å akseptere hva som er godt nok, så det ikke utvikler seg til handlingsmønster preget av tvanstanker. 

Andre ting som går hånd i hånd med mental uhelse er skam, skyld og bekymring.  Lytt til deg selv, ikke kast bort tid på "hvorfor" spørsmålene.  Tør å kjenne på ubehagelige følelser og spør deg selv om de er nyttige.  

 

Anonymous poster hash: 270e5...028

[Gjest 270e5...028]

Vil også legge til at du kan observere andre og se om de har skeive møbler osv.  Stort sett vil du finne skavanker hos andre som du ikke tenker på, men som du selv opplever som katastrofale når du selv har dem. 

Anonymous poster hash: 270e5...028

[Gaea]

Gjest a21bf...ca1 skrev (9 timer siden):

det blir en slags indre kamp om "hvem" som har "rett" eller er mest sannsynlig at har rett som er ganske slitsomt og opptar mye fokus, men ikke minst virker så bortkastet

Nettopp! Det er ER veldig bortkastet, fordi de aller fleste av oss er veldig egoister og bryr seg mest oss selv. Så alt det du bruker er krefter på å perfeksjonere er det nok ikke så mange som legger merke til. Folk har nok med seg selv. Vend blikket utover, i stedet for innover.

Selvbearbeidelse har ikke så mye konstruktiv verdi, i hvertfall ikke om det utvikler seg til grubling, så da ville jeg ikke brukt så mye energi på det. 

Per Fugelli har noen kloke ord, blant annet om "Godt nok"-holdningen: 

 

 

[Sentinelle]

Det er lov å gjøre feil. Omfavn smerten over å ha gjort en feil. Da blir du frigjort fra det.