Bryr dere evig single menn dere om samfunnet?

[knutinh]

Outlier616 skrev (42 minutter siden):

Et større problem for samfunnet rent økonomisk er det at fertilitetsraten daler totalt sett.

Iflg ssb så tjener vi på å være færrest mulig. Siden vi lever på oppsparte midler så vil en fødsel eller innflytter i snitt gi mindre kakestykker.

De eneste som er «lønnsomme» er menn på 40 og svensker som flytter hit som 23-åring og flytter tilbake når de er 67.

Jeg greier ikke å tenke slik. Når jeg blir gammel og dement så trenger jeg en ung person til å hjelpe meg. Hvis vi ikke lager barn så blir det dårlig med slike personer, og jeg tror ikke at vi skal drive et samfunn utelukkende basert på importert arbeidskraft.

 

»flaskehalsen» for å få barn er kvinner. En kvinne kan få 0, 1, 2 eller 3 barn. I noen tilfeller kan kvinner få 10 barn, men det vil neppe bli veldig utbredt i dag, og det innebærer en stor belastning for de fleste. Det betyr at når noen kvinner ikke kan eller vil få barn, så er det et «press» på de gjenværende om å oppfylle kvoten sin - hvis man ønsker en reproduksjonsrate på 2.

For menn er det ikke slik. En mann kan fint få 1000 barn. Bare se på avlsokser i landbruket. Man kan kanskje argumentere for at det et bra genetisk om utvelgelsen av menn er brutal, slik at bare «vinnerne» får avkom (det er nok dårlig for genetisk variasjon/innavl dog).
 

Spørsmålet (for å komme tilbake til trådens tema) er hvordan vi skal innrette oss hvis de kvinnene som ønsker barn får barn, velger seg de mennene/genene de foretrekker, mange menn faller utenfor, og samfunnet trekker skatt fra alle for så å gi store utbetalinger til barneforeldre. Hvor lenge (og i hvor stor grad) vil de barnløse godta å forsørge barn som ikke er deres? Historisk sett var dette gjerne ordninger for å hjelpe kvinner som «havnet i uløkka» fra desperat fattigdom. Eller omfordeling i et homogent samfunn hvor de fleste både gir og får, i forskjellige faser av livet.

Samuel P Huntington pekte på unge, ugifte menn som en faktor i at krig startes. 22-åringer presser lederene sine til å gå til krig, men når de får seg kone, barn og huslån så tøyler det effektivt testosteronet, og de har noe å tape. Hvordan dette evt lar seg overføre fra tradisjonelle kulturer til liberale samfunn, og fra 20-åringer til 50-åringer vet jeg ikke. «Eierskapet» til barn er veldig sterkt. Men jeg tror at man kan etablere lignende bånd til venner, foreninger, naturen, dyr, jobben, religion eller noe annet du brenner for. 

-k

Endret 21. juli 2022 av knutinh

[Gavekort]

knutinh skrev (1 time siden):

Iflg ssb så tjener vi på å være færrest mulig. Siden vi lever på oppsparte midler så vil en fødsel eller innflytter i snitt gi mindre kakestykker.

Det balanseres også ut av automatisering.

[herzeleid]

knutinh skrev (På 21.7.2022 den 8.12):

Iflg ssb så tjener vi på å være færrest mulig. Siden vi lever på oppsparte midler så vil en fødsel eller innflytter i snitt gi mindre kakestykker.

De eneste som er «lønnsomme» er menn på 40 og svensker som flytter hit som 23-åring og flytter tilbake når de er 67.

Jeg greier ikke å tenke slik. Når jeg blir gammel og dement så trenger jeg en ung person til å hjelpe meg. Hvis vi ikke lager barn så blir det dårlig med slike personer, og jeg tror ikke at vi skal drive et samfunn utelukkende basert på importert arbeidskraft.

 

»flaskehalsen» for å få barn er kvinner. En kvinne kan få 0, 1, 2 eller 3 barn. I noen tilfeller kan kvinner få 10 barn, men det vil neppe bli veldig utbredt i dag, og det innebærer en stor belastning for de fleste. Det betyr at når noen kvinner ikke kan eller vil få barn, så er det et «press» på de gjenværende om å oppfylle kvoten sin - hvis man ønsker en reproduksjonsrate på 2.

For menn er det ikke slik. En mann kan fint få 1000 barn. Bare se på avlsokser i landbruket. Man kan kanskje argumentere for at det et bra genetisk om utvelgelsen av menn er brutal, slik at bare «vinnerne» får avkom (det er nok dårlig for genetisk variasjon/innavl dog).
 

Spørsmålet (for å komme tilbake til trådens tema) er hvordan vi skal innrette oss hvis de kvinnene som ønsker barn får barn, velger seg de mennene/genene de foretrekker, mange menn faller utenfor, og samfunnet trekker skatt fra alle for så å gi store utbetalinger til barneforeldre. Hvor lenge (og i hvor stor grad) vil de barnløse godta å forsørge barn som ikke er deres? Historisk sett var dette gjerne ordninger for å hjelpe kvinner som «havnet i uløkka» fra desperat fattigdom. Eller omfordeling i et homogent samfunn hvor de fleste både gir og får, i forskjellige faser av livet.

Samuel P Huntington pekte på unge, ugifte menn som en faktor i at krig startes. 22-åringer presser lederene sine til å gå til krig, men når de får seg kone, barn og huslån så tøyler det effektivt testosteronet, og de har noe å tape. Hvordan dette evt lar seg overføre fra tradisjonelle kulturer til liberale samfunn, og fra 20-åringer til 50-åringer vet jeg ikke. «Eierskapet» til barn er veldig sterkt. Men jeg tror at man kan etablere lignende bånd til venner, foreninger, naturen, dyr, jobben, religion eller noe annet du brenner for. 

-k

Jeg er ganske spent på det samme. For mange er overføringen fra menn til kvinner og barn også en overføring til en selv siden ens nærmeste gjerne er kvinner og barn, men når dette blir tilfelle for færre er jeg spent på hvor stor viljen til en slik ressursoverføring vil være og hvilke politiske grupperinger som vil vokse frem.

Samtidig hadde det vært interessant å se regnskapet til menn som velges bort. Gitt at kvinner generelt foretrekker ressurssterke menn kan det jo tenkes at vi strengt tatt ikke har noen netto ressursoverføring fra menn som velges bort, da dette i større grad virker å være "lavstatus" menn, som kanskje betaler mindre inn og tar mer ut. 

[thatguy83]

jacobandersen skrev (På 17.7.2022 den 1.08):

Dette er noe jeg har tenkt på. Etterhvert som årene har gått og jeg har funnet ut at jeg med all sannsynlighet kommer til å forbli alene og barnløs. Så har jeg også følt på en følelse av at jeg egentlig ikke bryr meg om samfunnet, befolkningen i Norge eller i resten av verden. Det betyr selvsagt ikke at jeg i praksis oppfører meg annerldes enn tidligere, fordi det tjener meg selv å oppføre meg bra, men at jeg i hemmelighet alltid gjør det som tjener meg selv.

Seriemonogami og det nye samfunnet (med alle dets karakteristikker) har ført til at flere menn enn før ikke lenger får barn og er evig single. Det har vært en stor økning i andelen barnløse menn.

Så jeg lurte litt på om det er flere som tenker slik?

Ordtaket «man er sin egen lykkes smed» kan vel flettes inn her.

For hva det er verdt er jeg i lik situasjon; Mann. Har ikke barn, vil ikke ha det. Singel, og nyter det max. Har snart en grei liten jobb og en krem leilighet ligger på lur.

Det er vel mye der ute som er oppskrytt, det ser en godt som man blir eldre. Ordtaka sitter litt løsere også for gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet 🤓 Mange der ute må ha barn fordi de tror neste lykke-moment ligger der. Eller ny kjæreste. Eller ny bil. Hytte. Ferietur. Mange føler seg også tvunget til å fikse alt dette for å «være noen». Jeg ser meg rundt og ser ikke akkurat at folk blir mer lykkeligere jo mer de skaffer seg. Det er nok stas i en stund før det er ute å skaffe seg mer.

Kramer fra Seinfeld sa det passende: «Tenker du på barn, kone, ekteskap… det er fengsler, menneskeskapte fengsler!» Sagt med litt skøy, men det er elementer av sannheter i det. Spør 5 barneforeldre hvor fritiden og hobbyene deres tok veien.

Mange jeg vet om har også dyr istedenfor barn, det kan også være noe.

Samfunnet er tøft om dagen, liten tvil. Men en må tenke selv 😊 Tror jeg heller VIL være litt utenfor samfunnet (i den grad) enn å være nok en sau som går i pen rekke. Kan også være at det norske samfunnet ikke er noe for deg, sånn sett. Det er meget firkantet her og fastsatt. Kanskje du kan prøve lykken i et annet land. Mange kommer inn her, noen får nok å reiser også. Fine med en situasjon som dette er at en sitter i grunn på alle kortene selv.

Endret 23. juli 2022 av thatguy83

[knutinh]

herzeleid skrev (7 timer siden):

Samtidig hadde det vært interessant å se regnskapet til menn som velges bort. Gitt at kvinner generelt foretrekker ressurssterke menn kan det jo tenkes at vi strengt tatt ikke har noen netto ressursoverføring fra menn som velges bort, da dette i større grad virker å være "lavstatus" menn, som kanskje betaler mindre inn og tar mer ut. 

Godt poeng. Du har nok rett i at menn som foretrekkes som forsørgere også tenderer til å ha høy lønn og betale mye skatt, og at de som forblir ufrivillig single og barnløse tenderer til å ha lav lønn og betale lite skatt.

-k

[DukeNukem3d]

Jeg finner det langt lettere å date i utlandet for min del. Kvinnene der er bedre til å gi tilbakemelding på om jeg går riktig eller feil frem. Og de kan eventuelt avvise meg uten å strippe meg for all ære og all verdighet 😂 Faktisk har det skjedd på en veldig høflig og skånsom måte der  samtalen ble avsluttet med smil og glede over at møtet tross alt fant sted likevel. Og de gangene de er interesserte så er de veldig flinke til å gjøre det åpenbart og ganske enkelt for meg, selv om det ikke nødvendigvis blir noe på meg på date nr 1 (kommer litt ann på hvor man er) 

Så skal det sies at jeg er minst like elendig på dette som norske kvinner er og dermed er det selvsagt ikke håp her i Norge. Men selv så kort unna som Danmark så synes jeg det er mer hyggelig med dating. I Norge har jeg begynt å gi blaffen og fokuserer først og fremst på meg selv, trene godt, spare i aksjer & fond og øke inntekten litt år for år. Hvis det blir noe på meg her så tar jeg det som en bonus, men dater først og fremst i utlandet. Har gitt opp her i Norge egentlig.

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

jacobandersen skrev (På 17.7.2022 den 1.08):

Dette er noe jeg har tenkt på. Etterhvert som årene har gått og jeg har funnet ut at jeg med all sannsynlighet kommer til å forbli alene og barnløs. Så har jeg også følt på en følelse av at jeg egentlig ikke bryr meg om samfunnet, befolkningen i Norge eller i resten av verden. Det betyr selvsagt ikke at jeg i praksis oppfører meg annerldes enn tidligere, fordi det tjener meg selv å oppføre meg bra, men at jeg i hemmelighet alltid gjør det som tjener meg selv.

Seriemonogami og det nye samfunnet (med alle dets karakteristikker) har ført til at flere menn enn før ikke lenger får barn og er evig single. Det har vært en stor økning i andelen barnløse menn.

Så jeg lurte litt på om det er flere som tenker slik?

Dessverre er overdreven egosentrisk selvrealisering trenden både hos jenter og gutter. Befolkningstallet i Norge holder seg/ øker kun pga innvandring. For å opprettholde norsk befolkning, må hvert foreldrepar føde minst 2 barn, noe som er langt høyere enn realitetene blant etniske nordmenn. Etterhvert blir single såpass sære at de får problemer med å leve i et normalt parforhold

Hva dette medfører om feks 5-10 generasjoner, kan beregnes og resultatene er tankevekkende.

[DukeNukem3d]

Inspector skrev (9 minutter siden):

Dessverre er overdreven egosentrisk selvrealisering trenden både hos jenter og gutter.

Samfunnet legger opp til det.

[lada1]

6 hours ago, DukeNukem3d said:

Samfunnet legger opp til det.

Hvordan?

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

DukeNukem3d skrev (8 timer siden):

Samfunnet legger opp til det.

«Perfekt-hysteriet» er en del av det store bildet. Materialisme, overfladiskhet, økonomi, utdannelse osv trumfer reproduksjon inntil jenter begynner å innse at de har en biologisk klokke. Da har det gått såpass lang tid og kravene blitt så høye at store deler av gutta er blitt lite attraktive livsledsagere.

Par er heller ikke lenger like avhengige av hverandre og begge kan like gjerne avslutte forholdet uten større problemer. Mitt inntrykk er dessuten at par fristes av singeltilværelsen i en periode etter kvinners overgangsalder.

[Wisd0m]

2 hours ago, lada1 said:

Hvordan?

Forsett å oppfordre kvinnene til å være like menn, eller helst bedre. Da spesielt når det kommer til utdanning. Resultatet blir at "poolen" av menn som er gode nok for kvinner blir svært liten. 

Kort kommentert av Asle Toje her:

 

[kremt]

10 hours ago, Inspector said:

Hva dette medfører om feks 5-10 generasjoner, kan beregnes og resultatene er tankevekkende.

Vi er vel allerede der. Fra 1970 til 2020 ville folketallet sunket uten innvandring. Per nå er det ca 19 % av befolkningen innvandret eller født av folk som er innvandret.

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

kremt skrev (5 minutter siden):

Vi er vel allerede der. Fra 1970 til 2020 ville folketallet sunket uten innvandring. Per nå er det ca 19 % av befolkningen innvandret eller født av folk som er innvandret.

En generasjon er ca 30-35 år og perioden du nevner er knappe 2 generasjoner. 19 % ( og økende) med utenlandsk opphav var ikke det man ble forespeilet da Norge for alvor åpnet grensene. 

[Theo343]

Når det gjelder barn så er det mye negative tanker om hvor mye pes det er. Ja det endrer livet ditt totalt og vil være litt pes men har du et godt forhold til barna dine og prioriterer tiden din til å utvikle det forholdet så får du mye lykke og glede av det. Selvf. kan man også være uheldig her.

Den største lykken med barn kommer likevel senere i livet når man blir gammel. Mange barnløse blir sittende alene og ensomme og får en meget trist alderdom etter 67 med mindre de har klart å skaffe seg en livsvarig partner (som er stadig mer sjelden i dag). Gleden med barnebarn er stor. Er man heldig når man selv begynner å bli gammel uten barn, fungerer man som onkel/tante for søskens barn og kan pleie det forholdet for en bedre alderdom.

Men igjen. I en kultur hvor selvrealisering og dyrking av egoet er den store "guden" så får vi et samfunn hvor stadig færre ønsker barn.

Endret 29. juli 2022 av Theo343 (takk for meg)

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

Theo343 (takk for meg) skrev (7 minutter siden):

Når det gjelder barn så er det mye negative tanker om hvor mye pes det er. Ja det endrer livet ditt totalt og vil være litt pes men har du et godt forhold til barna dine og prioriterer tiden din til å utvikle det forholdet så får du mye lykke og glede av det. Selvf. kan man også være uheldig her.

Den største lykken med barn kommer likevel senere i livet når man blir gammel. Mange barnløse blir sittende alene og ensomme og får en meget trist alderdom etter 67 med mindre de har klart å skaffe seg en livsvarig partner (som er stadig mer sjelden i dag). Gleden med barnebarn er stor. Er man heldig når man selv begynner å bli gammel uten barn, fungerer man som onkel/tante for søskens barn og kan pleie det forholdet for en bedre alderdom.

Såsant såsant.

Alle epoker i livet har sitt «pes», men det er faktisk helt naturlig. Det gjelder bare å ta utfordringen.
Å ha barnebarn kan også være et pes når de skal passes, men jeg tenker på dem med glede og stolthet hver eneste dag likevel.

Å være ensom, resignert og bitter er siste sort…

[Aiven]

Inspector skrev (29 minutter siden):

Såsant såsant.

Alle epoker i livet har sitt «pes», men det er faktisk helt naturlig. Det gjelder bare å ta utfordringen.
Å ha barnebarn kan også være et pes når de skal passes, men jeg tenker på dem med glede og stolthet hver eneste dag likevel.

Å være ensom, resignert og bitter er siste sort…

"Siste sort" er vel litt uheldig ordbruk om mennesker

[DrAlban3000]

lada1 skrev (På 17.7.2022 den 9.12):

Mitt råd: søk lykken utenlandsk. Bryt opp!

Dette er en ny problemstilling for stygge folk. Før valgte de å ikke ligge, eller finnne de styggeste damene og ligge med de. Disse folka er utstyrt med tilhørende ræva kvinnesyn.

Husker jeg så et program på TV3, handlet om stygge, overvektige hvite Nordmenn som i søken etter dame aldri tok et blikk innover. Lykkelig gift eller noe - de hentet fattige, ga de en deal som f.eks å redde familien fra fattigdom (manipulering)

Like jævlige inni og utenpå. Da de skulle gifte seg gråt bruden, for mannen var grusom - men mor, far, tanter og øvrig familie ville dette.

Kan dere ikke heller bare runke litt mer enn å ødelegge livet til en eller annen jente i jungelen? 

 

[Theo343]

Det synet er kanskje like mye preget av fordommer.

[lada1]

På topp blant mine opplevelser er å få barn. Når jeg dør , så er det mest mine barn jeg kommer til å tenke på. Utsettes jeg for fare, så tenker jeg på mine barn. De hjelper meg til å overleve og å mestre.

Jeg kommer ikke til å tenke på mine fete kontoer, kostbare biler, feriereiser og andre status-symboler når jeg dør 🙂  Jeg kommer da heller ikke til å tenke på seksuelle ufoldelser 🙂

Endret 24. juli 2022 av lada1

[Svein M]

Jeg føler det ikke har så mye med dame og barn å gjøre. Jeg ville uansett følt for at verden skal greie seg bra fremover, for samfunnet, befolkningen i Norge og i resten av verden. Selv om jeg ikke har noe nytte av det selv etter min død så tenker en litt sånn fremover for menneskeheten, på en annen side så kan jeg vel ikke si at jeg legger en kjempe innsats i det heller, er f.eks ikke engasjert i politikken.