Søvnproblemer, Traumatisert? Kvetiapine ødelagt meg. Trenger råd.

[sleeplesss]

Hei!

Jeg har virkelig prøvd alt. Jeg har gått til leger, psykologer, søvnklinikk, venner og familie. Men ingen finner ut av hva det kan være som feiler. Viktigst av alt er at jeg selv ikke vet hva som feiler, jeg har en ide men er fortsatt usikker på hva jeg skal gjøre. Så jeg gir dette forumet en sjanse og håper dere kan hjelpe meg komme til bunns i hva problemet mitt er og hva jeg kan gjøre for å fikse det. Jeg gir dere tidslinjen min, hva som har hendt, hva jeg har tatt og hva jeg bruker dagene mine til. Det blir et langt innlegg. 

Jeg gikk igjennom et samlivs brudd ifjor rundt september et sted. Det var et veldig traumatisk brudd hvor hun endte opp med å være utro og det var ikke før hun hadde vært det, at hun lot meg gå. Bruddet tok virkelig knekken på meg og min psyke. Jeg har aldri opplevd slik smerte i hele mitt liv, den var ikke til å beskrive, jeg konkluderte med at livet var et mareritt. Min respons på traumen var å gå mye. Jeg var heldig som bodde rett ved siden av Sognsvann, det tok to hele måneder med gåing før jeg klarte å sette meg ned ordentlig uten å frike ut. Det var også svært vanskelig å få sove om nettene på grunn av smerten, den var så ekstrem. For å løse opp i dette, dro jeg til legen. Jeg fortalte han situasjonen min, hva jeg hadde vært igjennom og håpet på å få en psykolog jeg kunne snakke med. Han var til lite hjelp når det gjaldt psykolog, men ga meg Kvetiapine Teva (Anti psykotika) for å få sove om natten. Når jeg tok disse pillene, sluttet hjernen med all støyen. Det var et lite øyeblikk hvor jeg endelig kunne puste og sove godt uten å ha det vondt. Her kommer noe som kan være viktig. De dagene etter jeg hadde tatt kvetiapine teva om natten, var spesielle. Når du tar slike piller, sover du vanligvis mye lenger enn vanlig. Jeg våknet opp med typ samme hjerteknus, men det var ikke før det hadde gått noen timer at alle følelsene mine kom tilbake. Og dette gjorde de veldig hardt. Det føltes ut som jeg ble enda mer lei meg av pillene, enda mer deprimert og ikke minst sint.. Jeg tok disse pillene dersom det var nødvendig, jeg likte ikke bivirkningene jeg fikk. Spol fram to måneder, jeg hadde begynt å trene ordentlig og sov om nettene. Smerten var der fortsatt og jeg var ikke noe snill mot meg selv. Jeg var stadig på Instagram, Vsco, Snap for å se hva hun drev på med. Svaret var aldri noe godt og jeg ble knust hver eneste gang jeg sjekket. For å sove følgende natt, tok jeg pillene. 

Etterhvert som det gikk litt tid, la jeg merke til noe nytt. Jeg var sint. Sint på henne for å ha behandlet meg sånn, slått meg i forholdet og krenket meg nesten hver dag for hvem jeg er. Hun hatet at jeg var så forsiktig og snill, at jeg ikke tok plass. "Jeg er skuffet over hva gud ga meg", sa hun. "Det har ikke vært en eneste dag hvor jeg har sett på deg og tenkt hvor heldig jeg er". Der neste dag kunne være helt annerledes og hun maser på meg om å gifte oss. Ja, det var et giftig forhold. Hvor jeg ikke eide selvrespekten til å skjønne at dette ikke er greit. Det var himmelsk når det var godt og helvete når det var vondt. Sinnet vokste over tid. Det var som om følelsene jeg hadde for henne ble omplassert med et gigantisk sinne over tid. Jeg har aldri i livet mitt vært så sint, jeg var på kanten og lite skulle til før jeg klikket. Men av en eller annen grunn likte jeg det. Sinnet gjorde meg tøff og jeg turte endelig å ta plass, å være noen. Desember kom og jeg hadde virkelig jobbet for å komme meg over henne, smerten var der nesten ikke. Hele Desember sov jeg godt. Jeg la meg klokken 23:30, sovnet i løpet av 5 - 10 minutter og sov 7 til 8 timer. Hele måneden. 

Så kom nyttår. Jeg hadde ingen venner, så det ble ingen nyttårs feiring på meg. Tanken knuste meg og jeg følte meg som en taper. Jeg ville ikke være bevisst når klokken slo 00:00, så min idiotiske plan var å ta Kvetiapine Teva slik at jeg kunne sove igjennom det. Jeg våknet opp 3 minutter før det slo over. Friket ut og tok 2 piller til (Jeg tok 2 piller, hver gang jeg tok pillene forresten). Siden det, har jeg aldri sovet en eneste natt ordentlig igjen. Det har nå gått 7 måneder, hvor jeg ikke har sovet en eneste uke eller måned ordentlig. Jeg er heldig om jeg får 3 til 4 timer søvn om natten. Jeg har samme døgnrytme, men jeg kjenner ikke selve "av og på" knappen på det å slappe av. Kroppen og hjernen er i fight or flight modus, og vil ikke komme seg ut av det. Hver gang jeg prøver, blir jeg slått av en skrekk følelse. Et minste dunk fra naboen iverksetter det, dersom jeg skulle være heldig å få skru det av. Noe som kun har skjedd 3 ganger, så hører jeg dunk og det er på igjen. Konstant smak av stress i munnen, svetten min lukter stress, alt lukter stress. Ekstremt hårtap, hvor jeg nå har blitt ganske tynn i håret og vikene går høyere opp. Om natten har jeg søvnskrekk, hvor kroppen trekker seg sammen pga stress og angst. Klarer ikke ligge stille og finne roen. Hjernen ligger å venter på dunk fra naboen over. Når det kommer blir jeg skikkelig sint og det tar timer før det roes ned. Får ikke gjort noe med bosituasjonen min fordi jeg er en fattig student. 

Situasjonen blir ikke noe enklere med tanke på at jeg sliter med ensomhet. Jeg har ingen venner jeg kan henge med på fritiden, planen var jo å få fikset det i år. Men på grunn av søvnløshet har jeg ikke klart dette like godt som jeg skulle ønske. Jeg klarer ikke lenger å kommunisere like godt, er veldig fjern og helt fra meg (Om du ikke har sovet på 2 netter, vet du hva jeg snakker om). Progresjonen min med trening har forsvunnet, jeg gikk fra å veie 73kg til 90kg i januar. Trente 6 ganger i uken, en god måte for meg å få ut smerten. Nå veier jeg 80kg. Jobb situasjonen min er også ganske så vanskelig, hvor jeg aldri vet om jeg sover eller ikke til dagen. Klarer ikke regne matte lenger, da jobben min er avhengig av dette. 

Min ide på hva det kan være, er det sinne jeg snakket om. Underbevisstheten er veldig oppmerksom på dunk fra naboen over meg, og hver gang jeg hører noe så trigger det meg. Jeg mediterer konstant på aksept, men har ikke lagt merke til noe forskjell. Som sagt har jeg prøvd mye forskjellig. Legene gir meg kun sovepiller og forteller at det kommer til å fikse problemet mitt, noe det aldri har gjort. Akkurat nå er livet veldig tungt og alt jeg ønsker er å få sove om natten. Har dere råd på hvor jeg kan gå, hva jeg kan eventuelt gjøre? For jeg er desperat etter svar, jeg er lei av å ikke få leve livet mitt. Takk for at du tok deg tid til å lese. 

[Juggel]

Men hvorfor har du en slik smerte og sinne over noen som behandlet deg som et null? Du er jo fri fra henne, og fri til å gjøre hva du vil. Men hvordan du skal få endret tankesettet til å virkelig se dette og bli lykkelig og få igjen søvnen vet jeg ikke.

[sleeplesss]

Burde kanskje tatt det med i teksten, men jeg er ikke sint på henne lenger. Dersom jeg roer ned og ikke tenker på noe kjenner jeg derimot et sinne jeg ikke vet hvor kommer fra. Lite som skal til før jeg trigges og blir ildsint.