Mor trenger psykisk hjelp, men hvordan hinter jeg at hun trenger det?

[Mads2]

Hei,
hva er den beste måten å høflig be mor om å søke profesjonell psykiatrisk hjelp uten at hun blir fornærmet?

[Skandinav]

For å kunne gi et mer presist råd om det, trenger vi å vite hva du observerer av symptomer? Har hun kjent psykisk lidelse fra før (eller annen sykdom)? Hvor gammel er hun? 

[Mads2]

Hun har aldri sjekket seg selv for psykisk lidelse eller jeg vet ikke om hun har noe.
Mistenker at det kan være noe personlighetsforstyrrelse (borderline) ute å går. Alle kan bli sinte i blant, men hun kan bli hysterisk og eksploderer av små ting. Skjer alt fra en gang i året til flere. Hun sliter med å roe seg ned, og hun sliter med selvinnsikt. Nå er hun 57 år, men jeg har observert disse tilsynelatende antisosiale atferden hennes siden hun var 33 år (da jeg var 4 år). Hun har til og med skreket og hylt når jeg har hatt venner til stedet, og ser de blir like sjokkert hver gang, siden de tenkte at hun bare er en snill og rolig sivilingeniør fra equinor. Sikkert noe genetisk fra hennes foreldre, eller eksponert i oppveksten for omsorgssvikt av mormor og morfar. Mamma har et dårlig forhold med dem, som også er ingeniører, som alltid skal ha det veldig A4, der jeg og lillebroren min ofte får mye kjeft når vi er hos dem. Kan jo bare være at de fleste kvinner er sånn i blant, jeg vet ikke.

[AnnonymG]

Atferden du beskriver er langt utover det kulturelt og sosialt aksepterte, men synes å ha et godt funksjonsnivå med høy utdanning og tilsvarende arbeid.

Personlighetsforstyrrelse utvikler ofte i barneårene, hvor miljø er en betydelig komponent. Alle er født med ulik grad av robusthet og temperament, og det vil føre til at noen blir mer sårbare enn andre for å utvikle personlighetsforstyrrelse.

Så kommer det vanskelige - hvordan få hjelp når de verken vil det eller har innsikt i egen situasjon. Jeg tenker det handler om å formidle dette på en spiselig måte. Det er ikke sikkert man kan si det direkte uten å bruke god tid med grundige formuleringer for å få budskapet frem uten at det ender i katastrofe. 

[Outlier616]

Problemet med folk som virkelig er ustabile er at det som regel er de som absolutt ikke ønsker hjelp. Det er utrolig vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv.

Hadde det vært noen jeg kjente hadde jeg rett og slett bare sagt det rett ut. Dersom hun fløy av stabelen ville jeg påpekt at det nettopp var årsaken til at jeg var bekymret. Og så ville jeg også påpekt at dersom det ikke er noe galt, så er det ikke noe problem å bli sjekket. Og er det noe galt, ja, så kan hun få hjelp. Nekter hun begge deler, så ville jeg vurdert hvor mye kontakt jeg hadde med henne, og eventuelt delt bekymringene med resten av familien og rett og slett holdt en "intervention".

[Skandinav]

Siden du beskriver en atferd som ikke nylig har oppstått, kan vi i første omgang legge mistanke om demensutvikling, forgiftning, og mangellidelser til side. Dog kan det likevel dreie seg om dette, men da i kombinasjon med andre grunnleggende psykiske lidelser.
Jeg skal ikke videre spekulere i hva som er årsaken til din mors atferd, annet enn at jeg som du, mener at hun kan ha krav på helsehjelp.

Grovt skissert, jeg blir å gjenta det Anonym og Outlier sier. Mitt råd erat du tar en prat med din mor på et tidspunkt du kan tenke at hun er mest mottakelig for en "voksenprat". Kanskje 1 uke etter siste "utbrudd". Det bør ikke være flere tilstede enn deg og henne, da det å "gang up" kan føre til omvendt effekt. Unngå alle muligheter for at hun skal "tape ansikt". Se til å ha god tid, det skal ikke være noe tidspress tilstede.
Begynn samtalen med at du vil ha en prat med henne fordi du er bekymret for hennes helse. Det beste er en samtaleform der du stiller spørsmål som får henne til å selv sette ord på problemstillingen. Hold samtalen rolig å referer gjerne til fornuften. Målet her er at hun selv skal forstå at hun bør søke om hjelp. Noe som f.øvrig begynner hos fastlegen. Du kan gjerne tilby henne å være med til den konsultasjonen.

Hvis du derimot raskt oppfatter at dette er helt fånyttes, at hun overhode ikke har en anelse om hvorfor du i det hele tatt bryr deg, da kommer du ingen vei der og da. Det er likevel ikke bortkastet tid. Du har sådd et frø. Si heller at hun kan tenke på hva dere har snakket om å spør om dere kan ha en prat om det samme noen uker senere. Hvis hun heller ikke vil det, spør om hun likevel kan gjøre det for sin sønns skyld. Hvis hun også da nekter, da tror jeg vi har å gjøre med en person som på nåværende tidspunkt ikke lar seg hjelpes. Men da kan du med god samvittighet si til deg selv at du har prøvd.

[Aiven]

Anbefaler å kjøpe boka Harriet Lerner – The Dance of Anger til henne, dersom hun leser bøker:  https://www.amazon.com/Dance-Anger-Changing-Patterns-Relationships/dp/0062319043?asin=0062319043&revisionId=&format=4&depth=1
 

Jobbet med mitt eget innestengte sinne, en konsekvens av min fars svært utagerende og vilkårlige sinne for endel år siden og da fikk jeg mye ut av Thomas Harbin – Beyond Anger: https://www.amazon.com/Beyond-Anger-Guide-Free-Yourself/dp/073823480X/ref=sr_1_2?crid=1CGOBMX85A8L4&keywords=anger+men&qid=1656056459&s=books&sprefix=anger+men%2Cstripbooks-intl-ship%2C274&sr=1-2

Thomas Harbin sier at han var inspirert av Harriet Lerner til å skrive en lignende bok for menn. Jeg har kjøpt begge bøkene til nær familie og nære venner, avhengig av kjønn – og fått gode tilbakemeldinger. Også min far har blitt endel bedre med åra, men om Harbin-boka jeg kjøpte til han hadde noe med saken å gjøre er jeg usikker på, det kan hende hvertfall  

Uansett så hjelper bøkene også til å forholde seg til andres sinne, så kan anbefale dem for din del også. Siden du har en sint mor kan det være en god idé å lese Lerner sin bok.

 

Endret 24. juni 2022 av Aiven

[Mads2]

Takk for tips!
Skal sjekke ut bøkene, virker interessante.

[neglesprett]

Sett deg ned med mora og forklar tydelig og nøye med konkrete eksempler. Det beste er å være ærlig og rett frem, hun blir sikkert sur uansett. Så vil tiden vise om hun tar det til seg eller ikke. 
Det er fryktelig tungt og belastende å være barn til slike foreldre, det er også igrunn ikke din feil eller ditt ansvar i å rydde opp.

Du kan gjøre et forsøk, men dette er ikke din feil eller skyld.