På veg til å bli einstøing

[Gjest 964b1...676]

Jeg har tidligere slitt med sosial angst, og kjenner denne er i full fart på veg tilbake nå. Beklager om dette blir langt og rotete.

Litt bakgrunnsinfo:

Har stått på div SSRI grunnet depresjon i 8 år, disse sluttet jeg med for et år siden da jeg ikke syntes de hjalp meg noe lenger. Depresjonen hadde egentlig gitt seg og jeg var lei av bivirkningene. Kort tid etter ble det samlivsbrudd og depresjonen og angst slo ned som et lyn. Reiste til legen men sa jeg gjerne ville slippe SSRI igjen. Fikk noe lesestoff og nettkurs til selvhjelp og ble henvist til noe kommunalt tilbud (som var noe elendige greier. En "vanlig" sjukepleier som ikke har noe som helst kompetanse på psykisk helse).

Ut over våren "lander" jeg litt og jeg er ute i skogen med hunden, går lange turer og trener. Bare velstand! 

MEN

Jeg kjeder meg. Jeg har ikke noe sosialt liv. Kompisene mine er enten opptatt med barn, eller er ungkarer som går på fylla hver helg - og jeg orker ikke dette lenger. Ingen jeg omgås med har noen sosial hobby der man treffer nye folk.

Og dette er problemet mitt. Jeg har vanskelig for nye folk, å skulle bli kjent med noen er tett på umulig. Jeg holder meg utenfor fram til noen tar kontakt, da lyser jeg opp og skravla går. Framstår ikke som stakkarslig, men det er ALDRI jeg som tar kontakt først. Tidligere før jeg traff min ex løste jeg slike problemer med å ta ei pils før jeg skulle ut på noe, men har ikke noe sansen for slikt.

 

Dette med å utsette seg for det man har angst for går ikke - da får du komme inn og dra meg med ut, aldri i livet om jeg tar initiativ selv. Det som virkelig satte skrekken i meg nå sist var at jeg prøvde når jeg passerte en kar som stod i tunet sitt. Jeg smiler og sier hei - og han står der med skevt blikk og skikkelig "hva faen!?" uttrykk... Jeg vet godt at det er vedkommede som oppførte seg ufordragelig, men likevel dette er å helle plutonium på angst-bålet.

Hva skal jeg gjøre?

 Jeg jobber stort sett alene, de få gangene jeg treffer folk der er det noen jeg kjenner fra før. Treffer vennene mine stadig mindre. Jeg har begynt å lufte hunden på seine kvelden for å slippe å treffe noen. Hvis jeg er ute går jeg inn når jeg hører naboen kjører forbi. Jeg er i ferd med å bli en einstøing. Jeg vil treffe folk og være sosial, men jeg klarer ikke...

Anonymous poster hash: 964b1...676

[Fustasjeopphengsforkobling]

Gjest 964b1...676 skrev (14 minutter siden):

Hva skal jeg gjøre?

Har du familie du kan besøke å fortelle hvordan du har det? Ville prøvd det i første omgang.

Ellers har du turgrupper og lignende som arrangerer ulike "treff" for ensomme i samme situasjon. Kanskje sjekke med Røde kors, Kirkens Bymisjon eller lignende og høre om de vet om noe slikt i ditt område.

Begynne på en idrett kanskje hvis du trives med slikt.

Forsøke nettdating? Er nok flere ensomme i lignende situasjon enn man tror (tror jeg), så verdt et forsøk.

Der var bare noen tips 😊

[Iki]

Internett, slik som her hvor man diskuterer med andre, er vel det letteste første steget? 

Du kan finne forum for hobbyer eller ting som interesserer deg, og da snakke med andre som deler interessene. 

Videre kan jo det føre til at du foreksempel blir kjent med flere som har et treff eller lignende innenfor denne interessen.

[Gjest 964b1...676]

Fustasjeopphengsforkobling skrev (14 timer siden):

Har du familie du kan besøke å fortelle hvordan du har det? Ville prøvd det i første omgang.

Ellers har du turgrupper og lignende som arrangerer ulike "treff" for ensomme i samme situasjon. Kanskje sjekke med Røde kors, Kirkens Bymisjon eller lignende og høre om de vet om noe slikt i ditt område.

Begynne på en idrett kanskje hvis du trives med slikt.

Forsøke nettdating? Er nok flere ensomme i lignende situasjon enn man tror (tror jeg), så verdt et forsøk.

Der var bare noen tips 😊

Jo har snakket med slekt om dette, men de har jo ingen kompetanse på feltet så det blir jo bare "ja nei uff det er ikke enkelt gitt, du får bare fortsette å prøve". 

Jeg vet om slike turgrupper o.l som jeg gjerne kunne vært med på, problemet er at jeg sliter så enormt med å ta kontakt med folk. Jeg blir bare hengende etter som en annen tilhenger. Så sant jeg ikke har lerka med.. Og det er jo det jeg helst vil unngå  

 

 

Iki skrev (14 timer siden):

Internett, slik som her hvor man diskuterer med andre, er vel det letteste første steget? 

Du kan finne forum for hobbyer eller ting som interesserer deg, og da snakke med andre som deler interessene. 

Videre kan jo det føre til at du foreksempel blir kjent med flere som har et treff eller lignende innenfor denne interessen.

 

Var ganske aktiv i en bilklubb tidligere, lokallaget var ganske dødt men var ganske frampå for å få i gang noe sosialt der. Dessverre var ikke de andre i laget like engasjerte og etter hvert døde både lokallag og hele forumet deres ut. Begynte med at det meste ble flytta til facebook, som jeg avskyr. Liker veldig godt forum, da vet man at man treffer folk med felles interesser  

Og det er ikke slik at jeg ikke vil / er negativt innstilt egentlig. Blir jeg bedt med på noe blir jeg gladelig med (bortsett fra festing som jeg er lei av), er bare det at jeg sjelden kan få med meg noen bekjente siden de er opptatt med sitt. Og alene sammen med masse fremmede er pulsen 4-sifrig, full storm i hjernen og ord stokker seg. 

Det har liksom ikke vært så ille tidligere.

Anonymous poster hash: 964b1...676