Finner ikke meg selv føler jeg.

[Gjest c7d73...a18]

Hei. Jeg er en mann på 32 år. Jeg sliter veldig med en ting og det har pågått lenge og tar mye energi og hodebry. Jeg er sammen med en dame og vi har det etter forholdene greit. Vi gikk ifra hverandre en periode men savnet etter hverandre ble veldig stort. Så vi ville finne ut av hvordan vi skulle få det til å få en framtid sammen. Jeg har 2 barn og det har hun også. Vi har ingen barn sammen. Hun har barna sine ca 80% jeg har mine 30%. 
vi bodde sammen en periode men valgte å flytte fra hverandre pga plassmangel når alle barna var hos oss samtidig.

så jeg har barna mine hos meg når det er pappa tid. Men når barna mine er hos mor, drar jeg ofte til kjæresten og sover ofte der. 
men problemet mitt er at jeg trives overhode ikke i min egen leilighet fant jeg ut av… men så skulle kjæresten reise vekk for en periode så jeg kunne velge å være i hennes leilighet eller min egen. Jeg valgte hennes leilighet siden jeg følte jeg trivdes best der, men i den perioden hun var vekke så trivdes jeg ikke i hennes leilighet heller. Og da skjønte jo jeg at det er ikke bostedene som er problemet, men det at jeg ikke har kjæresten min nær meg som gjør at jeg ikke trives med meg selv eller der jeg er. Vi begge er enige om at det er godt å være litt fra hverandre også, men jeg får skikkelig savn bare etter noen timer. Og trives ikke på noen måte noen sted. Det er best når jeg sover for da kjenner jeg ikke på det. Men ellers veldig slit og dumt for min del. Føler eg ikke klarer å finne meg selv og aner ikke hva jeg skal gjøre for å kunne klare meg uten henne heller. Og det er så slit! Jeg bruker mye tid på å finne på noe, men med engang det blir litt rolig rundt meg så får jeg den vonde følelsen i magen og humøret blir trist/ensomt. Noen som har erfart dette eller har noen råd?

 

takk for svar!

Anonymous poster hash: c7d73...a18

[RRhoads]

Har dere vurdert å skaffe dere sted med plass til alle?

[Sentinelle]

Det er greit å føle det du føler. Foreslår at du observerer følelsene uten å prøve å navngi dem, og tillater deg selv å føle dem. Da vil du skjønne at de ikke er farlige. Denne holdningen helbreder, og ofte vil den emosjonelle smerten falle bort av seg selv.

“what you resist not only persists, but will grow in size.” ― Carl Jung

“Pain is inevitable. Suffering is optional.” ― Haruki Murakami