Noen flere med ADHD her?

[Princessmonoke]

Hva er det beste med å ha det og det verste? 

Når ble du diagnostisert? 

Det beste for meg er at hjernen min er lynkjapp. Jeg har ofte en konklusjon og en refleksjon klar før personen har fullført setningen.

Det verste er de sterke følelsene når jeg har en dårlig dag. De vonde følelsene er så ekstremt sterke og tar helt over. 

Fikk diagnosen som 30-åring. 

[Gjest f1414...e1c]

Er i utredning og planen er at jeg snart skal starte på medisiner. Har mistenkt lenge at jeg har det, men føler jeg endelig blir tatt seriøst ang. det. Jeg har ikke hyperaktiviteten, men ofte store problemer med hukommelse, rastløshet og konsentrasjon, og skal gjøre alt samtidig. Begynner på hundre oppgaver eller løper rundt og rydder på alle steder i huset samtidig. Føler jeg også har et ekstremt tankekjør ofte, som sliter meg ut (ikke nødvendigvis negative tanker, men blir fort sliten av all støyen i hodet likevel. Det verste er vel at jeg ofte sliter sånn med hukommelsen at jeg glemmer ting og skuffer de rundt meg, og jeg føler meg så avhengig av samboer til å huske ting, at det blir flaut, frustrerende og gjør meg sint. I tillegg har jeg slitt mye med depresjon og angst, som definitivt er det verste med det (føler det går hånd i hånd.) Jeg har sikkert noen positive sider som ikke andre har, vet mange kan være "supermennesker", men føler meg mer mislykket/ubrukelig enn noe annet.

Anonymous poster hash: f1414...e1c

[Princessmonoke]

Gjest f1414...e1c skrev (35 minutter siden):

Er i utredning og planen er at jeg snart skal starte på medisiner. Har mistenkt lenge at jeg har det, men føler jeg endelig blir tatt seriøst ang. det. Jeg har ikke hyperaktiviteten, men ofte store problemer med hukommelse, rastløshet og konsentrasjon, og skal gjøre alt samtidig. Begynner på hundre oppgaver eller løper rundt og rydder på alle steder i huset samtidig. Føler jeg også har et ekstremt tankekjør ofte, som sliter meg ut (ikke nødvendigvis negative tanker, men blir fort sliten av all støyen i hodet likevel. Det verste er vel at jeg ofte sliter sånn med hukommelsen at jeg glemmer ting og skuffer de rundt meg, og jeg føler meg så avhengig av samboer til å huske ting, at det blir flaut, frustrerende og gjør meg sint. I tillegg har jeg slitt mye med depresjon og angst, som definitivt er det verste med det (føler det går hånd i hånd.) Jeg har sikkert noen positive sider som ikke andre har, vet mange kan være "supermennesker", men føler meg mer mislykket/ubrukelig enn noe annet.

Anonymous poster hash: f1414...e1c

Det blir bedre med riktig behandling. Terapi og medisiner. Når jeg fikk diagnosen mista jeg ca 3kg skam. Jeg kan faktisk ikke noe for det og jeg gjør så godt jeg kan. Det er faktisk ikke min skyld, jeg kan ikke bare ta meg sammen. 

God terapi og hensiktsmessige mestringsstrategier gjør livet mye bedre, men det tar tid å lære seg de. 

Jeg veksler mellom supermennesket og vrak hver uke, men med gode rutiner har jeg klart å balansere det en del ut. 

Håper du får det bedre etter hvert! 

[Fenrisúlfr]

Det beste og det verste er definitivt det samme: kjapp hjerne med mulighet til å tenke på 5 forskjellige ting, samtidig. Det er veldig slitsomt, da jeg ofte får tankekjør og "støy". Jeg blir så oppslukt av mine egne tanker at hørselen "skrur seg av", blir lett distrahert og alt det der.

men, hvem ellers er det som skal dra fram 100 forskjellige ubrukelige fakta om rare ting som er interessant? Hehe. En annen fordel er at jeg kan lære meg ting mye raskere enn "vanlige" mennesker.

fikk diagnosen når jeg var 20. livet mitt ville vært mye bedre den dag idag om jeg hadde blitt diagnostisert tidligere.

 

 

Endret 5. mai 2022 av Fenrisúlfr

[Gjest 536c3...6d2]

@TS (og andre) og det er ikke meningen å hi-jacke tråden. Hatt et par timer med psykolog pga et svært stygt brudd og hun har anbefalte allerede etter første time at jeg tar utredning. Bruddet var pga hun var utro, så hadde ingenting med meg å gjøre i forhold til en eventuell ADHD, men når vi gravde i min egen personlighet så kom ting frem; usikkerhet, glemsk, dårlig selvsikkerhet, at jeg syns jeg er dum selvom jeg innerst inne vet at jeg ikke er det, vegring ved større prosjekter men impulsiv likevel (kan bestillle alt mulig men ikke sette det sammen) at jeg har en enormt kort lunte men kun ovenfor meg selv osv osv.

Skummelt syns jeg, bestilte - avbestilte så har jeg bestilt igjen. Så har time med fastlegen til uka i håp om en henvisning. Hvordan foregår slikt? Jeg er litt redd skal jeg ærlig innrømme, for tenk om jeg IKKE har ADHD? Er jeg gæærn da?  

Anonymous poster hash: 536c3...6d2

[Gjest 2d2c2...cc7]

Jeg har en datter som nylig ble diagnostisert med ADD og asberger. Hun har begynt på medisin med liten endring så langt. Jeg kjenner igjen mange av beskrivelsene over. Vansker for å fullføre enkle ting som å børste tenner. Mye frustrasjon og sinne. Smart men nevrotisk og svart-synt.

Anonymous poster hash: 2d2c2...cc7

[Fenrisúlfr]

25 minutes ago, Guest 536c3...6d2 said:

@TS (og andre) og det er ikke meningen å hi-jacke tråden. Hatt et par timer med psykolog pga et svært stygt brudd og hun har anbefalte allerede etter første time at jeg tar utredning. Bruddet var pga hun var utro, så hadde ingenting med meg å gjøre i forhold til en eventuell ADHD, men når vi gravde i min egen personlighet så kom ting frem; usikkerhet, glemsk, dårlig selvsikkerhet, at jeg syns jeg er dum selvom jeg innerst inne vet at jeg ikke er det, vegring ved større prosjekter men impulsiv likevel (kan bestillle alt mulig men ikke sette det sammen) at jeg har en enormt kort lunte men kun ovenfor meg selv osv osv.

Skummelt syns jeg, bestilte - avbestilte så har jeg bestilt igjen. Så har time med fastlegen til uka i håp om en henvisning. Hvordan foregår slikt? Jeg er litt redd skal jeg ærlig innrømme, for tenk om jeg IKKE har ADHD? Er jeg gæærn da?  

Anonymous poster hash: 536c3...6d2

Gæærn? LANGT ifra! 
det er helt normale tanker, som MANGE personer får når de er i samme situasjon som deg. I mange år, så har det vært tabu å snakke om hvordan man har det, mentale sykdommer og sånne ting, så det er veldig normalt for mange å tenke negativt om det automatisk. 

en diagnose er bare et verktøy som hjelper deg og eventuelt en behandler til å finne det som funker best for deg. For noen er det medisiner, for andre er det terapi og for noen personer er det beste å ikke gjøre noe som helst. En diagnose har ingenting med deg å gjøre som person sånn egentlig, det blir til hva du selv gjør det til.

for meg selv, så ble de diagnosene jeg har fått blitt mer en "aha" opplevelse enn noe annet, noe som forklarer hvorfor jeg har hatt visse utfordringer tidligere i livet, eller hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i visse situasjoner. Det har hjulpet meg til å bli kvitt de sidene ved meg selv jeg ikke liker, og forsterket de positive sidene jeg har. Alt i alt, er jeg blitt en mye mer voksen og bedre menneske rett og slett. 

det er ikke noe stor forskjell på de timene du har hatt hittil og det å bli diagnostisert, den største forskjellen er at du må fylle ut noen papirer sammen med behandler, eller at du tar det hjemme i eget tempo. Det kan hende de har lyst til å prate med foreldrene dine for eksempel, for å høre hvordan du var som barn og om det stemmer overens med hva den medisinske beskrivelsen av ADHD er, men det bestemmer DU. Sier du nei, så er det nei.

noe mer du lurer på?

Endret 5. mai 2022 av Fenrisúlfr

[Fenrisúlfr]

15 minutes ago, Guest 2d2c2...cc7 said:

Jeg har en datter som nylig ble diagnostisert med ADD og asberger. Hun har begynt på medisin med liten endring så langt. Jeg kjenner igjen mange av beskrivelsene over. Vansker for å fullføre enkle ting som å børste tenner. Mye frustrasjon og sinne. Smart men nevrotisk og svart-synt.

Anonymous poster hash: 2d2c2...cc7

Det er mange som får mindre framtredende symptomer etterhvert som de blir eldre, og det inkluderer meg selv. Som barn kunne jeg knapt sitte stille, nå har jeg vokst av meg det meste av hyperaktiviteten som et eksempel.

[Gjest f1414...e1c]

Hva slags ting sliter dere mest med og hvilke rutiner har dere for at dagene blir bedre?
Vet det er ganske individuelt hva som funker, men har dere noen tips til mestringsstrategier/rutiner?

Anonymous poster hash: f1414...e1c

[Gjest 536c3...6d2]

Fenrisúlfr skrev (57 minutter siden):

noe mer du lurer på?

Masse, men jeg vet ikke hva

Men ang. foreldre; det er bare moren min igjen og alle besteforeldre er borte. Jeg fortalte om hvordan min far og farfar samt min tante på far-siden var/er (tante er i live) mtp på sinne og kort lunte men når jeg spurte moren min (skilt fra far side når jeg var bitteliten) så ble super defensiv når jeg presenterte hva psykologen min sa. For det første så ble hun helt "herregud, går du til SYKKKKOLÅG?!?!?! Du må jo snakke med meg?" til at når hun forsto at det var litt mer så ble det "Jeg syns at folk skal ha litt følelser jeg, så det er ikke noe sånn ADHD, du var ikke sånn PROPPPPEL som barn, så det så - du skal være den du er"

... og da tenker jeg at den telefonen fra det eventuelle psykriatiske til moren min blir vanskelig, for hun gir kamp - Tyson-kamp liksom 

Anonymous poster hash: 536c3...6d2

[Gjest 536c3...6d2]

Gjest 536c3...6d2 skrev (14 minutter siden):

Masse, men jeg vet ikke hva

Men ang. foreldre; det er bare moren min igjen og alle besteforeldre er borte. Jeg fortalte psykologen min om hvordan min far og farfar samt min tante på far-siden var/er (tante er i live) mtp på sinne og kort lunte men når jeg spurte moren min (skilt fra far side når jeg var bitteliten) så ble hun super defensiv når jeg presenterte hva psykologen min sa. For det første så ble hun helt "herregud, går du til SYKKKKOLÅG?!?!?! Du må jo snakke med meg?" til at når hun forsto at det var litt mer så ble det "Jeg syns at folk skal ha litt følelser jeg, så det er ikke noe sånn ADHD, du var ikke sånn PROPPPPEL som barn, så det så - du skal være den du er"

... og da tenker jeg at den telefonen fra det eventuelle psykriatiske til moren min blir vanskelig, for hun gir kamp - Tyson-kamp liksom 

Anonymous poster hash: 536c3...6d2

ANON her. Retter opp i skrivefeil. Sikker fler men, det er i tilfelle konteksten blir feil 

Anonymous poster hash: 536c3...6d2

[Fenrisúlfr]

26 minutes ago, Guest 536c3...6d2 said:

Masse, men jeg vet ikke hva

Men ang. foreldre; det er bare moren min igjen og alle besteforeldre er borte. Jeg fortalte om hvordan min far og farfar samt min tante på far-siden var/er (tante er i live) mtp på sinne og kort lunte men når jeg spurte moren min (skilt fra far side når jeg var bitteliten) så ble super defensiv når jeg presenterte hva psykologen min sa. For det første så ble hun helt "herregud, går du til SYKKKKOLÅG?!?!?! Du må jo snakke med meg?" til at når hun forsto at det var litt mer så ble det "Jeg syns at folk skal ha litt følelser jeg, så det er ikke noe sånn ADHD, du var ikke sånn PROPPPPEL som barn, så det så - du skal være den du er"

... og da tenker jeg at den telefonen fra det eventuelle psykriatiske til moren min blir vanskelig, for hun gir kamp - Tyson-kamp liksom 

Anonymous poster hash: 536c3...6d2

Det som er så fint i denne prosessen er at det er DU som er sjefen, hele veien. Er det noe du ikke vil, så gjør dere ikke det. Jeg måtte be mine behandlere slutte å spørre om lov til alt, fordi jeg ble så lei av alle spørsmålene om samtykke (hater repeterende spørsmål i samtaler jeg har hvor jeg bruker stemmen hehe). Behandlere idag operer for det meste med at man skal samtykke til det de foreslår før de begynner å gjøre det  

den samtalen du beskriver var akkurat sånn foreldrene mine reagerte også. Så jeg spurte tanten min om hun kunne prate med psykologen min istedet, da hun er veldig mye mer positiv til å gå til psykolog og sånn. 
 "Ja men det er ikke noe problem, vi kan jo bare droppe at jeg har de telefon samtalene" var beskjeden jeg fikk når jeg sa at jeg ikke ville at de skulle prate med mine foreldre.

den samtalen er jo også et ypperlig eksempel på det jeg beskrev om at psykisk helse var tabu før i tiden, det var nytt og skummelt. Dessuten var folk generelt veldig mye mer privat med absolutt alt i livet i "gamle dager". 
 "Behandlinga" for mange psykiske sykdommer var direkte fæl og helsefarlig i gamle dager også, noe som bidro til den frykta. Sånn er det heldigvis ikke lenger, kunnskapen fagfolk besitter idag kan jo ikke sammenlignes med hva de visste den gang. Man hørte heller aldri noe om noen som var psykisk syke i et positivt lys, det var bare de aller værste man hørte om i nyheter også videre.

Nei, nå må jeg legge bort telefonen for i kveld. Det hender det er vanskelig å legge den bort, som du ser resultatet av over hehe  Men hvis du skulle komme på noe er det bare å sitere meg, eller sende meg en PM. Hvis du sender meg en PM, så forblir alt vi eventuelt skulle prate om mellom oss, jeg er en privat person selv så jeg liker å utøve den samme respekten for andre mennesker.

[Femtekolonne]

I følge fastlegen min så har man ikke ADHD når man har jobb og har vært i den lenge. Ergo ble mitt ønske om utredning blankt avslått. Da gjenstår bare å finne en annen forklaring på allt røret jeg lager for meg selv i mitt liv.

[bshagen]

Femtekolonne skrev (22 minutter siden):

I følge fastlegen min så har man ikke ADHD når man har jobb og har vært i den lenge. Ergo ble mitt ønske om utredning blankt avslått. Da gjenstår bare å finne en annen forklaring på allt røret jeg lager for meg selv i mitt liv.

Det kan ikke ha vært eneste grunnen? Er da mange med ADHD som har hatt samme jobb i mange år? 

[anon_83104]

Femtekolonne skrev (29 minutter siden):

I følge fastlegen min så har man ikke ADHD når man har jobb og har vært i den lenge. Ergo ble mitt ønske om utredning blankt avslått. Da gjenstår bare å finne en annen forklaring på allt røret jeg lager for meg selv i mitt liv.

Legen er inkompetent. Klag vedkommende inn til statsforvalteren. 
 

Der inkluderer du info om problemer du har, og om de påstandene legen din gjorde. 

 

NB: jeg har ikke ADHD selv, men har tapt mye pga. slik lege

[Femtekolonne]

30 minutes ago, bshagen said:

Det kan ikke ha vært eneste grunnen? Er da mange med ADHD som har hatt samme jobb i mange år? 

Tydeligvis ikke. Tok det med utredning opp etter å ha blitt anbefalt det av andre. Ble startet utredning på 80tallet når skolen bad om det, men det ble raskt stoppet av en illsint mor som ville ha seg frabedt å få høre at sønnen var kokos. Nå har jeg blitt så gammel at jeg er i tvil om jeg orker noen kamp for å få det til heller. Å ta det privat i egen regi er uaktuelt. Har annet å bruke pengene på. Reisen fra problembarn til såkalt velfungerende har vært brokete, men nå er det ganske ryddig. Selvmedisinering ble avsluttet for to tiår siden, depresjoner er kontrollerbare og impulsiviteten er dempet. De maniske periodene er fortsatt til forargelse og roten til en del selvhat, men har blitt færre. Man lærer å leve med seg selv med tiden. Det var ett familiemedlem som anbefalte utredning og når jeg nevnte det for sjefen var hens respons at "du har vel ikke ADHD for du er jo ikke hyper. Jeg vil heller ha sagt du er autist". Antagelig fordi jeg må ha kontroll og system på jobb. Men i ett yrke hvor det er mye kaos og mange baller i lufta samtidig så fungerer ikke jeg. Jeg må ha ett system jeg jobber slavisk utifra ellers sporer jeg av fort. Jeg kjøpte heller ikke forklaringen til legen, men de har vel som mål å holde kostnadene til helsevese nede. Og han sa noe som fikk meg til å tenke: Hva skal du bruke en diagnose til? Og det hadde jeg ikke tenkt på og har heller ikke noe godt svar.

[vidor]

ADHD-utredning er veldig grundig og koster sikkert veldig mye. Det at legen antar du har fungert greit nok siden du har vært i jobb lenge brukes som argument at det ikke er viktige nok symptomer for å utrede deg.

Veldig mange vil jeg si har ADHD light, og spesielt når det er mye stress inne i bildet.

Alle slike lidelser ligger på et spektrum fra 0  til 100, så ikke alltid så lett avgjøre. God informasjon er helt avgjørende og må komme fra deg, så ikke legen gjør vurderingen på feil grunnlag.

[bshagen]

vidor skrev (11 minutter siden):

Alle slike lidelser ligger på et spektrum fra 0  til 100

Og i nettopp dette skal vel ikke en allmennpraktiserende lege spekulere noe særlig mer og heller henvise til de som kan dette?

[Fenrisúlfr]

2 hours ago, Femtekolonne said:

I følge fastlegen min så har man ikke ADHD når man har jobb og har vært i den lenge. Ergo ble mitt ønske om utredning blankt avslått. Da gjenstår bare å finne en annen forklaring på allt røret jeg lager for meg selv i mitt liv.

Gamle garden er helt håpløse når det kommer til psykisk helse. Jeg ville byttet lege, men den vurderinga klarer du best selv. Det å få bekreftet det man mistenker er ganske viktig for min egen del ihvertfall, så du kan jo bruke det som grunn.

koko er man ihvertfall ikke når man har adhd, for noe tøv. Klarer meg helt fint, men jeg har noen utfordringer andre ikke trenger å gå igjennom, det er den eneste reelle forskjellen.

[Femtekolonne]

9 minutes ago, Fenrisúlfr said:

 

koko er man ihvertfall ikke når man har adhd, for noe tøv. Klarer meg helt fint, men jeg har noen utfordringer andre ikke trenger å gå igjennom, det er den eneste reelle forskjellen.

Den gangen var man nok det, ihvertfall sånn som mutters må ha følt det. Som skilt alenemor var man allerede stigmatisert og bedre ble det ikke om det skulle være noe "mentalt galt" med ungen. ADHD og kunnskaper rundt det har kommet seg heldigvis, i løpet av snart ett halvt århundre. Men det var en i klassen som fikk diagnosen og det sitter i meg enda hvordan han ble medisinerte nærmest ned til en zombie. Jeg vet ikke hvordan medisinene har utviklet seg, men det tror jeg ikke jeg er interessert i å ta uansett.