Tips til langvarig angst og behandling

[Gjest 08729...4cd]

Søker råd da jeg begynner å miste håpet i systemet som liksom skal ta vare på oss. 

Kjapp intro:

Har i 10+ år hatt problemer med smerter i brystet, dette har gitt meg angst for at det er noe galt med hjertet og at jeg er sekunder/minutter/timer fra hjerteinfarkt når det står på. 

Jeg har blitt sjekket av kardiolog flere ganger, har blitt hentet i ambulanse uten funn, innlagt på sykehus osv. Jeg har altså aldri hatt påvist hjerteproblemer, men hjernen gir ikke slipp på det.

Jeg er nå inne i en forferdelig periode, angsten og panikken tar meg daglig, flere ganger. Jeg har også fått agorafobi og tør såvidt å forlate hjemmet samt være alene. Er stresset fra morgen til kveld.

Jeg har ila 2 måneder fått "teams" samtaler hos psykolog, venter enda på faktisk behandler som jeg kan møte fysisk. Dette skjer forhåpentligvis om en måned. Har også fått time hos dps i juni. Så ting tar latterlig lang tid, og jeg blir verre dag for dag.

Noen som har kjennskap til lignende situasjoner og har noen tips? Helst ønsker jeg å bli innlagt for å skjerme venner og familie, samt kunne fokusere 100% på å bli bedre. Men legen mener jeg er for frisk til å engang søke på slikt..

Leser bøker om temaet, og prøver å ta tips som å utsette meg selv etc men dette trigger alt og ting blir verre. Og de gangene jeg står i det føler jeg ikke noen bedring, så blir bare frustrert.

Setter pris på alle tips jeg kan få!

Mine mål er å:

-kunne stå i angsten og leve med den som ett 'normalt' menneske

-redusere smertene mine så mye som mulig

Anonymous poster hash: 08729...4cd

[Milhouse85]

Begynn med styrketrening og/eller fysisk aktivitet.
Eksponering. Jeg hadde begynt med å øve på å gå ut av hjemmet. Begynn med noen runder rundt huset/bygget. Og sett deg bittesmå delmål med et større hovedmål - og et "drømmemål". 

Her kan du få litt god hjelp: https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/helseangst/helseangst-selvhjelpskurs/

Jeg tenker at det å sitte inne veldig mye kan trigge helseangsten din. Samt forsterke det du allerede måtte slite med. Det å være i så godt som isolasjon; kan få de fleste av oss til å slite litt.

Les denne boken om angst:
https://www.ark.no/boker/Peder-Kjos-Angst-9788248923473
- Så får du en litt dypere og mer nyansert forhold på hva angst er, samt mekanismene bak. Kunnskap er bra.

1. Kunnskap
2. Fysisk trening / aktivitet
3. Eksponering

Medisinering kan være en hjelpende ting. Men hold deg unna beroligende medikamenter slik som Sobril og lignende - det hjelper en kort stund; så blir det vondt verre etterpå. Det er som å pisse i buksa. Mange har god effekt av CBD-olje mot ting du sliter med; men det er enn så lenge ulovlig i Norge - samt det er et svært uoversiktlig og uregulert marked; der det finnes ganske mange dyre og dårlige produkter på markedet. Men når det er sagt; er det bedre enn mye annet du får på apoteket. 

Så finnes det et hav av verktøy for angstmestring du kan gjøre. Men her er det veldig individuelt hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Alt fra de helt enkle ting slik som rolig musikk - samt det å fokusere på pusten (der er forresten yoga helt fantastisk). Du kan finne ganske mye bra på Youtube. Her er det bare å prøve & feile - se hva som fungerer for deg.  

[Gaea]

Smertene i brystet ditt kan være reelle, men det er mest sannsynligvis andre årsaker enn hjertesykdom, i og med at du er utredet for dette uten funn. Jeg ville forsøkt fysioterapi, og fått behandling for stram brystvegg som jeg mistenker kan være en potensiell årsak til smertene dine, det er vanlig årsak til slike smerter. Du kan enten gå privat fysio eller sette deg på venteliste til fysioterapeut med driftstilskudd. Ved sistnevnte betaler du kun egenandel og etterhvert går det på frikortet slik at du ikke betaler noe. Du trenger ikke henvisning når du kontakter fysioterapeut med drifttilskudd. 

Psykomotorisk fysioterapi kan anbefales. Det er kombinasjon av fysioterapi og kognitiv terapi, og passer for en del forskjellige pasientgrupper, alt ifra de med langvarig smerteproblematikk til angst. Står litt om det her: https://fysio.no/Pasientinfo/Pasientbrosjyrer/Psykomotorisk-fysioterapi om du vil lese mer. Finnes både de psykomotoriske fysioterapeuter som jobber privatpraktiserende og de som jobber som med drifttilskudd, sånn som med vanlig fysioterapeut. 

Ikke føl at du må skjerme de rundt deg. Jeg har kjent akkurat på den følelsen selv rundt min egen diagnose (posttraumatisk stresslidelse), men det er feilslutning man tenker når man ikke har det bra psykisk. Ble anbefalt av @AnnonymG å søke støtte hos de nær meg da jeg hadde skikkelig jævlig, og det er noe av det klokeste rådet jeg har fått her inne. Jeg ville ønsket å vite det selv om noen nær meg hadde det vanskelig! Etter at jeg hadde åpnet meg for kjæresten, familien min og venner så har jeg fått mye støtte og det har hjulpet meg veldig i  egen bedringsprosess.

Angående de kursene som @Milhouse85 viser til så vil jeg tro du har veldig nytte av kurset som går på helseangst, samt kurset med panikkangst. Tror du ville likt bøkene til Ingvard Wilhemsen også. Jeg vil også anbefale boken "Tenk deg glad" av David D. Burns. Er god bok med kognitive teknikker og skjemaer til praktisk bruk. Du finner disse bøkene jeg tipser om garantert på biblioteket. Hadde boken "Kongen anbefaler" (Ingvard Wilhemsen) på pensum da jeg studerte. 

Jeg klarte heller ikke å forlate hjemmet på det verste og hadde angst hele tiden. Den dag i dag lever jeg et tilnærmet normalt liv. Så det er håp, men det tar tid, og jobb i det små og vær forberedt på at det vil gå opp og ned, men det vil ordne seg til slutt. 

Min egen erfaring med eksponeringsterapi er at det best å jobbe veldig rolig og gradvis, prøv å la være gjøre sikkerhetsstrategier  mens du eksponerer deg og jobb med det daglig. Jeg har også stor tro og god erfaring med fysisk trening og yoga i tillegg, og fokus på rutiner ved søvn, mat og aktivitet/hvile. 

SSRI kan være veldig hjelpsomt når man sliter med angst. Dette kan du enten drøfte med fastlege eller med psykiater på DPS.

Jeg har troen på at dette kommer til å ordne seg for deg.  

[AnnonymG]

Støtter meg til innlegget til  @GiaMahan, mange gode råd.

Det er også et spørsmål hvorvidt man skal behandle eller håndtere tilstanden, det er kanskje to ord av samme praktiske betydning, men skal man håndtere dette, er det lite nytte å brenne inne med dette for seg selv. Personlig har jeg erfart at folk som forteller sine nærmeste om plagene sine, opplever overraskende god støtte.

Det finnes en A-B-C modell man kan følge for å håndtere angsten over tid. Studier har vist at de med høy grad av A-B-C, også har bedre livskvalitet. Modellen går ut på;

• A (active): gjøre noe aktivitet, eks trening, strikking, løping, snekring etc.
• B (belong): gjøre noe sammen, eks sosialt selskap, gjøre en aktivitet med andre
• C (comittment): gjøre noe meningsfult, eks frivillig arbeid, hjelpe naboen eller bekjent 

Modellen ble utarbeidet for å kunne komme med konkrete råd for mennesker med angst og/eller depresjon, men vil være gjeldende for de aller fleste psykiske tilstander. Klarer man å inkorporere disse elementene i hverdagslivet sitt, har studier vist (som også refereres til på siden) at man får et bedre liv - jo høyere grav av ABC, jo bedre. Kan leses mer her; https://abcmentalsunnhet.no/ . Nettsiden er utarbeidet av AHUS, men modeller er brukt i flere land. 

 

[Gjest 08729...4cd]

Takk for alle råd og tips!

Helst ønsker jeg å bli innlagt for tett oppfølging og avlaste familie. Men angst er vistnok ikke alvorlig nok til slik. Kjenner de 20+k som går til skatt hver måned svir mer og mer jo mindre systemet hjelper. 

Prøver i det minste noen nye medisiner nå, kanskje det hjelper. Så prøver jeg å presse meg så mye jeg klarer til å stå i det. Men det er vanskelig. 

Anonymous poster hash: 08729...4cd

[Gjest 6b4bc...8f9]

Poster anonymt siden dette er litt vel personlig.

Lang historie kort: Jeg var hele to år innlagt (!) pga angst, og da depresjon - som de fleste som har langvarig angst også har. Men jeg hadde såpass alvorlig angst at det bikket over til psykose. Dette er 15 år siden nå. Etter det, har jeg hatt sporadisk perioder med moderat angst - men ikke mer enn at det har vært til å leve med. Et fåtalls ganger panikkangst som har vart noen timer. 

Tilfeldigheter gjorde at jeg begynte å jobbe innen psykiatri og mental helse. Der jeg siden tok utdannelse. Jeg har nå mange års erfaring fra et tverrfaglig ståsted - men også fra et personlig plan. 

Dette tenker jeg om det du skriver:
Angst er et nokså naturlig egenskap vi mennesker har, som i de senere årene har blitt en "folkesykdom" - fordi folk tolker og føler på angst som en sykdom fremfor en egenskap; som i noen tilfeller kan "bikke litt over". Da bør man heller tenke over hva er det som trigger angsten i meg. Kanskje er du stresset. Kanskje har du opplevd en livsstilsendring. Var det noe som skjedde i tiden før dette skjedde? Hvordan oppsto angsten? Eller er dette noe som har ligget latent å "kriblet" i deg over mange år; før du plutselig mistet kontrollen?

Ofte kan det hjelpe å bare få et avbrekk fra hverdagen. Det litte du skrev om at du betaler 20k i skatt hver måned, vitner om høy inntekt - noe som ofte er betinget med mye ansvar. 

Du har også skrevet at du ønsker innleggelse for tett oppfølgning og for å skjerme familien. Først å fremst; dersom du ville blitt innlagt. Ville du nok følt deg fullstendig malplassert. De som er innlagt på norske psykiatriske sykehus i dag - er SYKE. På et slikt nivå; at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv - og krever oppfølgning hele døgnet. Eller at de må skjermes av hensyn til egen eller andre sin sikkerhet. Det er absolutt ikke noe behagelig å være innlagt og konstant bli "overvåket" på denne måten. Samtidig som man hører skrik og skrål fra andre pasienter. Samt ser pasienter plutselig falle inn eller ut av psykose. Mange av psykiatripasientene i dag har også problemer med rus. Det foregår dessverre mye kjøp og salg av illegale samt legale legemidler selv inne på sykehusene. Mer enn man liker å innrømme.

En innleggelse fungerer ofte slik, at man må tilbringe første natten på et akuttmottak. Der du deretter blir plassert på en avdeling. Avdelingene har ulike sikkerhetsnivåer, basert på pasientgruppen. Ofte blir man plassert på en avdeling ut fra diagnosen man har. Som ny pasient; der de ikke kjenner deg. Kan man forvente høy grad av sikkerhet til å begynne med - fordi de ofte ønsker å kartlegge risikoen for selvmord og selvskading. Det innebærer lite frigang - eller "luftig" om man vil. Det er som sagt kraftig mangel på kvalifisert fagpersonell på norske sykehus. Så miljøpersonalet på avdelingene er ofte ufaglærte - og veldig unge. Du får tildelt en primærkontakt som først å fremst ordner de praktiske tingene rundt deg som pasient; og som holder orden på avtaler og ymse. Den polikliniske behandlingen foregår ofte utenfor avdelingen - der du får samtaleterapi og lignende. Det er veldig forskjellig fra hvordan type behandling man får (ut fra den såkalte IP-planen). Men de fleste ser eller møter ikke sine behandlere mer enn et par ganger i uka; maks. Og må derfor spise piller, spille kort og se på tv & bare tusle å gå... rundt på avdelingene sine. Inntil videre. Det er GØRR.

Så har du DPS, som er et mer lavterskel psykiatrisk behandlingstilbud med innleggelser. De har mer miljørettet arbeid. Der det ofte er mer gruppeaktiviteter som å gå på kafe, gå tur eller drikke kaffe og prate om været. Der er dørene stort sett åpne. Personalet er litt mer personlige mot deg, og den "anspente" pasient vs ansatt -følelsen du merker på sykehus et fraværende. De som er på DPS har ofte gode og dårlige perioder; der DPS-oppholdet er en del av et preventivt tilbud for å unngå sykehusopphold. 

Det jeg nå skrev... er veldig generaliserende. Men det å ha angst alene. Er virkelig ikke nok for innleggelse. Det er ikke noe unikt, spesielt og veldig farlig å ha angst. Ekstremt mange sliter med det daglig. Den gode nyheten; er at dette er en av de enkleste tingene å behandle og få kontroll over.

Det jeg tenker passer for deg er psykolog eller terapi. Der dere sammen kan finne ut hva som trigger angsten i deg, samt prøve ulike  verktøy og lignende du kan teste ut. Jeg tror du hadde hatt veldig god utbytte av dette. 
Ofte har bedriftshelsetjenesten der du jobber en avtale med en privat klinikk; der du kjapt kan få psykologtime uten henvisning. Går du via det offentlige; må du ofte vente lenge på vedtak. Også der er det ressursmangel. Så de å betalte 1500 kr,- timen for privat psykolog; dersom man har råd til det. Er en god investering.

Du kan sykemelde deg et par uker..... Få deg en liten ferietur/avlastning fra jobb/hverdagen. Samtidig som du fokuserer på dette med privat psykolog eller terapi. Du vil merke tydelig effekt på dette etter 3-4 besøk.

Men uten at jeg kjenner til din sak i sin helhet - høres det ut som om innleggelse er helt feil i dette tilfelle. Det hadde du selv sett skjønt hadde du blitt innlagt. Det er heller ikke et system du ønsker å bli "surret inn i" - da du på en måte bekrefter angsten som en "alvorlig egenskap" fremfor en egenskap som har havnet litt over styr.

Anonymous poster hash: 6b4bc...8f9

[Emancipate]

I brystet eller på brystet (altså musklene på utsiden av ribbeina)?

Jeg er uenig med innleggene over.

1. Slutt med eksponering. Den eksponeringen som har vist effekt mot fobi i kliniske studier, er gjort på en særegen og systematisk måte. Resultatene gjelder ikke for andre diagnoser enn fobi, og heller ikke ved tilfeldig eksponering alene.
2. Unngå bøker av hypokonderlegen Wilhelmsen, som har som eneste behandlingsform å påføre skyld, skam og dårlig samvittighet for hvordan sykdomsatferden ødelegger familien. Det høres ut som om du allerede har blitt infisert av dette. Kast eventuelle bøker du har liggende.
3. Legg bort begrepet "stå i det". Det kommuniserer en kamp, noe som øker angst.
4. Slutt å tro at en psykolog kan hjelpe deg.
5. Slutt å tro at du kan få bort angsten ved å forstå at du ikke har hjerteproblemer. Troen på hjerteproblemer, er ikke driveren bak angst. Folk har jo hjerteproblemer uten å ha angst.

 

1. Aksepter at du har angst og smerter nå, men at du jobber med saken.
2. Få en utredning for andre årsaker til smerten.
3. Aksepter at hjerteproblemer forekommer, og tar liv tilfeldig. Leger kan ikke oppdage og behandle alt.
4. Prøv alt fra https://www.panicaway.com
5. Prøv curable.com. Markedsføres som en behandling mot smerter, men er en behandling for hypokondri.

 

[Gaea]

Her var det flere råd fra Emancipate som er direkte skadelige, så jeg håper og tror at TS klarer å bruke litt kritisk vurderingsevne og sile ut det som er useriøst og skadelig her, og ta med deg de rådene som er tuftet på kunnskapsbasert praksis. 

En psykolog kan selvsagt hjelpe deg, med metoder på hvor du til å hjelpe deg selv, som en god psykolog gjør.  Det er også viktig med tillit til helsepersonellet som behandler deg. At legene fanger opp det som er sykdom eller tilstand som bør gjøres noe med, også der det ikke er symptomer og man ikke sier ifra selv. 

Overlat bekymringene til helsen din til de som kan det best (helsepersonell) , og fokuser heller på det det du kan gjøre for å holde deg frisk - ved å  spise sunt, variert, regelmessig, sove regelmessig, være i aktivitet og gjøre noe meningsfullt. 

Jeg støtter deg i målet å kunne "stå" i angsten, TS. Hvis du følger de kursene som @Milhouse85 anbefalte over her så anbefaler psykologen i disse selvhjelpskursene å stå i angsten fordi angsten reduseres over tid når man får erfaringer med at det man frykter, ikke skjedde, pluss at man får erfaringer med angsten ikke øker i de uendelige og at den blir svakere over tid. Min beste tips for eksponering er å ikke bryte eksponeringen midt i verste angsten, men vent du føler deg roligere. Anbefaler selvsagt at du gjør eksponeringen i samråd med helspersonell for best mulig effekt, men du kan fint systematisere og påbegynne eksponeringstreningen i ventetiden ved å bruke de tilhørende arbeidsarkene som følger med de selvhjelpskursene. 

Les gjerne bøkene til Wilhemsen om du ønsker TS, og gjør deg heller opp en mening etterpå og se om de er til hjelp for deg. Jeg har ikke blitt påført verken skyld eller skam av å lest de, men synes det var mye fine og kloke ord som jeg både har tatt med meg som helsepersonell og som privatperson. 

Eneste jeg kan være enig i er at smertene kan du godt få hjelp med, og det å akseptere angsten fordi det å undertrykke angsten ofte bare fører til mer angst.  Og: Ikke gå rundt med smerter du faktisk kan gjøre noe med og som mest sannsynligvis vil kunne avhjelpes med veldig enkle tiltak som veiledet trening og tøying. 

[logaritmemannen]

Merkelig at ingen har nevnt Wim Hof-metoden her. Den skal være meget effektiv mot angst og panikkangst. Litt forenklet, om jeg har forstått det riktig, så fører pusteteknikken til en reduksjon av aktiviteten til amygdala med det positive som det fører med seg. 

   

Hadde jeg vært deg, TS, så hadde jeg prøvd denne en del ganger i uka i noen uker. Hvis det ikke er helt klart fra instruksjonen i videoen, så skal du altså holde pusten etter at du har pustet ut. 

 

[logaritmemannen]

I mine yngre dager som student hadde jeg også noe angst knyttet til brystsmerter, men ikke like mye som deg, TS. Jeg har vært hos leger flere ganger for å teste hjertet, og prøvde selvhjelpsbøker mot angst. Resultatet var varierende. På den tiden var jeg også litt deppa, noe som går hånd i hånd med angst. Det som hjalp meg var å fokusere på kroppslige faktorer, ikke kognitive. Med dette mener jeg aktiviteter som gjør at man får utskillelse av flere "gode" kjemikalier i kroppen. Dette kan typisk være trening, bedre sosialisering, meditasjon etc. Når dette er på plass roes aktiviteten ned i de delene av hjernen som bl.a. regulerer frykt,  noe som gjør at angsten blir mindre. Og derfra er det lettere å gå logisk til verks mot irrasjonelle tanker. Jeg skulle ønske at jeg kom over Wim Hof på den tiden. 

Jeg ble 100 % kurert etter 2-3 år. 

[Emancipate]

GiaMahan skrev (8 timer siden):

Her var det flere råd fra Emancipate som er direkte skadelige, så jeg håper og tror at TS klarer å bruke litt kritisk vurderingsevne og sile ut det som er useriøst og skadelig her, og ta med deg de rådene som er tuftet på kunnskapsbasert praksis.

Rådene er ikke skadelige. Eksponering på måfå er ikke det samme som eksponeringsterapi fra kliniske studier. Å anbefale mer eksponering, når TS skriver dette: "Leser bøker om temaet, og prøver å ta tips som å utsette meg selv etc men dette trigger alt og ting blir verre. Og de gangene jeg står i det føler jeg ikke noen bedring, så blir bare frustrert. " er bare feil. Hvis TS vil prøve eksponering, bør han få profesjonell veiledning av noen som er kurset i bergen four day treatment.

Å slutte å tro at psykolog kan løse problemet, er ikke et skadelig råd i den sammenhengen at TS ikke får tak i psykolog.

De behandlingene jeg anbefaler isteden, er behandlinger som har hjulpet andre, og som er tilgjengelige nå.

Wilhelmsen er noe av det styggeste jeg har lest i min karriere som fysisk syk pasient. Vanvittig drøyt. Jeg skjønner utmerket godt at helsepersonell synes han er flink, tross alt består behandlingen av avvisning, noe som ivaretar helsepersonellets behov. Helt upassende for fysiske syke pasienter, som ikke trenger avvisning, men diagnose og medisin. Også helt upassende for psykisk syke. Å starte boka med å påstå at psykisk sykdom ikke finnes, er ikke på noen måte i tråd med kunnskapsbasert praksis. Hvorfor tror han vi har sinnsykehus?

[Gjest 7cbf6...e00]

Eksponeringstrening fungerer bare om man har et balansert og fungerende nok nervesystem til at man greier å regulere seg ned i trygg sone kontra at man dras utenfor. Dette er veldig viktig og noe som blir underkommunisert. Kroppen har tre forskjellige "moduser" den kan befinne seg i.

Nivå 1 er den tilstanden vi er i når vi har det fint og er i balanse. Da kan vi være sosiale og hygge oss i fellesskap, og vi er nysgjerrige og lekne.

Nivå 2 er det kjente fight/flight/freeze. I denne tilstanden responderer vi på en senset trussel med ulike autonome reaksjoner som skjer i de dypere, mer instinktive hjernelagene som fornuften ikke kontrollerer. Her kommer angst og fluktresponsen inn.

Nivå 3 er det nivået som slår inn til slutt når alle andre responser oppleves som nytteløse. Da går kroppen inn i shutdown. Det er den reaksjonen man ser når ville dyr på savannen blir fanget av rovdyr og stivner totalt. Kraften siver ut av lemmene og de blir urørlige. Dette foregår helt til de blir spist eller rovdyret er uoppmerksom og gir en mulighet til å unnslippe.

Poenget med dette er at for å mestre angst så må man jobbe med det på en måte som gjør at man ikke overbelaster "stresssystemet" sitt og går i shutdown. Da oppnår man samme resultat som i vellykket eksponeringsterapi, men på helt feil premiss. Kroppen føler seg da så truet at den stenger ned alt. Derfor må man eksponere seg forsiktig og det er faktisk veldig lurt å trekke seg unna når angsten blir som mest intens.

Et annet tips som er veldig lurt å lære seg når man sliter med slike ting som dette er at man ikke ER følelsene sine. Øver man på dette over tid vil man etterhvert legge merke til at angsten er instinktiv (nervesystemet værer fare) og ikke har noe med fornuften å gjøre i det hele tatt. Ved å forstå dette og jobbe tålmodig med seg selv, og være aksepterende overfor reaksjonene sine vil man se endring over tid. Kroppen gjør bare det den kan for å beskytte deg.

Det trenger ikke naile problemene dine til minste detalj, men jeg anbefaler boken til Bessel van der Kolk - The Body Keeps the Score. Den handler primært om hvordan traumer setter seg i kroppen (og ikke i hodet). Og hvordan man jobber med det for å få bedring. Hvis man har et nervesystem som er stresset og på vakt hele tiden så er det ikke rart at man får smerter i brystet og sliter med pust og det som verre er.

Det du snakker om her høres ut som symptomer på hypervigilance:

https://www.webmd.com/mental-health/what-is-hypervigilance

Les litt om det og søk litt rundt på internett og se om det kan passe dine opplevelser. Om det passer så burde du lete opp ressurser som lærer deg å jobbe med noe man kaller bottom-up-tilnærming. Det er diverse teknikker man kan bruke for å kommunisere trygghet til de dypere hjernelagene slik at hjernen etterhvert roer seg ned overfor stimuli som tidligere sendte den ut i panikkanfall. Disse teknikkene er veldig annerledes enn de man ser i kognitiv terapi hvor man prøver å snakke til følelsene med fornuften. Bare synd da at følelsene driter i fornuften, de er jo i livsfare. Kognitiv terapi har sin plass i et behandlingsløp, men først må man lære kroppen at den er i trygghet. Da er det mye lettere å nyttegjøre seg av kognitive teknikker.

Dette er det som har hjulpet meg klart mest. Jeg klarer ikke å stå i ordinært arbeid grunnet omfattende, kronisk stress og utrygghet i oppveksten, men jeg har god tro på at jeg med tid og stunder kan vende tilbake til arbeidslivet. Jeg gjør fremskritt hele tiden.

Håper dette var til hjelp!

Anonymous poster hash: 7cbf6...e00