Jeg trodde vi var venner, men ser jo at det ikke er tilfelle.

[Gjest eec5f...b90]

Han er den eneste vennen jeg har i denne virkelige verden. Online har jeg noen flere som jeg aldri kommer til å møte. 

Han som er min venn trodde jeg da det var han som ønsket at vi skulle være venner, men han gidder ikke løfte en finger for å pleie vennskapet. Har mest lyst å kaste hele fyren på båten, men da sitter jeg igjen med ingen venner igjen og det er så fælt at jeg ikke orker tanken.

Vi har gjort mye moro sammen før og jeg syns vi har det ordentlig trivelig når vi møtes. Men når vi ikke møtes er da det er vanskelig for meg og når han sier nei når jeg for en gangs skyld spør om vi kan finne på noe? Jeg savner så det å ha noen å finne på noe med. Som å gå i svømmehallen. Vi har vært der for 3 år siden men nå sier han nei. Jeg blir så lei meg at jeg bare har lyst til å sette meg ned å gråte...hvorfor betyr jeg så lite for folk? Jeg føler jeg ikke er verd en ting.

Stompa

Anonymous poster hash: eec5f...b90

[Gavekort]

Gjest eec5f...b90 skrev (2 timer siden):

Han som er min venn trodde jeg da det var han som ønsket at vi skulle være venner, men han gidder ikke løfte en finger for å pleie vennskapet

Hva betyr dette? At man ikke er en initiativtaker betyr ikke nødvendigvis at man ikke trives i selskap med noen.

[Gjest eec5f...b90]

Gavekort skrev (9 timer siden):

Hva betyr dette? At man ikke er en initiativtaker betyr ikke nødvendigvis at man ikke trives i selskap med noen.

Hvorfor sier de at de ønsker vennskap da? Kunne ikke bare sagt nei jeg har ikke tid til noe vennskap og latt meg være i fred??

Anonymous poster hash: eec5f...b90

[Gjest eec5f...b90]

Gjest eec5f...b90 skrev (Akkurat nå):

Hvorfor sier de at de ønsker vennskap da? Kunne ikke bare sagt nei jeg har ikke tid til noe vennskap og latt meg være i fred??

Anonymous poster hash: eec5f...b90

Misforsto ser jeg men hvis man trives med noen så vil man like å finne på ting sammen?? Føler at alt annet kommer før meg og det gjør vondt for min del. 

Anonymous poster hash: eec5f...b90

[nacario]

Vanskelig å se hele sammenhengen, men en god venn kan også være opptatt med sitt til tider. Det er ikke alltid vedkommende kan være der for deg 100% av ulike grunner, og du opplever det kanskje forsterket da du har denne ene å forholde deg til. Det er i grunn gi og ta for å pleie gode relasjoner, uten at jeg kjenner til deres situasjon.

Kanskje du kan foreslå om dere skal finne på noe h*n syns er kjekt, eller spør vedkommende hvordan h*n har det og ta det derfra?

[Ornament]

Om man er en ekte venn eller ikke er avgjort av mønster gjennom tid. Du har ikke helt klart å vise oss at dette er et mønster. 
 

Jeg kan trekke frem en av mine tidligere falske venner. Hen brukte alltid å bryte ut i høylytt latter, da i situasjoner hen hånliggjorde at jeg var sykemeldt. Det gjorde han åpenbart foran nokså mange mennesker, nokså ofte. Hen kom også med stygge kommentarer, som at visse andre fortjente livets opphold mer enn meg. Hen hevdet det var sarkasme, men det var i grunnen lite annet enn psykisk mishandling. Dette vedvarte og skjedde nokså ofte. Selv i situasjoner der hen mer eller mindre tvang det frem, nesten ut av det blå.  
 

Hen var også svært opptatt av å finne på ting. Men kun til hens egne premisser. Da f.eks. jeg spurte hen, så var hen alltid opptatt. Hen var også opptatt av å begynne å trene, og ville trene sammen med meg; for jeg var godt trent og har drevet på med det gjennom flere år. Da jeg foreslo et treningssenter ca. midt mellom våre bosteder, så var ikke det akseptabelt. Det skulle være i nærheten av hen. 
 

Jeg kuttet ut vedkommende. Da trappet hen opp baksnakkingen om meg, og hen gjorde vennskapet med tre felles bekjente nokså vanskelig. Jeg er nå kun venn med en av de tre. Hen hadde tidligere snakket dritt til meg om de andre felles bekjente. 
 

Det finnes langt mer i historien i vennskapet mellom meg og hen, men det er tilstrekkelig for folk til å skjønne at denne personen ikke var en ekte venn. 

[Gjest eec5f...b90]

Nei mønstret er vel at jeg har vært der og stilt opp f. Eks når førerkortet gikk i fjor. Når depresjonen hans slo inn prøvde jeg å være der. La han få prate. Gikk varsomt frem lot han bestemme det meste og jeg kom hver gang han spurte om vi skulle møtes. Spør jeg om noe så passer det aldri. Nå i går var det at rørleggeren skulle komme å koble på vann på badet på en fredag kveld etter kl 20??? Hm blir bra times betaling på den rørleggeren😂. Han kunne sagt da jeg spurte på mandag at nei har ikke tid på fredag. Istede tar de den ja de er interessert helt til en time før nei da passer det ikke lell. Er det mønstret jeg er lei av. Jeg føler at jeg ikke blir respektert på samme måte som jeg har respektert han. Men samma det. Skal aldri spørre om en ting mer. Jeg betyr ingenting uansett. Ikke skal jeg gidde å treffe han heller. Han kan få klare seg selv og ikke komme løpende neste gang noe negativt skjer i livet hans. Hadde det skjedd noe med meg så vet jeg at han ikke hadde brydd seg. 

Anonymous poster hash: eec5f...b90

[Milhouse85]

For å forenkle det jeg tolker ut fra det som allerede er skrevet. 
TS føler seg sviktet og ikke imøtekommet av noen, som TS omtaler som venn. Faktisk: Eneste venn. 
Misnøyen handler om at TS føler h*n stiller opp for denne vennen, men at ikke dette er gjensidig. 
Derfor føler TS seg sviket. Og lager dette innlegget. 

Så det man kan spørre seg om, er vel mer hvorfor denne vennen tar avstand fra TS. 

Noen hypoteser

At man tar avstand fra noen. Betyr ikke automatisk at man er en sviker. Av og til kan det være sunt med litt avstand i et venneforhold. Jeg har selv "plutselig" ikke snakket med noen et halvt års tid - før du plutselig finner ut at vi skal starte å henge sammen igjen. Dersom man møtes jevning - kan man fort bli litt "mett" av hverandre. Dette føler man stort sett på egen hold utfra signaler og ymse. Så kan man trekke seg litt vekk; i perioder. Dette er nokså vanlig og helt sunt. Uten at det trenger å være så mye personlig.

Et vennskap er som en balansevekt. Man gir og man får. For at et vennskap skal fungere. Må man gi noe - samtidig som man får noe tilbake. Mennesker er egoistiske vesener. Ingen gidder å henge med noen, uten at denne personen yter noe tilbake. Hva dette er; kan være ti tusen ulike ting. Men man må også yte tilbake. Først når dette er gjensidig - fungerer et vennskap.

Noen ganger kan folk med lite nettverk bli litt "pågående" - fordi man rett å slett ikke har nok folk rundt til seg til å dekke et normalt sosialt behov. Alle har vel kjent på noen som er litt vel kleggete. Som kanskje ikke tar et hint eller fem. Da er det ikke likevekt i balanseskåla (ut fra det å "gi og ta" - som nevnt over). Og man risikerer fort å bli skjøvet litt vekk.

Uansett - er det sjelden sunt eller særlig lurt å spekulere og lage ymse hypoteser. Det enkle er ofte det beste. Det er rett å slett bare å spørre vedkommende. "Jeg føler du har begynt å ta litt avstand fra meg. Hvorfor gjør du det?" - også tar man det derfra. Er man gode venner, bør det være null problem å snakke om noe slikt. 

Eller... man kan slutte å mase. Og heller vente til vedkommende tar kontakt med deg. Det er noe jeg gjør, dersom jeg føler meg avvist eller at jeg "er litt mye" i perioder. Så er det bare å trykke på den sosiale pause-knappen inntil videre.

Kanskje kan du bruke muligheten til å skaffe noen nye venner. Det er ikke så vanskelig som man kanskje tror. Det er bare å melde seg på noe av organisert aktivitet av ymse slag. Bli frivillig i Røde Kors. Meld deg på en turgruppe. Eller et kurs. Kajakkpadling, bueskyting, treskjæring, yoga... You name it. 

[PgUp]

Lurt å bli kjent med flere venner

[Gjest eec5f...b90]

Milhouse85 skrev (11 timer siden):

For å forenkle det jeg tolker ut fra det som allerede er skrevet. 
TS føler seg sviktet og ikke imøtekommet av noen, som TS omtaler som venn. Faktisk: Eneste venn. 
Misnøyen handler om at TS føler h*n stiller opp for denne vennen, men at ikke dette er gjensidig. 
Derfor føler TS seg sviket. Og lager dette innlegget. 

Så det man kan spørre seg om, er vel mer hvorfor denne vennen tar avstand fra TS. 

Noen hypoteser

At man tar avstand fra noen. Betyr ikke automatisk at man er en sviker. Av og til kan det være sunt med litt avstand i et venneforhold. Jeg har selv "plutselig" ikke snakket med noen et halvt års tid - før du plutselig finner ut at vi skal starte å henge sammen igjen. Dersom man møtes jevning - kan man fort bli litt "mett" av hverandre. Dette føler man stort sett på egen hold utfra signaler og ymse. Så kan man trekke seg litt vekk; i perioder. Dette er nokså vanlig og helt sunt. Uten at det trenger å være så mye personlig.

Et vennskap er som en balansevekt. Man gir og man får. For at et vennskap skal fungere. Må man gi noe - samtidig som man får noe tilbake. Mennesker er egoistiske vesener. Ingen gidder å henge med noen, uten at denne personen yter noe tilbake. Hva dette er; kan være ti tusen ulike ting. Men man må også yte tilbake. Først når dette er gjensidig - fungerer et vennskap.

Noen ganger kan folk med lite nettverk bli litt "pågående" - fordi man rett å slett ikke har nok folk rundt til seg til å dekke et normalt sosialt behov. Alle har vel kjent på noen som er litt vel kleggete. Som kanskje ikke tar et hint eller fem. Da er det ikke likevekt i balanseskåla (ut fra det å "gi og ta" - som nevnt over). Og man risikerer fort å bli skjøvet litt vekk.

Uansett - er det sjelden sunt eller særlig lurt å spekulere og lage ymse hypoteser. Det enkle er ofte det beste. Det er rett å slett bare å spørre vedkommende. "Jeg føler du har begynt å ta litt avstand fra meg. Hvorfor gjør du det?" - også tar man det derfra. Er man gode venner, bør det være null problem å snakke om noe slikt. 

Eller... man kan slutte å mase. Og heller vente til vedkommende tar kontakt med deg. Det er noe jeg gjør, dersom jeg føler meg avvist eller at jeg "er litt mye" i perioder. Så er det bare å trykke på den sosiale pause-knappen inntil videre.

Kanskje kan du bruke muligheten til å skaffe noen nye venner. Det er ikke så vanskelig som man kanskje tror. Det er bare å melde seg på noe av organisert aktivitet av ymse slag. Bli frivillig i Røde Kors. Meld deg på en turgruppe. Eller et kurs. Kajakkpadling, bueskyting, treskjæring, yoga... You name it. 

Takk for fint svar og er helt enig i det du skriver. Men føler jeg ikke har vært pågående...jeg spør omtrent aldri om å møtes... har lært meg det at jeg må la de styret showet og ikke kreve noe... Men nå datt det ut av meg da for en gang skyld da om vi kunne finne på noe så ble det nei i siste liten og det ble jeg lei meg for. Men jeg gjorde nå aktiviteten alikevel uten han da. Jeg forventet egentlig ett nei men når de lar det går dager før man endelig får avslaget så ga det ett en milimeter med håp da om kanskje jeg slipper å dra alene på noe denne gangen. Er allerede med i røde kors. Jeg prøver å joine ting der og men føler meg så utafor der. Jeg føler meg bra med mannfolka der men ikke damene... jeg er ganske ny da. De damene som er der har jeg null kjemi med. Vi er ikke på samme planet en gang.. Jeg har observert dem når jeg har vært der og sett hvordan de er ovenfor nye medlemmer... så stiller de seg ofte med ryggen midt i mot deg for å lissom synlig vise at du er ikke velkommen her.  Jeg har ingenting felles med de damene. De er en gedigen klikk...skal være så utrolig morsom hele tiden og de ser ut som en gjeng som er tatt rett ut fra en "friends" episode. De er veldig besserwissere..kan alt vet alt og jeg som er dobbelt så gammel som dem er dum. Men var med to karer på en skutertur her det var jo helt magisk. Måneskinn og tur i skogen og full klubbe på skuter det var så digg.

Sykt digg å være alene å slippe å bytte plass hele tiden med alle andre.  

Mulig det er meg det er noe feil på. Jeg er vant til å være alene. Klarer meg fint alene. Jeg trives stort sett i eget selskap. Jeg hadde masse venner men de sviktet når jeg trengte dem som mest og det har gjort at jeg stoler fint lite på folk. Jeg har fått bevist gang på gang at folk lirer av seg så mye drit de ikke mener. Ei ønsket jo at vi skulle møtes og bli kjent og når jeg da tok kontakt for det så oppførte hun seg som hun ikke kjente meg omtrent. Nei det var veldig kleint. Jeg tenker anderledes enn de fleste så jeg føler jeg aldri passer inn med de vanlige. Jeg  har opplevd mye mer dritt enn de fleste så tenker helt anderledes enn de som lever vanlige A4 liv med familier og alt det der. Jeg har også blitt veldig skeptisk til damer. Å møte en skikkelig tvers igjennom hyggelig dame som er litt åpen for ting som en føler en kan prate åpent med. Har jeg tilgode enda. 

Mannfolk er så mye enklere og forholde seg til. Blir de sint på deg så får du høre det der og da ogs å er de ferdig med det. Damer gnåler på det samme i månedsvis og blir aldri ferdig med en sak enda en har sagt unskyld og alt det der hvis en har driti på draget. Jeg har jobbet med damer før og det var jo bare drama og styr hele tiden. Nå jobber jeg med mannfolk og der får jeg som regel en del oppmerksomhet og de er veldig hjelpsomme noe jeg setter pris på. Men det er jo på jobb da ikke på fritiden. Der er en alene. 

 

Men så en tik tok her om en dame som har trent seg opp til å gjøre absolutt alt alene.. hun går på restaurant alene. Drar på ferier alene og klarer seg helt fint uten venner. Jeg vil bli slik. Uavhengig helt. Og fortsatt nyte livet til det fulle. Jeg gjør jo stort sett alt alene. Jeg går på kino alene. Jeg svømmer alene. Jeg går på turer alene og hadde heller ikke gjort meg noe en syden tur alene på en strand. 

 

Men noen ganger savner man ett sosialt liv da... så vi får nå se...

Så nå har jeg meldt meg på ATV kurs ..sikkert som eneste dame der og. Jeg er vel mer en guttejente slik sett da. Liker mer det guttene holder på med enn det damene holder på med. 

Der fikk jeg skrivd av meg litt i dag og.. he he he..god søndag folkens. 

 

Anonymous poster hash: eec5f...b90

[Theo343]

Hva som skal til for å pleie et vennskap og forventninger man har til et vennskap fra den andre parten kan variere sterkt.
Har selv avsluttet noen vennskap basert på at forventningene fra den andre part ikke har stått i stil med hvilket nivå vennskapet har vært på.

Eks. en jeg syklet mye med før. Vi hadde fine turer 2-3 ganger i uken. Men oppmøtetidspunkt og sted skulle alltid passe han. Kom jeg noen minutter forsent var det klaging fremfor at han bare kunne syklet meg i møte (hadde ingenting som måtte rekkes etterpå).  Siden han hadde presisert at han ikke skulle sykle meg i møte tok jeg en gang en annen rute til møtestedet og var der 15 sekunder forsent. Men da hadde han møtt opp tidlig og syklet meg i møte en annen rute og var sur for at jeg ikke hadde sagt fra at jeg tok en annen rute til møtestedet. Vel han hadde sagt han ikke ville sykle meg i møte.

Det var alltid slike småting hele tiden og det var alltid jeg som måtte tilpasse meg hans behov. Noe jeg ikke alltid gjorde da jeg ikke er noen pushover - men jeg tok hensyn. Når jeg hadde en god formdag så tilpasset jeg meg at han ikke orket å pushe for mye. Sakket også farten når han ba om det. Når jeg hadde en dårlig formdag var det for han om å gjøre å "vinne" fremfor å være litt ålreight og ikke pushe hardt når jeg sa fra at det ikke var helt dagen formmessig. I slike tilfeller var vi enig om at "du pusher i den bakken så kommer jeg etter" men å dra hardt fra på andre strekker ble bare tull.

Fikk plutselig også meldinger som "du inviterte ikke meg på den turen der nei"? når jeg fortalt om aktiviteter jeg hadde gjort. Men han dro da på turer med andre uten å invitere meg også uten at det var "galt".

Når "Vennskap" blir slik så blir jeg etterhvert lei og bruker ikke noe mer tid på det. I tillegg må det være lov å ha litt pauser til egne aktiviteter uten at man skal oppføre som en vonbråten og umoden 19 årig kjæreste av den grunn.

Det finnes også mange forskjellige typer vennskap. Det er ikke alltid man ønsker å utvide vennskapet utenfor aktivitetene man gjør sammen. Og som andre type forhold er det vanskelig når den andre ønsker å komme hjem på middag, gå ut å drikke, dra på ferie sammen, overnatte og annet når vennskapet ikke er helt der for din del.

Jeg åpner ikke hjemmet for hvem som helst og er meget selektiv på hvem som får komme helt innpå familien. En liten grillaften sammen med hverandres familie på nøytral grunn er helt innafor men mange blir litt snurt om de ikke blir invitert hjem. Jeg har også hatt vennskap hvor den andre ikke har ønsket å invitere hjem av personlige grunner og det har jeg ingen problem med å respektere. Man har alle sine grenser i ulike type forhold.

Av den grunn har jeg en meget liten men god "vennegjeng" med lett blanding fra jobb, slekt og aktiviteter.

Men mitt råd på generell basis er:
Når et vennskap krever vesentlig mer av deg enn det gir deg så bør du revurdere vennskapet.

Endret 3. april 2022 av Theo343

[Gjest eec5f...b90]

Sånn som du beskriver så er han der en egoistisk piece of shit som skal ha all oppmerksomheten men ikke gi noe til deg. De ser deg ikke som verdifull nok og dermed blir man oversett og ignorert. Tragisk men sant. Men enig med deg at man må bare kutte ut folk som ikke blir en venn man kan stole på i det minste og som man føler gir like mye tilbake som man gir selv. Men det er jo så leit og gå seg på samma smellen med hver nye en blir kjent med. Man blir bare så oppgitt at det ikke kan finnes ordentlige folk med litt omtanke for andre og ikke så jævla egoistiske som de fleste er. Ett vennskap bygger seg ikke selv det må gå begge veier. 

 

Jeg har kommet over skuffelsen nå og gidder ikke ta noe mer kontakt fant jeg ut. Skal det bli noe mer vennskap så er ballen i hans hjørnet i am done. 

Anonymous poster hash: eec5f...b90