Sliter med brudd etter førstegangsforhold

[Gjest 14c2b...97b]

Hei. Med forbehold om antageligvis overdrivelser og dramatisering som er oskar-verdig...

30 år gammel mann, var i mitt første forhold siden jeg var 23, hun bestemte seg for å flytte tilbake til nordnorge da hun ikke følte seg lykkelig nede i sør lenger. 

jeg klarte ikke flytte etter, noe som gjorde at forholdet endte.

Dette var mitt første forhold (dårlig på damefroten generelt hele livet mitt) og jeg flyttet rett fra foreldrene mine sammen med hun, nå sitter jeg igjen alene i leiligheten min og livet har aldri føltes mer tomt, aldri følt meg mer ensom, aldri følt meg så sårbar (å være alene hvis man blir syk, får slag, hvem vet)  og føler at jeg har ødelagt for meg selv ved å ikke gi opp livet mitt her og flytte helt til nord.. mye fordi jeg ikke ikke ville gi slipp på familie og venner og alt jeg hadde her nede for å leve resten av livet i nord.

det er sikkert meget overdrivende for de som har vært lenge i gamet men det føles rett og slett ut som at noen har dødd fra meg, det har slått meg helt ut av rutiner, jeg har flere netter i uken hvor jeg drømmer at hun kommer tilbake og alt er OK, eller mareritt hvor jeg gjenopplever dagen hun dro,, jeg våkner 50 ganger i løpet av natten og våkner like trist som dagen før.

Har vært på DPS for depresjon før men har aldri opplevd noe så jævlig som dette. Jeg har blitt henvist på nytt og fikk ikke time hos DPS før midten av mai hvor jeg skal bringe opp dette og trenger da tips og tanker om tiden i mellom om hvordan jeg skal håndtere dette.

Noen som har tanker eller tips + triks for å innse at man har tapt noe som føltes så jævlig verdifult ut?

På Forhånd takk.

Anonymous poster hash: 14c2b...97b

[Gjest 14c2b...97b]

EDIT:
vil legge til at forholdet absolutt ikke var 100% perfekt for da hadde jeg sikkert fulgt etter skulle man tor men alikevel føles det helt hjerteskjærende ut hele dritten. skjedde for 2 måneder siden. Hvor lenge skal dette dritet sitte?

Anonymous poster hash: 14c2b...97b

[Rune_says]

Prøv å tenke framover - flere fisker i dammen. 

Første forhold er alltid styrke 10 på skalaen når det ikke blir noe av.

Det er ikke sånn at noen har skyld - det blir som dans.  Begge må ha lyst på det, ellers fungerer det ikke.

Gi evt en hobby sjansen. 

Eller tenk om det er noe du har hatt lyst til å gjøre som er tidkrevende eller som gir deg noe enten personlig eller sosialt.

 

[nacario]

Det er og vil være jævlig de første ukene, en nødvendig prosess du må gjennom da man går fra å være to til en i hverdagen. Men som månedene begynner å rulle vil du klare å løsrive deg, og gradvis slutte å tenke på henne da slikt holder den onde spiralen i gang.

Har du gode venner eller interesser du kan fokusere på? Viktig å få delt eller fortalt til noen du er trygg på for å lette på trykket, gjerne i kombinasjon noe fysisk, feks trening. Det vil gå godt igjen, og det er mange gode fisker der ute når den tid og dating apps kommer.

[Mroy]

Hadde samme følelsen etter det ble slutt med meg og mitt første forholdt. Var 25 når det ble slutt, vi var sammen i 2.5 år. Håpløs med det motsatte kjønn selv. Hadde ikke vært med noen før det. Men lang historie kort. Tabba meg ut skikkelig på fylla en gang. ( rota meg bort i en annen dame) så da stakk ho, fult forståelig. Så satt jeg der igjen med halv tom leilighet og kjærlighets sorg ut av en annen værden. Det var akkurat slik du forklarte det. For min del gikk det over i depresjon, hvor ingenting ga mening lenger. Slik var det vel i 2 års tid. Så traff jeg ei ny dame, hadde det egentlig like jævli da, og det var ikke noe bra forhold, fikk en kid sammen, da fikk jeg andre ting å tenke på enn meg selv. Så depresjonen var vel litt på "pause" om jeg skal si det slik. Men så gjorde jeg det slutt 2 år etter med ho( orka ikke mer) så da fikk jeg plutselig litt tid å tenke igjen, med sønnen min 50% og da kom depresjonen snikende igjen. Men så ble jeg så dritt lei av og ha det slik. Så begynte så smått og ta litt tak i livet igjen. Fant meg en hobby, tok opp kontakt med venner jeg hadde mista, Fant flere hobbyer, begynte å trene regelmessig. Og meldte meg på tinder. Mest for og presse meg selv til og møte nye jenter, som jeg syns var skikkelig skummelt først. Også begynte jeg og gå til en psykolog( det var slik jeg fant ut at jeg mest sannsynlig hadde vært inne i en depresjon hele tiden) stoltheten min og motvilje til og søke hjelp, gjorde at jeg ikke hadde gjort det før. Men nå 7 år etter, så har jeg det ganske bra, selv om jeg er singel, og på leting etter forhold. Det var litt av min livshistorie. Men poenget til slutt var, at det vil komme til og ta tid. Det er nok det eneste som virkelig hjelper. Men i mellomtiden er det viktig og fokusere på seg selv og gjøre ting en liker og ta fokus vekk fra tankene. Og ikke minst, søk hjelp. Ikke gjør som meg.

[Gjest 14c2b...97b]

hei og takk for alle svar!

For å svare litt generelt på det som ble spurt om her så har jeg forsøkt å fokusere på hobbyer og venner men sliter med at det meste av gleden og fokuset er vekk, naturligvis en del av depresjon det å miste dette.. følelsen er liksom litt som at man har mistet det trygge og forutsigebare. det drar jo med seg søvn, glede og kosentrasjon og er en ond sirkel som man må komme ut av.

Godt jeg skal til psykolog i slutten av april merker jeg.

Forholdet var ikke perfekt som nevnt over og det var irritasjonsmomenter som ikke lot seg løse og var dårlig i lengden men jeg var i alle fall ikke alene, jeg kunne få en klem og et kyss om jeg trengte det og jeg ja, var ikke alene.

Jeg tror riktig nok ikke at det er nok grunn til at man skal holde på et forhold som ikke er optimalt, men alt føles bare så skremmende ut, ikke nok med at jeg aldri har bodd alene da jeg flyttet rett fra foreldrene mine og inn med henne men man står liksom så på bar bakke, 30 år gammel, folk rundt deg stifter familie, gifter seg å får barn, mens du står igjen etter 7 år uten noen ting.

dette er nok ganske overdramatisert og sikkert naturlig for meg som førstegangsbruddist (om man kan si det sånn???) 

før jeg kan legge meg på tinder og andre slike apper så har jeg en del arbeid å gjøre med meg selv, det er ikke en plattform for noen med mitt utseendet (ikke noe fjortis oppmerksomhets tull her nå men det er fakta, er en jobb å gjøre der.)

Alt i alt føles det ut som at jeg aldri finner noen som vil akseptere meg som hun gjorde, at hun var "one of a kind" som godtok alle feil og mangler ved meg og det har jeg nå kastet bort fordi jeg ikke klarte å løsrive meg fra det lokale å familie i utrygghet om at forholdet ikke ville være noe jeg ville leve med resten av livet, men at sjansen har gått fra meg og kvinnen jeg underkastet meg mye for betydde faktisk så mye for meg likevel, at jeg aldri ser hun igjen og ja, et kapittel er bare lukket så fort og gærent.

Mistet min søster til selvmord for 6 år siden, kanskje det kan ha innvirkning på hvor "doomed" jeg føler meg av å dette?

Beklager dette ble en sutretråd så regner med at jeg bare sitter å gjentar meg og det egentlig ikke er så ille som jeg skal ha det til, men det er vel den tåka man havner i og bare ta tida for å komme ut av

Anonymous poster hash: 14c2b...97b