Mistet jobb, livet raser

[mkhan]

 

Hei,

Jeg har desverre havnet i en enorm livskrise etter jeg sluttet i jobben min før jul grunnet en konflikt. Konflikten kunne enkelt vært løst på min bekostning i form av litt lavere lønn, noe jeg takket nei til. 

Dette var desverre drømmejobben min som jeg trivdes svært godt i, som gav meg kjempefleksibilitet, god lønn og gode kollegaer. Det skal sies at jeg var en av de høyest presterende i selskapet med mye ansvar og mange arbeidstimer.

I kjølvannet av avslutning har realiteten sakte seget inn over meg, og jeg har innsett alt jeg mistet i denne jobben. Kombinert med ekstrem anger over avgjørelsen å slutte har jeg endt opp i en fryktelig depresjon som nå er i ferd med å ta knekken på både meg selv og familien.

Jeg er godt utdannet, har en bra CV og skaffet meg kjapt en ny jobb. Likevel klarer jeg ikke tenke på noe annet enn gamlejobben da jeg føler jeg har tapt på alle plan(fleksibilitet, trygghet, osv).

Nå føler jeg hele familien står på spill. Samboeren min er gravid og vi har en datter på fire år. Vi har vært sammen i mange år og har hatt et fantastisk liv sammen frem til nå da alt er snudd på hodet.

Jeg ser ikke hvordan livet kan gi glede igjen og er veldig fortvilt. 

Har noen vært i samme situasjon? Hjelp, jeg trenger gode råd og støtte!

[Mephisto-]

20 minutes ago, mkhan said:

 

 

Hei,

Jeg har desverre havnet i en enorm livskrise etter jeg sluttet i jobben min før jul grunnet en konflikt. Konflikten kunne enkelt vært løst på min bekostning i form av litt lavere lønn, noe jeg takket nei til. 

Dette var desverre drømmejobben min som jeg trivdes svært godt i, som gav meg kjempefleksibilitet, god lønn og gode kollegaer. Det skal sies at jeg var en av de høyest presterende i selskapet med mye ansvar og mange arbeidstimer.

I kjølvannet av avslutning har realiteten sakte seget inn over meg, og jeg har innsett alt jeg mistet i denne jobben. Kombinert med ekstrem anger over avgjørelsen å slutte har jeg endt opp i en fryktelig depresjon som nå er i ferd med å ta knekken på både meg selv og familien.

Jeg er godt utdannet, har en bra CV og skaffet meg kjapt en ny jobb. Likevel klarer jeg ikke tenke på noe annet enn gamlejobben da jeg føler jeg har tapt på alle plan(fleksibilitet, trygghet, osv).

Nå føler jeg hele familien står på spill. Samboeren min er gravid og vi har en datter på fire år. Vi har vært sammen i mange år og har hatt et fantastisk liv sammen frem til nå da alt er snudd på hodet.

Jeg ser ikke hvordan livet kan gi glede igjen og er veldig fortvilt. 

Har noen vært i samme situasjon? Hjelp, jeg trenger gode råd og støtte!

Føler jeg er i litt samme ståa. Jeg skulle opp og frem, ville mye, mer og fortere. Så jeg bytta jobb... Og endte med å sirkle jobber i ganske kort tid. 

Jeg opplever at noen av oss, antagelig meg og deg er ganske avhengige av jobb for å fungere i resten av livet. Min anbefaling/tanker:

1. Kan du gå tilbake til gamlejobben? Er alle bruene brent? Du har jo lite å tape, så hvorfor ikke prøve 

2. Bytt jobb. Du er helt klart ikke i en jobb i dag som fungerer for deg. Lag søkeagent på finn med en gang, begynn å se deg rundt

[kremt]

Mulig du mangler noe større i livet, et mål å se frem til. Bygg opp noe eget på siden av, en liten business, kanskje en mulighet? Ellers høres det nok ut som at noen timer hos psykolog kunne hjulpet (dette er svært vanlig og ikke noe å skamme seg over, de hjelper å sortere tanker)

[Skandinav]

Lever du for å jobbe, eller jobber du for å leve?

[Gjest 161d6...d34]

Du har mistet en jobb og det er en krise som mange kan oppleve i livet. Du må se positivt på det du har mulighet for andre jobber, du har familien din.

Anonymous poster hash: 161d6...d34

[OlavEH]

mkhan skrev (12 timer siden):

Jeg er godt utdannet, har en bra CV og skaffet meg kjapt en ny jobb. Likevel klarer jeg ikke tenke på noe annet enn gamlejobben da jeg føler jeg har tapt på alle plan(fleksibilitet, trygghet, osv).

Nå føler jeg hele familien står på spill. Samboeren min er gravid og vi har en datter på fire år. Vi har vært sammen i mange år og har hatt et fantastisk liv sammen frem til nå da alt er snudd på hodet.

Jeg ser ikke hvordan livet kan gi glede igjen og er veldig fortvilt. 

Hva var med den jobben som gjorde den så unik. Du skriver jo at du har god utdanning og en bra CV. Er det da så uråd å skaffe seg en ny jobb igjen som kan være minst like god eller bedre enn den gamle? 

[Gavekort]

Har du hatt andre arbeidsplasser før eller etter dette? Jeg forstår at man gjerne blir tett knyttet til en arbeidsplass, men av egen erfaring så er det ikke umulig å opprette slike bånd til en annen arbeidsplass, bare med nye kolleger, venner og arbeidsoppgaver.

[KarvaBlad]

Spør om du kan få den gamle jobben tilbake, da. At du innser at gresset ikke var grønnere på den andre siden, at du gjorde en feilvurdering. Det kan jo gi en skrape i selvtilliten, og kanskje en skamfølelse av å krype tilbake med lua i hånden. Men det går over i løpet av noen uker/måneder.

[Gjest 161d6...d34]

Litt opp eller ned i lønn er noe av det minst viktige når en uansett har en bra lønn.

Anonymous poster hash: 161d6...d34

[Nokia1803]

KarvaBlad skrev (6 timer siden):

Spør om du kan få den gamle jobben tilbake, da. At du innser at gresset ikke var grønnere på den andre siden, at du gjorde en feilvurdering. Det kan jo gi en skrape i selvtilliten, og kanskje en skamfølelse av å krype tilbake med lua i hånden. Men det går over i løpet av noen uker/måneder.

Er verd ett forsøk. Det blir glemt etter noen uker uansett. 

[plankeby]

Skandinav skrev (13 timer siden):

Lever du for å jobbe, eller jobber du for å leve?

Tipper mange lever for å jobbe, at jobben man har i stor grad definerer den man er og gir mestring og mening.

Har selv sagt opp en jobb for noe tid tilbake, grunnet fare for liv og helse pga arbeid med ustabile personer. Har nå en jobb uten fremtidsutsikter, lave faglige krav osv. Merker det påvirker psykisk helse negativt. Følelsen av å mislykkes og skam. Blitt mer asosial og skamfull over nedadgående jobbutvikling i voksen alder. 

Mann må jobbe med å finne håpet og ikke gå inn i vedvarende fordømmelse av seg selv. Noen ganger tar man valg som ikke er gode på sikt, det må man bearbeide.

Endret 6. mars 2022 av plankeby

[PgUp]

Ingen grunn til å bry seg om hva andre mener. Jobb der man trives, enten det er sjefsjobb eller på europris. Livet er til for å leve. Ikke for å "lykkes" hva nå enn det er.

[Budeia]

Det hadde vært ydmykende å takke ja til lavere lønn, og det ville også hatt økonomiske følger på hjemmebane. 

Men kanskje mulig å takke ja til det fortsatt. Mekke-dama i Rådebank sluttet i mekkejobben for å begynne i en kulere jobb i sentrum. Men den jobben utviklet seg etter hvert til at hun måtte reise rundt i USA. Og hun ble ønsket velkommen tilbake i mekkejobben. Skjer kanskje bare i TV-serier

[Shaddiz]

Drømmejobb, stortrivdes .. absolutt alt var perfekt, men det var pengene som styrte valget?
No er eg kanskje ganske dum, men eg hadde drømmejobben for meg. Var nok litt lavt betalt, men jobben, kollegaer, miljø og kanon sjef gjorde at lønna ikkje var den viktigste. Nå skal det og seies at eg ikkje levde et jetsett liv, der pengene skulle vise status eller annet. Ei heller er eg typen som må ut kvar helg på byen for å feste.

Du har ei datter på 4, samt eit barn på vei, så eg regner med at du heller ikkje er den som må ut å feste heile tiden, men bruker tiden med familien, som seg hør og bør.

Du seier sjølv at det var god lønn. Å gå ned nokken kroner for å beholde alt som gjer dagen kanon burde vært ein liten pris å betale.
Om det å gå ned nokken kroner er det som skal til for at du ikkje greier å betale regninger, samt legge opp ein buffer, så er det enten ikkje god betaling, eller du har lagt deg til dyrere vaner enn vanlig. Broderen gjorde det og. Einaste måten å ordne det på er å faktisk gå økonomien litt i saumene. MÅ du faktisk ha 5 flasker vin til helga. Er det kritisk å reise på kino 2 ganger i veko? Er kva helg på byen eit "must"?? ( Ja, eg veit dette er å setja det på spissen ). Skal ikkje mykje til for å få til ein forandring.

Personlig hadde eg snakka med gamlesjefen, for å få tilbake drømmejobben, sjølv med den lavere lønna, og heller gått økonomien litt nærmare i betraktning. Tenker at drømmejobb, med alt det andre rundt seg som du skreiv, gjer at du gleder deg til å stå opp, og komme deg på jobb. DET, er nesten ubetalelig....

Ønsker deg iallefall lykke til fremover, og håper det ordner seg for deg!

[PgUp]

Kjenner en som bytta jobb og så var han tilbake etter en uke. Han måtte gå ned litt i lønn. Men det er ikke det viktigste.

[mkhan]

Shaddiz skrev (På 7.3.2022 den 10.15):

Drømmejobb, stortrivdes .. absolutt alt var perfekt, men det var pengene som styrte valget?
No er eg kanskje ganske dum, men eg hadde drømmejobben for meg. Var nok litt lavt betalt, men jobben, kollegaer, miljø og kanon sjef gjorde at lønna ikkje var den viktigste. Nå skal det og seies at eg ikkje levde et jetsett liv, der pengene skulle vise status eller annet. Ei heller er eg typen som må ut kvar helg på byen for å feste.

Du har ei datter på 4, samt eit barn på vei, så eg regner med at du heller ikkje er den som må ut å feste heile tiden, men bruker tiden med familien, som seg hør og bør.

Du seier sjølv at det var god lønn. Å gå ned nokken kroner for å beholde alt som gjer dagen kanon burde vært ein liten pris å betale.
Om det å gå ned nokken kroner er det som skal til for at du ikkje greier å betale regninger, samt legge opp ein buffer, så er det enten ikkje god betaling, eller du har lagt deg til dyrere vaner enn vanlig. Broderen gjorde det og. Einaste måten å ordne det på er å faktisk gå økonomien litt i saumene. MÅ du faktisk ha 5 flasker vin til helga. Er det kritisk å reise på kino 2 ganger i veko? Er kva helg på byen eit "must"?? ( Ja, eg veit dette er å setja det på spissen ). Skal ikkje mykje til for å få til ein forandring.

Personlig hadde eg snakka med gamlesjefen, for å få tilbake drømmejobben, sjølv med den lavere lønna, og heller gått økonomien litt nærmare i betraktning. Tenker at drømmejobb, med alt det andre rundt seg som du skreiv, gjer at du gleder deg til å stå opp, og komme deg på jobb. DET, er nesten ubetalelig....

Ønsker deg iallefall lykke til fremover, og håper det ordner seg for deg!

Det er akkurat det - jeg har mer enn nok penger, er ekstremt god på privatøkonomi og lavere lønn ville ikke hatt en døyt å si. 
 

Et rolig liv med 8-16 jobbing og nesten 1 mill i fastlønn hadde passet livssituasjonen min helt ypperlig.

Nå har jeg derimot kastet det på havet og endt opp i en jobb som betaler ca det samme, dog overtid og tillegg oppå, men mistet fleksibilitet til å bruke på trening og familien. Jobben er i tillegg mye mer krevende og mindre interessant/passende for mine sterke sider.

Jeg skrev en sluttavtale med forrige jobb, så veien tilbake er vel ekstreeeemt lang isåfall. 
 

Det skal riktignok nevnes at jeg ikke fikk beskjed om at alternativet til å takke ja til fastlønn var at det skulle rigges opp til så mye trøbbel at jeg ble tvunget til å slutte.
 

Jeg har så store vansker med å komme over dette at jeg ikke vet hvor dette skal ende. 
 

Føler meg som en idiot, en taper og et enorm svik ovenfor familien min.

Føler dette var vendepunktet for mitt gode liv, nå må jeg bare leve for familiens skyld. Jeg var en vellykket fyr med pågangsmot og selvtillit før dette skjedde, nå føler jeg meg bare som et null som like godt kunne kastet resten av livet mitt opp i luften og bare forsvunnet. 

Endret 10. mars 2022 av mkhan

[PgUp]

Ville tatt en time hos psykolog. Helt sikkert verdt det.

[nacario]

mkhan skrev (20 timer siden):

Det er akkurat det - jeg har mer enn nok penger, er ekstremt god på privatøkonomi og lavere lønn ville ikke hatt en døyt å si. 
 

Et rolig liv med 8-16 jobbing og nesten 1 mill i fastlønn hadde passet livssituasjonen min helt ypperlig.

Nå har jeg derimot kastet det på havet og endt opp i en jobb som betaler ca det samme, dog overtid og tillegg oppå, men mistet fleksibilitet til å bruke på trening og familien. Jobben er i tillegg mye mer krevende og mindre interessant/passende for mine sterke sider.

Jeg skrev en sluttavtale med forrige jobb, så veien tilbake er vel ekstreeeemt lang isåfall. 
 

Det skal riktignok nevnes at jeg ikke fikk beskjed om at alternativet til å takke ja til fastlønn var at det skulle rigges opp til så mye trøbbel at jeg ble tvunget til å slutte.
 

Jeg har så store vansker med å komme over dette at jeg ikke vet hvor dette skal ende. 
 

Føler meg som en idiot, en taper og et enorm svik ovenfor familien min.

Føler dette var vendepunktet for mitt gode liv, nå må jeg bare leve for familiens skyld. Jeg var en vellykket fyr med pågangsmot og selvtillit før dette skjedde, nå føler jeg meg bare som et null som like godt kunne kastet resten av livet mitt opp i luften og bare forsvunnet. 

Hva har du å tape ved å være ganske ærlig og åpen med tidligere jobb/sjef og høre muligheter om en retur i framtiden? Kan være noe å jobbe oppmot. Livet består av oppoverbakker som skal seires.

[Theo343]

Først og fremst har jeg stor empati for situasjonen. Har selv byttet jobb noen ganger og det føles ikke alltid så godt selv om man på ingen måte har fått sparken eller noe i nærheten av slikt.
 

20 hours ago, mkhan said:

Det er akkurat det - jeg har mer enn nok penger, er ekstremt god på privatøkonomi og lavere lønn ville ikke hatt en døyt å si. 

Det er mulig jeg har gått glipp av noe i tråden. Men hvorfor takket du da nei hvis det ikke har en døyt å si? Og var konflikten kun lønnsnivået? Beklager i forkant hvis jeg har gått glipp av poster etter dette som forklarer det samme.

Og sist men ikke minst. Det er et godt ordtak blandt journalister/forfattere ol. (egentlig gjelder det nesten alt kreativt arbeid) som jeg måtte lære meg tidlig i min karriere, da ledere og sjefer kan være ekstremt manipulerende og kyniske for å få viljen sin.

"You must learn to kill your babies". Selve ordtaket høres grusomt ut men det handler enkelt å greit om å aldri bli for personlig knyttet til jobben eller oppgavene og aldri la det bli hele tilværelsen. Selv om man er lidenskapelig opptatt av hva man driver med. Da kan man virkelig gå i kjelleren når noen napper teppet under det man ser på som "tilværelsen". Ved å lære seg viktigheten av dette er det ikke like lett å manipulere deg lenger i arbeidslivet.

Men som med alt, hender det at noe tid passerer før man lærer. For oss alle. Selv var jeg vel 30 første gang jeg kontret med dette til en dårlig sjef som trodde han kunne "ta meg" ved å manipulere det han trodde hadde stor betydning for meg.
 

Endret 11. mars 2022 av Theo343

[mkhan]

Theo343 skrev (2 timer siden):
 

Det er mulig jeg har gått glipp av noe i tråden. Men hvorfor takket du da nei hvis det ikke har en døyt å si? Og var konflikten kun lønnsnivået? Beklager i forkant hvis jeg har gått glipp av poster etter dette som forklarer det samme.

 

Takk for bra svar.

Godt spørsmål, dette er vel essensen til problemet; jeg tenkte meg ikke om på samme måte i øyeblikket. Hadde jeg reflektert litt mer over denne hadde jeg forstått at dette var en gavepakke mtp familiesituasjonen fremover.

Konflikten var lønnsnivået jeg endte på med arbeidsbelastningen min. De jeg jobbet for har et voldsomt kostfokus, og det handler mer om å holde folk nede enn å legge til rette for prestasjoner. Når jeg takket nei benyttet de muligheten til å lage konflikt av formaliteter rundt timeføring blandt annet.