En annerledes verden

[R.Hau]

Vedlagte manuskript består av to deler. Den første delen er science-fiction preget, og mer enn antyder at du kan være guddommelig. Bokens andre del beskriver forklaringer på flere viktige fysiske fenomen. Disse forklaringene er troverdige, fullstendige og uten selvmotsigelser. Men forklaringene bygger på en oppdagelse om at verden er annerledes enn slik vi tror at den er. Vår tro om verden er jo basert på det som våre sanser forteller oss. Men det er allerede godt kjent at våre sanser ofte gir oss en gal oppfatning om tingene rundt oss og av verden. (For eksempel forteller ikke våre sanser at alle ting er bygget opp av ørsmå atomer og derfor i virkeligheten er ´tåkeformasjoner´). Den nye oppdagelsen om en annerledes verden fører til at vi må finne nye forklaringer på de fysiske fenomenene. Det er disse nye forklaringene som er beskrevet i andre del av manuskriptet. Men disse nye forklaringene på fysiske fenomen som presenteres i manuskriptet er ofte ganske forskjellige fra de forklaringene som vi finner i dagens lærebøker i fysikk.  Noen lesere vil nok finne det tungt å lese den andre delen av manuskriptet. Men de som klarer det kan bli med i en interessant diskusjon: Der må ´The establishment´ forsvare lærebøkenes nåværende forklaringer på fysiske fenomen mot utfordrende nye forklaringer som ofte virker mer troverdige.

Den første delen av vedlagte manuskript forteller en hypotese om hvordan verden kan ha oppstått og ha blitt skapt, Denne hypotesen bygger på den nye oppdagelsen om en annerledes verden og er en logisk konsekvens av denne oppdagelsen.

Nå er spørsmålet. Hva skal vi tro på: Innholdet i dagens lærebøker i fysikk – eller det som er skrevet i det utfordrende vedlagte manuskriptet?

 

 

Hallo! Jeg heter Ra Andre. Den historien som jeg nå skal fortelle startet for en stund siden. Noen kan si at det var veldig lenge siden. Men jeg kan ikke gi noe nøyaktig tidspunkt for når denne historien startet, fordi mine venner og jeg alltid har hatt uendelig med tid. Vi har også alltid hatt ubegrensede mengder med midler. Derfor hadde vi muligheten til å skape en verden.

Jeg har mange venner, og jeg er heldig som kjenner ganske godt en av våre ledere. Han heter King. Denne historien begynte da King kom med ideen om å skape en verden.

Han sa: 'Skal vi skape en verden? Det er enkelt. Jeg vet hvordan’. Etter en kort diskusjon var vi alle enige om at det var en interessant idé å skape en verden. Vi bestemte oss for at vi skulle starte arbeidet med dette prosjektet med en gang.  

King forklarte de grunnleggende prinsippene på hvilke en verden kunne skapes. Han sa: 

– Hovedprinsippet er å skape en skjelving som sprer seg ut fra et punkt i ingenting. Og denne skjelvingen må dele ingenting inn i positivt og negativt. Det positive og negative må gjensidig frastøte hverandre. Det meste av for eksempel det negative vil da etter en viss tid samles i et skall rundt det positive. Og resten av det negative vil forbli innenfor det positive som "forurensninger". Skjelvingen som skapte denne verdenen vil til en viss grad vedvare i det positive som vibrasjoner. Og disse vibrasjonene vil påvirke "forurensningene". For å skape en komplisert og interessant verden er det nødvendig at vibrasjonene som påvirker "forurensningene" har (minst) to helt forskjellige frekvenser. Da kan "forurensningspartiklene” tilegne seg egenskaper som vil gjøre dem i stand til å etablere mange forskjellige forbindelser med hverandre - i henhold til faste regler. Uansett hva "forurensningspartiklene” kan skape på denne måten, vil det bare påvirke annet "forurensningsmateriale”. Den positive massen rundt "forurensningene" blir et nødvendig, men nøytralt og ikke-observerbart medium for alt som er skapt av "forurensningene".

Så begynte King sammen med meg og alle vennene mine, å planlegge hvordan vi skulle skape en verden. Vi ble enige om at verden ikke kunne skapes plutselig på et bestemt tidspunkt. Den måtte skapes gjennom en rekke hendelser. Vi la nøyaktige planer for disse hendelsene. Hver hendelse måtte være som følge av den foregående. Da vi hadde planene våre klare, nølte vi ikke med å gjennomføre dem. Og plutselig var en verden i ferd med å bli skapt. Vi så alle med stor interesse hvordan den nye verden utviklet seg.

Før jeg fortsetter denne historien, vil jeg fortelle mer detaljert om hvordan vi skapte verden. Og jeg vil gjøre denne forklaringen som om det blir fortalt i dag for mennesker som bor på Jorden:

Verden er stor, og hvis du skal forstå den, da må du tenke stort. Du kan prøve på det ved å forestille deg at du vokser. Først vokser du så meget at du kan se solsystemet vårt på en rimelig avstand. Samtidig som at du vokser så må du også få andre tidsbegreper. Tid er et mål på foranderlighet. Således vil det innenfor en tidsenhet av for eksempel en time skje en viss mengde forandringer. Men hvis du skal ha en fornuftig tidsenhet når du er blitt så stor at du ser solsystemet på avstand, da må du øke tidsenheten fordi alt som du da ser skjer så mye langsommere. For eksempel kan det vel passe å bruke et år, og å oppfatte dette som en time. Du lar altså tiden fly så meget raskere, og oppfatter den tiden som det tar for Jorden å sirkle en gang rundt Solen som en time istedenfor som et år. Så vokser du videre slik at du ser vår stjernetåke Melkeveien på en rimelig avstand. Nå øker du tidsenheten til for eksempel ti tusen år og oppfatter det som en time. Men du vokser videre, og lar tiden fly tilsvarende raskere hele tiden. Du vokser til du ser hele vårt univers med alle dets mange stjernetåker. Men din vekst stopper ikke her, du vokser til du kan se hele verden med mange universer. Hvert eneste univers slik som det vi er en del av består av masse stjernetåker som igjen består av masse solsystemer, o.s.v. 

Når du nå i denne ufattelig store dimensjonen lar tiden rase av sted så ser du universer som blir borte. Men etter en tid skjer det et lysglimt og ut spruter et nytt univers i form av nye stjernetåker etc. Men så slukner stjernene igjen inntil etter en tids mørke alt gjentar seg med et nytt lysglimt og et nytt univers. Verden ser ut som det rene fyrverkeriet. Slik fornyer verden seg hele tiden og dør ikke ut.

Vårt univers og verden er resultatet av to forskjellige begynnelser, eller vi kan si at de har oppstått ved to helt forskjellige hendelser. Den siste hendelsen var da vårt univers oppsto, og den første hendelsen var da Verden oppsto fra ingenting.

         Jeg vil først beskrive hva som skjedde ved den siste hendelsen, nemlig da vårt univers oppsto. Som nevnt ovenfor oppstår et univers med et lysglimt og brennende masse som slynges ut i verdensrommet. Det danner seg stjerner, hvorav mange trekkes inn i store virvler av myriader av stjerner og danner det som vi kaller stjernetåker. Etter hvert som den brennende massen slukner danner det seg planeter og måner, etc. – og noe som kalles ”sorte hull”. Et sort hull er en kule av masse som har samlet seg fra sloknede soler og planeter, etc. Det vil si at et sort hull består av masse av den typen som vi selv og tingene våre består av. Men den massen som et sort hull består av er forskjellig fra den massen som vi er vant med, og som består av atomer. Atomer består av ørsmå kjerner av masse. Og disse små kjernene befinner seg veldig langt fra hverandre i forhold til sin størrelse. Men i et sort hull er atomene presset sammen til en massiv kule. Et sort hull er altså en kule av ”død”  (negativ-) masse. I den positive massen i verdensrommet er det en vedvarende vibrasjon der trykket varierer fra veldig høyt og ned til et noe lavere trykk. Disse trykkvariasjonene hamrer mot det sorte hullets overflate, og det resulterer i at det danner seg en ´aura´ av reflekterte bølger i den omgivende positive massen. Disse reflekterte bølgene bølger omkring et trykk som er svært meget lavere enn det gjennomsnittlige trykket i den ovennevnte vedvarende vibrasjonen. Dette skaper en slags ´sugeeffekt´ på all negativ masse som er i nærheten av det sorte hullet. (Se kapitlet Gravitasjonskraften). Et sort hull omgir seg derfor med et fryktelig kraftig gravitasjonsfelt. Og dette gravitasjonsfeltet blir kraftigere desto større det sorte hullet er. Etter hvert som tiden går trekker slike sorte hull til seg stadig flere himmellegemer fra sine omgivelser. Når et himmellegeme blir suget inn i et slikt sort hull da ”dør” atomene i himmellegemet. Årsaken til det er at gravitasjonskraften er så voldsom at atomene i himmellegemene blir trykket sammen og smelter sammen med det sorte hullet. Disse himmellegemene blir altså en del av det sorte hullet som dermed gradvis vokser, og tilsynelatende blir bestående av ”død” masse. Men energien som fulgte med himmellegemene inn i det sorte hullet er der likevel fortsatt. Det befinner seg derfor en enorm mengde med energi i den kolossale mengden av masse i et sort hull. De sorte hullene er således gigantiske udetonerte bomber. Men det er et par betingelser som må oppfylles før et sort hull skal kunne eksplodere. For det første må det sorte hullet ha vokst seg temmelig stort, og for det andre så er det bare en kollisjon med et annet stort sort hull som kan fremkalle nok energi til å starte en eksplosjon. De ´sorte hullene´ vil bli fullstendig tilinetgjort i en slik eksplosjon, og innholdet fra dem vil sprute ut i verdensrommet som mini-små partikler av negativ masse. Og de vil starte skapelsen av et nytt univers slik som nevnt ovenfor. I starten oppstår disse partiklene som vibrasjonspartikler av samme størrelse. Det er fordi vibrasjonene i verdensrommet (trykkvariasjonene i den positive massen) straks vil kollidere med disse partiklene og starte vibrasjonene i dem. Når disse trykkvariasjonene i den positive massen kolliderer med de vibrerende partiklene – og blir reflektert fra dem – da vil de skape felter av stående bølger omkring de vibrerende partiklene. Det er på denne måten at nøytroner og protoner blir skapt. Så lenge som temperaturen etter eksplosjonen fortsatt er veldig høy vil mange av disse nøytronene og protonene samle seg i ulike atomkjerner. (Dette skaper enda mer varme gjennom kolossalt mange ¨vannstoff-bombe¨ eksplosjoner). Vibrasjoner i verdensrommet med lavere frekvens vil kollidere med – og bli reflektert fra – disse atomkjernene, og slik som beskrevet ovenfor oppstår da felter av stående bølger (med lengre bølgelengde) omkring disse atomkjernene. Atomer av forskjellig slag blir skapt på denne måten. Elektroner og lys, etc. kommer fra feltene av stående bølger omkring atomkjernene. Feltene av stående bølger omkring atomkjernene er derfor en viktig bestanddel av atomene. Deretter dannes det molekyler når atomene forener seg til ulike stoffer. Og etter hvert oppstår stjerner og soler og så videre.

Det kan være flere sorte hull i et univers. Det er disse sorte hullene som betyr slutten på et univers – og begynnelsen på et nytt univers. Et sort hull kan bli riktig gammelt, og det skjer hvis det i lengre tid bare trekker til seg relativt små himmellegemer fra sine omgivelser. Men før eller senere vil det ha vokst seg stort – og møter sin skjebne ved å bli gjensidig tiltrukket av et annet stort sort hull. Det var to slike store sorte hull som raste mot hverandre umiddelbart før vårt eget univers oppsto. De to sorte hullene nådde hverandre. PANG. Det oppsto en gigantisk eksplosjon og brennende masse som skulle bli vårt univers sprutet ut i himmelrommet. Dette skjedde for en tid siden – avhengig av hvilken tidsenhet man benytter. Men i alle fall – i løpet av denne tiden har vårt univers fått utvikle seg til slik som det er i dag.

Da vårt univers hadde nådd en voksen alder, dukket det opp en planet som er svært godt egnet for organisk liv. I løpet av kort tid hadde alle slags liv kommet til eksistens på den planeten. Jeg skal skrive mer om den planeten senere i denne historien.

 

         Vi gjør et avbrudd i fortellingen her for å tenke oss at du holder en kule av massivt bly i hånden din. Kulen er like stor som en appelsin. Du kjenner at kulen både er hard og tung. Men moderne vitenskap kan fortelle deg at det du føler bare er en illusjon. Kulen er bygget opp av atomer. Hvilket betyr at kulen består av atomkjerner – det vil si protoner og nøytroner - og av elektroner som beveger seg omkring atomkjernene. Men disse atomkjernene og elektronene er så små at de ikke kan sees selv med det sterkeste mikroskop. Og de har en relativ avstand fra hverandre omtrent som himmellegemene i verdensrommet. Sannheten er derfor at du bare holder en kuleformet tåkedott i hånden din! Selv når alle atomene i hele kulen blir presset sammen til en enkel partikkel vil denne partikkelen bli så liten at heller ikke den kan sees selv i det sterkeste mikroskop.

Nå vil det være lettere for deg å forstå at når massen til et stort himmellegeme blir presset sammen til et såkalt sort hull, da blir resultatet bare en relativt liten kule. Men det er så absolutt ikke bare en kule! Sammen med en annen liknende kule kan den slik som nevnt ovenfor skape et univers!

 

         Jeg vil nå beskrive hva som kan ha skjedd ved den første hendelsen, nemlig da verden oppsto. Som nevnt ovenfor skal du forestille deg at du vokser. Du er allerede blitt så stor at du kan se hele verden med mange universer. Hvis du vokser enda mer, da kommer du til verdens ende. Verden er nemlig begrenset i størrelse. Verdensrommet med sine ørsmå forurensninger av ”negativ” masse og det som de har dannet når de har samlet seg, nemlig stjerner og planeter, etc. - det vil si det som er vår verden – har altså en begrenset størrelse. Hvis det nå hadde vært mulig for deg å bli så stor at du kunne ”se” hele Verden på avstand, da hadde du sett en stor kule. Utenfor det kalde verdensrommet av ´positiv´ masse med sine stjerner, etc. må det nemlig i henhold til den idéen som er beskrevet nedenfor være et tykt kuleskall. Hva består så dette kuleskallet av? Svaret er: ”Negativ masse”. Altså masse av den typen som vi selv og tingene våre består av. Vi befinner oss altså inne i et ufattelig stort og tykt skall! Og utenfor dette ”Verdensskallet” er det trolig absolutt ingenting! Slik som vi vil oppfatte det er altså verden et kuleskall som svever i absolutt ingenting, og inne i dette kuleskallet er det i hovedsak et ”tomt” himmelrom med bare noen små ubetydelige ”forurensninger” av stjerner og planeter, etc.!

Men dette er altså slik som vi oppfatter det. I virkeligheten er det ”tomme” himmelrommet ikke tomt. Tvert imot er det ”tomme himmelrommet” en kule av ”positiv” masse som befinner seg innenfor kuleskallet av ”negativ” masse. Og den ”positive” massen er i sannhet ikke ”ingenting”! Den ”positive” massen er istedenfor en homogen og stillestående masse i hvilken det er et ufattelig stort trykk. Og i denne kulen av ”positiv” masse er det slik som tidligere nevnt en grunnvibrasjon av hurtig vekslende trykk.

         I `vår verden` befinner vi oss alltid inne i eller nær ved stoffer som enten er i gass-, flytende- eller fast form. Disse stoffene er bygget opp av atomer som alle sammen gjør motstand mot forflytning på grunn av at de er forbundet med hverandre. Ren `positiv masse` - det vil si det som vi oppfatter som `vakuum` - er derimot en absolutt homogen masse som ikke inneholder atomer og det som de bygger opp og skaper. Derfor kan vi og alle ting bevege oss friksjonsløst i ren `positiv masse` uavhengig av det variable, men stadig enorme trykket som er i den `positive massen`.

 

Verdens tilblivelse begynte slik: En skjelving spredte seg utover fra et punkt i intet, og samtidig delte dette intet seg i ”positivt” og ”negativt”. ”Positivt” er den (usynlige og ikke-observerbare) massen som omgir oss. ”Negativt” er masse av den typen som vi selv og tingene våre består av – og som vi også kan kalle ”fortrengt masse”. Disse to typene ”positiv” og ”negativ” masse tiltrekker ikke hverandre, men støter hverandre vekk. Allerede fra første øyeblikk da de oppsto fra intet prøvde positiv masse og negativ masse derfor å skille seg fra hverandre. Den positive massen fløt mot sentrum. Den negative massen la seg som et skall omkring den enorme kulen av positiv masse. 

 

Noe negativ masse greide ikke å unnslippe fra havet av positiv masse som befinner seg innenfor skallet som omgir Verden. Denne negative massen ble værende i den positive massen som ørsmå partikler. Disse partiklene ble utsatt for en evigvarende grunnvibrasjon i den positive massen. Denne grunnvibrasjonen er fortsettelsen av den ovennevnte skjelvingen. Den består av to forskjellige trykkvariasjoner som hver av dem har sin egen frekvens. Da grunnvibrasjonen (trykkvariasjonene) kolliderte med partiklene av negativ masse  oppsto det straks vibrasjoner i disse partiklene, og det oppsto også reflekterte bølger fra disse partiklene. Trykkvariasjonene i den positive massen som var årsaken til at det oppsto reflekterte bølger fra partiklene av negativ masse er også årsaken til at disse bølgene tilsynelatende oppstår som stående bølger omkring disse partiklene.   (se senere tekst).  Slike partikler av negativ masse med felter av stående høyfrekvente bølger omkring seg  er det som vi kaller  nøytroner og protoner.

Grunnvibrasjonen i den positive massen skaper også gravitasjonskrefter mellom nøytronene og protonene. (se senere tekst – kapitlet Gravitasjonskraften). Gravitasjonskreftene hjelper nøytronene og protonene med å nå frem til hverandre slik at de kan forbinde seg med hverandre og danne grupper som er atomenes kjerner. Når mer lavfrekvente trykkvariasjoner i grunnvibrasjonen kolliderer med – og blir reflektert fra – disse atomkjernene blir det dannet stående bølger med lengre bølgelengde også omkring dem. Slik ble atomene skapt. Gravitasjonskreftene hjalp atomene til å samle seg til molekyler, etc. Og så fortsatte utviklingen slik som beskrevet tidligere. Det som senere skjedde var at det etter hvert dannet seg stjerner og andre himmellegemer, etc. – og slik som forklart ovenfor også sorte hull. Da var altså Verdens liv begynt, og universer oppsto og forsvant slik som beskrevet ovenfor.

 

Så langt har jeg bare fortalt hvordan vi skapte verden. Nå skal jeg fortelle hvordan du er en del av denne historien. Fordi du er guddommelig. Du er en av de mange som skapte denne verden! 

Da vi hadde skapt den nye verden, så vi alle med stor interesse på hvordan den utviklet seg. Vi laget et "kikkhull" i det ytre verdensskallet. Og vi ble overrasket og fascinert av det vi så. 

 

Vi fortsatte å studere verden i lengre tid inntil den ikke lenger var ung. Da oppdaget vi en liten planet som var ganske enestående. Denne planeten var uvanlig godt egnet for organisk liv. Vi forstyrret ikke utviklingen på planeten. Men vi holdt planeten under konstant og nøye overvåking. Og etter hvert som tiden gikk, så vi at enda mer kompliserte og avanserte planter og dyr utviklet seg på planeten. Etter at en tid hadde gått, oppdaget vi noen interessante vesener på planeten. Tilsynelatende hadde de litt intelligens siden de hadde vært i stand til å utvikle tekniske ting og en sivilisasjon som gjorde det rimelig hyggelig og interessant for dem å leve på planeten sin. Da fikk vi ideen om at det ville være fantastisk også for oss å oppleve et liv på denne planeten som et slikt vesen. Det er ikke så vanskelig å utarbeide lover og regler for en verden, og deretter å skape en verden som følger disse "Naturens lover". Men det er opplagt mye mer komplisert å finne en måte til å kunne "gå inn" i denne verden som en av dens vesener. En slik reise er selvfølgelig også risikabel. Hvordan skal et slikt besøk kunne utføres på en slik måte at vi ville være sikre på å komme tilbake til der vi kom fra? Å løse dette problemet ble en enorm utfordring for oss. Men vi var fast bestemt på å finne en løsning på problemet. Og til slutt klarte vi å gjennomføre dette prosjektet på en vellykket måte. Inntil denne dagen har millioner og millioner av mine venner besøkt denne planeten - nemlig Jorden. Og under oppholdet har de bodd her i de ovennevnte interessante vesenene - nemlig menneskene.

         Det er en spesiell grunn til at så mange av mine venner har besøkt jorden. Det er fordi vi har gjort et slikt besøk obligatorisk. Hver og en av oss skal leve som en "sjel" i et menneske. Og hvert menneske med sin sjel er nøye og kontinuerlig overvåket i løpet av hele sitt liv. Basert på disse observasjonene utarbeider vi en oversikt (en konto) som viser hans oppførsel gjennom livet. Ved retur fra Jorden vil hver og en av oss bli konfrontert med vår personlige konto. På denne måten blir vi testet på jorden. Vår personlige konto er av stor betydning for vårt sosiale liv lang tid inn i en uendelig fremtid.   

 King sier: 

"Når du er på jorden, da skal du bevise at du er i stand til å leve det livet som vi har forberedt for oss selv der nede på en måte som er i henhold til din egen frie vilje og er riktig for deg selv - og også at du kan klare å delta i å bygge gode samfunn der du oppfører deg mot alle dine medmennesker på samme måte som du vil at de skal oppføre seg mot deg selv, og også at du kan vise respekt for alt voksende og levende liv slik at ingenting av det vi har skapt blir skadet uten grunn eller i for stor grad".

 

         Det har alltid vært strengt forbudt for oss å forstyrre livet på Jorden. En "sjel" er derfor ingen fysisk sak. Og vi må absolutt ikke ta med oss informasjon av noe slag til Jorden. Når vi kommer til Jorden må vi være uten noen kunnskap om hvor vi kommer fra. Normal ankomst til Jorden er derfor når mennesket er født. Vi tar heller ikke med oss vår egen intelligens. Vi er derfor avhengig av den ganske begrensede intelligensen til den menneskelige personen som er vår vert på Jorden.

Folk på Jorden prøver å forstå den verden som de lever i. Men på grunn av deres begrensede intelligens, og også fordi de ofte "låser seg inn i" oppfatninger som kan være feil, har de ennå ikke nådd en forståelse av hvordan deres verden er bygget opp. Jeg kan hjelpe dem litt i riktig retning. Men jeg har ikke lov til å gi dem kunnskap som fortsatt er ukjent for dem.

Likevel har jeg bestemt meg for å fortsette min historie. Jeg kan trygt gjøre det fordi jeg vet at menneskene ikke har evner nok til å kunne forestille seg den verden som jeg beskriver for dem.

                                                                                                                                              Derfor. Her følger resten av min historie:

Vi skal for enkelthets skyld i det etterfølgende kalle den ovennevnte ”positive massen” for ”eter”. Eter er nemlig et ord som tidligere ble brukt for å beskrive ”noe” som man da forestilte seg å være en gass eller liknende, og som skulle være i verdensrommet.  Men den eteren som vi beskriver er en homogen masse som befinner seg under enormt høyt trykk, og som fyller hele verdensrommet, og som befinner seg over alt også inn i den innerste kjernen av atomene. 

Den grunnleggende stasjonære vibrasjonen i etermassen består av to svært forskjellige trykkvariasjoner som hver av dem har sin egen frekvens. Disse trykkvariasjonene er uforandret like kraftige, og holder samme fase over store avstander. De vibrerer omkring etveldig høyt trykk i eteren. 

Når for eksempel en atomkjerne blir utsatt for dette varierende trykket, da har dette samme virkning som om atomkjernen ble utsatt for bølger med varierende trykk. Dermed blir disse trykkvariasjonene reflektert fra atomkjernen og forlater atomkjernen som sfærisk formede bølger. 

Det er forklart tidligere hvorfor disse reflekterte bølgene tilsynelatende (og faktisk) oppstår som stående bølger omkring atomkjernen. Likevel beveger begge de to reflekterte bølgesystemene seg vekk fra atomkjernen, og begge to med samme hastighet, og det er med lysets hastighet. Med forskjellig frekvens og samme hastighet har de to reflekterte bølgene forskjellig bølgelengde.

"Havet  av  eter" - det  vil  si  verdensrommet - er  ikke "rent".  Det  er "forurenset"  slik  som nevnt ovenfor. Disse "forurensninger" er det vi opplever som masse, lys, etc., det vil si som atomer og energi. I henhold til tidligere tekst er atomer og hva de bygger i det følgende kalt "negativ" masse. Eteren befinner seg under et ufattelig stort trykk. Likevel er det slik som nevnt tidligere mulig for atomer og alt som er skapt og kommer fra dem å bevege seg friksjonsfritt i ren eter. (Er det lettere å forstå dette når vi oppfatter oss som værende ` inne i` eteren, og slik som spøkelser kan bevege oss friksjonsfritt der? Det er ikke så galt å oppfatte oss som ´spøkelser´ ettersom vi jo er bygget opp av ´tåker av ørsmå atompartikler som har relativt stor avstand fra hverandre´.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold:

 

- Atomets oppbygning                                            

- Gravitasjonskraften                                                      

 

- Molekylets oppbygning                                           

 

- Absolutt hastighet                                                   

 

- At energi er masse                                                  

 

- Varme og vanlig lys                                                 

 

- Magnetisme                                                            

 

- Elektrisitet                                                             

 

- Elektromagnetisme                                                

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Atomets oppbygning

 

All "negativ" masse er bygget opp av atomer. I midten av et atom er det en eller flere bitte-små "vibrerenAde partikler". Når den grunnleggende stasjonære vibrasjonen med korte lengder (det vil si med høy frekvens) treffer disse partiklene, blir den reflektert og vil skape sfærisk formede stående bølger rundt partiklene. Vi kaller disse bølgene for G-bølger. De reflekterte og utgående bølgetoppene og bølgedalene vil altså ikke bevege seg fremover kontinuerlig, men bare komme til syne med en bølgelengdes avstand. Det er vibrasjonene i eteren som skapte de reflekterte bølgene som også er årsaken til at de blir stående bølger. Vi kaller disse partiklene med stående bølger rundt seg for protoner og nøytroner. De er atomenes kjerner. Det er tidligere nevnt at den grunnleggende stasjonære vibrasjonen består av to svært forskjellige trykkvariasjoner som hver av dem har sin egen frekvens og bølgelengde. Når vibrasjonene i eteren med lange bølge-lengder (det vil si med lavere frekvens) treffer atomkjernene, vil også de bli reflektert og skape stående bølger. Disse stående bølgene som dekker atomkjernene som "sfære-formede skall" er nødvendige for å skape elektroner, elektrisitet, magnetisme, lys og varme. Vi kaller disse bølgene for E-bølger. 

         

 

Atomkjernene er små. I et objekt som er bygget opp av atomer  ligger atomkjernene i stor avstand fra hverandre i forhold til deres størrelse. 

De stående bølgene (E-bølgene) som omgir atomkjernen er begrenset i størrelse fordi bølgebunnen (sugesiden) forhindres av "vakuum" / fortrengt eter fra å bli altfor "dyp". Det maksimale etertrykket hindrer også disse stående bølgene fra å bli altfor høye. Når atomkjernen består av flere protoner og nøytroner, kan denne atomkjernen derfor ikke skape bare èn stående bølge av ubegrenset størrelse rundt seg. I stedet vil det oppstå flere "skall" av stående bølger utenfor hverandre rundt en så stor atomkjerne. Disse "skallene" har en avstand fra hverandre som er lik bølgelengden til de trykkvariasjonene (den vibrasjonen) som skapte  dem. Det  er disse  "skallene"  av  stående  E-bølger som kan skape elektrisitet, magnetisme, varme, lys og elektroner. 

I kapitlet "Elektrisitet" er det forklart at et elektron er en frigjort del av en stående E-bølge. Der er det også forklart hvordan et elektron blir skapt. Men det er ikke bare atomets ytterste E-bølgeskall som kan produsere elektroner. Det kan også E-bølgeskallene som ligger nærmere atomkjernen. Men disse stående E-bølgene kan bare skape elektroner i henhold til visse regler. Således kan det være maksimalt to elektroner i det innerste og minste "skallet". (1. E-bølge). Det er fordi dette "skallet" er delt inn i to like deler når atomet har to protoner.  Se figur 2 nedenfor. Ingen "elektrondel"   kan  være   mindre  enn det. Det nest innerste skallet (2. E-bølge). har fire ganger så  stort areal, og  kan  derfor  inneholde 4 x 2 = 8 elektrondeler. Det tredje skallet (3. E-bølge) har 9 ganger så stort areal og kan inneholde 9 x 2 = 18 elektrondeler. Det fjerde skallet (4. E-bølge) har 16 ganger så stort areal og kan
inneholde 2 x 16 = 32 elektrondeler. Det er store atomer som har opptil syv "skall" av stående bølger rundt seg. 

Men er alle disse "elektrondelene" tilgjengelig for å bli elektroner, og er alle elektroner like store? Følgende oversikt gir svaret:
Det er ingen 2. E-bølge før atomkjernen har 3 protoner. 
Det  er  ingen 3.  E-bølge  før  atomkjernen har   9  protoner. 
Det.  er    ingen   4.    E-bølge   før    atomkjernen   har    19    protoner.

                                    o.s.v.

                                                           

1. E-bølge får da                                     Tilsammen 2 s-elektroner

2. E-bølge får da 3–8 nye elektroner.     Tilsammen 6 p-elektroner.

3. E-bølge får da 9 – 18 nye elektroner. Tilsammen 10 d-elektroner. 

 

4 E-bølge får da 19 – 32 nye elektroner . Tilsammen 14 f-elektroner.

                                    o.s.v.

 Vi får da følgende oversikt:

  1. E-bølgeskall: 2 s-elektroner       (Tilsammen 2)      (2 x 1 ²  = 2)

  2. E-bølgeskall: 6 p-elektroner      (Tilsammen 8).     (2 x 2²   = 😎

  3. E-bølgeskall: 10 d-elektrone      (Tilsammen 18 )   (2 x 3²   = 18)

  4.  E-bølgeskall: 14 f-elektroner    (Tilsammen 32)    (2 x 4²   = 32)

 

 

Figur 2 viser et atom med to protoner. 

 

 

Større atomer med flere protoner får flere lag av stående E-bølger som blir liggende utenfor hverandre slik som beskrevet ovenfor. Disse E-bølgeskallene blir delt opp i flere like store arealer. Antallet av disse like store arealene tilsvarer antallet av de protonene som befinner seg i atomkjernen. Det vil si at størrelsen av disse arealene i et E-bølgeskall avtar desto flere protoner som befinner seg i atomkjernen. Men samtidig øker også styrken av E-bølgenes bølgebevegelser tilsvarende.

Vi kan gjøre følgende regnestykke:

E-bølgens avstand fra atomkjernen (E-bølgens nummer) er n

E-bølgens areal er da n² 

Antall elektroner (Tilsvarende antall protoner) i E-bølgen er e

 ¨Elektronarealet¨/ elektron =   n²/ e = A

E-bølgens bølgestyrke/ elektron = ke/ 2n²  (k er en konstant) = B

Styrken eller størrelsen av elektronet = A x B = n²/ e x ke/ 2n² = k/ 2

Vi får samme svar uansett fra hvilken E-bølge og i hvilken rekkefølge elektronene kommer. Dette betyr at alle elektroner, alltid er like store.

N.B.! En konsekvens av dette regnestykket er at en stående E-bølge alltid må inneholde et bestemt antall elektroner. Og det betyr  at en stående E-bølge alltid må ha en bestemt styrke, og den kan ikke være ´litt svakere¨ eller ¨litt sterkere¨. 

Et atoms ytterste stående E-bølge – og dermed et atom – kan bare gi fra seg eller motta en elektrisk ladning i form at et helt elektron. Atomets ytterste stående E-bølge vil deretter vibrere med tilsvarende svakere eller sterkere styrke omkring et høyere eller lavere trykknivå.  

Men et atoms ytterste stående E-bølge kan bli polarisert mer eller mindre sterkt.

Det er tankevekkende at de stående E-bølgene i E- bølgeskall nr. 2, 3, 4 osv har alt for svake bevegelser til å kunne skape elektroner før atomet  har henholdsvis  3 – 8, 9 – 18, 19 – 32 osv protoner i atomkjernen.

E- og G-bølgene rundt en "vibrerende partikkel" har en bølgehøyde som er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden fra den "vibrerende partikkelen". Men denne regelen har begrensninger slik som beskrevet ovenfor for E- bølgene.

Når en stående E-bølge er tilstrekkelig sterkt polarisert, da kan denne stående E-bølgen frigjøre et elektron. Det er der hvor denne stående E-bølgen vibrerer rundt et trykknivå som er lavere enn det som er gjennomsnittlig i E-bølgen at denne E-bølgen kan frigjøre et elektron. Det er en del av denne E-bølgen som frigjøres, og som vi kaller for et elektron. Når dette elektronet har forlatt atomet, da er det blitt et frittflytende elektron. Et slikt frittflytende elektron er en vibrerende"forurensningspartikkel" som har tatt med seg en bestemt mengde "negativ masse " fra den stående E.bølgen. Det er denne "negative massen " som blir elektronets "forurensningspartikkel ". Denne negative massen (-) kan aldri forsvinne i ren eter. Derfor vil et elektron alltid være en evigvarende negativt ladet(-) "vibrerende forurensningspartikkel " i ren eter.

 

Når et elektron har forlatt en stående E-bølge, og da har tatt med seg noe av denne stående E-bølgens negative masse (-), da blir den resterende delen av denne stående E-bølgen positivt ladet (+). Dermed blir hele atomet positivt ladet. Når et sliktn elektrisk ladet  atom kan bevege seg fritt rundt, kaller vi det for et ion.

 

Gravitasjonskraften.

 

Det er den grunnleggende stasjonære vibrasjonen i etermassen som skaper gravitasjonskraften. Gravitasjonskraften mellom to atomkjerner (A og B) oppstår på følgende måte:

 Den grunnleggende stasjonære vibrasjonen skaper slik som tidligere nevnt reflekterte bølger fra begge de to atomkjernene. Det er også nevnt tidligere at grunnvibrasjonen består av to vibrasjoner med helt forskjellige frekvenser. Og disse vibrasjonene bygger på hverandre i grunnvibrasjonen. Den ene av disse to vibrasjonene er den høyfrekvente vibrasjonen som skaper de ovenfor nevnte G-bølgene. Den andre av de to vibrasjonene har meget lavere frekvens, og den skaper bølger med meget lengre bølgelengder. De bølgene kaller vi E- bølger. Både G- og E-bølgene utvider seg i sfærisk form som ´skall´ med atomkjernene i sentrum. De to punktene som er i disse skallene på den rette linjen mellom atomkjernene (A og B) vil bevege seg langsetter denne linjen inntil de støter an mot den motstående atomkjernen. Men det gjennomsnittlige trykket i E- og G-bølger er mindre enn det gjennomsnittlige trykket i upåvirket etermasse. (Trykket i en E- og G-bølge pendler ved sin start mellom det maksimale trykket i eteren og vakuum). Da vil trykket i E- og G-bølgene redusere trykket i eteren der hvor disse bølgene beveger seg. Dermed vil trykket på atomkjernen bli mindre på den siden hvor E- og G-bølgene støter mot atomkjernen enn trykket fra upåvirket etermasse på motsatt side  Og dermed får begge atomkjernene et trykk i retningen mot hverandre som er større enn trykket i retningen vekk fra hverandre. Denne trykkforskjellen er det som vi oppfatter som gravitasjonskraft.  

To store samlinger av atomer i form av to objekter blir derfor tiltrukket mot hverandre. Men gravitasjonskraften er svak. Derfor er vi ikke i stand til å føle gravitasjonskraften mellom små gjenstander. Til daglig opplever vi bare gravitasjonskraften som eksisterer mellom og fra de store himmellegemene. Ikke minst opplever vi gravitasjonskraften mellom vår store planet Jorden og de tingene vi omgir oss med. 

Både en E- og G-bølge skaper en trykkreduksjon i eteren som er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden fra atomkjernen som skapte den bølgen. Med et slikt redusert trykk fra G- og E- bølgene betyr dette i henhold til det som er nevnt ovenfor at styrken til gravitasjonskraften er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden fra atomet til objektet. Hvis vi tenker oss to fritt flytende objekter i stedet for enkle punkter, da vil gravitasjonskraften mellom dem variere proporsjonalt med antall atomer (nøytroner + protoner) i objektene. Som følge av det ovennevnte får vi den regelen at gravitasjonskraften er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom objektene og proporsjonal med mengden av massen i objektene. Dette stemmer overens med hva skolebøkene sier om gravitasjonskraften. Og det stemmer også med vår egen erfaring.       

 

Molekylets  oppbygning.

                                                                                           Gravitasjonskraften vil alltid trykke to atomer i retning mot hverandre. Men kjernene i atomene blir hindret fra å bli skjøvet helt inn i hverandre. Det er de kraftige stående E-bølgene som omgir atomkjernene som stopper dem når de kommer nær hverandre.  Det er fordi de stående bølgene omkring begge atomkjernene har samme bølgelengde og samme frekvens og de er  samme fase. Derfor vil økt etertrykk (+) og redusert etertrykk (-) skje samtidig i begge de stående bølgesystemene. Økt etertrykk (+) blir skjøvet vekk fra økt etertrykk (+) og redusert etertrykk (-) blir skjøver vekk fra redusert etertrykk (-). Dermed skyves de to stående bølgesystemene med atomkjernene inni vekk fra hverandre. 

Når atomer kommer nær hverandre og stopper der, da vil de enten forbinde seg til hverandre, eller de vil bli skjøvet bort fra hverandre for deretter å bli brakt til andre steder av ytre krefter. Betingelsen  for at atomer skal være i stand til å koble seg til hverandre er at de ikke har fylt opp sine ytterste "skall" av stående E-bølger med maksimalt antall elektroner. Dette vil bli forklart mer i detalj nedenfor. De stående bølgene i det ytterste elektronskallet vil bli kraftigere desto flere elektroner som befinner seg i dette skallet. Derfor vil styrken av kraften som hindrer atomer fra å koble seg til hverandre avhenge av hvor mange elektroner det er i de ytterste elektronskallene. Gravitasjonskraften som skyver atomene mot hverandre avhenger av avstanden mellom atomene og er proporsjonal med antall protoner og nøytroner i atomkjernene. De ovennevnte kreftene bringer atomene til en hovedposisjon der de stoppes. Når atomene har nådd denne hovedposisjonen, da vil de ytre "skallene" av de to atomer berøre hverandre. Der har atomene en avstand fra hverandre lik lengden av E-bølgen multiplisert med et helt tall. Dette tallet er ikke alltid det samme, men avhenger av hvor mange "skall" det er i atomene. 

Hvis atomene nærmer seg hverandre enda mer, da vil det ytre "skallet" fra hvert av atomene kutte inn i det ytre "skallet" av naboatomet. Da vil + (økt eter trykk) så vel som - (redusert eter trykk) skje samtidig i begge "skallene". Og slik som beskrevet ovenfor vil de to bølgesystemene derfor bli skjøvet fra hverandre. Dette vil være langs en delesirkel hvor "skallene" skjærer inn i hverandre. Innenfor denne delesirkelen vil den svakeste av de to stående E-bølgene bli helt borte og den andre av de to stående E-bølgene enten bli helt borte eller bli sterkt svekket. (Altså hvis de to atomene har ulikt sterke stående E-bølger i sine ytterste elektronskall). Den sterkeste av de to stående E-bølgene vil da få samme styrke sideveis som den svakere stående E-bølgen. Dermed er det dannet et "hull" i den delen av de stående bølgene som er innenfor denne delesirkelen.

En nærmere forklaring på det ovennevnte er som følger: En stående E-bølge inneholder alltid en bestemt mengde med fortrengt etermasse.  Mengden av fortrengt etermasse må alltid være uforandret i verden. Når de stående E-bølgene blir skjøvet sideveis, da øker styrken av vibrasjonene i de stående E-bølgene. Dermed får de økt sin mengde av fortrengt etermasse tilsvarende den mengden av fortrengt etermasse som de mister innenfor sitt ´hull´. Dette forklarer også hvorfor atomer som har sitt ytterste stående E-bølgeskall fylt opp av maksimum antall med elektroner ikke vil  forene seg med et annet atom. Fordi de stående E.bølgene i disse atomene allerede er så kraftige at de ikke kan bli kraftigere, og derfor ikke lar seg forskyve sideveis slik som beskrevet ovenfor.

De returnerende bølgene mot atom-kjernene fra de stående bølgene som nå er blitt borte/ svekket inne i denne delesirkelen mister sin kraft. Dette gjelder for begge atomene. Situasjonen på den andre siden av de to atomene er at de stående bølgene der opprettholdes uforandret. Dermed får kjernene til de to atomene et kraftigere trykk i retning mot hverandre enn bort fra hverandre. På denne måten har atomene blitt presset inn i en konstant avstand fra hverandre, og der er de blitt "fanget" og holdt fast. Det er de ovennevnte kreftene som skyver atomene mot hverandre, og også styrken av de stående bølgene, som bestemmer hvor stort "hullet" i delesirkelen kommer til å bli. Forbindelsen mellom to atomer slik som beskrevet ovenfor kalles en kovalent forbindelse. 

Det kan imidlertid også oppstå en annen kraft som bidrar til å trekke to atomer mot hverandre: Dette skjer når to atomers ytterste ”skall”  av stående E-bølger har nådd en situasjon der de skjærer inn i hverandre og hamrer mot hverandre med vekslende trykk og sug. Da kan dette føre til en polarisering av et av atomenes ytterste ”skall” av stående E- bølger med det resultat at dette atomet kan avgi et elektron. Da vil det andre atomet absorbere elektronet. Et av atomene vil som følge av denne overføringen av et elektron bli negativt ladet, og det andre atomet vil bli positivt ladet. De har begge blitt ioner. Dermed trekkes disse to atomer mot hverandre fordi de har blitt motsatt elektrisk ladet. De har  fått en ione-forbindelse.

Ingenting hindrer et atom fra å koble seg til mer enn ett annet atom slik som er forklart ovenfor. Og når atomer har blitt elektrisk ladet, da vil disse ladningene også trekke atomer mot hverandre eller skyve dem bort fra hverandre avhengig av om atomene har like eller motsatte ladninger. 

Figur 3 som er vist nedenfor viser tre forskjellige alternativer: Alternativ 1 viser tre atomer som er forbundet med hverandre. De er ikke elektrisk ladet, og samler seg i en klynge. Alternativ 2 viser tre forbundne atomer som er elektrisk ladet. De har plassert seg på en rett linje der to av atomene som har samme ladning ligger på hver sin side av det tredje atomet som har motsatt ladning. Alternativ 3 viser fire forbundne atomer som er elektrisk ladet. De har plassert seg i en stjerneformasjon der tre av atomene som har samme elektriske ladning ligger omkring det fjerde atomet som har motsatt ladning. Det er på denne måten molekyler  bygges opp. 

 

 

Når to protoner eller neutroner blir forbundet med hverandre, da skjer det på en liknende – men langt fra lik – måte som når  to  atomer  blir  forbundet slik som beskrevet ovenfor .  Det  er  fordi  de  stående  G-bølgene er meget sterkere enn de stående E-bølgene. De stående G-bølgene kan derfor ikke bli skjøvet til siden slik som de stående E-bølgene ble det i forklaringen ovenfor. Og da må et felt av de stående G-bølgene ´forsvinne´ når to protoner eller neutroner blir forbundet med hverandre.  Men veldig sterke stående G-bølger inneholder ”reel fortrengt etermasse”. Og ”reel fortrengt etermasse” kan ikke forsvinne til ingenting, fordi det alltid forblir en uendret mengde av det i verden.  Men I kapitlet  'Energi er masse', er det  bevist at masse kan forvandles til ulike former for energi og omvendt. Derfor frigjøres en stor mengde energi når et proton eller nøytron blir koblet til hverandre. På samme måte er det nødvendig med like mye energi for å  skille  to protoner eller nøytroner fra hverandre.

 

 

 Absolutt hastighet 

 

Det er blitt nevnt tidligere at den "grunnleggende vibrasjonen" i eteren forblir uendret med samme styrke overalt i universet. Den grunnleggende vibrasjonen skaper reflekterte bølger fra atomkjernene. Denne vibrasjonen har to forskjellige frekvenser.  I tillegg til E-bølger kommer det derfor også høyfrekvente reflekterte G-bølger fra atomkjernene. Alle de reflekterte bølgene har samme hastighet, og den er lik lysets hastighet. Denne hastigheten bestemmes av etermassens egenskaper.  Etermassen er absolutt stillestående. (I alle fall relativt sett i vårt univers). Når hastigheten til en reflektert bølge alltid er den samme og er bestemt, da vil begge de to bølgene i den sammensatt reflektert bølgen få en bølgelengde som er bestemt av frekvensen til den bølgens vibrasjoner. Det er etermassens egenskaper som bestemmer om noe fortrengt etermasse er i bevegelse, og i så tilfelle med hvilken hastighet. Dette er nærmere forklart i etterfølgende tekst og i kapitlet  "At energi er masse".

Derfor er det etermassens egenskaper som kan fortelle om vi selv med våre ting er i bevegelse i verdensrommet, og i så fall i hvilken retning og med hvilken hastighet.

Vi befinner oss tilsynelatende i en stabil del av verden der solen har en ikke så veldig stor hastighet. Dette er slik som vi oppfatter det ettersom vi til daglig bare kan registrere relative hastigheter til objekter som er nære oss selv. Men hvis Jorden hadde hatt en betydelig absolutt hastighet, da ville vi ha merket det på havets flo og fjære slik som vi opplever effekten av Månens gravitasjon.

         Hvor fort kan vi reise? Og hva skjer med oss hvis vi reiser med en veldig høy absolutt hastighet?

Hvordan blir masse påvirket av å bevege seg med absolutt hastighet? Absolutt hastighet i en retning blir altså definert av etermassens egenskaper, og det er fra den vi må få svar på dette spørsmålet:

Når en atomkjerne er i null absolutt hastighet, da vil de omkringliggende stående bølgene være som sfæriske formede "skall" som dekker hverandre med en avstand fra hverandre som er lik lengden av en E-bølge. Men når atomkjernen får en absolutt hastighet, vil de omkringliggende stående bølgene forandres:

         Men først må det være klart at det er atomkjernen som beveger seg. De reflekterte E-bølgene forlater atomkjernen med sin normale hastighet, nemlig lysets hastighet som vi kaller c.

Dette betyr at de stående bølgene rundt atomkjernen vil oppstå nærmere atomkjernen i den retningen som atomet beveger seg. Dette er fordi atomkjernen  ”følger etter" de reflekterte E-bølgene. Atomkjernen vil altså være nærmere disse stående bølgene når de oppstår. Og det betyr at atomet (som en helhet) vil bli sammentrykket i den retningen.

Men på den motsatte siden vil  atomkjernen "bevege seg bort fra" de reflekterte E-bølgene. Derfor vil de stående bølgene oppstå lenger vekk fra atomkjernen på den siden. Og det betyr at atomet vil bli forlenget i den retningen.

Når et atom får en absolutt hastighet vil atomet derfor ikke forbli å være sfærisk formet. Det vil få en form der det er forkortet og mer flatt foran i bevegelsesretningen og hvor det er forlenget og oval formet bak.     

Det er åpenbart fra de ovennevnte kommentarene at intet atom kan nå eterbølgenes hastighete uten å bli oppløst. 

 

Lyset beveger seg i eteren på en lignende måte som E- bølgene og med samme hastighet. Derfor kan vi konkludere med at ingen masse bestående av atomer, eller noen form for energi, kan bevege seg med en hastighet som er høyere enn E-bølgenes hastighet, og det er lysets hastighet. Vi kan observere lys og måle dets hastighet.

         Når et atom får høyere absolutt hastighet, da blir kollisjonen mellom atomets vibrerende partikler og den stasjonære vibrasjonen i etermassen som de møter i bevegelsesretningen sterkere. Som en følge av det blir vibrasjonene i de vibrerende partiklene I atomkjernen sterkere. Og da vil de vibrerende partiklene produsere mer negativ masse. Det betyr at atomet blir større og får mer vekt desto raskere atomet beveger seg.

         Vi skal nå tenke oss to punkter kalt A og B som beveger seg parallelt og i samme avstand fra hverandre, og med svært høy hastighet. Hvis et lyssignal sendes fra punkt A til B, vil dette lyset bevege seg med lysets hastighet. Dette lyset vil bevege seg som i en trekant både fremover med hastigheten til punktene A og B, og sidelengs, der trekantens hypotenus tilsvarer lysets hastighet. Når hastigheten til punktene A og B øker, vil derfor lyset bevege seg langsommere i retningen mellom punktene. Nøyaktig det samme vil skje med E-bølger.

Dette har den konsekvensen at formen på et atom i svært stor hastighet vil være smalere i midten sammenlignet med et atom ved null hastighet. Og i tillegg vil dette atomet slik som nevnt ovenfor bli forkortet foran i bevegelsesretningen og forlenget på baksiden. Dette er vist på tegningen nedenfor:

 

I henhold til hva som er nevnt ovenfor vil alle lyskilder alltid avgi lys med samme absolutte hastighet (c) uavhengig av lyskildens hastighet. 

Men disse lysbølgene vil få en frekvens og en bølgelengde som avhenger av lyskildens hastighet. Og dette lyset vil alltid bli mottatt med samme absolutte hastighet (c), men med en frekvens og bølgelengde som avhenger av de relative hastighetene til lyskilden og mottakeren.      

Basert på målte data kan vi (med mye usikkerhet) beregne den antatte hastigheten som et lysende himmellegeme beveger seg med i forhold til Jorden. Vi velger et eksempel der Jorden og himmellegemet beveger seg henimot hverandre. Fordi Jorden og himmellegemet har en hastighet henimot hverandre, vil vi motta det utsendte lyset fra himmellegemet med en raskere bølgefrekvens (f₁) enn den bølgefrekvensen (f₀) som disse bølgene har når de observeres ved null hastighet. Lyset som vi mottar vil bli ha kortere bølgelengder (l₁) enn lengden (l₀) som disse lysbølgene vil ha ved null hastighet. På grunn av at lysets hastighet (c) = bølgelengde  (l) x frekvens  (f), får vi formelen (l₀  – l₁) x f₀ = c_J  Det er hastigheten som jorden og himmellegemet beveger seg henimot hverandre. 

Vi får: (c/f₀ – c/f₁) x f₀ = c_J , Hvilket er: c(f₀/ f₀ – f₀/f₁) = c_J

Da får vi: c(1- f₀/f₁) = c(f₁ – f₀)/f₁ = c_J     (f₁ – f₀)/f₁ = c₁/ c

 Denne formelen betyr at de målte frekvensene viser at himmellegemet beveger seg mot oss med en hastighet som er c_J / c av lysets hastighet.

Eller vi kan omskrive: (f₁ – f₀ )/ f₁ x 100% = x% Hvilket betyr at Jorden og himmellegemet beveger seg mot hverandre med en hastighet som er x% av lysets hastighet.

N.B.! Den ovennevnte formelen er bare gyldig når Jorden og himmellegemet ikke har noen bevegelse på tvers av retningen mellom dem. For hvis de har det, da blir bølgelengdene til det lyset som vi mottar kortere – slik som forklart ovenfor. Og da beveger vi oss langsommere henimot himmellegemet enn den hastigheten som vi beregner med den ovennevnte formelen. Vi vet heller ikke med hvilken absolutt hastighet og i hvilken retning himmellegemet og vi selv beveger oss i himmelrommet. Derfor vil vi heller ikke noen gang få vite med sikkerhet hvilken hastighet himmellegemene beveger seg med i forhold til hverandre. 

Vi vil aldri være i stand til å kunne konstatere at atomer blir forkortet / forlenget i den retningen der de har en betydelig hastighet. Det er fordi vi "følger" disse atomene. Derfor vil alt vi har rundt oss bestå av "etterfølgende atomer". Og de vil alle sammen  bli like mye forkortet fremover som atomet foran vil bli forlenget på baksiden. Derfor vil vi alltid oppfatte alle atomer som om de er i null hastighet.  Dette  gjelder også for sammentrykkingen av atomer sideveis!

 

At energi er masse

 

I teksten ovenfor er det forklart hvordan og hvorfor et atom får økt sin mengde av negativ masse når atomets absolutte hastighet øker. Vi vet at atomets bevegelsesenergi også øker når atomets hastighet øker. Derfor er det åpenbart en sammenheng mellom hvor mye bevegelsesenergi et atom har fått og økningen av atomets masse.

         Vi skal se enda et eksempel som viser at det er en sammenheng mellom hvor mye energi et atom har fått og økningen av atomets masse:

Vi forestiller oss to masselegemer, kule A og kule B. De flyter fritt i verdensrommet. Kulene er like ved hverandre i starten, og de har null absolutt hastighet. Det er forklart tidligere i kapitlet om gravitasjonskraften at begge kulene på grunn av sin nærhet til hverandre blir utsatt for samlet svakere støt fra den omgivende vibrerende etermassen enn om kulene hadde befunnet seg langt vekk fra hverandre. På grunn av disse svakere støtene blir vibrasjonene i kulenes atomer svakere. Slik som forklart tidligere vil atomenes kjerner sammen med de omkringliggende stående bølgene da skape mindre vakuum i eteren. Og det betyr at kulenes atomer får mindre negativ masse. 

De to kulene A og B blir nå av eksterne krefter flyttet langt vekk fra hverandre. Da vil ingen av de to kulenes atomer lenger bli utsatt for svakere støt fra den vibrerende etermassen. Dermed vil vibrasjonene i atomenes kjerner og de omkringliggende stående bølgene bli kraftigere enn de var i kulenes første plassering. Og da får de to kulene slik som forklart ovenfor økt masse. Samtidig har de to kulene på grunn av gravitasjonskraften som trekker dem mot hverandre, og deres økte avstand fra hverandre, fått økt stillingsenergi i forhold til hverandre. Igjen ser vi at det er en sammenheng mellom hvor mye stillingsenergi atomene har fått og økningen av atomenes masse. 

Vi lar nå de to kulene falle fritt mot hverandre. Da vet vi at den stillingsenergien som kulene hadde i startposisjonen vil bli forvandlet og bli nøyaktig samme mengde bevegelsesenergi når kulene kommer frem til hverandre. Kulene vil også miste den samme mengden med masse fra å miste sin stillingsenergi som de vil få masse fra den oppnådde økningen i bevegelsesenergi.  

Tilsynelatende er de vibrerende partiklene i atomkjernene sammen med de omkringliggende stående bølgene i stand til å "beregne" nøyaktig hvor mye energi de bærer med seg i form av negativ masse!

Men forklaringen på hvorfor de to kulene til sammen hele tiden har den samme mengden med masse er at mengden av "negativ masse" alltid forblir uforandret i verdensrommet.  

Det er en av "Naturens lover".

 (I dette eksemplet ble ikke kulene utsatt for annen energi enn den som endret seg i løpet av fallet mot hverandre.

I eksemplet der de to kulene ble flyttet langt vekk fra hverandre ble de tilført energi fra omgivelsene, og de fikk da økt masse. Men denne energien ble tatt fra eksterne masselegemer som derfor mistet like meget masse som kulene A og B ble tilført).

I forbindelse med atomer uttrykker energi hvilken tilstand de er i, og mengden av masse i atomet bestemmer hvor mye energi som er lagret i atomet. Energi kan aldri oppstå uten noen forbindelse til negativ masse.

N.B! Det er bevist at energi er masse. Elektro-magnetiske bølger er energi og inneholder derfor også en form for masse. Det som vi oppfatter som elektro-magnetiske bølger er i virkeligheten trykkvariasjoner i eteren. Og det innebærer at elektro-magnetiske bølger inneholder "fortrengninger av etermasse". Men ikke "reelt fortrengt etermasse".  Som altså betyr masse i ´vår verden´.  

Se etterfølgende kapitler.

 

 Varme og lys 

Jeg vil nå komme med en forklaring på hva "vanlig lys" - altså det som vi i daglig tale kaller lys - er for noe.  Lys består av fotoner som er trykk- og sug-bølger som vibrerer omkring en ørliten kjerne av ¨negativ masse¨. Stråler av lys beveger seg langs rettlinjede baner med samme hastighet som E-bølger. Lysbølger påvirkes svært lite av å krysse lys fra andre kilder. Det er fordi de er bærere av svært lite "negativ masse". 

For å kunne forstå følgende forklaringer om hva vanlig lys er for noe er det nødvendig å vite:

- E-bølger er bølger som oppstår når den ´grunnleggende vibrasjonens´ trykk- og sug støter mot – og reflekteres fra – de "vibrerende partiklene" inne i atomkjernene. En E-bølges lengde er alltid den samme, og er lik E-bølgenes hastighet som avgjøres av etermassens egenskaper dividert med E-bølgenes frekvens i den grunnleggende vibrasjonen. E-bølgene beveger seg bort fra atomkjernenes "vibrerende partikler" etter at de har blitt reflektert fra dem, og i møte med den grunnleggende vibrasjonens trykkvariasjoner danner de stående bølger i stadig større avstander fra de vibrerende partiklene. E-bølgene har lengre bølgelengde enn G-bølgene som omgir protoner og nøytroner. De stående E-bølgene omgir derfor atomkjernekjernen – det vil si "klyngen" av protoner og nøytroner - som ”skall” av stående E-bølger i relativ lang avstand fra atomkjernen. Disse ”skallene” av stående E-bølger vil kunne oppstå i flere lag (i flere nivåer) utenfor atomkjernen. Og disse ”skallene” vil ha en avstand fra hverandre som er lik E-bølgens lengde. 

 - Det må også bemerkes at de stående E-bølgene som ligger nærmest atomkjernen ofte ikke følger regelen om at amplituden til bølgenes svingninger er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden fra atomkjernen som skapte dem. Dette er forklart tidligere.

- Varme er en form for energi og er derfor - i henhold til det som er nevnt tidligere - en form for masse, nemlig "negativ masse". Når et atom blir tilført varme, da er det de vibrerende partiklene i atomkjernen og skallene av stående E-bølger rundt atomkjernen som får denne varmen tilført som negativ masse. Det som skjer da er at de vibrende partiklene og de stående bølgene rundt atomkjernen får kraftigere vibrasjoner slik at de fortrenger mer eter og dermed skaper  mer “reelt fortrengt etermasse” som er negativ masse. 

- Det er ikke E-bølgene som blir kraftigere når atomet tilføres varme, men E-bølgene får tilleggsbølger som vi kaller L-bølger og l-bølger. 

 - L- bølgene er reflekterte bølger fra ”de vibrerende partiklene”, og de har samme frekvens og bølgelengde som E- -bølgene. Når de møter den grunnleggende vibrasjonens trykkvariasjoner, da blir også L- bølgene stående bølger. L- bølgene og E-bølgene bygger derfor på hverandre, og L-bølgene ligger symmetrisk omkring E-bølgene. Men bølgehøyden til L-bølgen   kan ikke være høyere enn for E-bølgen. (Disse bølgene er langsgående trykk / sugebølger, og bølgedybden er begrenset av dannelsen av vakuum i eteren) Derfor vil toppen og bunnen av L-bølgen utvides i bølgens bevegelsesretning (sidelengs på skissen nedenfor).

- I-bølgene er reflekterte bølger fra de ¨vibrerende partiklene¨, og de er høyfrekvente trykk/ sugebølger. Og de er i likhet med E- og L-bølgene stående bølger rundt atomkjernen som følge av møte med den grunnleggende vibrasjonens trykkvariasjoner. I-bølgenes topp og bunn har alltid en avstand fra atomkjernen som er bølgelengden multiplisert med et helt tall. I-bølgene ligger derfor også alltid i bestemte avstander fra atomkjernen. (N.B.! G- og I-bølger er forskjellige navn på den samme bølgen).

- Det er viktig å huske at atomene får tilført eller mister all varmen fra sine omgivelser. Det betyr at et atom blir varmere eller kaldere gjennom sitt ytterste E-bølgeskall, og at varmeforandringene i atomet deretter skjer henimot atomkjernen. I- og L-bølgesystemet vil derfor i starten bare legge seg omkring atomets ytterste E-bølgeskall. Når atomet blir tilført mer varme og når høyere temperatur, da vil I- og L-bølgesystemene utvide seg. I større atomer som har flere E-bølgeskall vil denne utvidelsen først skje i de E-bølgeskallene som befinner seg lengst vekk fra atomkjernen. L-bølgene vil utvide seg og bli ”tykkere” etter hvert som de blir varmere.

 Skissen nedenfor viser  E-, L- og l-bølgesystemer. Tversgående bølger illustrerer langsgående bølger, og skissen viser trykkforholdene langs en rett linje som strekker seg fra atomkjernen henimot høyre.

 

 

 

 

 

 

Desto større/ ”tykkere” L- bølgen er blitt, desto mer energi/ varme har den mottatt og absorbert. Men det er selvfølgelig en grense for hvor mye varme L-bølgen kan absorbere. 

Når L-bølgen omkring atomets ytterste E-bølgeskall har nådd en viss maksimal størrelse avhengig av temperatur etc. og mottar mer varme, da vil L-bølgen derfor ikke være i stand til å fortsette å vokse. Enhver tilførsel av mere varme til L-bølgen vil da bli skjøvet bort fra L-bølgen.

 Jeg skal etter beste evne prøve å gi en forklaring på hvordan en "slanking" av I- og L-bølgesystemet kan skje: 

 

"Slankingen" foregår fra I- og L-bølgesystemet som befinner seg omkring atomets ytterste E-bølgeskall:

Når  L-bølgen er i fase ”fortrengt eter” (-) (det vil si er i bølgebunn), da vil den negative massen (-) som ligger innenfor en ballongformet I-bølge under bunnen av  L-bølgen  kunne bryte seg bort fra L-bølgen. I-bølgen brytes da opp i små biter, og de danner like store "kuler" av negativ masse (-).  Disse "kulene" (-) blir skjøvet vekk fra L-bølgen (-) fordi de begge er i samme fase (-). Og (-) skyver vekk (-).

Det er alltid den I-bølgen som er nærmest atomkjernen som først brytes opp. Etter hvert som temperaturen stiger vil også de andre I-bølgene kunne brytes opp. Men desto lenger vekk de befinner seg fra atomkjernen, desto høyere temperatur må det til før de kan brytes opp.

 

Det er den halvdelen av en I-bølge som ligger under bunnen av L-bølgen som brytes opp først. Men når L-bølgen har kommet til fase “sammentrykket eter” (+) (det vil si er i bølgetopp), har denne L-bølgen fått et overskudd av sammentrykket eter (+). Da vil resten av I-bølgen som nå er over L-bølgetoppen, og som nå er sammentrykket eter bryte seg bort fra L-bølgen. Denne delen av I-bølgen   danner  en ”boble” av sammentrykket eter. Denne ”boblen” (+) blir skjøvet vekk fra L-bølgen som nå også er i fase (+) Og (+) skyver vekk (+). 

”kulene” og ”boblen” vil bli skjøvet vekk fra L-bølgen i samme retning – og det er innover henimot atomkjernen. Grunnen til at de blir skjøvet i retning innover mot atomkjernen er at de løsner fra et L-bølgeskall som ligger omkring atomets ytterste E-bølgeskall. Da er E-bølgeskallet som ligger nærmere atomkjernen meget større enn den stående bølgen som ligger på den andre siden vekk fra atomkjernen. ”kulene” og ”boblen” blir trukket mot det største E-bølgeskallet henimot atomkjernen. – Se nærmere forklaringer i etterfølgende tekst.

Rekkefølgen av de ovennevnte hendelsene er viktig, nemlig at "kulene" med negativ masse blir  skapt først og en halv bølgelengde før "boblene" med den sammentrykkede eteren blir skapt. 

De frittflytende "kulene" av negativ masse vil umiddelbart etter at de har blitt fri bli utsatt for skyvende  og trekkende krefter fra de nærmeste E- bølgenes topper og daler. Således vil "kulene" av negativ masse (-) bli skjøvet bort fra den bølgedalen av ”fortrengt eter” (-) der de ble skapt. Og de vil bli trukket henimot den nærliggende største bølgetoppen av sammentrykket eter (+) som befinner seg nærmere atomkjernen. 

"kulene" blir derfor skjøvet ut av E- og L- bølgeskallet der de ble skapt og henimot  atomkjernen.  Men  når  "kulene"  (-)  kommer   til E- og L-bølgeskallet som er nærmere atomkjernen (som også var den største nærliggende bølgetoppen), da har E- og L-bølgen i dette skallet blitt til en   bølgedal  (-). Og ettersom (-) skyver vekk (-) vil også dette E- og L-bølgeskallet (-) derfor skyve "kulene" (-) bort fra seg ved deres ankomst. Dermed stoppes "kulenes" reise henimot atomkjernen, og i stedet vil de bevege seg bort fra atomkjernen. Da vil altså "kulene" (-) bevege seg henimot E- og L-bølgeskallet som befinner seg på utsiden, og som nå er blitt en ny bølgetopp (+).

Denne bølgetoppen har nettopp skapt den ovennevnte "boblen". Også denne frittflytende "boblen" (+) av sammentrykket eter vil umiddelbart etter at den har blitt fri bli utsatt for skyvende og trekkende krefter fra de nærmeste E- og L-bølgenes topper og daler. Og på liknende måte som beskrevet ovenfor for ”kulene”, blir også "boblen" trukket henimot atomkjernen. 

Men "boblen" vil ikke nå frem til E- og L-bølgeskallet som befinner seg på innsiden. Fordi den møter de ovennevnte "kulene" som nå er på vei i motsatt retning bort fra atomkjernen. 

Når en "kule" når frem til "boblen", da vil "kulen" "trykke seg inn i" "boblen" slik at de til sammen blir en vibrerende enhet. Kulene vil alltid "forene seg" med en like stor del av "boblen" slik at de alltid blir en like stor vibrerende enhet. På denne måten absorberer "kulene" hele "boblen".

Dette støtet fra ”kulen” av negativ masse (-) inn i "boblen" av sammentrykket (+) eter skaper en trykkimpuls fremover i "kulens" bevegelsesretning. Dermed oppstår en bølgetopp av sammentrykket eter litt foran en tilsvarende bølgedal som er skapt av "kulens" negative masse (”fortrengte etermasse”) (-). Den nye bølgetoppen vil bli "presset ned" når den har nådd sitt maksimum. Da vil det oppstå en bølgedal som er like stor som den første bølgedalen som ble skapt av "kulen". Og da har det dukket opp en ny bølgetopp fremover i bølgens retning vekk fra atomkjernen. Og så videre. Slik er det skapt det som vi kaller et foton. Og det er en lysbølgeenhet. 

Betingelsen for at et foton skal kunne forlate et atom er selvfølgelig at atomets omgivelser er gjennomskinnelige for lys eller eventuelt består av ren eter. Normalt er det bare fotoner som er skapt i atomets ytterste E- og L-bølgeskall som kan forlate atomet. 

Fotoner forlater atomet med lysets hastighet, og de har samme mengde med energi som den som "kulene" som skapte dem brakte med seg. 

Hvilken energi som "kulene" bringer med seg vil bli forsøkt forklart nedenfor: 

På skissen ovenfor er det vist at en L-bølges topper og daler kan strekke seg i betydelig lengde i bølgens utvidelsesretning. Økende varme påvirker først de I-bølgene som befinner seg på yttersiden av L-bølgen lengst vekk fra atomets kjerne, og varmen ledes etter hvert til de I-bølgene som er nærmere atomkjernen. Det er I-bølgene som er nærmest atomets kjerne som er de som aller først løsner fra L-bølgen. ‘Kulene’ fra disse I-bølgene får kort vei før de møter den innenfor liggende E- og L-bølgen. Etter hvert som temperaturen stiger, vil de I-bølgene som er lenger vekk fra atomets kjerne løsne. Kulene fra disse I-bølgene får lengre vei før de møter og blir reflektert fra den innenfor liggende E- og L-bølgen. Og det betyr at disse ‘kulene’ får lengre vei når temperaturen øker. Hele denne veien blir ”kulene” trykket fremover i sin bevegelsesretning. Noen av dem har dermed fått en større akselerasjonsvei og dermed større hastighet og mer bevegelsesenergi når de når den reflekterende E- og L-bølgen. Og det avhenger av hvor høy temperaturen er blitt. Når ‘kulene’ returneres etter å ha blitt reflektert  av E- og L-bølgen beholder de samme hastighet og bevegelsesenergi som de hadde da de ankom den reflekterende E- og L-bølgen. Denne bevegelsesenergien går altså ikke tapt når "kulene" reflekteres.

Ettersom ‘kulenes’ ‘fallhøyde’ ustanselig forandres avhengig av atomets temperatur, vil ”kulenes” oppnådde hastighet – det vil si deres oppnådde energi – ligge hvor som helst innenfor et stort område. Og dette området er altså hele tiden avhengig av atomets temperatur. Det er her viktig å huske at I-bølgene er høyfrekvente bølger med meget kort bølgelengde. Og E- og L-bølgen som reflekterer ”kulene” får stadig en varierende ”tykkelse” avhengig av temperaturen.

"Kulenes" hastighet beskriver hvilken energi "kulene" bringer med seg når de møter "boblen". En "kule" bringer derfor med seg desto mer energi desto raskere den støter mot "boblen". Og desto kortere tid (T) vil det ta for "kulene" å "trykke seg inn i" "boblen". Og det innebærer at desto mer energi ”kulen” bringer med seg, desto kortere tid (T) vil det ta å gjennomføre forvandlingen til den vibrerende lysenheten som vi kaller et foton. Denne forvandlingen tar ikke energi. Derfor vil fotonet bringe videre den samme mengde med energi som "kulen” brakte med seg. Og tiden (T) som denne forvandlingen tar forblir uforandret i frekvensen (f) til fotonets vibrasjoner, der f = 1/T. Det ovennevnte viser at "kulens” bevegelsesenergi og dermed fotonets energi (e) er direkte proporsjonal med frekvensen (f) til fotonets svingninger.

Med andre ord er fotonets energi (e) den samme som den energien som "kulen" brakte med seg og overleverte. Og tidslengden T som det tar for å forvandle "kulen" og "boblen" til et foton er omvendt proporsjonal med denne energien (e).  Det vil si at T er proporsjonal med 1/e eller at e er proporsjonal med 1/T = f. Dermed får vi at fotonets energi (e) er proporsjonal med fotonets frekvens (f).

Fotonet vil bevege seg ut av atomet med E-bølgenes hastighet. Og det er altså lysets hastighet C. Da blir bølgelengden til et  foton L = C/ f. Derfor blir bølgelengden (L) til den lysbølgeenheten som vi kaller et foton kortere når frekvensen (f) til vibrasjonene øker. Og som nevnt ovenfor vil fotonets energi  (e)  øke  med  økende frekvens (f). 

         .

Det er nevnt ovenfor at alle "kuler" av negativ masse sammen med sin del av "boblen" av sammentrykket eter som et foton er laget av alltid er like store. Og at hver av "kulene" alltid bærer med seg like mye negativ masse. Dette har den konsekvensen at alle fotoner alltid har like kraftige bølgetopper og bølgedaler. En enkel bevegelse av et foton / en lysbølgeenhet har derfor alltid like mye energi. Men i løpet av en viss tid vil lysbølgeenhetene som vibrerer raskest ha mest energi. Dette bekrefter det ovennevnte, nemlig at lysbølgeenhetens energi (e) er proporsjonal med frekvensen (f) til lysbølgeenhetens svingninger.

Med andre ord, det er frekvensen (f) – og dermed energien (e) - til lysbølgen som gir den dens særegne natur, det vil si som gir den dens egen spesifikke farge.

Et atom kan produsere mange "kuler" med forskjellig energi på samme tid. (Avhengig av temperatur – se kommentarer ovenfor). Vi forstår at et atom derfor kan produsere mange forskjellige fotoner –altså lysbølgeenheter – samtidig. En enslig lysbølgeenhet er bare en ørliten "prikk". Men hver av disse lysbølgeenhetene forlater atomet sammen med en "skur" av like lysbølgeenheter. En slik "skur" av like lysbølgeenheter er det som vi kaller en lysbølge. Et atom kan produsere mange forskjellige lysbølger samtidig.

Hver "skur" av like lysbølgeenheter forlater atomet i sfæreformede bølger. ( en lysbølge) som blir større, men tynnere når de sprer seg utover og vekk fra atomet. Det er antall lysbølgeenheter per flateenhet i  disse ’boblene’ som bestemmer styrken på lyset. 

Skissen nedenfor viser en lysbølgeenhet hvor langsgående bølger er illustrert med tversgående bølger. Lysbølgeenheten beveger seg i retning henimot høyre. Første posisjon viser bølgen med maksimal bølgetopp og bølgedal. I den andre posisjonen er den sammentrykkede eteren (bølgetoppen) i ferd med å utjevne den fortrengte eterbølge (dalen). I tredje posisjon har den tidligere bølgedalen med fortrengt eter forsvunnet. I stedet oppstår det nå en bølgedal der det tidligere var en bølgetopp. Og en ny bølgetopp er i ferd med å bli dannet en bølgelengde foran. Fjerde posisjon viser en ny og fullstendig utviklet bølge. På den måten fortsetter bølgen å bevege seg fremover.

                                           

 

 Bevegelsesretning

 

Den energien som lysbølgene inneholder, og som de ved å forlate atomet bringer bort fra atomet, tilsvarer den varmen som atomet mottar til det ovennevnte mislykkede forsøket på å øke L-bølgesystemet utover dets maksimale størrelse. Denne varmen er som nevnt ovenfor tilført atomet som "negativ masse", og denne "negative massen" vil bli sendt ut fra atomet igjen i form av lys som inneholder en like stor mengde "negativ masse". (Forutsatt at varmen ikke også forlater atomet på en annen måte. Eller blir værende i atomkjernen som forsterkede vibrasjoner – det vil si som mer negativ masse).

 

 Når atomet avgir lysbølger som inneholder "negativ masse", da får atomet mindre masse, men samtidig mottar atomet masse for eksempel i form av varme. Dermed er vanlig lys og den varmen som det bringer med seg masse av typen "atommasse". Dette stemmer med det som er nevnt tidligere, nemlig at "de forskjellige typer av energi er forskjellige former for masse".

Energi kan aldri eksistere alene, men må alltid opptre i en eller annen form for masse, og knyttet til atomer uttrykker energien i hvilken tilstand de befinner seg. 

Vi vet at en gjenstand av for eksempel metall kan begynne å gløde og avgir lys, etc. hvis varmetilførselen er så stor at temperaturen stiger til visse nivåer. Og så lenge atomene i metallet fortsetter å motta varme vil den prosessen som ble beskrevet ovenfor gjenta seg i rask rekkefølge slik at nye fotoner / lysbølger stadig blir sendt ut fra atomene. 

            N.B.! Det er ikke nevnt i kommentarene ovenfor. Og det vil heller ikke bli nevnt i den etterfølgende teksten. Men det er likevel viktig å være klar over at når atomet avgir lysbølger/ fotoner som også inneholder noe negativ masse, da vil dette skape skjelvinger i atomstrukturen. Dette skjer på nøyaktig samme måte som når atomet mottar eller avgir elektriske ladninger. (Se kommentarer i senere kapitler). Og på samme måte vil derfor atomene omgi seg med magnetfelt også når de utstråler lys.  Når fotoner beveger seg utenfor atmosfæren, da omgir de seg ikke med noe magnetfelt. Men når fotonene møter atomene i luften i atmosfæren, da rister de i disse atomene og skaper magnetiske bølger omkring dem.  

I kapitlet ´Atomets oppbygning´ ble det nevnt at G- og E-bølgene rundt en "vibrerende partikkel" har en bølgehøyde som er omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden fra den "vibrerende partikkelen" som er disse bølgenes kilde.  Men et foton pendler omkring en bestemt mengde negativ masse som vil vedvare uforandret i størrelse uavhengig av hvor store avstander fotonet har tilbakelagt friksjonsløst i etermassen fra atomet som skapte det.              Slik som nevnt tidligere er produktet av hver lysbølges frekvens og dens lengde alltid lik en konstant hastighet i ren eter. Og det er den hastigheten som vi til daglig kaller lysets hastighet. Men en lysbølge er en bølge som beveger seg fremover med en hastighet som avhenger av i hvilket medium den beveger seg. Og også av hvor tett molekylene er presset sammen, for eksempel i luft. En bestemt lysbølge har som nevnt ovenfor alltid samme frekvens, men dens bølgelengde kan variere avhengig av i hvilket medium den beveger seg. Lys kan bevege seg relativt uhindret i enkelte medier/ materialer som for eksempel glass eller vann. I slike materialer er ikke eteren "ren". Materialet som lyset da beveger seg gjennom er ”forurenset” av noe ”fortrengt eter”/ negativ masse. Derfor er dette materialet "uren" eter. Fordi energien til en lysbølgeenhet er konstant, må hver av lysbølgeenhetens bølger alltid inneholde samme mengde "negativ masse". Da må lysbølgene bli større i betydningen at bølgetoppene og bølgedalene blir høyere / lavere hvis de skal kunne fortrenge samme mengde etermasse når de beveger seg i "uren" eter enn hva de gjør når de beveger seg i ren eter.

Skissen nedenfor viser med tversgående bølger som illustrerer langsgående bølger hvordan en lysbølgeenhet får kraftigere bølgebevegelser når den beveger seg i et materiale med noe "fortrengt eter”.

 

                                                              

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når lysbølgeenheten får kraftigere bølgebevegelser slik som vist ovenfor, forandres også lengden på bølgeenheten. Lysbølgeenheten trekker seg sammen en lengde 2 x når den går inn i et materiale med "uren" eter – det  vil si i  et  materiale som  består av noe "fortrengt eter "/ negativ masse. En lysbølgeenhet som beveger seg i "uren" eter får derfor en kortere lengde (l) enn lengden (L) som denne lysbølgeenheten har i "ren" eter. Lysbølgeenhetens frekvens er alltid den samme. Derfor får lysbølgeenheten redusert hastighet i et materiale med "uren" eter. Slike materialer er for eksempel glass eller vann. Bølgelengden (l) blir kortere desto mer "uren" eteren er. Derfor reduseres også lysbølgeenhetens hastighet desto mer "uren" eteren er. Dette er grunnen til at lyset endrer retning (brytes) når det beveger seg fra ett materiale som fortrenger eter i en viss grad og til et annet materiale som fortrenger eter i en annen grad.

I denne forbindelse kan vi gjøre et interessant eksperiment: Vi kan la lyset skinne gjennom luft, og så variere trykket i denne luften. Ved å observere forskjellig brytning av lyset når det kommer fra for eksempel luft under vanlig trykk til luft under høyere trykk, da er det lett å konstatere at lyset beveger seg langsommere gjennom luften når lufttrykket øker, det vil si desto mer molekylene i luften blir trykket tettere sammen. Fra det enkle eksperimentet kan vi forstå: Det er ikke typen av medium som lyset skinner gjennom som bestemmer lysets hastighet i mediumet, men det er mengden av negativ masse i mediumet som bestemmer lysets hastighet.

         Alle lysstråler brytes ikke like mye. For eksempel, når en solstråle skinner gjennom et prisme av glass, da ser vi at lysstrålene med de korteste bølgelengdene (fiolett) brytes mer enn lysstrålene med de lengste bølgelengdene (rødt). Figuren som er vist ovenfor gir forklaringen på dette: Det er forholdet mellom lengdene (l) av lysbølgeenhetene i ett materiale og deres lengder (L) i det andre materialet (for eksempel ren eter) som bestemmer hvor mye lysstrålen vil bli brutt. Derfor er det l / L som bestemmer hvor mye lyset i strålen vil bli brutt.  Men l = L - 2 x, og l/ L = L / L - 2 x / L, hvor 2 x / L er større for kortere enn for de lange lysbølgene. Da blir l/L mindre for lys med korte bølger enn med lange bølger. Dette betyr at den relative reduksjonen av bølgelengden blir større for kortere bølgelengder enn for lengre bølgelengder. Og dette er grunnen til at lysstrålene sprer seg ut fra hverandre når de går gjennom et glassprisme. Dette er vist på skissen nedenfor.       

 

Overflaten av et prisme av glass er selvfølgelig ikke glatt ´som et speil for en lysbølgeenhet. For en lysbølgeenhet er denne overflaten en ujevn vegg av atomer. I tillegg kommer at glasset inne i prismet heller ikke er et homogent materiale fordi glasset ikke er helt rent. Og de atomene som glassmaterialet består av er vibrasjonskuler av negativ masse som er omgitt av vibrerende stående bølger som i ett øyeblikk er ’sammentrykket’ eter og deretter i neste øyeblikk er ’fortrengt eter’. Likevel vil lysbølgene (lysstråler) brytes og bevege seg i rette baner slik som følgende figur viser:

 

 

 

 

 

 

         

 

 

                                                                                   

 

 

 

Hvordan kan lysstrålene forandre retning på en så presis måte på flaten som skiller de to materialene, og hvordan kan lysstrålene fortsette gjennom "uren" eter ("forurenset" av vibrerende molekyler / atomer) i rettlinjede baner? Forklaringen er som følger: 

 

Lysbølgeenheter forlater atomene som skapte dem i stort antall som en "skur". Det er nevnt ovenfor at disse lysbølgeenhetene blir liggende side om side i skall som utvider seg jo lenger de kommer bort fra atomet. Lysbølgeenhetene som er like store, og som er i samme fase (+) eller (-, skyver hverandre bort slik at de vil få like avstander fra hverandre. Hver lysbølgeenhet utvides sidelengs på tvers av bevegelsesretningen. Skissen nedenfor viser en lysbølgeenhet:

                                                                                                                   

                                                     

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 En lysbølgeenhet har et senter som inneholder mesteparten av den 

’sammentrykte’ etermassen. Og også (når den er i den motsatte fasen) mesteparten av den ’fortrengte’ etermassen, omfattende den ’negative massen’.  Men en lysbølgeenhet strekker seg også ut sideveis. Dermed dannes det en "membran" på siden rundt lysbølgeenheten. Disse "membran-enhetene" pulserer fremover sammen med resten av de like lysbølgeenhetene, og de legger seg i planet til den ekspanderende sfæreformede lysbølgen. Dermed tvinger ”membranene” alle lysbølgeenhetene i en lysstråle inn i samme bevegelsesretning. Alle lysbølgeenhetene er på denne måten tvunget til å fortsette sin bevegelse i felles retning også når de har gått fra et materiale med lite "uren" eter til et materiale med mer "uren" eter slik som vist på tegningen ovenfor. Og da vil lysbølgeenhetene mer eller mindre forbli i "membraner" som er rette (uten bølger). 

Men et spørsmål gjenstår: Hvorfor forskyves ikke lysbølgeenhetene i forhold til hverandre når de beveger seg gjennom forskjellige E-bølgeskall, etc.? Svaret er at "membranene" har en "samlende effekt" på lysbølgeenhetene, slik at de ikke bringes inn i forskjellige retninger når de beveger seg i "uren" eter.

For en lysbølgeenhet er overflaten på et speil ikke glatt, men en ujevn vegg av atomer. Likevel reflekteres lysbølger fra et speil slik at bildet som vi ser "inne" i speilet blir veldig klart. Parallelle lysstråler mot speilet reflekteres som parallelle lysstråler, og vinklene mellom speiloverflaten og lysstrålene innover og utover er de samme. Forklaringen på hvorfor lysstrålene reflekteres fra speilet som om overflaten er helt glatt, er den samme som det som er nevnt ovenfor: Lysbølgene kommer til speilet i de samme "membran-planene" som til en viss - men tilstrekkelig - grad har evnen til å redusere effekten av en grov overflate slik at den enkelte lysbølgeenheten kan forholde seg til en "gjennomsnittlig" glatt overflate.  

 

Magnetisme.

 

Et magnetfelt er skapt av m-bølger. m-bølgene kommer fra en magnet der atomene har fått permanente vibrasjoner i de stående E-bølgene som omgir atomkjernen. Disse vibrerende atomene påvirker den omkringliggende eteren med bølger som har vekslende høyt og lavt trykk. m-bølger er altså trykk- og sug-bølger som kommer fra en magnet. Det er bare jern, kobolt og nikkel - som har en svært lik atomstruktur - som har evnen til å bli magnetisert i betydelig grad.

For å forstå hvordan m-bølger oppstår, kan vi forestille oss et atom i en magnet som en myk og elastisk "ball" av flere elektronskall (stående E-bølgeskall) som dekker over hverandre med samme avstand mellom hvert skall. Når en slik "ball" vibrerer, blir trykkvariasjoner formidlet fra elektronskall til elektronskall fra det ytterste skallet på den ene siden til det ytterste skallet på den andre siden. Dermed får det ytterste skallet to "poler" som vibrerer i omvendt rekkefølge. På grunn av tregheten i systemet vil m-bølgenes trykkvariasjoner ikke komme kontinuerlig den ene etter den andre fra det ytterste skallet i hver pol, men med en tidsforsinkelse mellom hver bølgeenhet. Trykkvariasjonene i et atom i en magnet overføres via den omkringliggende eteren til neste atom i magneten. Hvis disse atomene har samme antall E-bølge skall, da får de vibrasjoner som er akkurat like med samme tidsforsinkelse mellom hver bølgeenhet. Og på den måten får alle atomene i magneten i sin tur de samme vibrasjonene i samme retning. Således får hver av de to endene av magneten sin "pol" tilsvarende "polene" i atomenes ytterste elektronskall. På overflaten av magnetens "poler" er trykkvariasjonene i atomene synkrone. Det er trykkvariasjonene i det ytterste elektronskallet i atomene som ligger i enden av magneten (i magnetens pol) som sender m-bølger ut til magnetens omgivelser.   

 m-bølgene har samme bølgelengde som E-bølger, og de forlater en magnet med lysets hastighet. m-bølger svinger rundt et gjennomsnittlig trykknivå i eteren. (De svinger omkring det samme trykknivået som E-bølgene). De er derfor nøytrale for partikler, etc. med positive eller negative elektriske ladninger. m-bølger påvirkes ikke hverken av andre m-bølger eller av E- eller G-bølger. Men når de møter slike bølger vil de bli en del av dem, og dermed skape mer komplekse bølger,

 Likevel er det to typer m-bølger, nemlig de positive (+) og de negative (-). Når de positive m-bølgene (+) forlater magnetens positive pol, da beveger de seg fremover i rekkefølge av først høyt trykk og deretter lavt trykk. Motsatt vil de negative m-bølgene (-) når de forlater magnetens negative pol bevege seg fremover i rekkefølge av først lavt trykk og deretter høyt trykk. Begge typene av m-bølger består bare av en eneste trykk/sug-forplantning, nemlig fra trykk til sug (positiv) eller fra sug til trykk (negativ). Men m- bølgene kommer som følge av hvordan de er skapt med en avstand mellom hver bølgebevegelse, og derfor er de ikke sammenhengende. Det er antallet  E-bølgeskall i atomet som skaper m-bølgen som bestemmer lengden av denne avstanden.  
Dette er vist nedenfor på FIGURE 5:

 

Når m-bølgene forlater en av magnetens poler, da sprer de seg utover fra magneten i en form som sfæriske "bobler". Det er fordi overflaten av disse "boblene" vil få det samme høye eller lave etertrykket på samme side til samme tid. Dermed får "boblene" et trykk sideveis som forårsaker at de sprer seg utover til sidene.. Dette resulterer i at m-bølgene også beveger seg langs sidene av magneten i retning fra sin egen pol henimot den andre polen. Og på samme måte vil m-bølgene fra den andre polen bevege seg i motsatt retning langs sidene av magneten. På sidene av magneten vil m-bølgene både fra den magnetiske (+) polen og (-) polen få det samme høye eller lave etertrykket på samme side fordi de beveger seg i motsatt retning samtidig som at m-bølgenes trykkvariasjoner kommer i omvendt rekkefølge.

Dette er vist på  FIGURE 6:

 

 m-bølgene kan være i stand til å påvirke atomenes ytterste skall av stående E-bølger i noen materialer.  Men disse materialene må ha atomer som har et riktig antall skall av E-bølger. (Da må atomene som avgir og mottar m-bølgene ha samme antall skall av E-bølger). Da vil innkommende m-bølger som for  eksempel  er  positive (først trykk (+) og deretter sug (-)) sette den delen av et atoms ytterste skall som vender mot dette magnetfeltet i vibrasjoner som er et speilbilde av disse m-bølgene: Altså først sug og deretter trykk. Det ytterste skallet av E-bølger på den andre siden av atomet (den andre polen) settes deretter i motsatte vibrasjoner: Altså først trykk og deretter sug.  Det ytterste skallets pol mot magnetfeltet vil i dette eksemplet bli negativ. Og den andre polen som er vendt bort fra magnetfeltet vil bli positiv. Atomer som på denne måten er blitt magnetisert kan overføre magnetfeltet videre til atomer bak. Atomer som reagerer på denne måten blir tiltrukket av magnetfeltet fordi sug (-) alltid tiltrekkes av trykk (+) og omvendt. Hvis m-bølgene i magnetfeltet hadde vært negative, da ville atomenes ytterste skall ha kommet i motsatte vibrasjoner enn de ovennevnte. I noen materialer - spesielt jern, nikkel eller kobolt som har svært like atomstrukturer - vil atomenes ytterste skall ganske lett komme i slike vibrasjoner som nevnt ovenfor. Når atomenes ytterste skall av E-bølger kommer i slike svingninger i et materiale, da sier vi at materialet er blitt magnetisert.

Slik magnetisering kan være midlertidig og vare bare så lenge materialet blir utsatt for et utvendig magnetfelt. Men i noen materialer kan magnetiseringen ´sette seg´ og bli varig. Hvorvidt det vil skje avhenger av materialets atomstruktur.

Hvordan er det mulig at en magnet kan bli ´varig magnetisk´? Dette skjer jo selv om magneten stadig blir trukket mot – og deretter vekk fra- andre magneter? Det krever vel energi? Svaret er at magneten får sin ´varige styrke´ fra  de evigvarende vibrasjonene i eteren. De holder ´evig liv´ i magnetens m-bølger 

 

Elektrisitet.                                                                                                             I likhet med magnetiske m-bølger er også elektriske fenomen resultat av trykk i eteren som enten er høyere (+) eller lavere (-) enn det gjennomsnittlige trykket i eteren, hvilket også er det gjennomsnittlige trykket i E- bølger. 

To gjenstander som gnis mot hverandre vil ofte få en merkbar elektrisk ladning på overflaten. Selv svak gnidning kan gi store påkjenninger og varmeutvikling på små overflater, og kan derfor ha det resultatet at atomer i gjenstandenes overflater kan få elektriske ladninger. Det betyr at atomets ytterste "skall" av stående E-bølger får svingninger omkring et trykknivå som enten er høyere eller lavere enn det gjennomsnittlige trykket i eteren. Dette kan skje i hele dette "skallet"s overflate – men det er bare når atomet har avgitt eller mottatt et elektron. Eller det kan skje i to "poler" på hver sin side av  dette "skallet". Atomet  er da blitt "polarisert". 

Hvis disse elektriske ladningene blir sterke nok kan resultatet bli at elektroner blir frigjort. Når det er tilfellet vil hvert slikt elektron som blir frigjort komme fra et atoms ytterste skall av stående E-bølger. Det er når dette ytterste skallet av stående E- bølger er tilstrekkelig kraftig polarisert at det kan frigjøre et elektron. Det er fra den siden av det ytterste skallet hvor denne stående E- bølgen svinger rundt et trykknivå som er lavere enn det som er gjennomsnittlig i E-bølgen at dette skallet kan frigjøre et elektron. Det er en del av denne stående E-bølgen som frigjøres. Det er en slik frigjort del av en stående E-bølge som vi oppfatter som et elektron. Et frittflytende elektron i eteren er en vibrerende "forurensningspartikkel" som har tatt med seg en bestemt mengde ´negativ masse´ fra den stående E-bølgen. Noe av denne negative massen er også ´reelt fortrengt etermasse´. (Masse i ´vår verden´) Et frittflytende elektron vil uavhengig av tid fortsette å pendle omkring et trykknivå som er lavere enn det som er gjennomsnittlig i eteren. Et frittflytende elektron er derfor alltid negativt elektrisk ladet (-).  

N.B.! Se flere kommentarer om elektroner i kapitlet "Atomets oppbygning".                   

I et objekt av elektrisk ledende materiale kan elektriske ladninger alltid flyte ganske fritt. Et felt med positive eller negative elektriske ladninger kan derfor lett bli skjøvet ”på sin plass” av de elektriske feltene som dannes av andre elektriske ladninger på lederen.  Det er kraften som skyver like negative eller positive elektriske ladninger bort fra hverandre som ´ordner opp i´ slike elektriske felt. Like elektriske ladninger blir derfor skjøvet så langt som mulig bort fra hverandre av denne kraften. Det er virkningen av disse elektriske ladningene som vi oppfatter som "statisk elektrisitet" på objektenes overflater. Som følge av at alle like negative eller positive elektriske ladninger blir skjøvet bort fra hverandre vil slike elektriske ladninger også alltid bare finnes på objektenes overflater. 

Mens en gnidning slik som nevnt ovenfor pågår kan elektriske ladninger strømme fra ett objekt til et annet. På den måten får da ett av objektene en negativ elektrisk ladning, mens det andre får en tilsvarende positiv ladning. Disse ladningene vil "plassere" seg selv i områder på objektenes overflater.  (Dette vil selvfølgelig bare skje når gjenstandene av elektrisk ledende materiale er elektrisk isolert fra omgivelsene, slik at ingen elektriske ladninger kan strømme til eller fra disse objektene på andre måter enn den som er nevnt ovenfor.)  På disse objektenes overflater har det dermed samlet seg felter med positivt eller negativt ladede atomer. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For å skape stabilitet må de elektriske ladningene ha et likt trykk henimot hverandre over hele overflaten. Langs den rette midtre delen av lederen har de elektriske ladningene en direkte (synlig) kontakt med hverandre, og derfor vil de få et visst trykk henimot hverandre på relativt lang avstand fra hverandre. Men i retningen på tvers av denne midterste delen er overflaten buet, og de elektriske ladningene må derfor være nærmere hverandre for å få samme kontakt med hverandre og dermed få det samme trykket mot hverandre. I retningen på tvers av den kjegleformede enden blir avstanden mellom de elektriske ladningene mindre og mindre etter hvert som kjeglens diameter blir mindre inntil det blir en stor ansamling av de elektriske ladningene i den tynne enden av kjeglen. I den sfæriske enden av lederen vil de elektriske ladningene få en avstand fra hverandre som er avhengig av krumningen.

På den måten finner de elektriske ladningene sin plass avhengig av hvordan lederens overflate er formet. De elektriske feltene i lederens nærhet vil imidlertid også være med på å avgjøre hvor de elektriske ladningene vil plassere seg på den elektriske lederens overflater.

De elektriske ladningene i en elektrisk leder beveger seg ikke i en fri flytende tilstand. Men de kan flyttes mellom atomenes ytterste elektronskall. (Atomenes ytterste skall av stående E-bølger). Forutsatt at en leder er elektrisk isolert, vil det bare være under svært spesielle omstendigheter at elektriske ladninger kan forlate den. Men det kan skje for eksempel hvis lederen har en veldig spiss ende der tettheten av elektriske ladninger blir så stor at de elektriske ladningene blir presset ut fra enden og inn i den omkringliggende luften. Atomer med et svakt ytterste elektronskall er gode elektriske ledere

En elektrisk isolator er et materiale som er en svært dårlig elektrisk leder. Atomenes ytterste elektronskall (atomenes ytterste skall av stående E-bølger) er kraftige i elektriske isolatorer. De har liten evne til å absorbere eller levere elektriske ladninger. Overføring av elektroner/elektriske ladninger på overflaten av en isolator blir derfor forhindret. Den elektriske ladningen vil altså ikke bli spredt ut på overflaten av en isolator på samme måte som beskrevet ovenfor for gjenstander med elektrisk ledende materialer.

Elektriske ladninger eller elektroner kan gjøres fri når en gjenstand blir gnidd. Disse frie elektriske ladningene  eller elektronene kan strømme fra en gjenstand til en annen slik at atomer på overflatene av de to gjenstandene kan bli ionisert den ene med positiv og den andre med negativ ladning.  På denne måten kan begge gjenstandene få en positiv eller negativ elektrisk ladning på overflaten som "statisk elektrisitet".

Noen gjenstander vil etter gnidning få en positiv elektrisk ladning når de har gitt bort elektriske ladninger eller elektroner, mens andre objekter vil bli negativt elektrisk ladet hvis de har mottatt elektriske ladninger eller elektroner. Det er atomstrukturen til de to materialene som gnis mot hverandre som bestemmer hvilket av de to materialene som vil motta eller frigjøre elektriske ladninger eller elektroner og dermed bli positivt eller negativt ladet.

           Det er ikke nødvendig å overføre elektriske ladninger eller elektroner for å gjøre et materiales overflate positivt eller negativt elektrisk ladet. Det er tilstrekkelig å eksponere materialet for et elektrisk felt. Da blir atomene i materialet såkalt polarisert:

Et elektrisk felt som kommer for eksempel inn fra høyre side, vil påvirke atomenes ytterste skall av stående E-bølger. Bølgene i det elektriske feltet kan for eksempel vibrere rundt et trykknivå som er lavere enn det som er normalt i eteren. Da vil bølgene i atomenes ytterste skall på høyre side bli påvirke slik at de vil vibrere rundt et trykknivå som er høyere enn det som er normalt i eteren. På den måten vil det negativt ladede elektriske feltet polarisere atomene slik at deres høyre side blir positivt ladet. I atomenes ytterste skall på venstre siden vil bølgene få svingninger rundt et trykknivå som er tilsvarende lavere enn det som er normalt i eteren. I dette eksemplet vil atomene bli polarisert slik at deres venstre side blir negativt ladet.

         Det er beskrevet tidligere hvordan et magnetfelt kan overføres fra ett atom til det neste atomet hele veien gjennom et materiale. En elektrisk ladning kan på samme måte også overføres fra atom til atom hele veien langs overflaten, slik som for eksempel et metall, eller gjennom en gass. Dette kan skje ved polarisering der atomer som er bak hverandre mottar en ladning på den ene siden og avgir motsatt ladning på den andre siden. Men i likhet med magnetismen har ikke alle materialer atomer som lett lar seg påvirke av elektriske ladninger. Atomene i slike isolatorer kan ikke polariseres. De vil heller ikke gi bort eller ta imot elektroner. Derfor vil ikke atomer i isolatorer formidle transport av elektriske ladninger. De hindrer en strøm av elektriske ladninger til og gjennom isolator-materialet.

         Selv meget svake elektriske felt kan gi et atoms ytterste elektronskall en viss grad av polarisering. Bevegelser av svært svake elektriske ladninger er derfor normalt et polariseringsfenomen.

        Når et elektron nærmer seg et atom, da vil det polarisere atomets ytterste skall av stående E-bølger. Den delen av atomets ytterste stående E-bølge som er nærmest elektronet, vil da svinge rundt et trykknivå som er høyere enn det som er normalt i eteren. Når denne polariseringen er tilstrekkelig sterk vil atomet suge elektronet til seg, og legge det i sitt ytterste skall av stående E-bølger.

Et elektrisk felt vil selvfølgelig alltid påvirke et atom, men bare i det ytterste skallet av stående E-bølger slik som nevnt ovenfor. Som et eksempel kan vi betrakte et atom som har positiv elektrisk ladning. Vi tenker oss også at dette atomets ytterste skall av stående E-bølger påvirkes av et negativt ladet elektrisk felt som kommer fra høyre. Dette vil skje på samme måte som forklart tidligere. Da vil atomets ytterste stående bølge på høyre side få svingninger rundt et trykknivå som er høyere enn det trykknivået som den hadde i sin upåvirkede tilstand.  På atomets venstre side vil denne stående bølgen få svingninger rundt et trykknivå som er tilsvarende lavere enn hva den hadde i upåvirket tilstand. Atomet er blitt polarisert.   Atomets ytterste stående bølge  vil i dette tilfellet få svingninger omkring  et trykknivå (+) som er høyere i atomets høyre side enn i atomets venstre side. Atomet er samtidig utsatt for et elektrisk felt som har vibrasjoner omkring et trykknivå (-) som er lavere enn det normale trykket i eteren. Og dette feltet er kraftigere og vibrerer omkring et lavere nivå på atomets høyre side enn på dets venstre side. Atomet blir derfor trukket mot høyre. ((+) tiltrekker (-)).

Et fritt-flytende elektron vil bli påvirket av et positivt ladet elektrisk felt, som for eksempel kommer fra venstre side: 

E-bølgene som danner det positivt ladede elektriske feltet svinger rundt et trykknivå som er høyere enn det som er normalt i eteren. Desto lenger disse bølgene er fra kilden - i dette tilfellet hvor langt de er plassert til høyre - desto mer nærmer dette trykket det normale trykknivået i eteren. Og i tillegg til det, har disse bølgene svakere svingninger desto lenger de er plassert til høyre. E-bølgene i det positivt ladede elektriske feltet (+) vibrerer derfor omkring et høyere trykk i eteren og er dessuten kraftigere på elektronets venstre side enn på dets høyre side. Elektronet som har vibrasjoner rundt et trykk som er lavere enn det som er normalt i eteren (-) trekkes derfor til venstre. 

I et annet eksempel der det elektriske feltet er negativt ladet (-) og kommer inn fra venstre vil elektronet (-) bli skjøvet i retning henimot høyre bort fra feltets kilde.

 

Elektromagnetisme

                                                                                                                                                                                            En strøm av elektroner eller endringer i polariseringen i en elektrisk leder skaper et magnetisk felt rundt lederen. På samme måte forårsaker bevegelsen av et magnetfelt i forhold til en elektrisk leder polarisering eller en elektrisk strøm i lederen. Dette samspillet mellom polarisering / elektrisk strøm og magnetiske felt kalles elektromagnetisme.

For å kunne forstå elektromagnetisme er det nødvendig å studere m-bølgene som omgir en magnet:

 

 

m-bølgene på skissen ovenfor er illustrert som transverse bølger. De viste stiplede linjene står normalt på m-bølgene. De stiplede linjene viser derfor retningen til m-bølgenes bevegelser utover. Det er nevnt tidligere at m-bølgene ikke er stående bølger ettersom det ikke kommer noe ”tog” av liknende bølger fra motsatt retning, og at m-bølgene  forlater magneten med lysets hastighet. De stiplete linjene på skissen viser at m-bølgene fra en magnets to poler vil møtes på sidene av magneten. Der  disse bølgene møtes vil m-bølgene fra den magnetiske (+) polen og (-) polen være like. Det er fordi de  vil bevege seg i motsatt retning samtidig som at trykket og suget i m-bølgene vil komme i omvendt rekkefølge. Det vil alltid være m-bølger mellom to forskjellige magnetiske poler - selv om disse tilhører forskjellige magneter som er i bevegelse i forhold til hverandre. I et slikt magnetfelt vil m-bølgene bygge på hverandre og skape mer kompliserte bølgebevegelser.

For å kunne forstå elektromagnetisme, er det også nødvendig å se nærmere på hva som skjer når et atom avgir eller mottar elektroner eller plutselig blir polarisert: 

Det har tidligere blitt beskrevet hva som skjer når et elektron forlater et atom. Det ble da nevnt at et elektron kan trekkes ut av et atom når atomets ytterste skall av stående E-bølger er tilstrekkelig kraftig polarisert. Og at elektronet forlater dette ytterste skallet av stående bølger fra den polen der denne ytterste stående bølgen svinger omkring et trykknivå som er lavere enn det normale trykknivået i eteren. Når et elektron plutselig suges/ trykkes ut fra et atom ved en slik pol, da har dette samme effekt på atomet og dets ytterste skall som om atomet hadde blitt påvirket av en m-bølge. Når et elektron forlater et atom, vil atomets kjernefysiske struktur derfor få samme type skjelving som når atomet blir magnetisert. I en kortere eller lengre tid vil derfor et atom bli magnetisk når et elektron har forlatt det.

Når et atom mottar et elektron, da vil dets kjernefysiske struktur få en skjelving av samme type og på samme måte som når et elektron forlater atomet. I en kortere eller lengre tid vil atomet derfor bli magnetisk også når det mottar et elektron. 

Når et atom plutselig blir polarisert, da vil dens kjernefysiske struktur få en skjelving av samme type som når atomet mottar eller avgir et elektron. I en kortere eller lengre periode vil atomet derfor bli magnetisk også når det plutselig blir polarisert. 

Motsatt vil et atom som blir påvirket av et magnetisk felt kunne gi fra seg en elektrisk ladning. Se mer detaljerte kommentarer om dette i teksten nedenfor.

Et atom kan ikke ha mer enn ett par magnetiske poler.

For å kunne forstå elektromagnetisme, er det også nødvendig å se nærmere på hvor frie elektroner / elektriske ladninger - og dermed elektrisk ladede atomer - er plassert på en elektrisk leder. Det er nevnt tidligere at elektroner / elektriske ladninger forflytter seg i overflaten av en leder. Det er også nevnt at de elektrisk ladede atomene er plassert nærmere hverandre i områder med sterkt buet overflate enn i områder der overflaten er jevnere. Dette betyr at når elektroner / elektriske ladninger strømmer langs en elektrisk ledning med et rundt tverrsnitt, da vil elektronene / de elektriske ladningene skyve hverandre bort med lengre avstander langs ledningen enn på tvers av den. Det betyr at også elektrisk ladede atomer blir liggende lenger vekk fra hverandre langs ledningen enn på tvers av den. Dette gjelder også for disse atomene når de opptrer som ´minimagneter´.

Det er nok nødvendig også å komme med en kort kommentar her: Sammen med de andre bølgene i eteren (lys) er det også elektromagnetiske bølger som beveger seg i eteren i alle retninger gjennom hele universet. Disse elektromagnetiske bølgene har alltid samme orientering. 

Med de ovennevnte kommentarene som grunnlag, kan vi forstå elektromagnetismen: 

Når elektrisk strøm kontinuerlig strømmer i overflaten av en ledning, vil det ikke bety at elektroner kontinuerlig strømmer fra den ene enden av ledningen til den andre enden. Istedenfor er elektrisk strøm i en ledende ledning et polariseringsfenomen. Atomene langs ledningen blir da den ene etter den andre kontinuerlig polarisert. Det vil si at de kontinuerlig overfører langs ledningene en positiv ladning (+) - eller en negativ ladning (-) hvis strømmen flyter den andre veien. Disse atomene som ustanselig polariseres med elektriske ladninger vil bli fordelt langs ledningen slik som beskrevet ovenfor. I en ledning som sender elektrisk strøm vil de elektriske ladningene bevege seg fra atom til atom rett frem langsetter ledningen. 

Nå skal vi slik som tidligere forestille oss et atom som en myk og elastisk ball bestående av flere ´skall´ av stående E-bølger som dekker over hverandre. Hvis vi også tenker oss at for eksempel en positiv (+) elektrisk ladning støter mot toppen av et slikt atom. Da blir atomets ytterste E-bølge ´skall´ trykket innover i retning mot atomets sentrum. Denne trykkimpulsen vil resultere i at E-bølge ´skallet´ får en trykkimpuls utover sideveis i retning fra atomets sentrum. Dette skaper altså en trykkimpuls i en sirkel rundt midten av atomet. Og denne trykkimpulsen samler seg i to magnet-poler. Det er de elektro-magnetiske orienteringene som bestemmer retningen til disse magnet-polene. Og dette blir forsterket ved at det samme skjer i alle naboatomene i ledningen. Dermed blir alle disse atomene kortvarige ´atom-magneter´ som ligger i en ring rundt ledningen. Og alle disse ”atommagnetene” vil utstråle m-bølger i samme retning. I en elektrisk ledning som sender strøm i en bestemt retning vil da alle m-bølgene også få en bestemt retning. Det vil si at det resulterende magnetfeltet får en bestemt retning i forhold til retningen til den elektriske strømmen i ledningen. 

Det resulterende magnetfeltet vil få en retning med urviseren når den elektriske strømmen har retningen vekk fra observatøren. Dette er en naturlov, og den vil alltid gjelde. Vi kaller den ’høyre hånds regelen’. Det er orienteringene til de elektromagnetiske bølgene i eteren som sikrer at denne naturloven alltid gjelder.  

Magnetfeltet rundt ledningen er da det magnetfeltet som vi kan oppdage for eksempel med en magnet.

 Atomene i en elektrisk ledning er fast plassert i forhold til hverandre, og de er ikke i stand til å bli forflyttet. Derfor vil også magnetfeltet rundt ledningen bli stasjonært. Dette magnetfeltet består av m-bølger slik som magnetfeltet langs siden av en magnet.

- Når det sendes en elektrisk strøm i en ledning som henger på tvers av et magnetfelt, da vil ledningen bli skjøvet bort fra eller henimot magnetfeltet. Hvilken vei ledningen vil bli skjøvet avhenger av i hvilken retning den elektriske strømmen går, og avhenger også av magnetfeltets positive (+) eller negative (-) retning. 

Dette er vist nedenfor på FIGUR 7:

 

 

Vi ser på Alternativ 2 der ledningen henger på høyre side av et magnetfelt. Dette magnetfeltet har magnetens positive pol (+) plassert øverst, og magnetens negative pol (-) plassert nederst. Magnetfeltet vil da få m-bølger plassert parallelt med hverandre, med sugesiden (-) over og trykksiden (+) under.

Den elektriske strømmen i ledningen skaper m-bølger rundt ledningen. Vi ser langsetter den elektriske ledningen som altså henger på høyre side av magnetfeltet. Den elektriske strømmen har en retning slik at disse m-bølgene på venstre side av ledningen (nærmest magnetfeltet) vil få et sug (-) på oversiden og trykk (+) på undersiden.  Da vil ledningen bli skjøvet henimot høyre vekk fra magnetfeltet fordi (-) skyves vekk fra (-) og (+) skyves vekk fra (+).

Hvis denne ledningen hadde hengt på venstre side av magnetfeltet og hadde den samme retningen av den elektriske strømmen (altså motsatt av det som er vist på Figur 7), da ville ledningen ha blitt trukket henimot magnetfeltet. Og på den andre siden av magnetfeltet ville ledningen blitt skjøvet videre vekk fra magnetfeltet henimot høyre slik som beskrevet ovenfor.

Ovenfor er det forklart hvordan et atom som blir utsatt for en elektrisk ladning blir en kortvarig magnet som gir fra seg m-bølger. Motsatt vil også et atom som blir utsatt for et magnetisk felt gi fra seg en elektrisk ladning. At det må være slik forstår vi når vi igjen forestiller oss et atom som en myk og elastisk ball bestående av flere ”skall” av stående E-bølger. Vi tenker oss at for eksempel en positiv (+) m-bølge støter mot toppen av et slikt atom. Da blir atomets ytterste E-bølge ”skall” trykket innover i retning mot atomets sentrum. Denne trykkimpulsen resulterer i at E-bølge ”skallet” får en trykkimpuls utover sideveis i retning fra atomets sentrum. Dette skaper altså en trykkimpuls i en sirkel rundt midten av atomet. Og denne trykkimpulsen samler seg i to poler. Det er de elektro-magnetiske orienteringene som bestemmer dette og avgjør retningen til disse polene. Og dette blir forsterket ved at det samme skjer i alle naboatomene i ledningen. Dermed vil alle disse atomene kortvarig bli polarisert i ledningens retning. Vi får altså en elektrisk strøm i ledningen som får en bestemt retning i forhold til magnetfeltet som skapte det. Også nå vil de elektromagnetiske orienteringene sende den elektriske ladningen i ´riktig retning´ slik at vi igjen får ´høyre hånds regelen´. Vi ser at bevegelser i elektriske ladninger skaper magnetfelt og også at bevegelser i magnetfelt skaper elektrisk strøm, og at det er samme forklaring på begge fenomenene.

 

- En elektrisk leder i form av en ledning som er forbundet i begge ender er plassert på tvers av det  magnetiske feltet mellom to magnetiske poler. (Det magnetiske hovedfeltet).Den elektriske lederen (ledningen) blir beveget henimot en av magnetens poler. Det oppstår da en elektrisk strøm i lederen, og det oppstår da også et magnetisk felt (det sekundære magnetfeltet) rundt ledningen.    Dette er vist på figuren nedenfor:

 

 

Dette skjer fordi de stående m-bølgene i det magnetiske hovedfeltet vil "riste" i de atomene som er i den delen av ledningen som blir beveget innenfor magnetfeltet. Dette vil føre til en polariserings- og magnetiserings- prosess blant disse atomene slik som forklart ovenfor. Dermed blir det skapt elektriske forskyvninger og "atom magneter" i denne delen av ledningen. Det vil være de ”atom magnetene" som oppstår på den siden av ledningen som er nærmest det kraftige magnetiske hovedfeltet som vil avgjøre hvilken vei disse "atom magnetene" vil vende seg. 

Det sekundære magnetfeltet som består av "atommagnetene" rundt ledningen, vil få motsatt magnetiske retning på de to sidene av ledningen. Det vil si lik eller motsatt magnetisk retning sammenlignet med det magnetiske hovedfeltet. Dette vil skape en viss motstand mot å bevege ledningen i det magnetiske hovedfeltet.

Når ledningen beveges i retning henimot magnetens pol, da vil det magnetiske hovedfeltet tvinge det ovennevnte sekundære magnetfeltet til å rotere. Det vil skape elektriske ladninger. På grunn av at ledningen er forbundet i begge ender, vil disse elektriske ladningene med en (+) og (-) side skyves/ trekkes rundt i ledningen som en elektrisk strøm. På samme måte som nevnt tidligere, er det orienteringene til de elektromagnetiske bølgene i eteren som bestemmer i hvilken retning denne elektriske strømmen vil bevege seg. Det betyr at det er i hvilken retning det sekundære magnetfeltet rundt ledningen forsterkes eller svekkes som bestemmer hvilken retning den elektriske strømmen vil få.

Hvis ledningen blir beveget mot en av magnetens poler fra den andre siden av det magnetiske hovedfeltet, da vil "atommagnetene" og det sekundære magnetfeltet få motsatte magnetiske retninger sammenlignet med situasjonen ovenfor.  Den elektriske strømmen vil da strømme i motsatt retning sammenlignet med den ovenfor.

Den elektriske strømmen vil få en styrke som er avhengig av blant annet hvor nær ledningen er midten av det magnetiske hovedfeltet når den beveges slik som beskrevet ovenfor. Og når bevegelsen av ledningen når midten av det magnetiske hovedfeltet, da vil den elektriske strømmen opphøre.

- Når elektroner strømmer i luft eller i en gass og beveger seg utenfor et magnetfelt, og på tvers av dette magnetfeltets retning, da vil elektronene bli trukket mot magnetfeltet.

Dette skjer fordi disse elektronene beveger seg fra atom til atom på samme måte som elektriske ladninger i en elektrisk ledning. Og hver gang et elektron mottas av et atom, eller leveres fra det, vil elektronet "riste" i atomet. Og atomet vil da i kort tid bli en liten uavhengig magnet. Denne "atommagneten" vil orientere sin magnetiske retning motsatt av magnetens poler. Og derfor vil m-bølgene på sidene av "atommagneten" også få en magnetisk retning som er motsatt av magnetfeltets retning. Og derfor vil "atommagneten" bli trukket mot magnetfeltet - så lenge atomet forblir magnetisert. Elektronet vil følge "atommagneten", det vil si atomet, en kort vei henimot magnetfeltet.

Dette er vist på figur 8

 

 

 

Elektronene strømmer separat etter hverandre fra atom til neste atom. Og hvert påfølgende atom vil bli magnetisert av elektronet på samme måte. Det er altså de eksisterende luft- eller gassatomene (som må være tilstede selv om det ikke behøver å være så mange av dem) som er årsaken til at elektronene i dette eksemplet blir dradd henimot magnetens magnetfelt.

 

- Vi skal studere en elektrisk ladet kondensator som består av to parallelle plater. Kondensatoren er plassert i vakuum. Kondensatoren blir utladet når de to platene blir forbundet med en leder. Da får vi et kortvarig magnetisk felt i mellomrommet mellom platene samtidig som at det elektriske feltet forsvinner. Dette er vist på figur 9.

Dette er fordi elektroner vil strømme gjennom lederen fra den negativt ladede platen til den ikke-ladede platen når kondensatoren utlades. Atomer i den ene platen som dermed mister elektroner eller polarisering vil da for en kort stund bli magnetiske slik som forklart tidligere. Også de atomene som mottar elektroner eller mister polarisering i den andre platen vil da bli magnetisert. Resultatet vil bli et kortvarig merkbart magnetisk felt i og rundt mellomrommet mellom platene. Samtidig forsvinner det elektriske feltet mellom platene.

Det har svært liten betydning for den magnetiske effekten at platene er plassert i vakuum i stedet for i luft eller gass. Årsaken til det er selvfølgelig at m-bølger er bølger i eteren der atomene bare er "forurensninger". Disse "forurensningene" er nødvendige for å lage magnetiske felt, men ikke for å formidle dem i eteren.

 

 

 

 

En ledning som er strømførende vil omgi seg med et elektro-magnetisk felt. Dette feltet sprer seg ut fra ledningen i en retning som er vinkelrett på ledningen. I henhold til det som er nevnt ovenfor vil da m-bølgene bevege seg i en retning som er på tvers av ledningens retning, og også på tvers av det elektro-magnetiske feltets vei vekk fra ledningen. Det er de ovennevnte elektro-magnetiske orienteringene som bestemmer hvilke av to mulige retninger som m-bølgene vil få avhengig av den elektriske strømretningen i ledningen. De elektriske ladningene i det elektro-magnetiske feltet vil bevege seg parallelt med strømmens retning i ledningen.

Vi betrakter en slik ledning og benytter den som antenne for radiobølger. Da kan vi variere styrken på strømmen til ønskede tidspunkter. Da vil antennen sende ut til sine omgivelser elektro-magnetiske bølger med varierende styrke.

Disse variasjonene i de elektromagnetiske bølgene kan registreres etter hvert som tiden går, og vi kan kalle dem for "impulsbølger". 

Hvis styrken på strømmen i lederen (senderantennen) ustanselig forandres, da vil de resulterende "impulsbølgene" vise det. Vi får da en serie med "impulsbølger" slik som vist på figuren nedenfor. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er ikke vanskelig for egnet utstyr å beskrive mottaket av disse impulsene. Og disse impulsene kan lett bli omformet til lyd, for eksempel med utstyret til en radio. Lyd kan på samme måte bli omformet til elektriske impulser for en senderantenne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

N.B.! Grundige forklaringer omkring de ulike fysiske fenomenene er mer kompliserte og meget mer omfattende enn de forklaringene som er gitt ovenfor. Du kan for eksempel kanskje ønske svaret på et åpenbart spørsmål: Hvordan kan vi se fritt gjennom en eter som er ’en masse der det er et ufattelig stort trykk’? Forklaringen på dette er selvfølgelig at alt vi ’ser’ er variasjoner av lys som kommer til våre øyne fra våre omgivelser. Og lys er en form for energi som kan bevege seg friksjonsfritt gjennom ren eter – slik som forklart ovenfor.

En annen grunn til ikke å gi detaljerte forklaringer om fysiske fenomener er selvsagt at jeg ikke har lov til å gi slik detaljert

informasjon til menneskene.

 

 

 

 

 

 

 

P.S.

Tviler du  på historien min? Vel. Du kan gjøre en rimelig god sjekk:

 Først kan du kontrollere at de forklaringene som jeg har gitt stemmer overens med alle de fysiske fakta som vi kan observere og bevise. Det vil si at ingen del av forklaringene må kunne bevises å være feil. Dernest må forklaringene være sannsynlige og logiske. Og ikke minst må forklaringene være konsekvente uten å være i konflikt med hverandre gjennom hele fortellingen. Og til slutt: Alternative forklaringer må kunne tilfredsstille de samme kravene. Ellers må det stå enhver fritt hva han vil tro på.

 

Liker du å lese populærvitenskap?

Les dette manuskriptet. Etterpå vil du sannsynligvis ikke være sikker på om du fortsatt skal tro på alt det som er skrevet i skolenes fysikkbøker. 

 

Dette manuskriptet forteller oss hvem som skapte verden. Og også hvem vi er. Vi blir fortalt hvordan vi skapte verden, og hvordan verden er bygget opp. Manuskriptet gir forklaringer på de fysiske fenomenene – uten selvmotsigelser. Disse forklaringene forteller oss at verden er ganske forskjellig fra hvordan vi oppfatter at den er.  (Manuskriptets forklaringer er ikke i overensstemmelse med hva skolebøkene hevder).

Det er våre sanser som gir oss vår oppfatning av hvordan verden er. Men hvorfor stoler vi blindt på våre sanser? Det burde vi ikke gjøre. Fordi våre sanser forteller oss ikke alltid den fulle sannhet, og de kan forlede oss til gal tro. For å gi et eksempel på det, vil jeg be mine lesere om å tenke seg at de holder en kule av massiv bly i hånden sin. Kulen er like stor som en appelsin. Sansene deres forteller dere at kulen  kjennes hard og tung. Men moderne vitenskap kan fortelle dere at det dere føler bare er en illusjon. Blykulen er bygget opp av atomer. Hvilket betyr at blykulen består av atomkjerner – det vil si protoner og neutroner - og av elektroner som beveger seg omkring atomkjernene. Men disse atomkjernene og elektronene er så små at de ikke kan sees selv med det sterkeste mikroskop. Og de har en relativ avstand fra hverandre omtrent som himmellegemene i verdensrommet. Sannheten er derfor at dere bare holder en kuleformet tåkedott i hånden deres! Selv når alle atomene i hele kulen blir presset sammen til en enkel partikkel vil denne partikkelen bli så liten at heller ikke den kan sees selv i det sterkeste mikroskop. Sannheten er altså ofte mer enn det som våre sanser forteller oss. Menneskene har inntil for bare noen få år siden trodd blindt på denne halvsannheten som sansene deres fortalte dem om blykulen!

 Manuskriptet forteller at våre sanser virkelig har lurt oss!

 

 

 

 

Endret 3. mars 2022 av R.Hau

[JTHammer]

5 minutes ago, R.Hau said:

Men det er allerede godt kjent at våre sanser ofte gir oss en gal oppfatning om tingene rundt oss og av verden. (For eksempel forteller ikke våre sanser at alle ting er bygget opp av ørsmå atomer og derfor i virkeligheten er ´tåkeformasjoner´).

Ja, detta har vært kjent i godt over 100 år allerede du. Det er ingen nyhet dette.

Kanskje på tide å oppdatere seg selv her ..... kanskje?
Før man begynner å "utfordre" dagens vitenskap?

Endret 3. mars 2022 av JTHammer