Er jeg psykisk utmatta?

[Gjest 760d6...c8b]

Hei!

Kjenner det er vanskelig å skrive dette da jeg bare begynner å gråte. Jeg er 22 år gammel og student. Snart ferdig (endelig), og jeg kan vel utdype litt hvorfor jeg føler meg så ekstremt nedfor. Beklager for langt innlegg. Trenger å få det ut.

Jeg hadde et år på fhs mellom vgs og universitet, og det var bra det altså. Et skikkelig bra år. Startet å studere økonomi i en studentby som ligger rundt 5 timer unna hjemme med bil. Dårlige (og dyre) alternativ med fly/tog/buss osv. Startet å studere høsten 2019 og var ekstremt motivert, likte byen og tenkte jeg var på riktig vei. Men, det stemte nok ikke. Strøk i nesten alle fag første semesteret, fikk meg kjæreste og tenkte "det var sikkert bare en dårlig start". Korona kom, det ble hjemmeeksamener, jeg dro hjem til mamma og pappa, og jeg bestod alle fagene det semesteret (garantert flaks). Sa til meg selv rett etter jul da at om jeg strøk i ett eller flere fag det vårsemesteret skulle jeg droppe ut, men det skjedde ikke siden jeg ble holdt igjen av han jeg var sammen med. Dro tilbake i august, ble singel etter 2 uker og ville bare droppe ut. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Gudene vet.

Jeg dro mye hjem det høstsemesteret da bestemoren min levde sine siste dager og jeg ville benytte tiden med henne. Alle fagene hadde digitalt tilbud så det var ikke noe problem, og jeg dro bare tilbake til studiestedet for å få hjelp under den ene eksamenen. Strøk igjen.

Jeg vil kunne påstå at jeg har tilbragt like mye tid hjemme, som i studiebyen disse tre årene. Før jul hadde vi fysiske eksamener så jeg kom meg ikke hjem så tidlig som jeg hadde lyst til. Var hjemme i to måneder og nå er jeg tilbake i studiebyen pga en fritidsaktivitet jeg er med på som skal delta i et mesterskap jeg vil være med på. Den fritidsaktiviteten er vel eneste grunnen til at jeg er i studiebyen min nå. Alle fagene har digitale tilbud og eksamener blir hjemmeeksamen. 

Jeg har valgt studie, og det har jeg skjønt i over et år nå. Jeg har gjort mitt beste for å bestå alle fag slik at ikke disse 3 årene blir bortkasta, men jeg sitter igjen med 2 fag jeg må søke om å få ta igjen. Jeg er også dårlig på å vise følelser for andre, med mindre det er gode venninner, men det føler jeg ikke at jeg har her. Jeg har fått høre "noob", "creds" og "skjønner ikke at du takler å være hjemme så mye" av spesifikt en person. Hun sier det med ironi, men jeg er en ekstremt hjemmekjær person og en stor pappadalt, så det går hardt inn på meg, selvom jeg ler av det der og da, eller konfronterer hun med at "sånn er jeg. Deal with it": 

Jeg har vært her bare et par dager nå, men har verken matlyst eller noe glede av å være her. Jeg vil bare hjem, men må bare prøve å holde ut de neste 7 ukene, selvom jeg vet det kommer til å bli vanskelig. 

Min beste venninne ringer meg ofte da. Det gjør godt for sjela å snakke med hun. Vi kan ofte snakke i flere timer om gangen. Hun ringte igår og jeg delte tankene mine. Hun sa "du blir psykisk utmatta og deprimert av det stedet du". Og ja, jeg tror det. Jeg tror også det er en blanding av dårlige minner, feil studie og mye mer.

Jeg har nå bestemt meg for å booke time til studentlivsrådgiver og også studierådgiver. Studierådgiver for å høre litt om prosessen med å ta opp igjen fagene, og studentlivsrådgiver for å snakke... Kanskje gråte litt også. Alt som er gratis hjelper nå, da jeg selvsagt fikk fartsbot på tur til studiestedet, og i tillegg bor jeg med noen som ikke har stram økonomi, som fyrer i vei med varme uten å bry seg om strømregningen🙄

 

Noen som har opplevd noe lignende? Eventuelle tips for å komme seg gjennom dette? Kommer til å flytte ut i mai for da får jeg hjelp hjemmefra, så jeg gleder meg uendelig mye til det😇 Trenger mest tips til å kunne klare meg frem til påske

Anonymous poster hash: 760d6...c8b

[Athos2011]

Du får kalle det livs erfaring og på tross at det har vært vanskelig, så har du kommet deg igjennom det.

Å studere er tøft til tider. I tillegg så skal man mestre det sosiale i studietiden. Dette kan også være krevende. 

Og så høres det som en god plan at du skal treffe en studentrådgiver, slik at dere kan legge planene videre derifra. 

[Rutgerus]

Å være lei sitt eget studie tipper jeg er helt normalt. Noen kommer seg igjennom det, mens andre velger å droppe ut. Du er 22 år, og har veldig god tid på deg. Har du tenkt noe på det at du faktisk skal jobbe innenfor økonomi-feltet etter studiene? I så fall kan det være greit å ha i bakhodet at du strengt tatt ikke er ferdig med «temaene» etter at du er ferdig studert. 
 

Litt vanskelig å få tak på hva du ønsker innspill rundt, men det er jo slik at noen er mer hjemmekjær enn andre. Så lenge du har mulighet til å kunne få jobb i din hjemby er vel ikke det noe problem. 
 

Jeg gikk for øvrig tre år ganske ensom under studietiden. Er ikke veldig sosial av meg, så det var null stress. Synes ikke du skal tenke så mye på kommentarer fra andre. Ofte stammer slike kommentarer litt fra egen usikkerhet også. Gjør det du trives med. 

[Gjest 760d6...c8b]

Rutgerus skrev (58 minutter siden):

Har du tenkt noe på det at du faktisk skal jobbe innenfor økonomi-feltet etter studiene?

Glemte å skrive det, men planen videre er å gå ingeniør og få meg jobb innen anleggsbransjen, hovedsakelig veg og infrastruktur. Har innsett at det er et felt jeg virkelig interesserer meg og brenner for etter å ha skrevet to større oppgaver om det feltet innenfor etikk. Er nå i gang med en bransjeanalyse innen anleggsbransjen også. Venninna mi som jeg bor med har tro og håp for at det blir riktig for meg, da jeg passer dårlig til stillesittende arbeid hver dag…

Anonymous poster hash: 760d6...c8b

[Sentinelle]

"life's not all about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain"

Endret 20. februar 2022 av Sentinelle