Forstår meg ikke på en mann.

[Gjest c78d9...387]

Jeg har en jeg starta ut som fwb med. Jeg ble forelsket og avvist som så ofte skjer i sånne relasjoner. Det er 3 år siden men vi har hele tiden helt til nå klart å holde kontakten. Det har ikke vært noe mye fwb men vennskapet ble beholdt. Jeg har fortsatt følelser for mannen og han vet om det. 

Jeg lager drama innimellom, ikke så ofte men når jeg blir fustrert nok. Det er visst det går for lang tid siden sist jeg så han. Så langt har han tilgitt meg hver gang. Jeg har tilgitt han når jeg tok han i litt løgn. Fordi han har holdt alt privat om seg selv ..for seg selv. Sagt minst mulig til meg. Men pga omstendigheter med jobb så har vi havnet på samme sted. Og ting dukket opp litt etter litt. Nå kjenner jeg mye mer alt som er rundt han. Barna hans. Eksen og barnemora. Jeg vet egentlig ikke hvordan ting henger sammen. Kanskje har de åpent forhold for hun vet jo om meg også.  Slik sett har alt blitt åpent og greit nå mellom oss. 

I fjor hadde han ett tøft år og vi møttes og drakk kaffe og bare pratet. Vi har en felles hobby også da kan sies som han dro meg inn i. 

 

I tillegg bor han med mor til to av barna sine pluss at han har en eks med ett barn. Altså en liten luring vært. Greit nok det. Men vi ble enig om å kutte ut fwb biten men han ønsket fortsatt å holde kontakten for det likte han. Jeg sa greit nok.  Han er eneste vennen jeg har i livet mitt som er virkelig som ikke bare er online.  Det har blitt en spesielt bånd føler jeg da tross alt. Selv om han aldri kan bli min. Etter tre år så syns jeg det er også vanskelig å kutte han ut. Da føler jeg sånn en tomhet som jeg ikke orker å gå med. Jeg har prøvd flere ganger å kutte han ut men klarer det ikke. 

 

Men fortsatt om vi bare er venner så drar han meg inn i armkroken og koser med meg hvis vi skal se en film eller noe hvis han kommer til meg i hvertfall. Og han klemmer meg hele tiden. Jeg elsker klemmene hans så han er den som har gitt meg de klemmene jeg har trengt nå når alt har vært nedstengt og jeg har følt meg så isolert. 

Men hvorfor gjør mannfolk slik hvis de ikke er interessert i deg? Jeg blir veldig forvirret over alt.  Samtidig som jeg elsker spenningen det gir. Vi har det bestandig så trivelig når vi møtes. Det er humor og litt flørt og småerting. Det er bare så positivt når vi møtes. Slik har det vært hele veien egentlig. Det er når vi ikke møtes at ting blir komplisert sikkert pga min overtenking og alt det der. 

Anonymous poster hash: c78d9...387

[Gjest 97491...5a2]

Det finnes ikke noen god løsning på dette. Du vil gjerne ha nærheten og han vil… hva enn det er han vil og noen blir såret eller skuffet.

Det er vanskelig å gi opp det man vil ha men ikke kan få. Men jo før man gjør det, jo før kommer man seg videre.

Anonymous poster hash: 97491...5a2

[Skandinav]

Gjest c78d9...387 skrev (9 timer siden):

Men hvorfor gjør mannfolk slik...?

Dette er ikke kjønnsbestemt adferd.
Ut fra din fortelling, stiller jeg meg spørsmålet hvorfor du leter etter en måte å plassere skylden et annet sted enn på deg selv. Motspørmålet blir derfor; hvorfor du gjør dette mot deg selv. Joda, du har "fortsatt følelser for mannen", men hva slags følelser er det? Det kan ikke vi vite, men vilkårsløs kjærlighet alene er det ikke. Vi må nok legge til en dose forfengelighet, litt separasjonsangst og kanskje til og med et mål snillisme.

Du her en viss innsikt og reflekterer med: "...jeg elsker spenningen...". Noe som da koker ned til at det er du som har hele makten til å gjøre noe med det.

Samtidig ligger det litt tristhet her også. Jeg oppfatter det ikke som selvvalgt livsstil når du skriver: "...Han er eneste vennen jeg har i livet mitt som er virkelig...". Dette må du gjøre noe med da det overveiende også forklarer hvorfor du er der du er i livet. 

[Gjest c78d9...387]

TS 

Ja vet det meste hviler på mine skuldre men jeg klarer bare ikke å kutte han ut. Jeg har prøvd nå siste to årene på nytt sted å finne nye venner men det virker umulig. Jeg er ikke ung lengre og folk har nå sine sett med venner har jeg inntrykk av som det er vanskelig å få innpass i. Jeg har prøvd å være åpen med å finne meg venner. Jeg har vært i sosiale grupper på fb. Dratt i gang to treff uten at en eneste en dukket opp og da meldte jeg meg ut. Treffer folk tilfeldig gjennom jobb som har vist interesse for å bli bedre kjent og jeg har vært åpen for det, men når en kommer til å skal møtes så mente de  ikke det de sa første gang en møttes og de vil egentlig ikke møtes. Også her syns jeg det er vanskelig og forholde seg til folk som lirer av seg en haug med ting de ikke mener.  Ja jeg har hatt det tøft de siste 5 åra på alle bauger og kanter i livet. Og mange ønsker ikke å være venner med meg fordi livet ble som det ble. Jeg har aldri gjort noe kriminielt. Jeg verken røyker eller drikker. Men alikevel kan livet snus på hodet og lage bare kaos for en. En blir sårbar og man søker ut etter noen å koble seg til. 

Jeg har gitt opp å finne venner og heller ta vare på de jeg har i livet mitt. Inkludert denne mannen som jeg syns er absolutt det mest fantastiske jeg noen gang har møtt i hele mitt liv. Sikkert helt feil fokus.  

Jeg har også erfart igjennom mitt arbeidsliv at jeg liker dame venner mindre og mindre. Det er så mye drama og drit med de fleste av de. Da min bestevenninne sa takk for seg etter 30 år så mistet jeg alt håp om venninner egentlig. Jeg jobber nå i en mannsdominert jobb og stor trives med mannlige kolleger. De er så mye enklere og forholde seg til enn damer  for min del. Men utenom jobb er det bare denne vennen jeg har. 

Jeg kjenner jeg bare blir dratt mot denne personen hele tiden. Det er så det er umulig å ikke holde kontakten. Når vi henger sammen så har jeg det så bra. Det er morsomt, artig, spennende, koselig, positivt. Bestandig noe overraskende. Har opplevd mye moro med denne mannen som jeg aldri har gjort med noen mann før. Og jeg syns det er vanskelig å bare kaste det på båten og kjenne på den tomheten det gir meg å bli sittende igjen møkk alene i verden. Jeg mistet også min bauta i livet i fjor. Min far. Det er også fortsatt tungt. Å se sin egen far dø sakte men sikkert ja det unner jeg ingen.  Kontakten med familien ble også forandret etter hans død. Jeg føler meg som den som er utafor. 

 

Huff ja jeg vet ikke hva jeg skriver. Vet bare at denne personen betyr mye for meg. Samtidig har jeg havnet i den mest underlige situasjon ever i mitt liv. Det skal lissom ikke være mulig. Det blir at man bare kapitulerer og gir opp og lar ting gå som det går. Jeg er lei av å kjempe i mot alt hele tiden. Det er bare tungt tungt tungt. Enkleste er å bare sette pris på de små tingene i hverdagen og så får nå livet gå som det går. Føler at jo mer en stresser med å gjøre ting rett jo mer feil blir det.  

 

 

Anonymous poster hash: c78d9...387

[BadCat]

Her kan det virke som at du er best tjent med å putte både tid og fokus et helt annet sted. Bli aktiv med noe og så har det plutselig gått flere år uten at du har viet en tanke til denne mannen.

[Gjest c78d9...387]

BadCat skrev (3 timer siden):

Her kan det virke som at du er best tjent med å putte både tid og fokus et helt annet sted. Bli aktiv med noe og så har det plutselig gått flere år uten at du har viet en tanke til denne mannen.

ts. takk for svar. Jepp har prøvd det og. kor , frivillig organisasjoner. uten at det har hjulpet nevneverdig. Når han tar kontakt eller vi treffes ett eller annet sted tilfeldig er jeg tilbake til null. Jeg har prøvd  å møte nye men det går bare ikke. Føler bare null for de. Og de jeg har følt litt interesse for har enten vært gift eller bor i ett annet land så nei det har ikke vært enkelt. Nå føler jeg meg helt tom egentlig. Han var hos meg i går og jeg savner han idag. Jeg forstår ikke at en mann kan være så iskald som han virker å være innimellom. Han vil ha kontakt og sitte nært og alt det der men samtidig holder han en viss distanse som jeg ikke forstår. Når han snakker om sin partner da vi spilte ett kort spill så snakker han om henne han bor med. Gjør det vondt? Jepp. Jeg vurderer og oppsøke psykolog som neste trinn. Ikke bare for dette men tror alt henger sammen med alt jeg har opplevd. Hele mitt liv har jeg bare opplevd å bli avvist av de jeg har vist interesse for.  Jeg har aldri hatt kjæreste da jeg aldri har fått de jeg har fått følelser for. Det virker så lett for alle andre. Til og med en jente jeg treffer innimellom som er 10 år har klart få seg kjæreste og at det er helt normalt at alle har kjæreste. For meg har det aldri vært en selvfølge og noe av det jeg ønsker meg mest her i livet før jeg dør. Har så lyst til å prøve og kjenne på hvordan det er å være skikkelig forelsket og virkelig få den jeg er forelsket i. Ikke bare smuler nå og da som jeg er vant til. 

Jeg leste noe på nett her at den som hele livet har blitt såret vil ikke vite hvordan oppføre seg den dagen noen genuint bryr seg om deg. Jeg føler jeg er der.  Da får jeg jo problemer der og den dagen det dukker opp noen som virkelig bryr seg. Blir vanskelig å tro på at de mener ting. 

Anonymous poster hash: c78d9...387

[BadCat]

Å få seg kjæreste bør aldri være et mål. Det er noe som skjer av seg selv når det er noen som er verdt å ha i livet sitt. Egen lykke skal ikke være opp til andre mennesker. Den dagen dette mennesket ikke vil være hos en en så er alt i ruin uansett. Ei skal man heller vente på at andre skal komme inn i livet ens og fikse tingenes stand.

Å jobbe med seg selv bør være et mål. Da får man det bedre og blir mer attraktiv for romantiske partnere, forretningspartnere og venner.

Hva man bruker tid på, penger på og hvem man omgås er vesentlig. Svært mange bommer på alle tre.

[nacario]

Sålenge du ikke finner dine behov andre steder så vil han alltid være en trygg havn å falle tilbake til

[Athos2011]

Gjest c78d9...387 skrev (På 12.2.2022 den 23.51):

Men hvorfor gjør mannfolk slik hvis de ikke er interessert i deg?

Fordi du lar han gjøre det kanskje?

Hvorfor lar du ikke en annen mann få sjansen til å bli kjent med deg da? For øvrig så synes jeg denne mannen høres ut som en stor egoist som må holde på flere damer. 

Endret 14. februar 2022 av Athos2011

[Gjest c78d9...387]

nacario skrev (11 timer siden):

Sålenge du ikke finner dine behov andre steder så vil han alltid være en trygg havn å falle tilbake til

Ja den er spot on. 
ts

Anonymous poster hash: c78d9...387