Noen som husker darkdate?

[WilliamWanker]

Det var en alternativ nettside for metalheads og andre misfits fra 2000 til ca 2008 da det ble om til noe kalt zyzlife og alle forlot i protest over at hele konseptet ble vridd til det ugjenkjennelige.

Her er en screenshot fra siden anno 2005

https://web.archive.org/web/20060125022248/http://www.darkdate.com/darkdate/index.php?e=2

Noen som husker denne siden eller var på den?
Finnes det noe lignende i dag?
Det nærmeste man kommer er vel helgon i Sverige, men det er jo gjennomsyret med self obsessed cry babies.

Om du var på "dorkdate", som vi også kalte det, kunne du tenkt deg å vært med på en 20-årsjublieumsfest?
For noen prøver å få det i gang. Se her:
https://darkdateshop.myspreadshop.no/about

[Milhouse85]

Det var mange artige møteplasser på nett i årene før og etter 2000. I den tiden det var litt "tabu" å møte folk fra IRC, Nettby eller noen av de mange andre nettsidene/møteplassene på nett. 

Finnes noen subkulturelle steder man fremdeles kan oppnå en type tilhørighetsfølelse i et miljø utelukkende på nett. Slik som grupper på Discord og Reddit. Men tror ikke det er særlig sammenliknbart. 

Var vel en lokal side i Stavanger også rundt den tia? Het noe slik som biff/beff.... noe slikt? Fikk meg til å tenke på den. Du måtte sende SMS og betale i dyre dommer for å profilere deg selv. 😜

[Penny]

Husker darkdate ja, men husker faktisk ikke om jeg ble medlem. Ser jeg må grave i den gamle eposten etter jobb.

Var imidlertid aktiv på spraydate, med beskjeden suksess. Hadde faktisk langt mer hell med å sjekke opp damer på blink og nettby, som ikke var datingsider som sådan.

De beste minnene var fra en daværende kollegas bruk av spraydate, han registrerte seg som så ung dame som mulig (18? 16?), fant et tilfeldig bilde på nettet som viste en strøken frøken i den alderen, og ikke åpenbart var proff/modellfoto, og skrev en liten profiltekst om at hun nok helst var på jakt etter "litt eldre gutter" siden de på hennes egen alder var så umodne. Deretter var det bare å lene seg tilbake og prøve å holde tritt med flommen av meldinger fra menn som ikke bare var litt eldre, men hele veien opp til pensjonsalder, hvorav noen hadde null filter og muligens skrev med bare én hånd på tastaturet. Vi hadde fast underholdningsinnslag i lunchen hvor kollegaen vår leste høyt fra det siste døgnets "fangst". Gjennom jobben hadde vi jo i utgangspunktet mistet troen på ungdommen, men gjennom disse lunchpausene mistet vi også troen på de eldre.