Dere som selv var barn som bodde 50/50 hos foreldre, og har barn selv nå hører dere på barnas ønsker?

[Nokia1803]

Mulig overskriften ble litt misvisende men det jeg mener. Men fant ikke noe godt alternativ. 

Jeg kjører en del skole barn som bor 1 uke til mor og 1 uke til far. De ser ut til å akseptere dette helt greit. Men dere som vokste opp med dette systemet som er voksne idag, var det greit? Var det ikke slitsomt å ikke ha fast base, nye søsken og bonus søsken og forholde seg til? 

Jeg selv er vokst opp uten barnehage og med mamma og pappa der hele oppveksten. Tenkte aldri tanken at de skulle skille seg. 

Jeg har en gutt i tankene når jeg skriver her. Kanskje litt for personlig engasjert men det slår meg litt. Han bor annenhver uke hos respektive foreldre. Mor har ny samboer og en ny datter. Som da blir denne guttens halvsøster. Som han bor med ene uka... neste uka skal han være til far og hans samboer og deres 2 barn som også blir halvsøsken. Hvordan føles det for gutten tenker jeg at de andre barna får bo med sine foreldre hele tiden mens han må flytte frem og tilbake??? Er det lett å føle seg mindre verd enn de andre barna som har begge sine foreldre tilstede til en hver tid? Jeg føler jeg hadde følt meg som en kasteball. 

Mulig jeg overtenker og tolker men jeg har en sånn mage følelse som sier at det kan ikke være enkelt for en liten gutt å ha det slik. Jeg kjenner jeg får litt vondt inni meg hvis det var meg som skulle levd slik. Men vet jo at masse barn lever slik uten å protestere. Vet også at barn har en fantastisk evne til  å omstille seg.   Men blir de ofte hørt hvis de ønsker å bo bare hos pappa f.eks? Eller betyr barnebidragene alt for mye for den enkelte. 

kjør diskusjon... 

Endret 8. februar 2022 av Nokia1803

[ExcaliBuR]

Jeg tenker mye har å si hvordan barnet har det den uken den er hos den respektive forelderen, heller enn at den har en "bonusfamilie" som får den ene forelderen på "heltid". Kvalitet over kvantitet?

Jeg hadde adskilte foreldre, typisk oppvekst med "fast base" hos mor, annenhver helg hos far. Far var gift, fikk to barn + "bonusbarn" fra den nye. Det som plaget meg mest var at jeg fikk liten tid sammen med far. Jeg tenkte lite på at de andre fikk mer tid med han, det jeg ønsket var at jeg fikk mer tid med han.

Men det er meg, og det svarer ikke på spørsmålet ditt for det konkrete barnet du nevner.

[Serpentbane]

Finnes ikke noen fasit. Det er klart at det ikke er optimalt, men det er ikke optimalt å bo i et dysfunksjonelt hjem heller. Så for noen vil det bli ikke optimalt, men bedre, andre vil få det værre. 

Jeg tror de fleste sier de lytter til barna, men i realiteten er det nok foreldrene sin vilje som vinner. 

Ofte betyr dette at foreldrene konkurerer om å gi barnet ting, opplevelser, og kanskje ekstra kjærlighet. Og kanskje mindre regler og friere tøyler. 

Verst er det der samarbeidet mellom foreldrene absolutt ikke fungerer, og særlig der den ene parten driver psykologisk krigføring med barna som ammunisjon.

Kjenner selv barn som vokste opp slik, og hatet sin far, før de nærmet seg voksen alder og innså at deres mor hadde manipulert dem, løyet, og gjort alt hun kunne for å spre skit om en person hun ikke lenge før elsket nok til å etablere en familie med. Da er det ekstra viktig at barna skal bli hørt, dvs at mors barnepsykiatere og kontaktpersoner i barnevernet får høre hva de sier. Mors ord fra deres munn. 

Det finnes ikke noen fasit, bare mange historier.