Er jeg skikket til å jobbe?

[Gjest 4ad4a...03f]

Hei! Jeg er litt oppgitt nå fordi jeg er i en vanskelig situasjon. Jeg har vært inn og ut av arbeidslivet i flere år, men har ikke klart å stå veldig lenge i jobb (6 måneder) før jeg har sagt opp/blitt omplassert ol. Greien er at jeg ikke er en person en arbeidsgiver ønsker seg på arbeidsplassen, men jeg har forsøkt å jobbe med meg selv lenge uten at det har gitt nevneverdig effekt.

Jeg lider av anhedoni og livet gir meg veldig lite glede. I de periodene jeg har hatt jobb har dagene stort sett bestått i å sørge for å komme seg på jobben, stå ut tiden og så dra rett hjem og sove/spise før natten og repeat. I helgene gjør jeg ikke noe da heller annet enn de nødvendige tingene som å handle mat, rydde, husarbeid og kanskje ta en tur i skogen om jeg virkelig føler for det. Livet føles i det hele tatt ut som et uendelig langt marathon hvor målstreken aldri kommer og jeg tvinges til å mobilisere det jeg har av krefter hver dag til å holde hodet over vannet.

Jeg er ikke sosial pga gamle traumer, jeg har forsøkt å jobbe med det, men det har vist seg veldig vanskelig. Å snakke med folk gjør vondt på en ubeskrivelig måte. Eksponeringsterapi, meditasjon ol. har ikke hjulpet. Jeg har funnet ut at den beste måten å være på en arbeidsplass for min egen del er om jeg sier minst mulig og bare fokuserer på det jeg skal gjøre til jeg kan dra hjem. Men jeg har det ikke bra og blir veldig sliten.

Slik har jeg hatt det kjempelenge og jeg er så ekstremt lei. Det er ikke kult å gå rundt og presses til å finne arbeid når jeg selv tenker at jeg er den siste personen jeg ville ansatt om jeg var sjef selv og jeg også overhodet ikke vil jobbe selv. Det går grenser for hvor mange ganger man greier å tvinge seg selv til å møte opp. Og tilslutt går det jo ikke. Og så blir jeg den upålitelige arbeidstakeren som ingen vil ha. Det er så dritt.

Anonymous poster hash: 4ad4a...03f

[Milhouse85]

Kontakt NAV. Forklar situasjonen, og be om en såkalt arbeidsevnevurdering. Dette er en vurdering som en uavhengig sakkyndig gjør av deg som person - utfra et helhetsbilde. Deretter kan du og NAV eventuelt se på hvilken tiltak som kan gjøre hverdagen din bedre.

Det kan være forlokkende å drømme om en tilværelse helt uten jobb. Type uføretrygd eller tilsvarende. Men det er som å pisse i buksa. Varmt og behagelig først. Men veldig ubehagelig etterpå. Det vil høyst sannsynlig bare gjøre deg mer isolert og forverre sykdomsbildet ditt ytterligere. 

Det finnes nok en jobb som passer for deg også. Du trenger nok bare litt veiledning på veien. 

[The Avatar]

Kva slags jobbar er det du har prøvd deg på? 
Mine umiddelbare tankar er at problemet ikkje fyrst og fremst er at du manglar glede for arbeidet. Det er mange som ikkje har draumejobben og som jobbar berre fordi dei må. Det som nok er største problemet for deg er at du blir utfordra på arbeidsplassen til å gjere ting som du ikkje taklar, deriblant å snakke folk, dette gjer at aktivt prøver å "snike" deg unna disse situasjonane, som igjen er ei ekstra belastning som gjer deg sliten. Då har du ein dårleg sirkel som etterkvart spinner ut av kontroll etter 6 månadar slik at du kastar inn handkleet og gir opp. Det er sjølvsagt mykje tyngre å jobbe når du både har den vanlege arbeidsbelastninga og den ekstra belastninga med å heile tida skulle aktivt prøve å unngå sosiale situasjonar.

Det finnes jobbar både med og utan utdanningskrav der du kan jobbe sjølvstendig med minimalt med sosial kontakt om du ønsker det. Har du prøvd deg på slike jobbar eller har du berre erfaring frå jobbar der du må forholde deg til kundar eller jobbe i store team?

 

Eg trur personleg at det ikkje vil være bra for deg å bli arbeidsufør då det vil føre til at du blir fullstendig isolert frå omverdenen. Sjølv om du ikkje treng jobben for sosial kontakt så er det viktig for din psykiske helse å vite at du er viktig og har verdi, om så berre i form av at du gjer ein god jobb for ein arbeidsgivar.

[Gunnar Mo]

21 hours ago, Guest 4ad4a...03f said:

Hei! Jeg er litt oppgitt nå fordi jeg er i en vanskelig situasjon. Jeg har vært inn og ut av arbeidslivet i flere år, men har ikke klart å stå veldig lenge i jobb (6 måneder) før jeg har sagt opp/blitt omplassert ol. Greien er at jeg ikke er en person en arbeidsgiver ønsker seg på arbeidsplassen, men jeg har forsøkt å jobbe med meg selv lenge uten at det har gitt nevneverdig effekt.

Jeg lider av anhedoni og livet gir meg veldig lite glede. I de periodene jeg har hatt jobb har dagene stort sett bestått i å sørge for å komme seg på jobben, stå ut tiden og så dra rett hjem og sove/spise før natten og repeat. I helgene gjør jeg ikke noe da heller annet enn de nødvendige tingene som å handle mat, rydde, husarbeid og kanskje ta en tur i skogen om jeg virkelig føler for det. Livet føles i det hele tatt ut som et uendelig langt marathon hvor målstreken aldri kommer og jeg tvinges til å mobilisere det jeg har av krefter hver dag til å holde hodet over vannet.
 

Anonymous poster hash: 4ad4a...03f

Er du inne i helsevesenet og har fått en diagnose? Adhendoni er vel så vidt jeg finne ut et symptom, ikke en diagnose. NAV og helsevesenet i samarbeid bør kunne hjelpe til med å peke deg i riktig retning. 

[Gjest 4ad4a...03f]

Jeg har ikke fått en diagnose nei, men jeg har vært innom BUP og senere DPS ved flere anledninger med alle mulige forslag til hva som feiler meg.

Jeg er helt enig i at det er lurt å gjøre noe. Det gir meg en bedre følelse enn om jeg bare sitter hjemme uten noe som helst. I forhold til det sosiale så er det ikke noe alternativ å ikke unngå det. Jeg greier det i små doser så korte diskusjoner om jobbtekniske ting går greit, men alt annet må jeg droppe for ikke å krasje helt. Dette har jeg lang erfaring med og er noe jeg har kommet frem til gjennom mye prøving og feiling. Finner ingen annen løsning. Har prøvd flere forskjellige jobber. Dagligvare, verksted og sjåfør/lagerarbeid.

Anonymous poster hash: 4ad4a...03f

[Gjest 4ad4a...03f]

Takk for gode og nyttige svar forresten!

Anonymous poster hash: 4ad4a...03f

[Gunnar Mo]

On 1/31/2022 at 10:12 AM, Guest 4ad4a...03f said:

Jeg har ikke fått en diagnose nei, men jeg har vært innom BUP og senere DPS ved flere anledninger med alle mulige forslag til hva som feiler meg.

Jeg er helt enig i at det er lurt å gjøre noe. Det gir meg en bedre følelse enn om jeg bare sitter hjemme uten noe som helst. I forhold til det sosiale så er det ikke noe alternativ å ikke unngå det. Jeg greier det i små doser så korte diskusjoner om jobbtekniske ting går greit, men alt annet må jeg droppe for ikke å krasje helt. Dette har jeg lang erfaring med og er noe jeg har kommet frem til gjennom mye prøving og feiling. Finner ingen annen løsning. Har prøvd flere forskjellige jobber. Dagligvare, verksted og sjåfør/lagerarbeid.

Anonymous poster hash: 4ad4a...03f

Det kommer kanskje litt an på hvor du bor, men DPS har gjerne egne jobbspesialister som jobber tett med NAV. Uten at jeg er noen ekspert, så er vel kanskje det den beste veien.