Hjelp, jeg er en generalist

[Sentinelle]

Å sitte i samme jobb i 20 år er slettes ikke for alle. Leonardo DaVinci kommer til tankene. Han drev jo med alt mulig, men var samtidig intenst fokusert på det som betydde noe for ham. Og om du så skulle ha ADHD eller whatever, bruk det til din fordel fremfor å krige mot din natur.

[deleted]

I dagens samfunn er det jo en diagnosejakt. Om man bare fraviker litt det som er ansett som "normalt", skal det stilles en diagnose, uten at det for øvrig hjelper noe. Men det kan være fint å vite i noen sammenhenger, så man slipper å fokusere så mye på hva som er galt og heller prøve å bruke det til sin styrke. 

Du minner litt om en god venn jeg har. Han er smart og oppegående, og har en god jobb mtp. hvor mye utdannelse han har. Han fatter sjelden interesse for noe, men om han gjør, forsvinner den uansett fort. Det samme gjelder utdannelse, der han har startet og hoppet av hele 5 utdannelsesløp. Vi begge mistenker ADD og en god porsjon "kronisk" latskap. ADD er så vidt jeg vet, ADHD uten hyperaktivitet, noe visstnok mange har. Men det går også mer ubehandlet siden det er vanskeligere å oppdage. Bipolar lidelse har også litt av de samme trekkene som du nevner, at man blir svært engasjert i mange ting, men mister etter hvert interessen og alt står til slutt uferdig. 

Jeg merker selv at det aller meste blir kjedelig i lengden. Blir det kjedelig nok vil jeg bare utsette det helt til jeg ikke har noe valg. Det tror jeg gjelder alt enten du er skuespiller eller astronaut, og det er derfor skippertak er den foretrukne "studieteknikken" blant studenter. Det kan kanskje være en årsak hos deg, at du føler du har et valg og gir opp for lett? Et godt poeng DukeRichelieu er inne på, er mestring. Det er først når du blir virkelig god i noe, at det blir gøy. Men det innebærer selvfølgelig mye tid og krefter som for mange er utholdelig, og det er derfor noen blir verdensmestre og resten ikke. 

Et annet tankekors er forventninger. Dagens generasjoner vokser opp med en helt annen forventing til samfunnet og eget liv enn tidligere generasjoner, der man fra venner, skole, foreldre og populærkultur blir oppdratt til å tro man kan bli det man vil og at man er helt unik. Sannheten er selvfølgelig helt annerledes, og når man ikke innfrir disse kunstige forventningene, får mange identitetskriser og går i verste fall inn i en loop der man hele tiden tror det er noe feil med samfunnet, og ikke en selv.

Mitt tips er å kanskje akseptere at det meste man gjør, er kjedelig og repeterende i lengden. Man romantiserer andre jobber og yrker, men det er sjeldent gresset er grønnere på den andre siden. Man burde finne glede i de små tingene, og at man selv har et ansvar for å skape en jobb, hverdag, og et liv man trives i. De som synes jobben er kjedelig, finner heller tid til å dyrke fritidsinteresser, og vice versa. 

Jeg er selv arkitekt (noe jeg egentlig kan anbefale deg som en kreativ men også løsningsorientert person). Dette var drømmen før jeg startet. Det virket kult å jobbe som arkitekt, noe venner og familie fortsatt tror. Men som alt annet, det er repeterende i lengden dét og.




 

[Gjest e108b...e55]

Takk for flere svar. Jeg har vært i tenkeboksen en stund! 😉

Flere innlegg i denne tråden bygger på samme premisset: At når man mestrer noe så blir det gøy ..

Det er sikkert slik for de fleste, men jeg tror ikke det gjelder meg, derav beskrivelsen 'generalist'.

Jeg liker best å være nybegynner og finne ut hvordan noe nytt og ukjent fungerer. Men med en gang jeg har lært å mestre det, og det ikke gjenstår betydelige utfordringer, ja da er jeg ferdig med det mentalt. Da setter jeg sluttstrek så snart det lar seg gjøre og beveger meg videre.

Litt tilbake i tid - det året jeg begynte med brygging, er et godt eksempel: Først var øl interessant. Så vin. Til slutt de mer sterke sakene. Hver fase var interessant, helt til den ikke lengre var det, fordi mystikken ble erstattet av kunnskap og rutiner.

Sånn er det gang på gang virker det som, med alle interesser jeg får. Det handler ikke om at jeg mister fokus, er impulsiv, har for mye energi, er glemsom eller lar meg distrahere og slipper det jeg har i hendene. Det handler om at jeg har en evig trang til å stadig forstå noe nytt. Om noe har jeg antagelig litt OCD siden jeg finner det veldig vanskelig å slutte når jeg har kommet i gang med noe nytt. Jeg pleier vanligvis å fullføre. Om jeg avbryter er det fordi jeg gjentatte ganger har feilet og ikke ser noen fungerende løsning, men dette er sjelden.

For å hindre at jeg starter på noe nytt unyttig i 2022, har jeg en stund lekt med tanken om å skrive en form for bokserie. Antagelig med veldig rett-på-sak instruksjoner som alle kan følge. Disse vil da ta utgangspunkt i de periodene bak meg som besto av praktiske problemer som skulle løses. Muligens er dette bare enda en utfordring som frister, men som jeg bør takke nei til. Siden jeg vet absolutt ingenting om å skrive og publisere bøker.

Uansett hva det blir til har jeg allerede bestemt meg for å bli mer sosial og forsøke å treffe andre som tenker slik jeg gjør. Kanskje finner jeg noen jeg kan arbeide sammen med og som kan fungere som en slags motvekt.

Anonymous poster hash: e108b...e55

[Mato]

jeg vill påstå at du ikke mestre noe som helst når du knapt er ferdig utdannet, enten har du hatt helt banale jobber eller så tror du at du er ferdig utlært lenge før du er det. de fleste fag vil du som lærling lære det grunnleggende , jobbe noen år for og kunne få mer krevende oppgaver når rutinen virkelig sitter, og gjerne da måtte lære deg mer og sette deg mer grundig inn i stoffet.

når du knapt have jobbet en plass i 1 år så har lederen din knapt lært deg og kjenne og neppe gitt deg de viktigste jobbene.

 

[kremt]

Det kan være at du overvurderer deg selv og dine evner. Dette oppfattes fort av andre, og du blir sett på som en verdensmester. Dermed kan du lett bli tildelt de verste oppgavene i lang tid, bare for å se hvor lenge du holder ut. Har sett dette mange ganger i ulike jobber, det kommer alltids nye verdensmestre, men av erfaring vet jeg at de varer ikke lenge i jobben. Helt sikkert ikke svaret du ønsker. Jeg tror du bør prøve å se deg selv fra andres øyne. Kanskje kan psykologitimer være noe. Det meste styres oppe i vårt hode, jeg ville startet der. Det er tydelig at du ikke finner roen uansett hva du gjør eller hvor du er. Da må du rett og slett starte med å se på deg selv, det er mest nærliggende i denne situasjonen.

[Gjest e108b...e55]

Verdensmestere er vel vanligvis veldig selvsikre, men gjør mye feil. Og de tar kanskje på seg ekstra arbeid, men så blir det ikke gjort.

Jeg tror ikke jeg er noen verdensmester, siden jeg jobber nøye og litt tregt. Dette er jeg både blitt fortalt og jeg vet det utmerket godt selv. Men når jeg er blitt gitt ansvaret for noe så gjør jeg mitt ytterste for å få det gjort skikkelig og godt innenfor tidsfristen.

Det står ikke på at jeg ikke får de arbeidsoppgavene som kan forventes, innenfor en gitt arbeidsstilling. Problemet er at før eller senere havner man i den samme vante gangen hvor det ikke er noe nytt lengre. ("Skal jeg liksom gå på arbeid hver dag, gjøre det samme igjen og igjen, også dø om 50 år uten å ha utrettet noe mer? Nei, faen heller.") Hvor raskt jeg kommer hit er selvsagt avhengig av arbeidets variasjon og kompleksitet. Og i tillegg min uevne til å kutte ut jobben når jeg har fri eller pause.

For å ta et eksempel: Når jeg var lærling oppstod det behov for å kunne blokkere visse ufine nettsteder som noen inniblant besøkte. Min sjef bestemte at jeg kunne fikse dette ved å ordne proxy på brannmuren, siden han ikke kjente OS-et (Debian) veldig godt. I stedet for å nyte arbeidet litt hver dag hoppet jeg i det med begge bein og ble opptatt av Linux og nettverk både på fritid og arbeid i de påfølgende ukene. Jeg spiste fra før aldri lunsj sammen med de andre ansatte så denne tiden kunne jeg også bruke på arbeid.

Anonymous poster hash: e108b...e55

[fdksjhljskjds]

En stund siden tråden her ble posta, men du har ikke vurdert å bli bonde eller avløser?

Det er jo såklart mye av det samme om og om igjen, men det er nok veldig mye å kunne lære og sette seg inn i dersom man ønsker det. Hvis det er et sted det er behov for generalister så er det på gårder. Det er alltid noe som må repareres eller må gjøres, skrus på eller oppgraderes. Jeg vet ikke om det er noe som kunne ha interessert deg, men det er allsidig og hvis du trives rundt dyr og med praktisk arbeid kunne det kanskje vært noe. Dyra blir jo like glade hver gang de får kraftfôr eller kos. Og det gjør det også meningsfullt.

[Gjest e108b...e55]

Ble ikke noe av seriegrunderhåpet i fjor, men det kan nok bli det i fremtiden. Svaret viste seg i stedet å bli en ingeniørkunst som kombinerer flere fagfelt og typer av realfag. Det er et svært omfattende felt som jeg vil måtte bruke resten av livet på, før jeg er der jeg ønsker å være.

Vanligvis vil de fleste velge å gå en femårig master, eller til og med ta en doktograd for dette. Men jeg tar det som selvstudie inntil videre. Jeg skal mer eller mindre følge samme studieplanen (fra en femårig master) og bruke de samme bøkene, så resultatet bør bli ganske bra.

Tidligere har jeg alltid ignorert alle tanker og drømmer om å prøve meg på dette fagfeltet, fordi jeg ble overveldet av den nødvendige realfagsbiten. Men det har gått overraskende lett. Min egen frykt for det ukjente har stått i veien virker det som.

Jeg har ingen garantier for at jeg ikke blir lei dette feltet også, men til nå ser det lovende ut. Og interessen har faktisk forsterket seg det siste året, selv om fokuset hovedsaklig har vært på den litt kjedelige realfagsbiten. Slik har det ikke vært for tidligere utdanningsløp eller hobbyer. Da har det alltid vært en avtagende kurve.

Anonymous poster hash: e108b...e55