Deprimert, eller bare midlertidig nedfor?

[Rutgerus]

Var usikker på om jeg skulle forsøke meg i en annen tråd som kunne være relevant, men jeg gikk for en ny tråd. Håper ikke det overlapper med andre aktive tråder her inne. 

Jeg ønsker gjerne å høre andres erfaringer/reflekteringer rundt dette med depresjon, og veien til en eventuell diagnose. Ikke nødvendigvis hvordan man rent praktisk blir diagnostisert, men hvordan man mentalt merker at man ikke kun er inne i en dårlig periode, men faktisk har en diagnose som bør behandles. 

For å gi litt kontekst kan jeg fortelle kjapt om egen situasjon. Jeg er i midten av tyveårene, og sliter med tanker som til stadighet virker å ta overhånd over min hverdag. Det er vanskelig å sette fingeren på det da det er flere følelser i sving, men jeg kan ofte oppleve en sterk likegyldighet til "eget liv", både når det kommer til relasjoner, jobb, familie etc. Jeg kan for eksempel på jobb eller butikken nærmest bare stoppe opp og tenke hvorfor jeg gidder dette. Hva er poenget med å småprate med kolleger, bygge bånd til sjefen, klatre i hierarkiet? 

Likegyldigheten er dog ikke det verste. Jeg er bosatt ganske langt unna egen familie, og er mye alene utenom arbeidstid. Jeg har i utgangspunktet alltid trivdes greit alene, men med en gang jeg kommer hjem på fredag for tiden kommer de mørke tankene. En total følelse av mislykkethet. En hverdag som ikke bidrar til samfunnet, stort mer enn å sysselsette meg selv. En byråkrat som ikke er stort til hjelp for andre. Og så har jeg begynt å bry meg så jæævlig mye om hva andre folk tenker. Folk jeg ikke kjenner. Folk på sosiale medier som mener ditt og datt om andre. Meninger jeg tidligere har gitt blanke i, som nå spiller inn på meg. Evnen til å ikke bry meg om andres meninger har vært en egenskap jeg alltid har verdsatt hos meg selv. Nå svever jeg mellom en følelse av likegyldighet og mislykkethet, og lar andres meninger som ikke er myntet direkte på meg påvirke egen selvfølelse. 

Kan jeg være deprimert uten å slite i hverdagen? Jeg kommer meg opp om morran, legger meg til høvelige tider, og klarer meg selv. Kan depresjonen komme og gå, eller er dette følelser som følger med livets berg-og-dalbane? 

Noen i lignende situasjoner? Jeg var fast innstilt på at dette ikke skulle bli en sutretråd, men ser nå at jeg er usikker på om jeg lyktes. Langt åpningsinnlegg ble det også. Del gjerne erfaringer, innspill og alt som måtte føles nødvendig. Det settes pris på! 

 

 

[Gjest f72a0...39e]

Snakker bare av selverfaring her, men misliker du å sitte inne så kom deg ut og gjør noe du vet du liker

Som at jeg liker å gå på stranden

Anonymous poster hash: f72a0...39e

[anon_83104]

Du kan starte med å ta testen på denne linken: Depresjonstesten - Psykologiske tester online (tengel.no) 

Det er ikke en av de store offisielle nettstedene, men testen er av genuin art. Om du oppnår et høyt skår, så kan du gjøre forsøk på å bli henvist fra fastlegen din. Et høyt skår vil gi deg svar på om du kan være deprimert eller ikke. Kartlegging hos profesjonelle er uansett det eneste som kan bekrefte det. 

Generelt så er man nedstemt i en lengre periode. Man legger merke til endringer i interesser, problemer med søvn, kvernetanker, matlyst, etc. Stort sett så er det best å søke hjelp så tidlig som mulig. De som blir nektet dette har en fare for å bli kronisk deprimerte. Jeg ble selv nektet dette, og jeg vil nødig at noe slikt skal skje andre.

Og når det gjelder depresjon, så er det nokså mye variasjon. Det finnes flere typer diagnoser, og det finnes flere varianter innad hver diagnose. 

 

Nå som det er ut av veien, så kan jeg skrive litt om hva jeg tenker. Ut i fra det du skriver så kan det virke at du egentlig savner selskap og nære relasjoner. Litt det kombinert med at du blir mer moden. Folk bryr seg stort sett om hva andre mener, men det er som regel en periode i tenårene, og kanskje litt ut i tyveårene, at man 'ikke bryr seg'. Og mangelen på å føle at man betyr noe i jobben er nokså vanlig. Kanskje du har vært litt for defensiv frem til nå, og opplever litt oppvåkning som du har litt vansker med å takle? Generelt så er du vel også på vei til å bli litt kynisk, og begyner å mislike andre mennesker. Det er gjerne et godt tegn til å utvikle en psykisk lidelse. Ofte så går dette videre til selvisolering, som igjen gjør deg langt verre, og etter hvert så er det typisk å miste all livsgnist. Det er meget mulig dette kan bli depresjon, hvis det ikke allerede er det. 

Det beste man kan gjøre for seg selv er å ha noen nære relasjoner. Se om du finner aktiviteter som faktisk er behjelpelig. Gå noen turer, helst uten mobilen eller noe annet, slik at du kun må se deg rundt. Ha perioder av dagen der du ikke utsetter deg selv for sosiale medier, eller lignende. Spis godt. 

[-Senior-]

 

Mange har opplevd (inkludert meg selv) å bli løst fra svart-sinn og depressive tanker ved bønn i Jesu navn. Sjekk denne videoen.

[AnnonymG]

Åpningsinnlegget ditt er nok bare toppen av isfjellet, jeg tror det ligger mye mer enn som så i følelsene og tankene dine. Det gjør det hos oss alle. Jeg tror du må bruke tid på deg selv og tenke over, og konkretisere, hva denne håpløsheten er for noe. Hva/hvordan ville du ønsket å ha det? Det er helt vanlig at vi er depressive til tider, men man må finne ut av hva disse tankene kommer av. 

Når man etterhvert har fått ryddet i tankene, så må man begynne å tenke fremover. Hva vil man? Hvordan vil man at ting skal være? Noen ganger klarer vi ikke å sette ord på det, eller forstå hvorfor ting virker så håpløst. Da begynner man nok å nærme seg terskel for et legebesøk og lufte situasjonen sin hos en kyndig. 

[Baron12]

Jeg tror det er viktig at en ikke grubler for mye, eller over-problematiserer problemstillinger i livet sitt. Da kan en lett gå i en felle, og tanke-gangen kan bli av en tvangsmessig karakter.
 Rådet mitt er;  tenk mindre og lev mer. 
Klarer du ikke å bryte tanke-sirkelen selv, da kan en psykolog hjelpe deg. Det finnes mange kognitive tanke-teknikker, som kan hjelpe deg til å bryte med den negative tanke-gangen. Du kan og få tak i selv-hjelps apper på telefonen din, hvor du får tilgang på behandlingsprogrammer laget av psykologer. Her kan du og bestille timer hos psykolog, men de er litt dyrere enn i det offentlige. Fordelen er at du kommer raskt til, og at du slipper å stå lenge i kø. 
Altså, du må tenke mindre og leve mer.

[Gjest df127...bd2]

Du er nok litt deprimert. Det kan være lurt å lese litt om deprisjon og hva en kan gjøre for å komme ut av det.

Jeg fant f.eks denne: Depresjon: Gratis selvhjelp - kurs i kognitiv terapi (nhi.no)

Anonymous poster hash: df127...bd2

[Rutgerus]

anon_83104 skrev (21 timer siden):

Du kan starte med å ta testen på denne linken: Depresjonstesten - Psykologiske tester online (tengel.no) 

Det er ikke en av de store offisielle nettstedene, men testen er av genuin art. Om du oppnår et høyt skår, så kan du gjøre forsøk på å bli henvist fra fastlegen din. Et høyt skår vil gi deg svar på om du kan være deprimert eller ikke. Kartlegging hos profesjonelle er uansett det eneste som kan bekrefte det. 

Generelt så er man nedstemt i en lengre periode. Man legger merke til endringer i interesser, problemer med søvn, kvernetanker, matlyst, etc. Stort sett så er det best å søke hjelp så tidlig som mulig. De som blir nektet dette har en fare for å bli kronisk deprimerte. Jeg ble selv nektet dette, og jeg vil nødig at noe slikt skal skje andre.

Og når det gjelder depresjon, så er det nokså mye variasjon. Det finnes flere typer diagnoser, og det finnes flere varianter innad hver diagnose. 

 

Nå som det er ut av veien, så kan jeg skrive litt om hva jeg tenker. Ut i fra det du skriver så kan det virke at du egentlig savner selskap og nære relasjoner. Litt det kombinert med at du blir mer moden. Folk bryr seg stort sett om hva andre mener, men det er som regel en periode i tenårene, og kanskje litt ut i tyveårene, at man 'ikke bryr seg'. Og mangelen på å føle at man betyr noe i jobben er nokså vanlig. Kanskje du har vært litt for defensiv frem til nå, og opplever litt oppvåkning som du har litt vansker med å takle? Generelt så er du vel også på vei til å bli litt kynisk, og begyner å mislike andre mennesker. Det er gjerne et godt tegn til å utvikle en psykisk lidelse. Ofte så går dette videre til selvisolering, som igjen gjør deg langt verre, og etter hvert så er det typisk å miste all livsgnist. Det er meget mulig dette kan bli depresjon, hvis det ikke allerede er det. 

 

Jeg tok testen, og fikk en score på 27 av 90 - altså noe som kan være en indikasjon på en liten til moderat depresjon. Ikke spesielt overraskende det, men jeg tipper forskjellen mellom å være nedstemt i en periode og ha tegn på en mild depresjon er ganske like. Jeg har generelt noen tegn som jeg selv mener er litt urovekkende, som en endring i interesser og kvernetanker, men både matlyst og søvnmengde står det fint til med. Dessverre kan jeg sjelden sette meg ned og se på en serie eller noe sport uten at tankene rundt egen person kverner rundt i hodet. 

Takker også for dine egne refleksjoner. Teksten jeg har uthevet traff meg godt. Jeg har, dessverre, nesten blitt litt gubbete. I en alder av 25. Jeg reflekterer også litt over egen sosial situasjon, og er usikker på om jeg bare trives greit i eget selskap eller om det er en form for selvisolering. Eksempelvis takket jeg nei til å bli med på en sosial happening med jobb, da jeg enkelt og greit mener at jeg har det triveligere hjemme. 

En ting jeg glemte å ta med i åpningsinnlegget, som jeg bare må få ut, er at jeg har en egen evne til å aldri bli fornøyd. Jeg har aldri hatt spesielt høyre krav til meg selv, men jeg sliter for tiden med å bli fornøyd med det jeg oppnår. Jeg opplevde mitt første angstanfall for et år siden, og gikk igjennom 4-5 veldig tunge måneder. Jeg husker godt at jeg lovte meg selv at hvis jeg blir kvitt problemene knyttet til angsten, skulle jeg aldri være spesielt misfornøyd med egen situasjon igjen. Angsten er tilnærmet borte den, men de litt mørke tankene har blitt igjen. Kan man bli så preget av et halvår med angst, at selv om selve angstfølelsen forsvinner så sitter deler av depresjonen som følger med, i hodet? 

[Rutgerus]

AnnonymG skrev (19 timer siden):

Åpningsinnlegget ditt er nok bare toppen av isfjellet, jeg tror det ligger mye mer enn som så i følelsene og tankene dine. Det gjør det hos oss alle. Jeg tror du må bruke tid på deg selv og tenke over, og konkretisere, hva denne håpløsheten er for noe. Hva/hvordan ville du ønsket å ha det? Det er helt vanlig at vi er depressive til tider, men man må finne ut av hva disse tankene kommer av. 

Når man etterhvert har fått ryddet i tankene, så må man begynne å tenke fremover. Hva vil man? Hvordan vil man at ting skal være? Noen ganger klarer vi ikke å sette ord på det, eller forstå hvorfor ting virker så håpløst. Da begynner man nok å nærme seg terskel for et legebesøk og lufte situasjonen sin hos en kyndig. 

Det kan godt være. Jeg har likevel vært klar over denne situasjonen i en lengre periode, så dette innlegget ble ikke skrevet i et forsøk på å "ta problemet ved rota". 

Synes det er vanskelig å svare på hva/hvordan jeg vil ha det, men det er også kanskje hele problemet. Jeg klarer ikke å peke på en, to eller tre ting som hadde løst utfordringene jeg opplever at jeg sitter med. Relasjoner nevnes over her, men til tross for at jeg bor langt unna egen familie har vi fortsatt god kontakt, og jeg har tette bånd med nær familie. Men nå har det blitt sånn at det er et lite ork når mine foreldre ringer meg for å slå av en prat. 

Men igjen, når jeg ikke engang selv klarer å konkretisere hva jeg mangler eller har behov for, forstår jeg jo at det blir minst like vanskelig for noen andre. Jeg vil tro det er her mange henger seg fast, og går over i en enda tyngre depresjon. Jeg skal forsøke å reflektere litt for å unngå nettopp det. Takker

[AnnonymG]

4 hours ago, Rutgerus said:

Det kan godt være. Jeg har likevel vært klar over denne situasjonen i en lengre periode, så dette innlegget ble ikke skrevet i et forsøk på å "ta problemet ved rota". 

Synes det er vanskelig å svare på hva/hvordan jeg vil ha det, men det er også kanskje hele problemet. Jeg klarer ikke å peke på en, to eller tre ting som hadde løst utfordringene jeg opplever at jeg sitter med. Relasjoner nevnes over her, men til tross for at jeg bor langt unna egen familie har vi fortsatt god kontakt, og jeg har tette bånd med nær familie. Men nå har det blitt sånn at det er et lite ork når mine foreldre ringer meg for å slå av en prat. 

Men igjen, når jeg ikke engang selv klarer å konkretisere hva jeg mangler eller har behov for, forstår jeg jo at det blir minst like vanskelig for noen andre. Jeg vil tro det er her mange henger seg fast, og går over i en enda tyngre depresjon. Jeg skal forsøke å reflektere litt for å unngå nettopp det. Takker

Husk at du lever i en tid der det finnes hjelp å få. Vi skal ikke mange år tilbake før psykisk helse kun handlet om å "ta seg sammen", i dag er den store boken om menneskesinnet mer åpen enn noen gang før. Benytt deg av hjelpen som finnes. Jeg regner med du hadde dratt til legen om du hadde et stort åpent sår, brystsmerter, kraftig oppkast eller et brukket håndledd. Du skal ha like lav terskel for å snakke om hodet ditt, av og til er det et sår der også som trenger en lege til å se på det.