Mannfolk og depresjon hva er de deprimert over?

[Gaea]

Skandinav skrev (1 time siden):

Det kompliserte svaret er; transmittorsubstanser. Enkelt fortalt; ikke noe man i øyeblikket eller på kort sikt kan styre selv. Hjernens nevrologiske bindinger er / har blitt utformet på en slik måte at man der og da ikke kan gå ut eller inn av en depressiv tilstand som ved å slå av eller på en lysbryter. I et langsiktig perspektiv er det som GiaMahan sier her ovenfor, målrettet langvarig behandling som kan bidra til å forbedre livskvaliteten.

 

Jeg forstår spørsmålet. Jeg sier det ikke som kritikk til deg, men det er den type ukunnskap som ligger bak en av de typiske holdningene som ligger plantet i samfunnet om flere usynlige lidelser;  "Det er jo bare å ta seg sammen, du har jo alt". 
Les deg litt opp på feltet, f.eks her: https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-en-oversikt/

Yes, målrettet, helst tverrfaglig, langsiktig behandling. PTSD tar tid å behandle, i hovedsak handler det om at mange må stabiliseres, før det i det hele tatt er mulig å prate om traumene. Mange gir opp underveis fordi behandlingen er krevende. Jeg holdt på å gi opp selv i begynnelsen. 

Du sier noe der, Skandinav. Opplever egentlig forståelse fra de fleste rundt meg, men noen ganger blir jeg litt frustrert når jeg prater med mamma, og enkelte venninner, for de kan ta litt lett på det og ikke forstå helt. Og da har jeg ikke lyst til å prate med de om det, eller forholde meg noe særlig til dem. Motsatt har jeg fått et dypere vennskap med folk som forstår meg godt. Som ikke tar det personlig når jeg trekker meg bort, ikke blir fornærmet når jeg sier nei til ting og som viser forståelse og fleksibilitet. 

 

Det kan være ganske krevende å være pårørende til noen med psykiske lidelser. Så man må jo vurdere om det er noe man klarer å forholde seg til, det er tungt å se den man er glad i gå igjennom noe vondt uten å føle at man kan strekke til. Man må også være forsiktig slik at man ikke går inn i en rolle hvor man er mer enn psykolog/pleier enn partner 

[Theo343]

Det virker på meg som at forholdet til TS går mer på å nyte de gode stundene enn at man er en psykoglog for den andre. Å vise forståelse for situasjonen når det "ikke passer" virker det som hun er veldig godt inneforstått med og ikke ser noe problem med det.

Selv om den ene har PTSD trenger det ikke være et problem i et forhold så lenge man er inneforstått med at den andre kan ha noen perioder hvor man ikke deltar særlig i alle typer aktiviteter.

PTSD kan være noe man fint kan leve med så lenge man ikke pushes i tide og utide til å prestere men heller kunne delta når man føler seg klar for det. Man kan også fint utføre aktiviteter som ikke nødvendigvis er "eksponeringstrening" til enhver tid slik at man kan slappe av i hverandres selskap.

Jeg ser eks. ikke helt problemet med å si nei til julebordet på jobben om det er noe man blir gående å grue seg til i lang tid og er helt utslitt etterpå. Bare for å stille opp til "A4 normen".

Endret 7. november 2021 av Theo343

[Evil-Duck]

Som mann med en PTSD diagnose kan jeg vel prøve å beskrive det litt, det er jo noe svært individuelt så er nok mange forskjellige opplevelser med dette, alvorlighetsgrader  og kjønnsforskjeller med lidelsen, jeg kan naturlig nok kun dele egne erfaringer. 

PTSD er en lidelse som sakte men sikkert tærer bort identiteten og selvfølelsen din bit etter bit, etter hvert begynner du å hate dine egne tanker og deg selv, du forstår selv at absolutt alt med dette er urasjonelt som egentlig bare gjør alt vondt verre når du ikke får det til å stoppe. I start fasen, spesielt etter du har startet behandling blir ting ofte mye verre med hva angår flashbacks og påfølgende panikkangst, spesielt når du selv ikke vet hva triggerne dine er, som så utvikler seg til en frykt for å du skal få et flashback og angstanfall når du er ute blant folk som igjen er en urasjonell frykt som igjen forsterker alt 10 ganger. Som en skjeggete mann på 100 kilo+ er det ikke spesielt kult å bli kastet tilbake i en flashback med panikkangst når du er å handler på butikken eller på besøk med kompiser du kanskje ikke helt enda har vært komfortabel med å fortelle hvordan du har det. Dette fører igjen til at du i større grad skjermer deg selv fra samfunnet og venner ellers, som gjør alt verre igjen. Og slik går loopen når du blir redd for dine egne tanker i en konstant selvforsterkende stress tilstand. Du blir og fullstendig utmattet og syk når du lever slik, kvalme, svimmelhet, hodepine, energiløshet og ofte nytteløse forsøk på å prøve å distrahere deg selv fra dine egne tanker blir etter hvert hverdagen. 

Så at folk ender opp som deprimerte når en har denne lidelsen er nesten en selvfølge da den i perioder er altoppslukende, der er absolutt ingenting annet, den kan styre alt. For min del har jeg etter et halvårs ventetid komt meg et stykke i behandlings løpet hos DPS. Har og fått lagt litt kort på boret ovenfor venner slik jeg kanskje i større grad tørr å gå utenfor leilighetens 4 vegger å besøke de uten at jeg skal være så redd for at jeg skal få et panikkanfall og "avsløre" meg selv, samtidig er det for meg viktig at jeg ikke vil bli behandlet noe annerledes å vil helst ikke at dette skal bli et tema når vi henger, noe jeg og har gitt beskjed om, som og kanskje kan være litt greit å ha i tankene i forhold til å være sammen med noen med denne lidelsen. Aksepter at enkelte ganger så bare går det ikke uten å grave så mye, la det som skjer skje uten at du gjør en alt for stor deal ut av det å prøv å bare være en så  god og normal venn som du ellers har vært. Dette er vert fall det jeg foretrekker å tror vil gjelde for mange andre, men igjen er det vel kanskje individuelle preferanser her og, det viktigste for meg er vert fall at jeg ikke føler at folk sykeliggjør meg å alltid trår forsiktig rundt meg, normalitet er alfa omega.

 

Endret 7. november 2021 av Evil-Duck

[anon_83104]

Theo343 skrev (53 minutter siden):

Det virker på meg som at forholdet til TS går mer på å nyte de gode stundene enn at man er en psykoglog for den andre. Å vise forståelse for situasjonen når det "ikke passer" virker det som hun er veldig godt inneforstått med og ikke ser noe problem med det.

 

Er helt enig med deg. Det virker som de begge gir hverandre det som behøves, og det formatet de trenger for å få oppfylt dette er simpelthen bare litt utenfor normalen. Jeg var selv i et slikt forhold. Problemet var aldri hvordan vi så på hverandre, men hvordan andre alltid skulle blande seg inn. De var jo tross alt eksperter etter å ha lest Cosmopolitan, eller noe annet tull. 

[Theo343]

Evil-Duck.
Helt enig, var det jeg forsøkte å kommunisere. Ikke sykeligjør men aksepter at folk bare er forskjellig og har sine "greier". Når man først møtes og vil ha det hyggelig så er det neppe for å fokusere på en diagnose. Man ønsker da gjerne kun å ha det hyggelig sammen. Vi opplever alle ting i livet som preger og endrer oss.

Endret 7. november 2021 av Theo343

[NoBo]

Gjest 91e4b...78c skrev (2 timer siden):

jeg sliter nok med å klare og forstå hva en slik person sliter med. Ptsd har han sagt såpass at det kommer av krigsopplevelser for mange år siden. Det er ikke før nå siste halvåret at jeg har følt at han tør å si at han har disse problemene at han søker hjelp. Gjennom dps og psykologer. Begynt på sterke medisiner etc. Jeg kan nok for lite om det. 

Blant annet RVTS Øst - Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging har info om emnet veteraner og PTSD. Infoen er riktignok rettet mot «helsepersonell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten, kommunalt ansatte, veterankontakter, offentlig ansatte og andre som kommer i kontakt med veteraner i sitt arbeid» men vil si at du går inn under «kommer i kontakt med». Artikkelen/nettsiden kan gi deg bedre kunnskap om hvilke instanser som han kan få hjelp av. Å ta kontakt med den av Veteranforeningene som han naturlig vil tilhøre og som dekker de ulike formene for tjeneste i Forsvaret anbefales også. Både for ham (kameratskap, se at han ikke er alene, få hjelp av noen som selv har stått i situasjonen ++) og for deg/dere som pårørende (bedre forstå hans og egen rolle/situasjon og hvordan hjelpe ++).

[Gaea]

Evil-Duck skrev (27 minutter siden):

Som mann med en PTSD diagnose kan jeg vel prøve å beskrive det litt, det er jo noe svært individuelt så er nok mange forskjellige opplevelser med dette, alvorlighetsgrader  og kjønnsforskjeller med lidelsen, jeg kan naturlig nok kun dele egne erfaringer. 

PTSD er en lidelse som sakte men sikkert tærer bort identiteten og selvfølelsen din bit etter bit, etter hvert begynner du å hate dine egne tanker og deg selv, du forstår selv at absolutt alt med dette er urasjonelt som egentlig bare gjør alt vondt verre når du får det ikke til å stoppe. I start fasen, spesielt etter du har startet behandling blir ting ofte mye verre med hva angår flashbacks og påfølgende panikkangst, spesielt når du selv ikke vet hva triggerne dine er, som så utvikler seg til en frykt for å du skal få et flashback og angstanfall når du er ute blant folk som igjen er en urasjonell frykt som igjen forsterker alt 10 ganger. Som en skjeggete mann på 100 kilo+ er det ikke spesielt kult å bli kastet tilbake i en flashback med panikkangst når du er å handler på butikken eller på besøk med kompiser du kanskje ikke helt enda har vært komfortabel med å fortelle hvordan du har det. Dette fører igjen til at du i større grad skjermer deg selv fra samfunnet og venner ellers, som gjør alt verre igjen. Og slik går loopen når du blir redd for dine egne tanker i en konstant selvforsterkende stress tilstand. Du blir og fullstendig utmattet og syk når du lever slik, kvalme, svimmelhet, hodepine, energiløshet og ofte nytteløse forsøk på å prøve å distrahere deg selv fra dine egne tanker blir etter hvert hverdagen. 

Så at folk ender opp som deprimerte når en har denne lidelsen er nesten en selvfølge da den i perioder er altoppslukende, der er absolutt ingenting annet, den kan styre alt. For min del har jeg etter et halvårs ventetid komt meg et stykke i behandlings løpet hos DPS. Har og fått lagt litt kort på boret ovenfor venner slik jeg kanskje i større grad tørr å gå utenfor leilighetens 4 vegger å besøke de uten at jeg skal være så redd for at jeg skal få et panikkanfall og "avsløre" meg selv, samtidig er det for meg viktig at jeg ikke vil bli behandlet noe annerledes å vil helst ikke at dette skal bli et tema når vi henger, noe jeg og har gitt beskjed om, som og kanskje kan være litt greit å ha i tankene i forhold til å være sammen med noen med denne lidelsen. Aksepter at enkelte ganger så bare går det ikke uten å grave så mye, la det som skjer skje uten at du gjør en alt for stor deal ut av det å prøv å bare være en så  god og normal venn som du ellers har vært. Dette er vert fall det jeg foretrekker å tror vil gjelde for mange andre, men igjen er det vel kanskje individuelle preferanser her og, det viktigste for meg er vert fall at jeg ikke føler at folk sykeliggjør meg å alltid trår forsiktig rundt meg, normalitet er alfa omega.

 

Det er som å lese om meg selv. 

Enig i tipsene du kommer med - det beste er å opprettholde normalitet så langt det går, og ikke sykeliggjøre mer eller trå forsiktig. For da føler man seg jo mer syk og ens identiteten forsvinner mer enn den trenger. Å hjelpe de man er pårørende (venn, kjæreste, familie) til med PTSD med å opprettholde kontakten med dagliglivet og det som ga mening før - i den grad det går - er kanskje det beste man kan gjøre som "den vanlige mannen i gata". Og at man ikke tar seg nær av at man kan i perioder bli litt skjøvet vekk, da noen av oss trekker oss unna for å skåne våre nære. Å få tilbud til å være med på ting er hyggelig, så lenge man ikke blir påført noe dårlig samvittighet hvis man ikke får det til 

[Baron12]

Unnskyld meg. Jeg lurer på om jeg har forstått dette riktig. Du er i et forhold med en mann, med psykiske utfordringer. Problemet er at han allerede er i et forhold fra før av, som han ikke kommer seg ut av.  Du mener at pst og depresjon er noen av årsakene til dette. Det er vanskelig å komme med fornuftige råd her, men jeg tror at det eneste som hjelper her. Er å tiden til hjelp, og la han velge sitt eget tempo.  Han må få bestemme selv, når han er klar til å forlate denne kvinnen for deg. Jeg tipper at jeg høres veldig kynisk ut her, og jeg tråkker nok sikkert noen på tærne. Dette er hans liv, og det er noe han selv må ordne opp i. 

[Pale Rider]

 Depresjon er i stor grad en reaksjon på at man har gått tom for enegi. Ikke som i sliten, men kroppens nivå av nødvendige næringsstoffer, mineraler, er under akseptabelt nivå. Derfor vil et påfyll av næringsstoffer til en viss grad lindre både angst & depresjon.

Er man traumatisert betyr det gjerne at man går rundt med kronisk angst i varierende grad. Det er som å ha fått et virusprogram inn i systemet. Dette forringer søvnkvalitet, altså får man mindre effektiv hvile eller opplading. Samtidig har uroen en negativ effekt på mage-fordøyelse-næringsopptak. Som om ikke dette var nok, har man angst svarer kroppen med å (over-)produsere adrenalin. 

Dette er noe av det som foregår inni et menneske som sliter med "nerver".

[Gjest 91e4b...78c]

Theo343 skrev (22 timer siden):

Tenker dere har en god ting. Ikke la deg påvirke av hva andre mener om at "et forhold skal være".

Takk føler vel ikke at det er noe forhold men en god relasjon blitt. Tross alt selv om det er mye jeg ikke forstår. Og ser jo at gir jeg han rom og tid så tar han bestandig kontakt. Har jo brent meg på å være masete fordi jeg ønsket oppmerksomhet, det har jeg sluttet med etter jeg skjønte mer hva han slet med. Det hadde ikke noe med meg og gjøre men han selv. Men tolket det jo den gangen at jeg hadde gjort noe feil. Han vet jo alt om det jeg har vært igjennom og så føler vel litt at vi begge er litt utskudd som har opplevd mer trasige ting enn de fleste. Litt i samme båt men jeg har klart meg bra psykisk det gjør ikke han. Det blitt at relasjoner og folk rundt meg betyr mer enn ting og tang som ikke betyr noe i det store og hele. 
 

ja nogen tanker … bare å se mer you tube videoer og lese om emnet tenker jeg kanskje en klarer å forstå mer. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Gjest 91e4b...78c]

Baron12 skrev (13 timer siden):

Unnskyld meg. Jeg lurer på om jeg har forstått dette riktig. Du er i et forhold med en mann, med psykiske utfordringer. Problemet er at han allerede er i et forhold fra før av, som han ikke kommer seg ut av.  Du mener at pst og depresjon er noen av årsakene til dette. Det er vanskelig å komme med fornuftige råd her, men jeg tror at det eneste som hjelper her. Er å tiden til hjelp, og la han velge sitt eget tempo.  Han må få bestemme selv, når han er klar til å forlate denne kvinnen for deg. Jeg tipper at jeg høres veldig kynisk ut her, og jeg tråkker nok sikkert noen på tærne. Dette er hans liv, og det er noe han selv må ordne opp i. 

Tror ikke du har skjønt det men mulig jeg tar feil. Det ser slik ut ja utenfra. Men det var en som skrev om en venn som gjorde det samme. Og hvorfor som jeg kjente igjen. Jeg er ikke i forhold med han først og fremst.

Vi begynte som fwb men som tiden har gått ble han nok sykere og føler meg mer som en god venn jeg kan kose meg med når han føler for å møtes. Har aldri hatt det så hyggelig med noen som med han bare av gjøre så enkelt som å drikke kaffe og prate skit som han sier. Være normal med. Jeg har faktisk aldri sett at han feiler noe når vi har vært sammen. Men det bunner vel i at han prøver å skåne meg for nedturene vil jeg tro. Ingen har jeg kost meg slik med som han.

Han er en gentleman og veldig sjarmerende mann. Han er en spennende mann som har opplevd mye rart.
 

 Jeg er glad jeg får en liten plass i livet hans. Jeg selv har ingen venner lengre. De forlot meg da jeg trengte dem som mest.
 

Så venner er ikke noe jeg må ha lengre. Men denne relasjonen betyr mye for meg faktisk. Fordi den har gitt meg så mange fine og morsomme minner. 
 

 

 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Gjest 91e4b...78c]

Pale Rider skrev (2 timer siden):

 Depresjon er i stor grad en reaksjon på at man har gått tom for enegi. Ikke som i sliten, men kroppens nivå av nødvendige næringsstoffer, mineraler, er under akseptabelt nivå. Derfor vil et påfyll av næringsstoffer til en viss grad lindre både angst & depresjon.

Er man traumatisert betyr det gjerne at man går rundt med kronisk angst i varierende grad. Det er som å ha fått et virusprogram inn i systemet. Dette forringer søvnkvalitet, altså får man mindre effektiv hvile eller opplading. Samtidig har uroen en negativ effekt på mage-fordøyelse-næringsopptak. Som om ikke dette var nok, har man angst svarer kroppen med å (over-)produsere adrenalin. 

Dette er noe av det som foregår inni et menneske som sliter med "nerver".

Jepp det slites på det fysiske det ser jeg. Vondt i kroppen og med sterkere medisiner går vekta opp og det gir da enda noe mer negativt til dritten du står i fra før. Ond sirkel. Men håper av hele mitt hjerte at han en dag må bli frisk. Vet han søker all hjelp han kan få og det er bra.

Har noen prøvd service hunder?? Sett litt om det. Det er ganske interessant i forhold til ptsd. Vet ikke hvor vanlig det er i Norge men i USA brukes det mer. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Gjest 9d88e...db5]

Her er selvhjelp kurs for de som er interessert i det:

Depresjon: Gratis selvhjelp - kurs i kognitiv terapi (nhi.no)

Anonymous poster hash: 9d88e...db5

[Theo343]

Kognitiv terapi er en standard behandlingsmetode innenfor mange typer angst og depresjon. Kort fortalt går det på å analysere automatiske tanke, handling og følelsesmønstre og forholde seg til de på en bevisst og rasjonell måte. 

Det vil gjøre en mer oppmerksom på hva som skjer men man trenger som regel litt mer målrettet oppfølging hvis man ikke har utviklet verktøy på egenhånd.

Når man benytter CBT kombineres det gjerne med CPT.

EDIT:
Det vil hjelpe en å forstå og håndtere det bedre men det er ingen "kur".

Endret 8. november 2021 av Theo343