Mannfolk og depresjon hva er de deprimert over?

[Gjest 91e4b...78c]

Jeg har selv vært deprimert en gang i livet. Og det var når jeg var gift og følte meg bundet på hender og føtter med 2 små barn og en mann som aldri stilte opp. År uten søvn pga kolikk og andre ting. Da ble jeg tilslutt deprimert. Det endte som det måtte jeg måtte avslutte ekteskapet for å beholde vettet. Dette er nå 12-13 år siden.

 

For et par år siden traff jeg en mann som jeg likte veldig godt. Det begynte som fwb så ble det pause nesten 2 år bare sporadisk kontakt fra hans side da jeg fikk følelser. Jeg heller ingen andre underveis. De siste 2 høstene har han sagt at han ble sykmeldt pga depresjon. I tillegg til at han har ptsd.

Siden den gangen har jeg blitt bedre kjent med han og har skjønt at han han bor fortsatt med de 2 siste barnas mor og 2 barn. Pusset opp hus osv. sier fortsatt han er single hun er eks. Men vil ikke ha forhold. Greit nok det.

Jeg har prøvd å være en venn han kontakter meg for å møtes vi kan henge sammen i timesvis når vi først møtes og det nærmeste intime vi kommer er en god klem og innimellom et kyss. Men har sett mønstret nå at han trekker seg unna når han begynner å slite psykisk. Da blir det stille. Men kommer tilbake med en mld om at jeg ikke er glemt eller lignende.

Fustrerende å ikke kunne hjelpe ham. Jeg syns han er den flotteste mannen i verden. Skjønner depresjon henger sammen med ptsd og mørketiden. Samtidig ser han ikke hvor heldig han er. Han har en familie rundt seg han kan gå tilbake til hele tiden. Han får være sammen med sine barn 24/7. 

Mens jeg burde hatt depresjon som har ingenting og komme hjem til. Jeg har ikke sett mine barn på 2 år pga pandemi. 
 

Så hva driver en slik depresjon når det for meg virker som han har alt jeg ønsker meg i livet??

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Gaea]

Hvis han har PTSD er jo ikke akkurat rart han blir deprimert. 

PTSD er alvorlig diagnose. Jeg har den selv (etter å ha blitt utsatt for vold og overgrep) og har i perioder vært så deprimert at jeg trodde at det ville bli bedre å bare forsvinne fra verden. Jeg var så utmattet av å være redd 24/7, våkne opp flere ganger på natten av mareritt, følte at ble spist opp av min egen skam og skyldfølelse, ikke kunne være i stand til å gjøre de tingene jeg må eller vil..isolerte meg selv fra alt og alle i noen måneder på det verste. Var så deprimert at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv lenger (Jeg er i traumebehandling og er vesentlig bedre nå)

Om man har "alt" er det helt uvesentlig når man har en såpass alvorlig lidelse som det PTSD er.

[Skandinav]

Gjest 91e4b...78c skrev (44 minutter siden):

Så hva driver en slik depresjon

Det kompliserte svaret er; transmittorsubstanser. Enkelt fortalt; ikke noe man i øyeblikket eller på kort sikt kan styre selv. Hjernens nevrologiske bindinger er / har blitt utformet på en slik måte at man der og da ikke kan gå ut eller inn av en depressiv tilstand som ved å slå av eller på en lysbryter. I et langsiktig perspektiv er det som GiaMahan sier her ovenfor, målrettet langvarig behandling som kan bidra til å forbedre livskvaliteten.

 

Gjest 91e4b...78c skrev (53 minutter siden):

når det for meg virker som han har alt jeg ønsker meg i livet??

Jeg forstår spørsmålet. Jeg sier det ikke som kritikk til deg, men det er den type ukunnskap som ligger bak en av de typiske holdningene som ligger plantet i samfunnet om flere usynlige lidelser;  "Det er jo bare å ta seg sammen, du har jo alt". 
Les deg litt opp på feltet, f.eks her: https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-en-oversikt/

[Theo343]

Når man sliter på det nivået denne mannen gjør er det ikke alltid så lett å ta de store avgjørelsene. Tilværelsen går da nesten bare til å overleve og takle hverdagen. Dag for dag.

Det beste du kan gjøre i perioder er å være et "friminutt" fra bekymringer, sorger og problemer. Du forstår tydeligvis at han har en tendens til å trekke seg tilbake når han har de verste periodene og det er en viktig erindring. Da forstår du hvorfor fremfor at det trigger usikkerhet ift. om han liker deg eller ei.

Trygge rammer er viktig for en som sliter med PTSD og perioder hvor man går litt i kjelleren.

Jeg har en kamerat som sliter med noe av det samme. PTSD etter traumatiske opplevelser for mange år siden som begynte å plage han mer senere i livet. Familien ble en "trygg havn" selv om forholdet var helt på felgen og ikke til å redde. De bodde sammen fordi det fungerte økonomisk og ingen orket tanken på å forsøke å etablere seg på nytt. Barna var også fornøyd med å ha begge foreldrene sammen selv om de hadde vært sitt soverom. De hadde det hyggelig, men mer som venner som spiser sammen, ser på TV sammen om kvelden og drar på tur innimellom. Han jobbet også utrettelig med å få orden på huset slik at det ville vært klart til et evt. salg når øyeblikket kom.

De ble enig om at de kunne treffe andre utenfor hjemmet og nærmiljøet men ikke ta de med hjem. Han fikk i den perioden et forhold til en kvinne som virket å være alt han ønsket seg. Han virket å være alt hun  hadde ønsket seg og det var virkelig match made in heaven.

Men hun hadde et ufravikelig krav. Han måtte flytte ut og etablere seg på nytt med egen leilighet og slik før hun kunne bli en større del av hans liv. Han var ikke klar med alle oppgavene på huset men sa at om han evt. kunne bo litt hos henne først så ville det være enklere å få alt litt på avstand, ferdigstille og iverksette prosessen.

Hennes krav var ufravikelig fordi som hun sa "Jeg ønsker ikke å bli den personer alle ser som den skyldige for at dere gikk fra hverandre". Han var klar på at forholdet var dødt for mange år siden og ikke ville ha noen problemer med å forklare det for familie og venner. Likevel stod hun på dette kravet som han respekterte og dermed kuttet kontakten. Prinsipper er vel og bra men ikke alltid verdt det.

Så det spørs hva du vil med dette.

Endret 7. november 2021 av Theo343

[Gjest 91e4b...78c]

GiaMahan skrev (55 minutter siden):

Hvis han har PTSD er jo ikke akkurat rart han blir deprimert. 

PTSD er alvorlig diagnose. Jeg har den selv (etter å ha blitt utsatt for vold og overgrep) og har i perioder vært så deprimert at jeg trodde at det ville bli bedre å bare forsvinne fra verden. Jeg var så utmattet av å være redd 24/7, våkne opp flere ganger på natten av mareritt, følte at ble spist opp av min egen skam og skyldfølelse, ikke kunne være i stand til å gjøre de tingene jeg må eller vil..isolerte meg selv fra alt og alle i noen måneder på det verste. Var så deprimert at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv lenger (Jeg er i traumebehandling og er vesentlig bedre nå)

Om man har "alt" er det helt uvesentlig når man har en såpass alvorlig lidelse som det PTSD er.

Tusen takk for svar. Ja er helt enig i alt du beskriver her og jeg sliter nok med å klare og forstå hva en slik person sliter med. Ptsd har han sagt såpass at det kommer av krigsopplevelser for mange år siden. Det er ikke før nå siste halvåret at jeg har følt at han tør å si at han har disse problemene at han søker hjelp. Gjennom dps og psykologer. Begynt på sterke medisiner etc. Jeg kan nok for lite om det. 
Det med å si at han har alt og jeg ingenting var kanskje flåsete sagt jeg skal ta den. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Gjest 91e4b...78c]

Skandinav skrev (25 minutter siden):

Det kompliserte svaret er; transmittorsubstanser. Enkelt fortalt; ikke noe man i øyeblikket eller på kort sikt kan styre selv. Hjernens nevrologiske bindinger er / har blitt utformet på en slik måte at man der og da ikke kan gå ut eller inn av en depressiv tilstand som ved å slå av eller på en lysbryter. I et langsiktig perspektiv er det som GiaMahan sier her ovenfor, målrettet langvarig behandling som kan bidra til å forbedre livskvaliteten.

 

Jeg forstår spørsmålet. Jeg sier det ikke som kritikk til deg, men det er den type ukunnskap som ligger bak en av de typiske holdningene som ligger plantet i samfunnet om flere usynlige lidelser;  "Det er jo bare å ta seg sammen, du har jo alt". 
Les deg litt opp på feltet, f.eks her: https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/depresjon/depresjon-en-oversikt/

Fullstendig enig men prøvde vel egentlig å bare skrive det jeg har tenkt noen ganger men som virker flåsete i denne sammenhengen. Er vanskelig og forstå når de ikke ønsker å prate om ting. Og jeg er sikkert ikke riktig person for det uansett.

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[KarvaBlad]

Hva man er deprimert over?

Jeg syns nesten det er rarere å ikke være deprimert. Vi lever et liv hvor alt handler om å tjene til livets opphold, vi er ikke frie til å ikke jobbe, med mindre man tar til takke med å gå på sosialen og leve i en kommunal hybel. Vi er ufrie i et fengsel som er usynlig, vi må jobbe (i en jobb man sannsynligvis mistrives i, det er svært få forunt å leve av hobbyen sin) i minst en tredjedel av livet (halve den våkne tiden) for å komme hjem fra nevnte jobb, kun for å glo på TV eller surfe på nettet i et par timer, for så å legge seg i frykt for å ikke få nok søvn. Dette gjentar seg ad nauseam i nesten førti år. Så dør man av kreft eller en annen smertefull sykdom i en alder av 70-80-90, og ingenting av det man gjorde i livet har hatt noen som helst betydning, utover å kanskje føre genene til neste generasjon som må oppleve akkurat det samme. Livet er uten hensikt og uten intensjon, og uten mening.

Alt som er godt eller gøy er farlig, og alt som er kjedelig og vanskelig, er nødvendig. Uansett hva menneskeheten foretar seg de neste ti tusen år, var alt fåfengt, jordkloden vil bli slukt av sola om ca fem milliarder år, og universet vil fortsette å utvide seg til den store kuldedød om noen trillioner av år. De få tiårene man fikk på jorda var helt uten hensikt, og bare fylt med bekymringer. Hvordan kan man ikke være deprimert?

Endret 7. november 2021 av KarvaBlad

[Gjest 91e4b...78c]

Theo343 skrev (11 minutter siden):

Når man sliter på det nivået denne mannen gjør er det ikke alltid så lett å ta de store avgjørelsene. Tilværelsen går da nesten bare til å overleve og takle hverdagen. Dag for dag.

Det beste du kan gjøre i perioder er å være et "friminutt" fra bekymringer, sorger og problemer. Du forstår tydeligvis at han har en tendens til å trekke seg tilbake når han har de verste periodene og det er en viktig erindring. Da forstår du hvorfor fremfor at det trigger usikkerhet ift. om han liker deg eller ei.

Trygge rammer er viktig for en som sliter med PTSD og perioder hvor man går litt i kjelleren.

Jeg har en kamerat som sliter med noe av det samme. PTSD etter traumatiske opplevelser for mange år siden som begynte å plage han mer senere i livet. Familien ble en "trygg havn" selv om forholdet var helt på felgen og ikke til å redde. De bodde sammen fordi det fungerte økonomisk og ingen orket tanken på å forsøke å etablere seg på nytt. Barna var også fornøyd med å ha begge foreldrene sammen selv om de hadde vært sitt soverom. De hadde det hyggelig, men mer som venner som spiser sammen, ser på TV sammen om kvelden og drar på tur innimellom. Han jobbet også utrettelig med å få orden på huset slik at det ville vært klart til et evt. salg når øyeblikket kom.

De ble enig om at de kunne treffe andre utenfor hjemmet og nærmiljøet men ikke ta de med hjem. Han fikk i den perioden et forhold til en kvinne som virket å være alt han ønsket seg. Han virket å være alt hun  hadde ønsket seg og det var virkelig match made in heaven.

Men hun hadde et ufravikelig krav. Han måtte flytte ut og etablere seg på nytt med egen leilighet og slik før hun kunne bli en større del av hans liv. Han var ikke klar med alle oppgavene på huset men sa at om han evt. kunne bo litt hos henne først så ville det være enklere å få alt litt på avstand, ferdigstille og iverksette prosessen.

Hennes krav var ufravikelig fordi som hun sa "Jeg ønsker ikke å bli den personer alle ser som den skyldige for at dere gikk fra hverandre". Han var klar på at forholdet var dødt for mange år siden og ikke ville ha noen problemer med å forklare det for familie og venner. Likevel stod hun på dette kravet som han respekterte og dermed kuttet kontakten. Prinsipper er vel og bra men ikke alltid verdt det.

Så det spørs hva du vil med dette.

Her følte jeg kanskje at du traff spikeren på hodet. Jeg har en følelse at det samme kan være tilfelle her. Jeg ble fryktelig flau da vi alle møttes her da han hadde bedt om å bli hentet av henne han bor med og plutselig sto hun der foran oss der vi satt. En blir usikker og vet ikke hvor man står. Jeg sa det til han at jeg var totalt uforberedt men han bare blåste det av at hun visste at han var der. Det med å få huset ferdig har jeg skjønt sliter på han at han ikke klarer å ta det ansvaret som «mannen» i huset og være en som kan bidra og ta ansvar. Han har og fortalt t henne han bor med er snill og tatt mye vare på han ellers hadde han ikke vært her på jorda i dag. Pluss at det er trygt økonomisk med slik han bor og bra for barna selvfølgelig. 
 

Jeg vet ikke lengre hva som er mulig og ikke. Jeg vet bare at jeg er glad i han og bryr meg om han. Er vel eneste jeg har møtt der jeg har følt så sterkt for. Høres sikkert flåsete ut at å si jeg føler det er ett slags usynlig bånd mellom oss. Jeg skjønner jeg er den som kan gi litt positivitet da en svart verden for han. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Theo343]

Høres ikke flåsete ut i det hele tatt. Det er ikke alle som er så heldig å møte en som er såpass forstående til situasjonen.

Endret 7. november 2021 av Theo343

[Gjest 91e4b...78c]

KarvaBlad skrev (6 minutter siden):

Hva man er deprimert over?

Jeg syns nesten det er rarere å ikke være deprimert. Vi lever et liv hvor alt handler om å tjene til livets opphold, vi er ikke frie til å ikke jobbe, med mindre man tar til takke med å gå på sosialen og leve i en kommunal hybel. Vi er ufrie i et fengsel som er usynlig, vi må jobbe (i en jobb man sannsynligvis mistrives i, det er svært få forunt å leve av hobbyen sin) i minst en tredjedel av livet (halve den våkne tiden) for å komme hjem fra nevnte jobb, kun for å glo på TV eller surfe på nettet i et par timer, for så å legge seg i frykt for å ikke få nok søvn. Dette gjentar seg ad nauseam i nesten førti år. Så dør man av kreft eller en annen smertefull sykdom i en alder av 70-80-90, og ingenting av det man gjorde i livet har hatt noen som helst betydning, utover å kanskje føre genene til neste generasjon som må oppleve akkurat det samme. Livet er uten hensikt og uten intensjon, og uten mening.

Alt som er godt eller gøy er farlig, og alt som er kjedelig og vanskelig, er nødvendig. Uansett hva menneskeheten foretar seg de neste ti tusen år, var alt fåfengt, jordkloden vil bli slukt av sola om ca fem milliarder år, og universet vil fortsette å utvide seg til den store kuldedød om noen trillioner av år. De få tiårene man fikk på jorda var helt uten hensikt, og bare fylt med bekymringer. Hvordan kan man ikke være deprimert?

Du har ett godt poeng der. Jeg er ikke uenig. Hamsterhjulet. Jeg er heldig at tross mye dritt så har jeg unngått A4 livet. Selv om en føler seg anderledes innimellom så tror jeg at jeg personlig tjener på det psykisk

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Theo343]

Når alt føles meningsløst er det de gode relasjonene vi har til andre mennesker som gir mening.

Endret 7. november 2021 av Theo343

[Gjest 91e4b...78c]

Theo343 skrev (1 minutt siden):

Når alt føles meningsløst er det de gode relasjonene vi har til andre mennesker som gir mening.

Problemet er at jeg har følt jeg har vært for egoistisk ..blitt lei meg når jeg ikke har hørt fra han på ukesvis osv men vi har det så trivelig når vi først er sammen. Det har vi hatt hele veien. Og ingen gir Bamseklemmer som han. Elsker de og det har jeg sagt til han og. Han lærte meg et spill på tlf i vår og etter det har vi hatt en liten felles hobby. Der han blir den som får hjelpe meg videre og lære meg nye ting. Har blitt hekta selv og så der fikk vi en felles hobby. Han er så ivrig på å få lære meg nye tips og triks der. Tror det er like positivt for han som for meg. Er noe ufarlig og som interesserer ham. En må legge bort seg selv i en slik relasjon føler jeg og. De har nok med seg selv. Det er vanskelig når vi alle higer etter oppmerksomhet vil jeg tro. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[KarvaBlad]

Theo343 skrev (8 minutter siden):

Når alt føles meningsløst er det de gode relasjonene vi har til andre mennesker som gir mening.

Gode relasjoner? Til andre mennesker? Sartre sa vel "Helvete? Det er de andre."

Jeg blir bare utmattet av andre mennesker, de suger energien ut av meg med sine trivialiteter og intetsigende pjatt. Nå høres jeg vel helt urimelig negativ ut, men jeg mener det. Hva er det folk får ut av andre mennesker, egentlig? Fravær av ensomhet? Jeg syns det er umodent å ikke kunne underholde seg selv.

[FiveInline]

År uten søvn pga kolikk? Kolikk varer i 3 mnd toppen 4, jeg har vært gjennom det selv med min datter. 

Endret 7. november 2021 av FiveInline

[Gjest 91e4b...78c]

FiveInline skrev (1 minutt siden):

År uten søvn pga kolikk? Kolikk varer i 3 mnd toppen 4, jeg har vært gjennom det det selv med min datter. 

Går an å få to tette.. skjønte den kom😂😂. Pluss selv etter kolikk kan d gå mange år før de sover hele natten. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Theo343]

11 minutes ago, Guest 91e4b...78c said:

Problemet er at jeg har følt jeg har vært for egoistisk ..blitt lei meg når jeg ikke har hørt fra han på ukesvis osv men vi har det så trivelig når vi først er sammen. Det har vi hatt hele veien. Og ingen gir Bamseklemmer som han. Elsker de og det har jeg sagt til han og. Han lærte meg et spill på tlf i vår og etter det har vi hatt en liten felles hobby. Der han blir den som får hjelpe meg videre og lære meg nye ting. Har blitt hekta selv og så der fikk vi en felles hobby. Han er så ivrig på å få lære meg nye tips og triks der. Tror det er like positivt for han som for meg. Er noe ufarlig og som interesserer ham. En må legge bort seg selv i en slik relasjon føler jeg og. De har nok med seg selv. Det er vanskelig når vi alle higer etter oppmerksomhet vil jeg tro. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

Synes dere har en god relasjon med forståelse og respekt for hverandres behov. Ofte kan gode relasjoner være med som en helende prosess i mental og fysisk helse.

Samt når det gjelder søvn. Når den først har blitt ugjort over lengre tid kan det ta år før man sover godt igjen.

Endret 7. november 2021 av Theo343

[Gjest 91e4b...78c]

KarvaBlad skrev (5 minutter siden):

Gode relasjoner? Til andre mennesker? Sartre sa vel "Helvete? Det er de andre."

Jeg blir bare utmattet av andre mennesker, de suger energien ut av meg med sine trivialiteter og intetsigende pjatt. Nå høres jeg vel helt urimelig negativ ut, men jeg mener det. Hva er det folk får ut av andre mennesker, egentlig? Fravær av ensomhet? Jeg syns det er umodent å ikke kunne underholde seg selv.

Der ser en hvor forskjellig en er men etter som det er han som ønsker denne kontakten så må det jo være motsatt av hva du føler ??? Jeg er heller ikke fan av andre folk. Kun de som gir meg noe på litt dypere plan. Og som jeg føler genuint vil meg vel og de er det veldig få av, har jeg erfart. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Budeia]

Gjest 91e4b...78c skrev (6 minutter siden):

plutselig sto hun der foran oss der vi satt. En blir usikker og vet ikke hvor man står.

Forstår at du føler dette, men saklig sett burde du ikke tenke slik hvis det bare er en venn. 

Hvis du selv ikke lenger har noe hastverk i livet, og får en stimulans ved å være psykolog og venn for denne mannen, javel. Men det er vanskelig å føle seg både som eks og venn, og kanskje en som håper på at han virkelig skal bli enslig. Som du skriver er det kompliserte episoder, og de vil nok fortsette. 

[Gjest 91e4b...78c]

Theo343 skrev (2 minutter siden):

Synes dere har en god relasjon med forståelse og respekt for hverandres behov. Ofte kan gode relasjoner være med som en helende prosess.

Samt når det gjelder søvn. Når den først har blitt ugjort over lengre tid kan det ta år før man sover godt igjen.

Ja blitt veldig glad i søvn etter de årene uten. Og skjønner hvilket bra tortur middel det må være å holde folk våken over tid. 

Anonymous poster hash: 91e4b...78c

[Theo343]

Tenker dere har en god ting. Ikke la deg påvirke av hva andre mener om at "et forhold skal være".