Når foreldre har blitt en for stor belastning.

[Reg2000]

On 11/2/2021 at 9:14 AM, Guest1976 said:

Jeg forsøkte det for ca. 8 år siden da jeg selv måtte begynne å gå i samtaleterapi for å beholde vettet i denne situasjonen. Det endte med at ingenting skjedde. Alt jeg beskriver her står også i de samtale loggene.

Det er derfor jeg lurer på, helt konkret, hvordan jeg skal gå frem.

Det er mulig man får litt forskjellig opplevelse avhengig av hvem man møter og kapasiteten i helsevesenet. Jeg var borti en liknende sak da jeg satt i styret i et borettslag. Vi støttet opp barna til vedkommende i møtet med helsevesenet. Da endte det opp med at vedkommende fikk plass på et hjem. 

Generelt er det vanskelig for alle parter å kutte kontakt med foreldre pga demens eller psykisk sykdom. Det er jo ikke noe de har valgt å få.

[Guest1976]

6 hours ago, Reg2000 said:

Det er mulig man får litt forskjellig opplevelse avhengig av hvem man møter og kapasiteten i helsevesenet. Jeg var borti en liknende sak da jeg satt i styret i et borettslag. Vi støttet opp barna til vedkommende i møtet med helsevesenet. Da endte det opp med at vedkommende fikk plass på et hjem. 

Generelt er det vanskelig for alle parter å kutte kontakt med foreldre pga demens eller psykisk sykdom. Det er jo ikke noe de har valgt å få.

Ja, jeg har ikke lyst til å overlate henne til seg selv. Er man mentalt syk så trenger man hjelp, men jeg får ikke hjulpet når hun nekter.

Hun har sterke tendenser til delirium og sier i kveld via SMS at hun har fått rapport om hvilken offentlig instans det er som forsøker å ta livet av henne (rene fantasier).

Endret 3. november 2021 av Guest1976

[Guest1976]

7 hours ago, Påkrevdnavn said:

Som en voksen som har vært nødt til å kutte ut en foreldre, så har jeg noen innspill her. Vi har like, men samtidige ulike situasjoner. I mitt tilfelle er det mentale lidelser hos min far, og han har tydd til rus for å prøve å medisinere seg selv. Det har gått så langt at han nå er en av de man ser sitte gatelangs i Oslo. 

På ett punkt i livet var jeg nødt til å si til meg selv at det er ingenting jeg kan gjøre, for han vil ikke bli bedre selv, og det er verken min skyld eller mitt ansvar å redde en voksen person som er fast bestemt på å fortsette i en selvdestruktiv spiral. 

Jeg har kjent på fæle familiesamlinger, tyveri av mine egne ting og penger, anklagelser og det som verre er. Det er ikke gøy. Jeg føler med deg. 

Jeg tok kontakt med flere støttegrupper for nære pårørende av rusmisbrukere å fikk fantastisk hjelp å støtte derifra. Det var spesielt en advokat som jobbet med dette på frivillig basis som var god hjelp, både med å få inkludert kommunen, fastleger og det som kunnes for å varsle de om at jeg har ikke kapasitet til å følge opp mer, og her må de trå til. Jeg er sikker på at det finnes støttegrupper for nære pårørende av alvorlig psykisk syke også. Pluss, bare det å møte mennesker som kjenner på nøyaktig samme som det var veldig fint for meg i alle fall. 

Når det var gjort og over, så fikk jeg dårlig samvittighet men kjente også på en enorm lettelse. Nå er det ingen igjen som vil snakke med han og det er komplett hans egen feil, så enten får han fortsette i sporet sitt eller så får han prøve å innse at han trenger hjelp. I mitt tilfelle så bekymrer jeg meg ikke når telefonen ringer, å jeg har en mye friere og finere hverdag. 

 

Det er ikke din skyld, og det er ikke ditt ansvar å passe på et menneske som nekter å hjelpe seg selv. 

 

Forferdelig trist å høre! Takk for at du delte dette, man føler seg veldig alene i slik og man tror til slutt at det er bare én selv som lever med noe så absurd. I ytterste konsekvens anklager man seg selv fordi man ikke klarer å "fikse" det.

Jeg har tidligere gitt opp nære gode venner pga. rus så jeg forstår problematikken selv om det ikke var en av mine nærmeste.

Jeg er veldig interessert i å komme i kontakt med støttegrupper for andre som sliter med det samme. Jeg skal prøve å søke litt og ringe litt rundt for å se hva jeg finner ut.
Når jeg sier at vi er to søsken så er det bare halve sannheten. Den ene av oss har vært spart for dette i mange, mange år og det meste har falt på meg. Når h*n ble involvert så merket jeg en stor lettelse og at det også var enklere å se hvor ille situasjonen var for min egen helse. Jeg føler det ikke like vanskelig å kutte ned på de vonde selvanklagede følelsene rundt dette lenger. Føler jeg fikk hodet litt ut av knipetanga (om det gir mening). Jeg har klart å distansere meg noe mer følelsesmessig som kanskje er det som skal til for å få til noe videre.

Tusen takk for et fantastisk innlegg (og til andres innlegg). 

Det første skrittet jeg må ta nå er å slutte å "jatte med" i hennes delirium. En "Ok" melding hjelper ikke. Jeg har lenge satt grenser for hva jeg vil snakke om med henne og avbryter henne når det sklir ut men på SMS har jeg ikke samme kontrollen. Jeg får la første skritt være å ikke svare på slikt i det hele tatt, uansett hvor ille det føles.

Jeg må slutte å kamuflere problemet (i mitt forsøk på å hjelpe - som en klok deltaker skrev) og ikke annerkjenne hennes delirium. Kun svare på innhold som er "normalt" som "positive reinforcment" nærsagt.

Mens jeg finner ut hvor jeg går videre i deres forslag.

PS.
Utrolig sterkt gjort av deg - en bragd!

Endret 3. november 2021 av Guest1976

[Gaea]

Støtter deg absolutt i å skulle finne en støttegruppe. Ikke gå med alle disse utfordringene alene. Jeg har stor tro på at man lettere finner gode løsninger i fellesskap, og det er en lettelse å kjenne noen i samme båt. 

Også vil jeg jo bare understreke at selv om du har opplevd den vanvittige belastningen som du har, ikke den beste forutsetningen med å vokse opp med alvorlig psykisk syk mor, så har du greid deg bra i livet og ikke fulgt i hennes fotspor. Det synes jeg at du skal være stolt over deg selv over.

[AnnonymG]

Jeg skal komme med noen råd. Først vil jeg si at jeg beundrer din utholdenhet, dette har pågått i særdeles mange år, hun har mistet kontakt til mange, men du holder ut. Dette skal du ha ros for, og alt du har gjort for henne.

Så lurer jeg veldig på - du sier hun er psykisk syk, og det er vi nok alle enstemmig enige om. Psykisk syk er dog et upresist begrep, og det er behov for å konkretisere hennes tilstand. 

Det du beskriver av henne tolker jeg som; paranoide vrangforestillinger, betydelige utfordringer i menneskelige relasjoner, dårlig innsikt i egen situasjon. Ja - hun er syk, men diagnosen er nødvendig. 

Det første steget er at hun må få en konkret diagnose for å ha et utgangspunkt å gå etter, samt å ha noe å forholde seg til. Dette gjøres ved å bestille time hos fastlege, som vil henvise videre til psykiatrien. Hvis hun selv ikke vil la seg undersøke, kan du kontakte hennes fastlege og avlevere en bekymringsmelding - enten ved å bestille time for konsultasjon eller gjøre det per telefon, jeg ville gjort førstnevnte. Fastlegen kan videre be henne bli undersøkt mot hennes vilje hvis det foreligger opplysninger som tilser at dette er nødvendig. Alternativt kan fastlegen gjøre et hjemmebesøk, noe som ofte er hensiktsmessig i slike situasjoner. 

Skulle det skje en betydelig forværring i hennes tilstand, kan du også ringe legevakten.

Når en konkret diagnose er etablert, vil hun også vurderes hvorvidt hun klarer seg i livet. Helsevesenet skal da måtte vurdere hvilke behov hun har, hvordan disse kan imøtekommes, og hvordan de skal følge opp og behandle hennes tilstand - dette er dems ansvar. Dersom hun finnes til å ikke være samtykkekompetent til f.eks. økonomisk ansvar, så kan hun få oppnevnt en verge som ivaretar hennes økonomiske interesser.

Samtaleterapi vil nok ikke hjelpe for henne slik jeg oppfatter situasjonen. Hun har nok behov for å få hverdagen stabilisert med faste og trygge rammer. Dette innebærer nok tett oppfølging fra helsevesenet. Hvis det er noe du kan gjøre, så er det nok å starte prosessen inn til psykiatrien, så skal nok ballen rulle videre derfra av seg selv. 

[Gjest b1826...265]

Vi endte opp med å ringe et psykriatisk sykehjem og få våres mor tvangsinnlagt da hun hadde flere episoder med psykose (bl.a. at politiet hadde spanere hos henne for å arrestere naboen). Vi sa rett og slett at hun er ikke i stand til å ta vare på seg selv lenger og da ble hun hentet. Oppholdet hennes ble forlenget flere ganger før hun fikk flytte hjem igjen.

Nå kjører vi henne til fastlegen annenhver måned der hun tar en sprøyte som gjør at hun ikke lenger får disse episodene.

Dette er hva jeg hadde prøvd i dine sko, i tillegg til å forklare hva hun gjør når dere må ta ett steg tilbake av eget og familiens hensyn.

Hun trenger hjelp, men jeg støtter også at man må selv ha en grense for man skal ikke ha en sterkt forringet livskvalitet av sitt eget liv på grunn av en annen person sin mentale sykdom.

Anonymous poster hash: b1826...265