Når foreldre har blitt en for stor belastning.

[Guest1976]

Vi er to godt voksne søsken som sliter med en mor som er mentalt syk. Dette har vært en økende utfordring for oss i snart 20 år. Dette var også et problem for oss i barndommen men man ble ikke hørt som barn.

I voksen alder har vi forsøkt mange ting som å få kommunen til å sende samtaleterapeuter til å snakke med henne, hjemmesykepleie osv. Men de blir som regel jaget på dør.  Vi mottar stadig trusler og beskyldninger på SMS og har vært nødt til å sperre henne på våre barns telefoner og sosiale medier. Hun er ingen fysisk trussel for noen av oss eller "rikets sikkerhet" men hun senker livskvaliteten vår betraktelig med sin psykiske terror.

Hun er 65 år gammel og ufør. Bor i kommunal bolig. Hun klarer seg ikke selv med dagens digitale hverdag og kommer stadig opp i konflikter med naboer og er derfor alltid på flyttefot (noe vi også må hjelpe med).

Hvilke muligheter har man til å få hjelp med slikt? Er eneste mulighet å kutte all kontakt med en gammel syk  person som ikke klarer seg å egenhånd? Den ene av oss har nå bestemt seg for å kutte all kontakt, som i praksis overfører problemet kun til meg igjen.

Endret 1. november 2021 av Guest1976

[Guest1976]

Jeg har for ordens skyld forsøkt å finne ut av dette men finner ingen debatter rundt det. Har også sett dokumentarer om slikt hvor samfunnet og instanser ikke vedkjenner seg at denne utfordringen eksisterer i samfunnet vårt.

Hvor langt skal det gå? Skal jeg overlate henne til å sulte i hjel? Ikke vaske seg på 6 måneder? Til naboen gir beskjed om dårlig lukt?
 

Endret 1. november 2021 av Guest1976

[Skandinav]

Det er viktig å avklare om din mor på noen livsområder har rettigheten til å bli satt under tvang. Hvis det da er slik at ingen bestemmelser i lov kommer til anvendelse, da er det slik. Samme bestemmelser som beskytter deg ved legalitetsprinsippet (https://jusleksikon.no/wiki/Legalitetsprinsippet), beskytter også din mor. Det er i Norge i dag lov å forkomme.

Siden det er helseutfordringer som tilsynelatende er årsaken til bekymringen, er det faktisk fastlegen som er førsteinstans. I første omgang kan det være nødvendig å avklare om din mor har behov for vergemål.

En sak er sikker. Dere som pårørende har ikke noe formelt omsorgsansvar overfor deres mor. Alle sider ved hennes daglige behov er det andre som plikter å oppfylle, hvis hun har behov og ønsker å motta bistand vel og merke. 

[Budeia]

Det kan oppfattes som overgrep å sende samtaleterapeuter til noen. Hvis hun har overlevd uten hjelp fra dem, overlever hun nok også i fortsettelsen. Med mindre det er dere som har handlet tll henne. 

Når et medlem av familien ser ut som en uteligger er det ille, men en er dessverre ikke garantert mot at slikt hender. Som voksne barn har dere egentlig ikke formell rett til å sende offentlig ansatte til henne, men offentlig ansatte feiler nok ofte og lar seg overtale til ting. 

[Guest1976]

5 hours ago, Budeia said:

Det kan oppfattes som overgrep å sende samtaleterapeuter til noen. Hvis hun har overlevd uten hjelp fra dem, overlever hun nok også i fortsettelsen. Med mindre det er dere som har handlet tll henne. 

Når et medlem av familien ser ut som en uteligger er det ille, men en er dessverre ikke garantert mot at slikt hender. Som voksne barn har dere egentlig ikke formell rett til å sende offentlig ansatte til henne, men offentlig ansatte feiler nok ofte og lar seg overtale til ting. 

Hun er alvorlig  psykisk syk og har vært det siden vi var barn. Det kan ha blitt trigget av en kombinasjon av en slitasjeskade på jobb (når hun ble ufør), mye utroskap og en i overkant vanskelig skilsmisse og andre forhold vi ikke vet om.

Dette går kraftig utover oss  og hun har til tider terrorisert våre barn. Vi snakker ikke kronisk depresjon og angst men fullblåst forfølgelsesvanvidd. Alle er hennes fiende og hun anklager oss for alt, når vi er de eneste som fortsatt holder ut. Å beskrive oppførselen hennes som ondskapsfull er en underdrivelse.

Det er 10 år siden jeg måtte slutte å ha henne hos oss på julaften da hun anklaget oss for å forsøke å forgifte  henne (i fult alvor og raseri) og hvor hun fikk en psykotisk hendelse som skremte vettet av barna våre. I 90% av tilfellene avlyste hun selv fordi hun var dårlig eller sliten men jeg sluttet aldri å spørre og ga henne aldri opp. Inntil hun tippet over på besøk hos oss den julaften. Det ville jeg ikke utsette mine barn for.

Jeg måtte raskt fjerne henne fra hjemmet og hun gråt på vei hjem i bilen og beklaget oppførselen sin (eneste gang hun har beklaget på 20+ år). Selv da ville hun ikke innrømme at hun kanskje trenger hjelp.

Vi har aldri forsøkt å tvinge noe på henne, hverken i form av at "du er syk og trenger hjelp" eller ved tvangsbehandling. Hun klaget i lang tid på at hun var ensom men nektet å oppsøke miljøer som kunne hjelpe henne med det. Vi besøkte henne ukentlig (langt å kjøre) og vi ringte henne hver dag på vei hjem fra jobb. Hvis vi ikke gjorde det og glemte det noen dager begynte hun med trakassering og ganske hårreisende beskyldninger via SMS og andre plattformer igjen. Det ble en jobb å holde henne nogenlunde mental stabil. Var jobb og vårt liv krevende så fikk vi en ekstra smell fra henne.

Besøket fra kommunen er en besøkstjeneste som besøker ensomme eldre. Hun sa først ja til dette men etter et par besøk mente hun de var spioner som spionerte på henne og hva hun hadde i leiligheten. Samt at hun mente de prøvde å få henne tvangsinnlagt fordi de spurte om hun var deprimert.

Jeg har flere ganger vært der i livet hvor jeg også har vurdert å kutte all kontakt,  men hun har skøvet fra seg alle mennesker hun hadde rundt seg med denne galskapen og jeg er den eneste "kjente" hun har igjen i livet sitt. Jeg er eldste mann og har i grunn vært nødt til å ta vare på henne siden barnsben.

Jeg er ikke mest bekymret for om hun får i seg mat, vasker seg eller lignende men når det tipper helt over og hva som skjer da. 

For oss er det hele hjerteskjærende og som et mørkt teppe over hele familien som til tider også har gått utover vår fysiske og mentale helse.

Endret 2. november 2021 av Guest1976

[ronron25]

Guest1976 skrev (8 minutter siden):

Hun er alvorlig  psykisk syk og har vært det siden vi var barn. Dette går kraftig utover oss  og hun har til tider terrorisert våre barn.
Det er 10 år siden jeg måtte slutte å han henne hos oss på julaften da hun anklaget oss for å forsøke å forgifte henne og hvor hun fikk en psykotisk hendelse som skremte vettet av barna våre. Hun gråt på vei hjem i bilen og beklaget oppførselen sin (eneste gang hun har beklaget på 20+ år) men selv da ville hun ikke innrømme at hun kanskje trenger hjelp.

Vi har aldri forsøkt å tvinge noe på henne, hverken i form av at "du er syk og trenger hjelp" eller ved tvangsbehandling. Hun klaget i lang tid på at hun var ensom men nektet å oppsøke miljøer som kunne hjelpe henne med det. Vi besøkte henne ukentlig (langt å kjøre) og vi ringte henne hver dag på vei hjem fra jobb. Hvis vi ikke gjorde det og glemte det noen dager begynte hun med trakassering og ganske hårreisende beskyldninger via SMS og andre plattformer igjen.

Jeg har flere ganger vært der hvor jeg også har vurdert å kutte all kontakt,  men hun har skøvet fra seg alle mennesker hun hadde rundt seg med denne galskapen og jeg er den eneste "kjente" hun har igjen i livet sitt. Jeg er eldste mann og har i grunn vært nødt til å ta vare på henne siden barnsben.

Jeg er ikke mest bekymret for om hun får i seg mat, vasker seg eller lignende men når det tipper helt over og hva som skjer da. 

For oss er det hele hjerteskjærende og som et mørkt teppe over hele familien.

Jeg tenker at det er overmodent for å kutte all kontakt. Det er ikke barnas ansvar å ta vare på foreldrene sine, ihvertfall ikke en slik forelder som beskrives her. Hun er en typisk forelder som noen vil kalle for en toxic parents.

[Guest1976]

Den ene av oss har kuttet all kontakt nå nylig inntil det kommer en beklagelse for en av hendelsene som skjedde nå. Den beklagelsen kommer nok aldri.

Dermed er det meg hun ringer og sender SMS til for å få hjelp fra alt til ting på telefonen, ting på PCen, betale regninger i nettbank. Ting vi gjerne har hjulpet henne med 100 ganger før. Vi lurte en periode på om hun var i ferd med å bli dement siden jeg har fortalt henne 48 ganger hvor shift tasten på tastaturer er, men skjønner at hun gjør dette for å ha kontakt. Samtidig som all hennes tanketid går på å konstruere problemer hun vil ha hjelp fra oss for å løse. 

Men dette er noe mer enn toxic...

Det er alltid "noe galt" i leiligheten hennes. Derav kommer hun alltid i konflikt med utleier og er på flyttefort hvert 3. år. Uansett om det er feil eller ei. Elektrikere og rørlegger kommer stadig på besøk selv når det ikke er noe galt - disse koster mye penger (penger hun ikke har) Hun "får strøm i seg" som hun sier og er selverklært "el-overfølsom". Hvis hun finner sotpartikler ved luftinntak så er det noen i området som forsøker å gasse henne i hjel. Hun kjøper stadig nye telefoner fordi "hun blir strålet ihjel" av den hun har. Hun er på sitt 10ende kjøleskap fordi disse gasser henne og har alltid en form for lekkasje noen måneder etter de har kommet i hus. Hun taper igjen alle luftåpninger ved lister, ventilasjonsluker osv. fordi det kommer gift utenfra. Ser hun en ambulanse i området er det borettslaget som forsøker å drepe beboerne. Hun går forøvrig til fastlegen nærmest ukentlig og tar blodprøver for alt mulig inntil legen ikke orker mer og hun bytter lege. 

Hun er selvsagt også vaksinenekter og mener at vaksiner er farlig. Det betyr også at vi har sagt at vi ikke kan komme på besøk før hun har tatt vaksine. Noe som nok ikke skjer.

Å overlate henne til seg selv er noe som sitter langt inne, men jeg tror ikke jeg har noe valg.

Endret 2. november 2021 av Guest1976

[Guest1976]

1 hour ago, ronron25 said:

Jeg tenker at det er overmodent for å kutte all kontakt. Det er ikke barnas ansvar å ta vare på foreldrene sine, ihvertfall ikke en slik forelder som beskrives her.

Jeg skal forsøke dette til over jul men det betyr også at de 3 neste månedene blir et mareritt. Hun setter himmel og jord i bevegelse når vi forsøker å kutte henne. La meg ta noen eksempler på hva som skjer.

- Hun har før sendt politiet på dør hos oss fordi vi ikke svarer henne på telefon. Gjerne midt på natten.
Hun mener da min samboer er i ferd med å ta livet av meg og at politiet må være raske ut. Fordi jeg ikke svarer henne.

- Hun "faker" alvorlig sykdom for å bli hentet av ambulanse og ber sykehuset ringe oss for å informere og besøke henne.

- Hun har ringt arbeidsgiver og skapt problemer for oss på jobb.

- Hun har ringt sine søsken og anklaget oss for ting hvor de så ringer oss. (Dette har de nå sluttet med og kuttet all kontakt med henne).

- Hun ringer rundt til alle hun klarer å finne nummeret til (kolleger via google søk, arbeidsgivers websider ol., venner og slekt) hvor de så ringer oss og er forbannet.

- Hun har også ringt elkontrollen og trigget kontroller og kamuflert seg som "bekymret nabo".

- Hun ringer naboer i boligfeltet vi bor i ved å slå opp på gulesider kart og telefonnummer. Vi kjenner ikke alle godt nok til å forklare dette.

- Hun ringer barnevernet for å "varsle" med "bekymringsmeldinger" på vegne av våre barn.

Dette er bare noen av tingene hun da iverksetter. Siden den ene av oss har kuttet kontakten er det jeg som vil bli utsatt for dette som den "gjenværende". Men også siden jeg er eldstemann og hun utsetter meg for mest av dette.

Hun har heldigvis ikke bil men har truet med å ta drosje og gudene vet hva hun finner på da. Hun har aldri skadet noen fysisk men den mentale belastningen av det hun driver med er til tider stor.

Endret 2. november 2021 av Guest1976

[Reg2000]

Det høres ut som helsevesenet burde bli involvert her. Du burde ihvertfall snakke med dem om hva de evt kan gjøre. 

[Guest1976]

Just now, Reg2000 said:

Det høres ut som helsevesenet burde bli involvert her. Du burde ihvertfall snakke med dem om hva de evt kan gjøre. 

Jeg forsøkte det for ca. 8 år siden da jeg selv måtte begynne å gå i samtaleterapi for å beholde vettet i denne situasjonen. Det endte med at ingenting skjedde. Alt jeg beskriver her står også i de samtale loggene.

Det er derfor jeg lurer på, helt konkret, hvordan jeg skal gå frem.

[henrikwl]

Sende politiet på døra di, trakassere dine omgivelser og stalke deg – dette her er rett og slett en sak for politiet.

[Otaconmg]

Guest1976 skrev (1 time siden):

Jeg forsøkte det for ca. 8 år siden da jeg selv måtte begynne å gå i samtaleterapi for å beholde vettet i denne situasjonen. Det endte med at ingenting skjedde. Alt jeg beskriver her står også i de samtale loggene.

Det er derfor jeg lurer på, helt konkret, hvordan jeg skal gå frem.

Har ingen erfaring med lignende situasjon, men her høres det ut som om du bør kutte all kontakt. Hva slags verdi har det å bli behandlet på denne måten for deg? Se for deg 5 år frem i tid? Kommer ting til å endre seg? 

Jeg ville avsluttet all kontakt med henne, skaffet meg nytt telefonnummer, og kommet deg videre. Ikke la dårlig samvittghet ødelegge livet ditt. Det er ikke ditt ansvar, og hun er såpass psykisk syk at hun ikke egentlig er den samme personen lenger.

Ut ifra hva du beskriver kommer nok dette trolig til å bli ekstremt krevende, men på dette tidspunktet ser det ikke ut som om du har noe annet valg. Kanskje det er en støttegruppe for pårørende av psykisk syke du kan ta kontakt med for å dele erfaringer?

 

 

[Gjest 772a0...494]

Det høres mest ut som at hun trenger hjelp da. Veldig paranoid. Og ja, det KAN være demens inne i bildet.

Når hun holder på som hun gjør, og ikke klarer å styre pengebruken, så virker det jo også som at hun trenger en verge.

Jeg har dessverre ikke noe svar på hva som kan gjøres, men hun trenger helt åpenbart hjelp.

Anonymous poster hash: 772a0...494

[Hugo_Hardnuts]

Guest1976 skrev (5 timer siden):

Jeg forsøkte det for ca. 8 år siden da jeg selv måtte begynne å gå i samtaleterapi for å beholde vettet i denne situasjonen. Det endte med at ingenting skjedde. Alt jeg beskriver her står også i de samtale loggene.

Det er derfor jeg lurer på, helt konkret, hvordan jeg skal gå frem.

Jeg vet dette er så ekstremt mye enklere sagt enn gjort, men her må dere klare å huske på hvem dere først og fremst har ansvaret for å ta vare på og hvor grensene går for deres ansvar ovenfor et - i siste ende - voksent menneske; Ditt ansvar er å ta vare på dine egne barn, og skal du klare å gjøre det må du ta vare på deg selv og samboeren din. Moren din er åpenbart alvorlig syk og trenger hjelp, men hvor mye skal du slite ut deg selv og din familie på å forsøke å hjelpe en person som ikke evner å innse dette selv? Jeg vil også oppfordre deg til å kutte kontakten. Ja, det vil være vondt, og du vil nok hvert fall innledningsvis oppleve en tilleggsbelastning knyttet til å måtte slippe det lille du kanskje opplever å ha av kontroll, samt det vonde i å skulle avvise en person som i siste ende står deg nær. Samtidig er det en kjensgjerning at noe av det som nok medfører at ingen kommer i posisjon til å hjelpe moren din, er at dere som pårørende kompenserer for en del av vanskene hennes.

Mitt råd er derfor at dere - som sagt - kutter kontakten, og at en hver henvendelse dere får fra henne fremover som enten gir informasjon om sykdomsbilde (feks. at hun ødelegger inventar, ikke klarer å ta vare på seg selv, sier at noen prøver å drepe henne, etc), eller er lovbrudd ovenfor dere (type trakassering), registrerer dere og melder inn til politi og/eller kommuneoverlege. Kjenner dere noen andre som har kontakt med henne (naboer feks.), oppfordrer dere dem til å gjøre det samme. Får politi og kommuneoverlege tilstrekkelig med bekymringsmeldinger på henne, vil det medføre at det iverksettes tvungen legeundersøkelse, og forhåpentligvis vil det være inngangsporten til hjelp for henne. Om det ikke lykkes i første omgang, så ikke gi opp, og vurder ev. å klage til fylkeslegen/statsforvalteren dersom dere ikke opplever at det skjer noe.

[Hugo_Hardnuts]

Budeia skrev (10 timer siden):

Det kan oppfattes som overgrep å sende samtaleterapeuter til noen. Hvis hun har overlevd uten hjelp fra dem, overlever hun nok også i fortsettelsen. Med mindre det er dere som har handlet tll henne. 

Når et medlem av familien ser ut som en uteligger er det ille, men en er dessverre ikke garantert mot at slikt hender. Som voksne barn har dere egentlig ikke formell rett til å sende offentlig ansatte til henne, men offentlig ansatte feiler nok ofte og lar seg overtale til ting. 

Ja, det kan oppleves som et overgrep, men i noen tilfeller er slike overgrep både nødvendige og det er uetisk å la være. Og det siste du skriver der er feil, ref. kapittel 3 i Psykisk helsevernloven

[Guest1976]

Takk for alle gode innspill. Jeg skal ta meg tid til å lese etter jobb

[Budeia]

Guest1976 skrev (7 timer siden):

Å overlate henne til seg selv er noe som sitter langt inne, men jeg tror ikke jeg har noe valg.

Kan finnes en mellomting, som å møtes i en park? Hvis du har noen interesse av å vise en smule omsorg også senere. Her er det to familiemedlemmer som har sendt bekymringsmeldinger om hverandre mange ganger, som naturligvis er vanskelig. Spesielt hvis en tror at denne praksisen kommer til å fortsette. 

Selv om julafta virker å være en god måte å møtes, er det også en stressende dag. Mange følelser, mat, gaver, støyende barn, støyende TV i bakgrunnen.. enorme forventninger. Ikke så rart at det klikker for noen som har et sårbart sinn, og som har bedt om å få slappe av hjemme. 

Selv om det er riktig at hun er alvorlig psykisk syk, vil jeg nok si at de verste tilfellene ikke greier å bli 65 år gamle. Hun kan derfor ikke være blant de aller verste tilfellene. 

[Budeia]

Hugo_Hardnuts skrev (3 timer siden):

men i noen tilfeller er slike overgrep både nødvendige og det er uetisk å la være.

Du har da sikkert god greie på dette, det vil jeg ikke benekte. Men det som jeg kan lese er at det skal tas hensyn til pårørende som bor sammen med den syke. (Muligens i tilfeller der de er redde for at den syke skal skade dem, eller henne selv). I dette tilfellet bor ikke de pårørende sammen med henne? Når de pårørende føler seg truet siden personen bor i nærheten, er det besøksforbud som er muligheten. 

Har dessuten observert at den eldre selv må skrive under på søknad om hjemmehjelp. Det skal altså ikke gå an å sende hjemmehjelp på noen. Med mindre vedkommende har en verge som har skrevet under.  

Hvor står det om å sende samtaleterapeut hjem til noen? Det er riktig at personen kan innlegges i 10 dager for observasjon, men bare dersom det vurderes at han/hun er farlig for seg selv eller omgivelsene. 

Har lest at noen ble skutt etter å ha motsatt seg helsesjekk. (Personen som bodde i ei hytte og som ikke ville åpne døra). Så det kan nok finnes lister over dem som skal ha helsesjekk. Men kan pårørende sette opp noen på ei slik liste, når de ikke bor sammen med vedkommende?

En eldre slektning kan selvsagt være en ond j***l, som man ikke vil ha på besøk. Men er en 65-årig, trolig mager dame i stand til å skade dere noe særlig fysisk? Kan vel bare dytte henne vekk hvis det skulle skje at hun oppsøker dere og er fysisk truende (ettersom det står at hun ofte ikke spiser). Lettere å bære henne inn i en taxi, enn en ung mann som er ruset og psykotisk.

Endret 2. november 2021 av Budeia

[Hugo_Hardnuts]

Budeia skrev (22 minutter siden):

Du har da sikkert god greie på dette, det vil jeg ikke benekte. Men det som jeg kan lese er at det skal tas hensyn til pårørende som bor sammen med den syke. (Muligens i tilfeller der de er redde for at den syke skal skade dem, eller henne selv). I dette tilfellet bor ikke de pårørende sammen med henne?

Har dessuten observert at den eldre selv må skrive under på søknad om hjemmehjelp. Det skal altså ikke gå an å sende hjemmehjelp på noen. Med mindre vedkommende har en verge som har skrevet under.  

Hvor står det om å sende samtaleterapeut hjem til noen? Det er riktig at personen kan innlegges i 10 dager for observasjon, men bare dersom det vurderes at han/hun er farlig for seg selv eller omgivelsene. 

Har lest at noen ble skutt etter å ha motsatt seg helsesjekk. (Personen som bodde i ei hytte og som ikke ville åpne døra). Så det kan nok finnes lister over dem som skal ha helsesjekk. Men kan pårørende sette opp noen på ei slik liste, når de ikke bor sammen med vedkommende?

Ser du under §3-1, "...kan kommunelegen etter eget tiltak eller etter begjæring fra annen offentlig myndighet eller fra vedkommendes nærmeste pårørende, vedta at det skal foretas en slik legeundersøkelse." Det er ikke noe krav knyttet til en slik begjæring at nærmeste pårørende bor sammen med vedkommende.

Hjemmehjelp er ikke relevant her. Her snakker vi om tvungen psykisk helsevern (TPH) som er noe kommunelege initierer og som spesialisthelsetjenesten ved psykisk helsevern administrerer. Så er det riktig at tvungen observasjon (ref. §3-2) kun er maksimalt 10 dager, men ut fra denne observasjonen skal det vurderes hvorvidt det er grunnlag for overføring til TPH eller ikke (ref. §3-3).

Og du finner ikke noe om å sende samtaleterapeuter hjem til noen i lovteksten, for "samtaleterapeut" er ikke en helseprofesjon. Det er lege- og psykologspesialister med vedtakskompetanse som kan fatte vedtak om TPH. I de tilfellene der vedkommende nekter å fremstilles for legeus., vil normalen være at vedkommende blir hentet av politiet, men det er også tilfeller der man har oppsøkende team som reiser hjem til folk sammen med politiet. Sånn sett kan man vel teknisk sett "få en samtaleterapeut på døren", selv om det er en lite presis formulering av gangen i slike saker.

Saken du refererer til er denne: https://www.nrk.no/innlandet/helsevesenet-far-kritikk-etter-at-tron-simen-lien-ble-skutt-og-drept-under-en-politiaksjon-pa-jaren-1.15496311 Her var nettopp noe av kritikken i etterkant at helsevesenet ikke fulgt tilstrekkelig opp. Å snakke om at det finnes lister, er igjen lite presist. Men både spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester har selvsagt oversikt over hvilke personer de skal følge opp. Disse kan man ikke settes opp på av pårørende nei, men vil komme på listen enten fordi kommunen fatter vedtak om tjenester (frivillig) eller man får pasientrettigheter i spesialisthelsetjenesten (frivillig eller tvang).

[Påkrevdnavn]

Som en voksen som har vært nødt til å kutte ut en foreldre, så har jeg noen innspill her. Vi har like, men samtidige ulike situasjoner. I mitt tilfelle er det mentale lidelser hos min far, og han har tydd til rus for å prøve å medisinere seg selv. Det har gått så langt at han nå er en av de man ser sitte gatelangs i Oslo. 

På ett punkt i livet var jeg nødt til å si til meg selv at det er ingenting jeg kan gjøre, for han vil ikke bli bedre selv, og det er verken min skyld eller mitt ansvar å redde en voksen person som er fast bestemt på å fortsette i en selvdestruktiv spiral. 

Jeg har kjent på fæle familiesamlinger, tyveri av mine egne ting og penger, anklagelser og det som verre er. Det er ikke gøy. Jeg føler med deg. 

Jeg tok kontakt med flere støttegrupper for nære pårørende av rusmisbrukere å fikk fantastisk hjelp å støtte derifra. Det var spesielt en advokat som jobbet med dette på frivillig basis som var god hjelp, både med å få inkludert kommunen, fastleger og det som kunnes for å varsle de om at jeg har ikke kapasitet til å følge opp mer, og her må de trå til. Jeg er sikker på at det finnes støttegrupper for nære pårørende av alvorlig psykisk syke også. Pluss, bare det å møte mennesker som kjenner på nøyaktig samme som det var veldig fint for meg i alle fall. 

Når det var gjort og over, så fikk jeg dårlig samvittighet men kjente også på en enorm lettelse. Nå er det ingen igjen som vil snakke med han og det er komplett hans egen feil, så enten får han fortsette i sporet sitt eller så får han prøve å innse at han trenger hjelp. I mitt tilfelle så bekymrer jeg meg ikke når telefonen ringer, å jeg har en mye friere og finere hverdag. 

 

Det er ikke din skyld, og det er ikke ditt ansvar å passe på et menneske som nekter å hjelpe seg selv.