Å starte det virkelige livet

[Gjest ef93d...7a7]

Det er aspekter ved Aspergerdiagnosen jeg kjenner meg igjen i og andre ikke. Tror de færreste vil tenke at jeg har det også av de som kjenner meg. Opplever ikke at jeg sliter med å forstå sosiale spilleregler, kroppsspråk, variasjoner i stemmeleie og ironi f. eks. Jeg blir bare veldig fort sliten og har det ikke helt i meg å skape god stemning. Kan fake det da, men liker ikke å sette opp en fasade.

Har tenkt endel på Schizoid, men er ikke diagnostisert med det.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[fokkeslasken]

Problemet for de fleste med slike dagligproblemer er som regel at alt enten føles poengløst og/eller overveldende. Et godt råd de fleste burde følge uansett livssituasjon er å gjøre dagen bedre. Det kan høres tullete ut, men om man hver dag kan gjøre dagen litt bedre har man tatt et steg i rektig retning.

Hva kan jeg gjøre for at dagen skal bli bedre?

Dette er et mål som er meget individuelt og mange legger dessverre til grunn at det skal være noe noen andre syntes er bedre. Men om man for eksempel ikke har ork eller energi eller motivasjon til å rydde og vaske huset så er ikke alternativet at man ikke gjør noe som helst. For å sette det i perspektiv kan man rydde kjøkkenbordet. Det tar ett til to minutter å putte brukte tallerkner i oppvaskkummen og kaste søpla som har bygget seg opp på bordet over de siste dagene/ukene.
Dagen etter kan man kanskje re opp senga om morgenen.
Tørk støv fra én hylle.
Har man ekstra energi og pågangsmot en dag kan man kanskje lage mat og spise et bra måltid.

Sørg for at hver dag blir bedre enn den kunne vært om det så bare er at én hylle har mindre støv enn den hadde om morgenen  - ta små steg og husk at det er alltid bedre å gjøre noe enn å ikke gjøre noe i det hele tatt. Ingen oppgave er for liten da alle steg i riktig retning er fremgang.

[Gjest ef93d...7a7]

Takk for råd!

Jeg har ganske gode hverdagsrutiner. Spiser sunt, holder det ryddig rundt meg og står opp tidlig til jobb og er tidlig i seng. Trener ikke så mye for tiden fordi jeg gikk på en smell i høst etter å ha forsøkt veldig hardt over en lengre periode å fikse meg selv. Hadde ganske ekstrem disiplin da med meditasjon og yoga før frokost på morgenen, fulltidsstudium og et frivilligengasjement på siden i tillegg til at jeg jobbet veldig hardt for å "bli frisk" fra de psykiske plagene som har heftet ved meg i veldig mange år bl. a. ved gjentagende eksponering etc. Alt dette for å komme ut av dumpa med lav motivasjon og meningsløshet som jeg kjente på hele tiden. Jeg lærte veldig mye om meg selv, men jeg møtte veggen tilslutt og har siden da måttet starte litt på nytt igjen med en litt annerledes tilnærming enn forrige gang.

Nå har jeg en redusert stilling 4 dager i uka (a 6 timer) hvor jeg får vært mest for meg selv i arbeidet. Har skjønt at per nå så er det absolutt best slik. En jobb med mye interaksjon hadde jeg ikke klart uten å gå helt i veggen.

Livet mitt har stort sett inneholdt negative sosiale opplevelser og selv om jeg aksepterer meg selv og mine feil og mangler på en helt annen måte enn tidligere så er det ikke så helt enkelt å snu på en hjerne som i 15 år har lært seg at det som er sosialt er lik ubehag, avvisning og unnvikelse. Jeg gir egentlig ganske f*en nå i hva folk måtte tenke om meg osv. osv. rent rasjonelt, men de mentale arrene husker. Godt.

Jeg anerkjenner at det å ha mennesker i livet sitt er veldig sentralt og meningsgivende i de flestes liv. Og tomheten og håpløsheten jeg kjenner på bunner nok i den isolasjonen jeg har levd med i de siste 5 årene av mitt liv. Men det er ikke noen åpenbar løsning slik jeg ser det. Selv terapeuten som jeg har gått til i to år (som på flere områder har hjulpet meg mye og kjenner meg bedre enn de fleste) føler jeg sterkt ubehag bare ved å sitte i samme rom som. Og tro meg. Jeg "vet" det ikke er farlig. Jeg vet vedkommende er til å stole på. Men det er deler av meg som ikke greier å forstå det. Og de delene når man ikke med kognitiv terapi. For det sitter dypere i hjernen. Og den floka aner jeg ikke hvordan jeg skal løse.

Jeg ber ikke om et utsvevende, overlykkelig liv. Bare et liv hvor jeg kan være mer deltakende og ha det bra rundt noen få mennesker jeg stoler på.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7