Å starte det virkelige livet

[Gjest bd731...2dc]

Bare et lite tips. Mindfulness og meditasjon kan være en ting som kan hjelp en litt. Det finnes også mange apper på mobil for Mindfulness, kan nevne: Calm, Headspace, Serenity.

Mindfulness - Wikipedia

Anonymous poster hash: bd731...2dc

[EnricoPallazzo]

Begynn med det grunnleggende. Som Jordan Peterson ville sagt,

Få orden på kostholdet, spis fornuftig og ordentlig mat.

Legg deg om kvelden.

Stå opp om morran.

Ta det derfra.

[Gjest ef93d...7a7]

Takk for gode råd!

Jeg står opp tidlig, spiser sunt, trener ikke alt for mye, men litt og legger meg til rett tid.

Sliter med å samarbeide/prate med folk. Gjorde det godt på skolen på barne- og ungdomsskolen så har liksom det med meg så folk behandler meg som jeg er helt oppegående, mens jeg selv føler meg helt forkommen. Og det er ikke så gøy å si at jeg ikke forstår/sliter med å følge opp. Jeg er ikke dum per se. Scorer bra på IQ-tester og slikt, men tror langvarige depresjoner og høyt stressnivå har gjort noe med de eksekutive funksjonene. Planlegging er et helvete og problemløsning on the spot tar kjempemye tid. Klarer ikke å tenke lengre tankerekker og alt går kjempesakte.

Hvilke utredninger tenker du på AnnonymG? Har noen hjelpekontakter rundt meg så kan snakke litt med dem om det.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gaea]

Når du står opp tidlig, spiser sunt, trener passelig og legger deg til rett tid, bare det i seg selv er kjempegod start. 

Hva er du er redd skal skje om du prater med folk? Hva er det verste som kan skje, og hvor sannsynlig (fra 0-100%) tror du at det du frykter kommer til å skje? 

Hva er farlig med å si at du ikke forstår? Jeg tenker at det er positivt at noen tørr å si ifra at de ikke forstår, fordi da føler de seg trygge på meg til å tørre å spørre om noe jeg er uklart, og jeg tenker ikke at folk er dumme om de ber om presiseringer og forklaringer, jeg tenker da at jeg kanskje selv uttrykte meg uklart/komplisert, og det ønsker jeg ikke, så jeg setter pris på tilbakemeldinger som det. Hvis du føler at det er ubehagelig å si at du ikke forstår, kan du for eksempel omformulere det og heller si: "kan du gi noen eksempler på hva du mener?"/"hva mener du?

Og det er helt greit å ikke vite alt, alle kan ikke vite alt. 

Du har helt rett i at langvarige depresjoner og høyt stressnivå påvirker funksjonene som går på planlegging og konsekvenstekning, det kan også påvirke hukommelsen fordi det er litt "system overload" i den delen av hjernen vi kaller amygdala, men den gode nyheten at det kan man gjøre noe med, siden hjernen er plastisk. 

[Verm]

Nå er jo saker og ting veldig individuelt, så jeg vet ikke hvor mye man får ut av råd og tips på et lite nettforum, men jeg har selv kjent på følelsen av at det vanlige arbeidslivet ikke er spesielt givende. Det tror jeg egentlig det er mange som føler på. Dessverre er samfunnet vårt langt på vei bygget på nokså fastgrodde tanker og idéer om arbeid og dets viktighet. Jeg er svært uenig i den oppfatningen, men det hjelper ikke så mye når omstendighetene er som de er.

For det første er du heldig som har noen som støtter deg. Ikke alle har det. Det er ikke egentlig noe å skamme seg for, men jeg vet godt at det ikke er noe man lett snakker om med andre. Det finnes noen vanlige fordommer der ute som ikke er så hyggelige å møte. Det er veldig dumt. Det sosiale er ikke like viktig for alle, så hvordan man håndterer dette må bli litt forskjellig.

For det andre, tror jeg det er viktig å finne en eller annen form for aktivitet som du liker, uansett hvor lite nyttig eller fornuftig det måtte framstå. Kanskje kan du over tid finne måter å kombinere den greia med noe som genererer noe inntekt, slik at du gradvis kan bli mer selvstendig. Kanskje kan det også hjelpe med litt rutine. Sett deg små mål som du vet du klarer.

Lykke til

[Gjest ef93d...7a7]

GiaMahan skrev (3 timer siden):

Når du står opp tidlig, spiser sunt, trener passelig og legger deg til rett tid, bare det i seg selv er kjempegod start. 

Hva er du er redd skal skje om du prater med folk? Hva er det verste som kan skje, og hvor sannsynlig (fra 0-100%) tror du at det du frykter kommer til å skje? 

Hva er farlig med å si at du ikke forstår? Jeg tenker at det er positivt at noen tørr å si ifra at de ikke forstår, fordi da føler de seg trygge på meg til å tørre å spørre om noe jeg er uklart, og jeg tenker ikke at folk er dumme om de ber om presiseringer og forklaringer, jeg tenker da at jeg kanskje selv uttrykte meg uklart/komplisert, og det ønsker jeg ikke, så jeg setter pris på tilbakemeldinger som det. Hvis du føler at det er ubehagelig å si at du ikke forstår, kan du for eksempel omformulere det og heller si: "kan du gi noen eksempler på hva du mener?"/"hva mener du?

Og det er helt greit å ikke vite alt, alle kan ikke vite alt. 

Du har helt rett i at langvarige depresjoner og høyt stressnivå påvirker funksjonene som går på planlegging og konsekvenstekning, det kan også påvirke hukommelsen fordi det er litt "system overload" i den delen av hjernen vi kaller amygdala, men den gode nyheten at det kan man gjøre noe med, siden hjernen er plastisk

Først og fremst er det enkelt å ikke føle at man har kontroll. Jeg er ikke så veldig hard mot meg selv på den måten at jeg aksepterer vanskene mine og legger listen utifra hva jeg rimelig kan forvente av meg selv. Det er vel bare det at når jeg kommer ut i verden så går ting ofte for fort og det er mange ting som er veldig kompliserte som jeg ikke klarer å håndtere på stående fot som mange andre. Jeg er ikke redd for å gjøre feil, sånt lærer man bare av. Det er når ting blir så rotete at jeg ikke engang vet hva jeg skal spørre om osv. osv. at det blir ubehagelig. For uansett hva jeg gjør da så vises det at jeg ikke fungerer i det hele tatt og det er veldig enkelt på mange måter, men særlig fordi jeg ikke lenger føler jeg har kontroll på situasjonen.

Man må være ganske trygg på folk for å åpne seg og tørre å avsløre hvor lite jeg faktisk skjønner av og til. Og det er ikke så lett å bli trygg på folk når man sliter med det sosiale grunnet de ovennevnte tingene. Du blir veldig fort plassert i en bås om du er ærlig på sånt.

Takk for Excel-rådet forresten. Det skal jeg forsøke å benytte meg av!

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gjest ef93d...7a7]

Der det står enkelt skulle det stå ekkelt*

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gaea]

Gjest ef93d...7a7 skrev (47 minutter siden):

Først og fremst er det enkelt å ikke føle at man har kontroll. Jeg er ikke så veldig hard mot meg selv på den måten at jeg aksepterer vanskene mine og legger listen utifra hva jeg rimelig kan forvente av meg selv. Det er vel bare det at når jeg kommer ut i verden så går ting ofte for fort og det er mange ting som er veldig kompliserte som jeg ikke klarer å håndtere på stående fot som mange andre. Jeg er ikke redd for å gjøre feil, sånt lærer man bare av. Det er når ting blir så rotete at jeg ikke engang vet hva jeg skal spørre om osv. osv. at det blir ubehagelig. For uansett hva jeg gjør da så vises det at jeg ikke fungerer i det hele tatt og det er veldig enkelt på mange måter, men særlig fordi jeg ikke lenger føler jeg har kontroll på situasjonen.

Man må være ganske trygg på folk for å åpne seg og tørre å avsløre hvor lite jeg faktisk skjønner av og til. Og det er ikke så lett å bli trygg på folk når man sliter med det sosiale grunnet de ovennevnte tingene. Du blir veldig fort plassert i en bås om du er ærlig på sånt.

Takk for Excel-rådet forresten. Det skal jeg forsøke å benytte meg av!

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

Bare hyggelig! Håper du får bruk for det. 

Det er positivt at du ikke er så hard mot deg selv og ser på det å gjøre feil som en læring, men hvis jeg forstår deg riktig så handler det vel kanskje mer om at du er redd for å miste kontrollen og tape ansikt i sosiale settinger, når andre ser? I hvilke situasjoner føler du at du at du har full kontroll? i hvilke situasjoner føler du at du har delvis kontroll? og i hvilke situasjoner føler du at du overhodet ikke har kontroll i sosiale settingen? Spør dette fordi du da kanskje kan lage deg en enn slags gradvis eksponeringsplan. 

Når det kommer til å være redd for å tape ansikt. Så vit dette: folk er mer opptatt av seg selv, enn andre. De fleste mennesker er selvsentrerte, og legger ikke merke til hva som skjer utover sin egen nesetipp. Og godt er egentlig det, fordi da kan man være seg selv. Dessuten, om du ikke trives så godt med å heve stemmen og ta plass, husk at det finnes mange folk der ute som elsker å prate, så du kan bare lytte til hva de har å si, folk setter veldig pris på det. Det er lov å trenge litt tid på å bli varm i trøya, den eneste måten du nok kommer over kneiken på, er å være i de situasjonene du føler deg ukomfortabel med, men gå gradvis frem sånn at det blir overkommelig. 

Det å tørre å vise sårbarhet, kan jo føre til at folk opplever deg som mer ekte. Og når jeg sier sårbarhet, så tenker jeg ikke nødvendig på åpne seg om alt, men noe, at man ikke får til alt, men er åpen for å lære. Hvis du blir litt overveldet, og ikke vet helt hva du ikke forstår, forsøk å ta et skritt tilbake, stopp opp litt, så kanskje det lettere kommer til deg! 

Endret 1. november 2021 av GiaMahan

[Gjest ef93d...7a7]

Det stemmer. Jeg fungerte som sagt godt på skolen de første 10 årene og var god i idrett så folk har på en måte alltid regnet med meg som han smarte og flinke. Når problemene mine med angst startet så ble jeg veldig god på å sette opp en fasade som ingen gjennomskuet. Men med årene har det blitt vanskeligere og vanskeligere å holde denne oppe og nå i fullvoksen alder går det ikke lenger. Samtaleemner har blitt for kompliserte, kravene i jobb for høye. Angsten kveler jo mye av evnen til fri, rasjonell tankegang og føler alle årene med dette har innsnevret/begrenset evnen min til tenkning.

Tror ikke jeg skal forvente av meg selv at jeg skal bli høytfungerende, men bedre fungering vil jeg gjerne oppnå. Klarer ikke å se for meg at jeg noen gang skal kunne ta noen lang utdanning eller noe sånt. Attraktiv jobb, god lønn, jeg tviler.

Må bare finne gode måter å angripe problemene mine på som er utviklende. Eksponeringsplan er en god idé, men tror jeg ikke skal legge opp til for mye planer og skjemaer osv. osv. Akkurat nå er det krevende nok å forholde seg til 4-5 daglige gjøremål utenfor huset. Leiter også etter bolig og det tar mye energi.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gaea]

Høres fornuftig å fokusere på en/få ting om gangen  

litt utdanning er så mye bedre ingenting, utdanning kan være så mye. Vurder om yrkesrelatert utdanning kan være noe for deg. En yrkesrådgiver kan kanskje hjelpe deg på veien. 

Hvis samtaleemnene er for kompliserte og du føler at du må holde på en fasade, så er det kanskje feil personer du forholder seg til. Folk du trives med og som passer deg bedre vil du jo nok slappe lettere av med. Å finne disse menneskene er riktignok lettere sagt enn gjort, men et sted å starte kan være gjennom en hobby 

[Gjest ef93d...7a7]

OP her. I dag hospiterte jeg i en mulig jobb. Den består i å pakke og levere varer til butikker og privatpersoner.

Jeg hadde ikke noe lyst til å gå. Jeg lå egentlig våken store deler av natta og så timene og minuttene tikke avgårde. Så var kl. 05:15 og jeg stod opp.

Kokte ett egg og knasket noen gulrøtter. Orket ikke spise noe særlig mer. Dro på jobb og sto på ut dagen. Skulle bare fullføre, det var dagens eneste mål. Så nå er første dag overstått.

Det verste hinderet kommer til å være det sosiale. Hjernen min liker ikke å prate med folk og selv om jeg er høflig og snakker på tiltale så er det utrolig slitsomt bare etter noen timer. Det blir klin umulig å komme i godt humør. Jeg er egentlig ikke spesielt sosialt klønete eller noe, men det fungerer ikke så godt når all samtale bare blir et pliktløp. Tulling og slikt er ikke mulig. Sånn kjemi klarer jeg ikke å opparbeide. På dette punktet har jeg begrenset håp om endring da dette har vært likedan overalt hvor jeg har vært og det er også derfor jeg ikke har venner. Problemet ligger med andre ord hos meg. Har jobbet knallhardt med dette tidligere (også med psykolog), men får ikke til å endre på det. Har tatt det med meg fra oppveksten.

Planen er tre dager før det evt. forlenges og deretter kan bli deltidsjobb av det. Så akkurat nå skal jeg ta skritt for skritt med første delmål om to dager til så får vi se.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gjest ef93d...7a7]

Gått to dager til. Litt lettere nå, men jeg innser at jeg ikke kan jobbe tett på andre. Det går bare ikke og tapper meg for for mye energi og er overhodet ikke bærekraftig i lengden. Jobb innen transport er veien å gå for meg.

Folk undervurderer det handicapet det er å ikke håndtere det sosiale rundt jobben. Mindfulness har lært meg at jeg ikke er følelsene mine, så lar ikke det de dypere, mer primitive delene av hjernen prege meg for mye, men det er vanskelig å ignorere signalene på lang sikt. Med mindre det finnes en terapiform som fikser dette så er nok eneste mulighet for meg jobber hvor jeg er alene 95% av tiden for at jeg skal holde det ut.

Men som menneske så er jeg jo som alle andre grunnleggende sosial. Menneskelig kontakt er jo drivstoffet vi alle trenger for å fungere godt i hverdagen. Men det umuliggjøres av traumene mine. Det suger krefter istedet for å gi. Sukk

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Aiven]

Takk for oppdateringene! Sitter her og ønsker deg alt godt! Godt jobbet!

Du bør nok huske på at selv om sosialt samvær framstår som uoverkommelig akkurat nå, så er det ikke gitt at det alltid vil være slik. Hva med foreldrene dine, har du ikke noe kontakt med de?

Endret 11. november 2021 av Aiven

[slumdog]

Så bra du har fått jobb! 🌸 Det er et stort steg i riktig retning. Ikke vær så hard mot deg selv og la ting synke inn. Gi det litt tid. 

Sånn utenom det så vil jeg råde deg til å etterhvert finne deg et eget sted å bo. Du trenger ikke flytte langt unna familien. Men ditt eget krypinn hvor du lager mat selv, vasker klærne dine selv og lager egne rutine vil være bra for deg. Vi blir oppfostret av foreldrene våre til å skulle klare oss selv og stå på dine ben. Foreldrene dine kommer ikke til å være der for alltid, og når de en dag forsvinner så er det en fordel at du er selvstendig og klarer deg på egenhånd.  Jeg sier ikke at det bør skje i morgen, men du bør etterhvert vurdere det. 

[Gjest ef93d...7a7]

Takk! Det er egentlig mest en utplassering som jeg har fått i stand via NAV. Jobber fire timer fire ganger i uka. Akkurat nå er det nok for meg.

Jeg ønsker å flytte ut og ser for meg å gjøre det på nyåret. Har hørt om ungdomsbolig  og lurer på om det kan være noe. Tenker å snakke med NAV om disse tingene. Først og fremst må jeg få en sikker inntekt som kan dekke noe/alt av utgifter.

Jeg sliter veldig med energien. Har egentlig hatt symptomer på utbrenthet siden jeg droppet ut av VGS for mange år siden. Så må gå mange runder med meg selv for å gjennomføre ting i hverdagen.

Ellers går det overraskende bra på jobben sålangt. Trenger ikke å prate noe særlig og det passer meg bra. Møtene er det desidert verste og det å få info muntlig, men det går det også, bare det går litt tid mellom.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gjest ef93d...7a7]

Aiven skrev (På 11.11.2021 den 7.04):

Takk for oppdateringene! Sitter her og ønsker deg alt godt! Godt jobbet!

Du bør nok huske på at selv om sosialt samvær framstår som uoverkommelig akkurat nå, så er det ikke gitt at det alltid vil være slik. Hva med foreldrene dine, har du ikke noe kontakt med de?

Har kontakt med foreldrene mine, kjæresten til den ene av dem og broren min. Det er mer enn nok for meg.

Tror man kan si at det blir tolerabelt (i små porsjoner) over tid. Liker meg best alene uten unntak og hvis jeg ikke passer på så isolerer jeg meg bare mer og mer. Det er ikke funksjonelt, det er ikke lurt, men det er sånn jeg er så det blir mest å finne et kompromiss som jeg holder ut med.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Sentinelle]

Apati ja.. For å komme seg ut av det så trenger man intensitet. Men man kan i liten grad belage seg på viljestyrke, for viljestyrken er svak. En mulighet er å høre på intens musikk, f.eks. "Two Steps From Hell", mens man sier til seg selv "jeg kan gjøre dette!!". (Men unngå negativ musikk som rock, metal etc.) Energifeltet til musikken kan potensielt løfte en ut av det.

https://www.youtube.com/watch?v=XYKUeZQbMF0

I fjor levde jeg veldig isolert og følte egentlig at det var som å synke ned i et hull. Men jeg mottok et jobbtilbud (etter å ha lagt CV-en ut på NAV), og jeg følte den nye jobben hjalp meg ut av det. Vet ikke hvor lett det hadde vært på egen hånd.

Vit det at når du føler deg tynget så trenger du ikke å løfte fjellet alene. Når du ligger holdt nede under tyngden så har du valget å be en stille bønn akkurat der du er, og overgi resten til skjebnen. Man trenger ikke å slite seg ut.

Endret 18. november 2021 av Gomby

[Gjest ef93d...7a7]

Takk for godt musikktips! Har erfaring med at det løfter meg litt og gjør meg noe mer aktiv, men det er typisk at jeg må spille høy musikk og gjerne danse til også. Men jeg faller alltid tilbake føles det ut som. Det blir spennende å se hva jobben kan gjøre for meg over litt tid. Det er jo ingen hemmelighet at det er lettere å komme i gang med "gjøringen" på arbeidsplassen i forhold til når man ligger hjemme. Føler det smitter bittelitt over på hvordan det er når jeg kommer hjem også allerede.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gjest ef93d...7a7]

OP her igjen. Jeg har fortsatt jobben. Utgjør ca. en 50%-stilling. Siden alt som har med det sosiale å gjøre er vanskelig så fokuserer jeg på å jobbe mest mulig mens jeg er på jobb og sjefen er fornøyd med meg. Jeg jobber raskt og gjør en del ekstra som mange av medarbeiderne mine ikke gjør.

Jeg føler denne arbeidsmengden er passe. For om jeg jobber mer så tvinges jeg til mer av det sosiale og de dagene hvor jeg tvinges til det er de absolutt tyngste og da blir det krevende å motivere seg for å fortsette. Når jeg jobber for meg selv har jeg det helt ok.

Jeg kommer nok aldri til å ønske meg veldig mye mennesker i livet mitt, men det er veldig slitsomt at tidligere traumer skal gjøre all interaksjon så utmattende og slitsom for meg. Skulle ønske det gikk an å bli kvitt det en gang for alle. Jeg har gått i årevis i samtaleterapi så det vet jeg at ikke fungerer. Min hverdag hadde blitt så mye enklere og jeg kunne gjort så mye mer i livet mitt. Utenfra er det ingen som kan se at jeg sliter med slikt annet enn de som vet om det da.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gjest d77be...29f]

On 11/10/2021 at 6:13 PM, Guest ef93d...7a7 said:

 

Folk undervurderer det handicapet det er å ikke håndtere det sosiale rundt jobben.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

Ut fra det du skriver så er det nesten som jeg tror du har diagnosen Asperger syndrom. Jeg har selv Asperger og vet mange med Asperger som har det omtrent slik som deg. Men kanskje du allerede har utelukket den diagnosen?

Anonymous poster hash: d77be...29f