Å starte det virkelige livet

[Gjest ef93d...7a7]

Jeg er 23 år. Jeg har på mange måter levd et veldig priviligert liv. Vokste opp i en stabil hjemmesituasjon, vi hadde penger nok og mine foreldre var ansvarlige og fulgte meg opp. Nå er jeg på 5. året etter at jeg droppet ut av VGS og jeg har fortsatt ikke funnet ut av ting. Jeg bor hjemme, har ikke jobb (de forsøkene jeg har gjort har ikke fristet til gjentakelse), jeg klarer ikke å ønske det innerst inne og jeg føler hver eneste dag er en kamp bare for å få gjort den minste lille ting. Aktiviteter som er mer avanserte enn å lage mat, handle vaske/rydde etc. blir ofte så overveldende at jeg lar være. Tror mangelen på kognitiv stimuli (finnes ikke interessert i noe som helst, scroller bare på mobilen dagen lang og ser på tilfeldige streams etc.) har gjort meg lettere tilbakestående. De mest banale ting som å huske avtaler, planlegge, struktur er så vanskelig at jeg ofte unngår å gjøre det fordi jeg ikke orker.

Jeg har alltid slitt med sterk sosial angst og kroniske depresjoner. I de senere årene er jeg blitt mer og mer apatisk og klarer ikke holde samtaler med folk. Jeg ønsker meg ikke venner i særlig grad og har absolutt ingen drømmer for fremtiden. Det hender at jeg får litt noia av passiviteten min/tiltaksløsheten. Hadde jeg måttet klare meg selv på dagen hadde jeg nok fått problemer, kanskje hadde det ikke gått.

Jeg observerer alt dette og vet jeg burde gjøre noe, men jeg blir aldri redd/klarer ikke frykte konsekvensene. Jeg har hatt perioder hvor jeg har forsøkt på ren viljestyrke i håp om at ting ville endre seg om jeg gjorde alt rett en periode. Men for meg er tomheten alltid med meg og det er alltid en kamp for å komme seg ut av senga på morgenen.

Er det noen som har erfaring med liknende? Jeg vet at dette går fryktelig galt om jeg ikke gjør noe for å endre situasjonen, men jeg klarer ikke å bli redd nok til å handle. Flytte ut/skaffe jobb. Jeg vet at det er det jeg må gjøre, men det er ingenting inni meg som ønsker det. Det er et langt liv, det jeg ikke ordner opp i nå vil straffe seg i fremtiden osv. osv. 

Noen som er i samme situasjon/har vært det? Hva fikk deg til å omsider ta tak og gjøre en varig endring?

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[fjs]

Anbefaler deg å ta en samtale med fastlegen din, og evt videre til en psykolog. Det hjelper utrolig mye å snakke med noen som kan litt, og som kan hjelpe med diverse oppgaver og mål du kan sette deg. Det er ikke flaut å trenge hjelp

[Theo343]

Flott at du snakker om dette fremfor å late som alt er bra uttad.

[Galaxyx32]

Støtter forslaget om å gå til fastlege og spørre om psykolog. Kanskje også medisiner mot angsten/depresjonen om det hindrer deg såpass mye. Ville også begynt å trene/gå turer om du ikke gjør det.

Endret 29. oktober 2021 av Galaxyx32

[Thunderhead]

Første steg er å erkjenne at du har et problem, neste steg er å ønske eller søke etter endring. Du har allerede passert det første som er det vanskeligste og du har begynt på neste steg. Gratulerer, du er i gang!

[Gjest bd731...2dc]

Veldig viktig med struktur og rutiner i hverdagen. Planlegg hva du skal gjøre. Få kontroll å hva du skal gjøre og få det gjort.

Det finnes noe informasjon om psykologi og selvhjelp mot lettere depresjon på nett. Det kan også være psykologisk hjelp å få i din kommune.

Generelt så er det lurt å være i aktivitet og trene noe. Finn også interesser og gjør ting du liker. Gå en tur eller se en film heller enn å bruke tid på internett og mobil.

Anonymous poster hash: bd731...2dc

[Aiven]

Det aller meste du kan finne på vil være bedre enn å sitte hjemme, med unntak av rusmisbruk. Å komme seg til psykolog er nok en god ide. Du er inne på noe med at det ikke er sunt for deg å sitte og ikke gjøre noe. Så gjør noe

For min del har jeg "løst" dette med gaming. Det er egentlig ikke en veldig god løsning på sikt, men jeg vil påstå det er bedre enn å ikke gjøre noe. Kanskje du kunne brukt det som springbrett til å gjøre noe mer nyttig senere? Bare hvis du er interessert da.

Hvis du liker geografi, så er chatguessr/geoguessr gøy og masse clues å man kan bruke tid på å lære seg, om man uansett har tid.

Endret 29. oktober 2021 av Aiven

[Gjest ef93d...7a7]

Tusen takk for gode svar og tilbakemeldinger! 

Jeg har vært i kontakt med psykolog av og på siden jeg var 10 år uten at det har hjulpet meg noe voldsomt. Lært en del tanketeknikker osv. osv. Veldig enig i at det er lurt med struktur og gode planer. Har hatt dette på plass tidligere i lengre perioder uten at det har fått bukt med depresjonen/tiltaksløsheten. Kjemper med den følelsen her jeg ligger akkurat nå. Veldig tungt å stå opp og gå i gang med dagene når alt virker så håpløst.

Jeg trener i perioder, men det er også utrolig tungt å gjennomføre. Var en periode jeg gikk til et vann i nærheten og isbadet for å ha et konkret mål med turen. Gikk en stund. I fjor stod jeg opp klokka 5 hver dag og gjorde yoga og styrketrening før frokost hver eneste dag. Kom i veldig god form. Hjalp litt, men ting var fortsatt tungt.

Interesser. Hvordan bli interessert i noe? For meg er det som en jobb det også. Har forsøkt å studere fotballtaktikk, lese psykologi, bøker, lære meg gitar og piano, dansing, matlaging, snekring. Ingenting som blir noe lystbetont.

Har gamet en del tidligere, men sluttet da jeg følte det hindret meg i å ta tak i problemene mine.

Føler jeg har gått glipp av så mange utviklingstrinn. Økonomi, bolig etc. etc. Fatter ikke hvordan så mange bare fikser det.

Dere er gode mennesker som gir av tiden deres! ❤

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Gjest bd731...2dc]

Jeg tenker du bør fortsette å jobbe med dette å komme ut av psykologi problemene. Prøv å få psykologi hjelp. Det er ofte slik at slik oppfølgning må foregå over lang tid eller gjentas ved behov. Dette med å kunne være og trives med andre mennesker tenker jeg er viktig.

Også må du bare prøve å gjøre de rette tingene og prøve å finne ting du finner glede i. Kan være å gå i naturen, trene eller hobby.

Bruk litt tid til bøker, film, foto, musikk, sport, trening eller annet.

Prøv å finn og hold på venner. Kanskje noen med felles hobby eller interesser.

Prøv å kom i utdanning eller jobb.

Anonymous poster hash: bd731...2dc

[Gjest ef93d...7a7]

Jeg er i en prosess med å finne jobb akkurat nå. Har alltid opplevd det som veldig stressende og blir fylt med angst og annet. Tidligere har jeg vært så sliten etterpå at jeg ikke har klart å gjøre fornuftige ting som å trene eller lage sunn mat. Så har vært en utfordring å håndtere stresset. Men denne gangen tror jeg rett og slett at jeg må nekte meg selv å gi opp selv om det er kjempetøft. Blir så stresset rundt andre og klarer liksom ikke danne relasjoner jeg trives i og opplever at andre synes jeg er vanskelig å forholde seg til, at de unngår meg, så det baller på seg og gjør det veldig psykisk tungt å orke og fortsette.

Har tenkt på å flytte for meg selv også. Tryggheten hjemme er god å ha, men det gjør det ikke tvingende nødvendig å ta grep.

Verden er så komplisert og særlig utfordrende for en som meg som tenker på alt som kan gå galt. Klarer liksom ikke slippe det tankesettet og det er ganske paralyserende.

Stor respekt til alle dere som greier alt dette! 💛

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[Lite kreativt navn]

Føler med deg. Er nok langt mer i din situasjon enn du skulle tro. 30-40% av befolkningen må behandles for angst/depresjon ila livet. Kanskje boken "12 rules for life" kunne gitt deg noe?

[Gaea]

Foreslår følgende: 

Opprett et excel-ark, og sett først opp overordnede mål, for eksempel komme i jobb, flytte hjemmefra eller komme i gang i utdanning. Under dette målet kan du legge opp forskjellige delmål som du tror skal til for å nå dette målet, kall denne kolonnen gjerne for hva. Neste kolonne kan du kalle "hvorfor ", slik at du tydeliggjør for deg selv hvorfor du skal gjennomføre akkurat dette delmålet. Tredje kolonne kaller du hvordan, hvor du beskriver hvordan du planlegger å gjennomføre delmålet.  I en fjerde kolonne kan du ha tidspunkt for gjennomføring. Legg inn en avhukingsboks som du kan krysse av etterhvert. Anbefaler deg å ha dette digitalt, fordi da kan du lettere endre og justere delmålene ved behov. 

På denne måten får du systematisert planene dine fra tanke til handling, du blir mer oppmerksom på som skal til, du blir påminnet om hvorfor det er viktig at du gjennomfører disse delmålene, og det føles kan mindre overveldende ved å fokusere på små mål om gangen. 

Andre tips: 

- Unngå "alt eller ingenting"-tankegang. Om du ønsker å flytte hjemmeifra, men synes det er veldig trygt å bo hjemme, husk at du trenger ikke flytte lengst mulig vekk, men du kan fint bo i nærheten av familien. Du trenger heller ikke å tenke alt eller ingenting når det kommer til utdanning eller jobb heller. Det er helt OK å starte i deltidsstilling, og jobbe seg gradvis oppover i prosent, og det er helt greit å starte med deltidsutdanning hvis du vil ha en myk start. Litt er så mye bedre enn ingenting! 

- Få behandlet depresjonen og angsten. Dersom samtalebehandling ikke hjelper, får du, sammen med fastlegen vurdere oppstart på medisin. Du vil nok få mer ut av samtalebehandling når du går på medisin. 

Endret 30. oktober 2021 av GiaMahan

[Aiven]

Når man er deprimert, så er det noe med kjemien i hjernen som gjør at den ikke klarer å glede seg over noe, selv om de fleste andre ville gledet seg over det. Det er dumt dersom du tolker dette som at "ingenting interesserer deg", når det egentlig er depresjonen som ikke lar deg ha glede av ting. Depresjon kan gjøres noe med og det synes jeg du burde.

[Gjest Baardsen]

Du må finne din plass i samfunnet og den er garantert ikke hjemme hos mamma & pappa. At du bor hjemme er en Gigantisk sovepute som aldri vil hjelpe deg frem i livet. Joda du kan kjøre på slik i mange år enda men det gagner ikke din personlige utvikling. Man må være herre over sitt eget liv, ha en egen økonomi og være uavhengig. Det er helt fundamentalt om man ønsker å starte på det virkelige livet. "Bryt" med familien om du må, det er ikke enkelt men det må til. Forestill deg den lille fuglen som hopper fra mors rede og går en usikker skjebne i møte men det er livsfarlig å stagnere, det er kun fremover det kan gå. Ikke ta det så tungt at du ikke har fullført skolegang, det er ikke for alle selv om de fleste gjennomfører akkurat det. Du er et individ og etterhvert vil du bli bedre kjent med deg selv. Noen flytter på seg for å utforske muligheter og bli "verdensvant" og kanskje returnerer hjem etter noen år en hel del klokere. Det absolutt viktigste er at du føler deg fram og finner den utløsende faktoren som gjør at akkurat du faktisk kommer deg av gårde......!    

[Aiven]

Gjest Baardsen skrev (4 minutter siden):

Du må finne din plass i samfunnet og den er garantert ikke hjemme hos mamma & pappa. At du bor hjemme er en Gigantisk sovepute som aldri vil hjelpe deg frem i livet. Joda du kan kjøre på slik i mange år enda men det gagner ikke din personlige utvikling. Man må være herre over sitt eget liv, ha en egen økonomi og være uavhengig. Det er helt fundamentalt om man ønsker å starte på det virkelige livet. "Bryt" med familien om du må, det er ikke enkelt men det må til. Forestill deg den lille fuglen som hopper fra mors rede og går en usikker skjebne i møte men det er livsfarlig å stagnere, det er kun fremover det kan gå. Ikke ta det så tungt at du ikke har fullført skolegang, det er ikke for alle selv om de fleste gjennomfører akkurat det. Du er et individ og etterhvert vil du bli bedre kjent med deg selv. Noen flytter på seg for å utforske muligheter og bli "verdensvant" og kanskje returnerer hjem etter noen år en hel del klokere. Det absolutt viktigste er at du føler deg fram og finner den utløsende faktoren som gjør at akkurat du faktisk kommer deg av gårde......!    

Det kan være en god idé, men ser ikke noen automatikk i at ting blir bedre om han flytter ut. Forhåpentlig klarer han å ta noen gode valg basert på hva han har trua på av forslag her inne.

[nacario]

Som trådstarter nevner er d mye angst depresjon og stress ved småvalg og aktiviteter. Høres ut som du må lage en plan og ta ting gradvis, d å flytte ut vil nok være for krevende da du beskriver å bli satt ut av mindre ting, da r d godt å ha en failsafe som r hjemmet (også en økonomisk trygghet)

Sett deg måneds og årsmål. Blant dette bør være trening, finne en jobb, opprettholde sosial kontakt, spise og sove sunt, etterhvert finne en utdanning/fagbrev, så flytte ut fra mors rede. Dette r struktur og rutiner. Oppi dette sikkert greit med psykolog hjelp ja hvor en tar tak i d å bli mer mental robust ved å bry deg mindre hva andre tenker, å bli mer takknemlig over ting og hvordan man har d i livet.

Det er flere ting du er god på, og du r en vinner.

[Gjest ef93d...7a7]

Tusen takk for alt av tilbakemeldinger. Setter stor pris på alle som kommer med gode råd!

Jeg har isolert meg over flere år pga angst og depresjon. Har aldri greid å trives med folk så noen ganger lurer jeg på om jeg har personlighetsforstyrrelse. Så kontaktlista mi på telefonen er veldig kort.

Var veldig stolt lenge og hadde veldig høye tanker om meg selv så benyttet meg ikke av ulike støttetiltak fordi jeg "ikke var en sånn en". Bryr meg ikke mye om sånt lenger så kan tenkes at jeg kan forsøke å knytte kontakter på slike steder. Føler meg alt for annerledes/dum til å henge med "vanlige" folk.

Jeg skal lage en plan. Sliter litt med å se hva slags utdanning som skulle passe. Har ikke klart å interessere meg/konsentrere meg om det jeg har prøvd før. Så får starte med å jobbe.

Å jobbe samt å flytte ut er mine to hovedmål akkurat nå. Sliter en del med å forplikte meg og overholde forpliktelser. Tenker på at jeg kanskje kunne brukt dette forumet som et sted å skrive ned planer som jeg har tenkt å gjennomføre og så skrive når jeg har gjennomført.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

[ITtraktor]

Gjest ef93d...7a7 skrev (16 minutter siden):

Tusen takk for alt av tilbakemeldinger. Setter stor pris på alle som kommer med gode råd!

Jeg har isolert meg over flere år pga angst og depresjon. Har aldri greid å trives med folk så noen ganger lurer jeg på om jeg har personlighetsforstyrrelse. Så kontaktlista mi på telefonen er veldig kort.

Var veldig stolt lenge og hadde veldig høye tanker om meg selv så benyttet meg ikke av ulike støttetiltak fordi jeg "ikke var en sånn en". Bryr meg ikke mye om sånt lenger så kan tenkes at jeg kan forsøke å knytte kontakter på slike steder. Føler meg alt for annerledes/dum til å henge med "vanlige" folk.

Jeg skal lage en plan. Sliter litt med å se hva slags utdanning som skulle passe. Har ikke klart å interessere meg/konsentrere meg om det jeg har prøvd før. Så får starte med å jobbe.

Å jobbe samt å flytte ut er mine to hovedmål akkurat nå. Sliter en del med å forplikte meg og overholde forpliktelser. Tenker på at jeg kanskje kunne brukt dette forumet som et sted å skrive ned planer som jeg har tenkt å gjennomføre og så skrive når jeg har gjennomført.

Anonymous poster hash: ef93d...7a7

Gjør det! Vi heier på deg!

[tangenfoto]

Heier på deg jeg også, bare det å snakke eller skrive om utfordringene dine er et stort steg på veien! 

Leste gjennom tråden og vil foreslå å stikke innom et fontenehus hvis du har et i nærheten av deg. Har hørt mye positivt om mitt lokale fontenehus, men har ikke inngående kjennskap til det. 

Stiller meg bak de andre forslagene om å få rutiner, og hvis du for eksempel hadde klart å være en halv dag på fontenehuset med sosialisering og noen arbeidsoppgaver i uka så hadde du hatt noe konkret å forholde deg til - i starten. Lykke til! 

[AnnonymG]

Det er trist å høre hvordan du har det, og samtidig merker jeg at du åpenbart har et potensiale for å snu dette. Du har god innsikt i egen situasjon og forstår utfordringene, men du kommer ikke videre med å gjøre noe med det. Du forteller om tomhetsfølelse, utfordringer med sosiale interaksjoner,  vansker med å danne menneskelige relasjoner. Attpåtil nevner du passivitet, tiltaksløshet, mangel på initiativitet. 

Du har gått til psykolog i 10 år,  så jeg vil nok tro at det ikke vil hjelpe med noen enkle hverdagsgrep. Hadde dette vært en av mine nærmeste, hadde jeg fått dem til en utredning kontra behandling - altså at fokuset i første omgang skal handle om å sette en konkret diagnose, slik at man har noe å gå ut ifra. Å gå til psykolog uten en utredningsplan, men kun for samtaleterapi, ser ikke ut til å hjelpe. Du kan f.eks. komme i kontakt med en psykiater eller nevropsykolog som ville være en god start. Enten kontakter du dem selv direkte privat, eller så må det gå gjennom fastlegen. Forøvrig finnes det mange gode fastleger som tar godt tak i slike problemstillinger,  men jeg tror starten på "reisen" til målet må være en utredning.