Rart spørsmål fra lege

[Gjest b2629...5f0]

Mulig dette ikke er rart i det hele tatt men jeg ble litt satt ut og skjønte ikke hva jeg ble spurt om. Ikke sikker på om jeg skjønner det fortsatt.

Jeg var hos legen fordi jeg har hatt problemer med søvn en stund og har noen mer kroppslige symptomer som jeg tror er en konsekvens av lang tids dårlig søvn. Legekontoret har flere fastleger men den enkeltes fastlege er ikke alltid tilstede så det går litt på rundgang. Jeg har sett legen der før i forbindelse med at mine barn har hatt legetime, men legen kjenner meg ikke, hun kunne bare huske å ha sett meg der før med et barn.

Uansett, jeg fikk en del spørsmål etter å ha lagt frem situasjonen min. Det ble litt snakk om psykisk helse og sånt siden det sikkert ofte er inne i bildet når det handler om søvnproblemer. Og så fikk jeg spørsmål om omgangskrets og familie og nettverk og denslags. Og bosituasjon. Jeg sa jeg har både venner og familie, og bor sammen med barn som er 50% hos meg og 50% hos sin mor. Så spør legen om jeg bor i "egen bolig" eller om jeg "har egen bolig". Jeg visste ikke hva jeg skulle svare så jeg så sikkert bare ut som et spørsmålstegn. Hvem sin bolig skulle jeg ellers bo i liksom. Trodde hun jeg var utviklingshemmet eller bodde på institusjon eller lignende? Jeg sa sikkert bare ja til slutt, og så ble det med det. Hun spurte sikkert på nytt men ordla seg bare på omtrent samme måte, så jeg ble ikke så mye klokere på hva hun egentlig spurte meg om. Jeg visste ikke helt om jeg hadde grunn til å være dypt fornærmet eller om det av en eller annen grunn var en vanlig ting å spørre folk om sånn helt uten videre.

Overanalyserer jeg eller var dette et rart spørsmål å få?

Anonymous poster hash: b2629...5f0

[William_S]

Tror legen ordla seg litt feil, men tror det hun egentlig mente var om du leier, eier eller noe annet. Dette er for øvrig nokså vanlige ting å spørre om hva gjelder psykiske plager fordi det er viktig å kartlegge om det er noen uromomenter i livet som kanskje trigger disse plagene. Men tror ikke legen mente det vondt altså, bare at hun ordla seg feil. 

Bosituasjon er ofte et uromoment i folks liv om den er usikker og kan derfor være noe som trigger psykiske plager om du skjønner. Også på sykehus er livet rundt pasienten vanlig å ha et kort notat om i innkomstjournalen, men da av litt andre årsaker selvfølgelig (pårørende og lignende) 

Endret 27. oktober 2021 av William_S

[Milhouse85]

Jeg syns du skal være glad for at legen stiller mange spørsmål. Også tilsynelatende rare. Alt for mange skriver bare ut noen piller - også blir det med det. Legen mente nok å spørre om du leier bolig eller eier selv. De som leier bor ofte dårligere enn de som har eier selv. 

[Gaea]

William_S skrev (4 minutter siden):

Bosituasjon er ofte et uromoment i folks liv

No shit Sherlock 😅 (har vært litt stress rundt egen bosituasjon nå i det siste 😛)

Jeg bruker alltid å spørre pasienter rundt bosituasjon og som pasient selv har jeg fått disse spørsmålene, har antatt at det er normal praksis å spørre om og aldri blitt fornærmet over det, da det er på min egen sjekkliste over ting som er viktig å få avklart i. Noen andre grunner utover det du skriver William_S, til at det er svært viktig å være orientert om bosituasjon er fordi man har lavere terskel for å legge inn mennesker som man vet bor alene, samt om det er trygt nok for personen å bo hjemme, om det er hjelpemidler/tilpasninger som må til for at det er trygt for vedkommende å bo hjemme osv osv. 

[William_S]

Milhouse85 skrev (32 minutter siden):

Jeg syns du skal være glad for at legen stiller mange spørsmål. Også tilsynelatende rare. Alt for mange skriver bare ut noen piller - også blir det med det. Legen mente nok å spørre om du leier bolig eller eier selv. De som leier bor ofte dårligere enn de som har eier selv. 

Enig med deg i dette. Har selv fått utskrevet antidepressiva mot panikkanfall for noen år siden, jeg synes det å begynne på noe sånt virka litt heavy (vet at når man først har begynt så må man slutte langsomt før seponering).  Begynte aldri på pillene, fikk heller større utbytte av samtaleterapi hos en psykolog jeg betalte ut av egen lomme. Nå var ikke mine panikkanfall relativt sett heavy sammenlignet med en del annet. 

I dag har jeg heldigvis dette relativt sjeldent. 

Endret 27. oktober 2021 av William_S

[Gjest b2629...5f0]

Ja det var sikkert det første jeg tenkte også, om det var eie/leie legen lurte på, men det ble liksom ikke omformulert dithen selv om jeg (med kroppsspråket og en forvirret lyd) ga uttrykk for at jeg ikke forsto spørsmålet. Får prøve å huske å nevne det på en eller annen måte neste time, kanskje jeg får det avklart. Helt enig i at spørsmål i utgangspunktet er bra. Antar det er en standard remse/protokoll man skal gjennom. Det som var litt festlig var at hun glemte "det viktigste", så etter at jeg var ute igjen på venterommet så kom hun å hentet meg tilbake. Klarer noen å gjette?  

Sånn apropos farmakologika. Hva er det vanlig å få utdelt hvis man har typisk depresjon/angst-lidelse? Hører jo stadig lovord om ting som mdma, ketamin, lsd, psilocybin osv. Mindre bivirkninger og mindre avhengighetsproblemer osv. Brukes sånt i behandling?

Anonymous poster hash: b2629...5f0

[Milhouse85]

Gjest b2629...5f0 skrev (18 timer siden):

Sånn apropos farmakologika. Hva er det vanlig å få utdelt hvis man har typisk depresjon/angst-lidelse? Hører jo stadig lovord om ting som mdma, ketamin, lsd, psilocybin osv. Mindre bivirkninger og mindre avhengighetsproblemer osv. Brukes sånt i behandling?

Anonymous poster hash: b2629...5f0

Det finnes en stor fan-gruppe som lager hallelujastemning rundt dette med psykedelisk terapi. Når du skriver "mindre bivirkninger og avhengingshetsproblemer" - så er det med forbehold om at dette blir gjort under svært kontrollerte forhold. Men dette er fremdeles i en eksperimentell fase. Du kan få slik behandling i utlandet; men må sannsynligvis betale selv. For all del - IKKE bestill slikt selv på nett. Det er livsfarlig og noe av det desidert dummeste man kan gjøre.

Husk at medisin alene ikke er en mirakelkur alene. Men kun en hjelpende hånd på vei ut. Mye av jobben i forhold til angstmestring må du gjøre selv. Medisiner kan gjøre dette arbeidet litt lettere for deg - men er ikke alene en "mirakelkur". Mange har litt for store forventninger til medisin, og ønsker (naturlig nok) sterke saker. Men det er ofte unødvendig og kan gjøre vondt verre. 

En "startpakke" består vanligvis av 10 mg Cirpralex. I tillegg til 10 mg Sobril i bakhånd ved eventuelle angstanfall. Sobril skal kun brukes i akutte-tilfeller. Du vil nok oppleve at leger er svært restriktive med å skrive ut Sobril. Søvn er veldig viktig - så det å ha 5 mg Imovane eller lignende; ved søvnproblemer er også vanlig å få. Jeg ville allikevel vært veldig forsiktig med Sobril og Imovane. Når man begynner på Cirpalex tar det ofte noen uker før man får effekt. Men siden effekten skjer såpass gradvis; er ikke dette noe man "føler" (noe individuelle forskjeller her). Men det kan være en viktig hjelpebrille på vei ut av en depresjon, sammen med samtaleterapi og angstmestring (finnes en mengde verktøy man kan bruke der). 

Så vil jeg nevne at fysisk trening er den beste medisinen mot depresjon. Fysisk aktivitet/trening.

Kan også nevne at jeg har jobbet med dette i mange år. Altså; psykiatri.

William_S skrev (18 timer siden):

Enig med deg i dette. Har selv fått utskrevet antidepressiva mot panikkanfall for noen år siden, jeg synes det å begynne på noe sånt virka litt heavy (vet at når man først har begynt så må man slutte langsomt før seponering).  Begynte aldri på pillene, fikk heller større utbytte av samtaleterapi hos en psykolog jeg betalte ut av egen lomme. Nå var ikke mine panikkanfall relativt sett heavy sammenlignet med en del annet. 

I dag har jeg heldigvis dette relativt sjeldent. 

Kjekt å høre at du var forsiktig med piller. Rent statistisk sett brukes det alt for mye psykofarmaka i Norge. Skremmende mye - og jeg tror alt for mange har en for lav terskel til å begynne med slik behandling. For de aller fleste av oss er samtaleterapi og en "nødpille" for de verste angstanfallene godt nok. Jeg har selv opplevd panikkangst; men fra å ha det flere ganger i uken - er det nå flere år mellom hver gang. Da har jeg hatt en sobril i bakhånd. Men nå er det fem år siden sist. Panikkangst er kjedelige greier. Særlig når det vedvarer i flere timer. Man kan bli desperat av mindre. 

 

[AnnonymG]

Mitt tips er; bare svar på det legen spør om. Legen har en helt annen tankegang enn du. Legen skal tenke bredt, skaffe en forståelse av din livssituasjon, som du sier - legen kjenner ikke deg, derfor må legen bli det. Det blir fort veldig komplisert om du stiller spørsmål til legens spørsmål. 

[William_S]

AnnonymG skrev (På 30.10.2021 den 1.11):

Mitt tips er; bare svar på det legen spør om. Legen har en helt annen tankegang enn du. Legen skal tenke bredt, skaffe en forståelse av din livssituasjon, som du sier - legen kjenner ikke deg, derfor må legen bli det. Det blir fort veldig komplisert om du stiller spørsmål til legens spørsmål. 

Dessuten skal ingenting (med noen veldig få snevre unntak hva gjelder varslingsplikt i lovverket) ut fra legekontorets fire vegger uten samtykke. Så det er trygt å snakke med legen om ting. 

[Serpentbane]

Bare at du må stille deg spørsmålet om du burde blitt dypt fornærmet av et slikt spørsmåle sier meg at vi er i deep shit som samfunn. 

I stede for å stille seg spørsmålet om man burde blitt fornærmet når man ikke ble det, bør mange heller stille seg spørsmålet om man egentlig burde blitt fornærmet når man ble det. 

Og jeg er over på generell frustrasjon her nå, mer enn å rette mot deg. Men folks iver etter å finne ting å bli fornærmet for gjør at jeg mister all respekt for en hver en sak de samme folkene ville måtte mene å representere i sin fornærmelse.

[Milhouse85]

Serpentbane skrev (7 minutter siden):

Bare at du må stille deg spørsmålet om du burde blitt dypt fornærmet av et slikt spørsmåle sier meg at vi er i deep shit som samfunn. 

I stede for å stille seg spørsmålet om man burde blitt fornærmet når man ikke ble det, bør mange heller stille seg spørsmålet om man egentlig burde blitt fornærmet når man ble det. 

Og jeg er over på generell frustrasjon her nå, mer enn å rette mot deg. Men folks iver etter å finne ting å bli fornærmet for gjør at jeg mister all respekt for en hver en sak de samme folkene ville måtte mene å representere i sin fornærmelse.

TS har aldri skrevet at h*n ble fornærmet av spørsmålet. Mer at hun stiller seg undrende til det. Når man er depressiv er det naturlig at man overtenker enkelte småting - og blir usikker på hensikteten med det som vanligvis er naturlig. Man "leter" etter ting som gir motstand. Dette har ingen ting med krenkelse/fornærmelse å gjøre. Heller overanalysering. 

Et paradoks er jo at du blir frustrert på noen du oppfatter som fornærmet. For meg; er du i samme bås som de du selv kritiserer. Ironisk nok.  

[Serpentbane]

Milhouse85 skrev (19 minutter siden):

TS har aldri skrevet at h*n ble fornærmet av spørsmålet. Mer at hun stiller seg undrende til det. Når man er depressiv er det naturlig at man overtenker enkelte småting - og blir usikker på hensikteten med det som vanligvis er naturlig. Man "leter" etter ting som gir motstand. Dette har ingen ting med krenkelse/fornærmelse å gjøre. Heller overanalysering. 

Et paradoks er jo at du blir frustrert på noen du oppfatter som fornærmet. For meg; er du i samme bås som de du selv kritiserer. Ironisk nok.  

"Jeg visste ikke helt om jeg hadde grunn til å være dypt fornærmet ..." 

Det er mulig dette var en formuleringmåte, men det er nå en gang hva som står... 

Og, du må gjerne påpeke så mye paradokser du bare vil, men det er slik jeg ser det et stadig større problem at stadig flere nærmest leter etter ting å gå inn for å bli fornærmet for. 

Frustrasjon og fornærmelse er ikke i samme kategori, og det er veldig forskjellig tematikk...

[Milhouse85]

Serpentbane skrev (9 minutter siden):

Og, du må gjerne påpeke så mye paradokser du bare vil, men det er slik jeg ser det et stadig større problem at stadig flere nærmest leter etter ting å gå inn for å bli fornærmet for. 

Jeg er generelt sett enig i det. 
Men jeg syns ikke dette passer inn i denne tråden. At TS skriver at h*n ble usikker på spørsmålet - betyr ikke at vedkommende ble fornærmet/krenket. Men det får vel TS svare på selv. Mitt poeng er at jeg ikke tolker det deretter.

Men joda, vi lever i et krenkesamfunn der alle blir krenket for alt mulig rart. Jeg lar meg også irritere over det. 

[Serpentbane]

Milhouse85 skrev (9 minutter siden):

Jeg er generelt sett enig i det. 
Men jeg syns ikke dette passer inn i denne tråden. At TS skriver at h*n ble usikker på spørsmålet - betyr ikke at vedkommende ble fornærmet/krenket. Men det får vel TS svare på selv. Mitt poeng er at jeg ikke tolker det deretter.

Men joda, vi lever i et krenkesamfunn der alle blir krenket for alt mulig rart. Jeg lar meg også irritere over det. 

Nei, jeg fikk ikke det inntrykket at TS ble det. Men, hen måtte stille seg det spørsmålet, om hen burde blitt det. 

Jeg angriper ikke TS, men konseptet bak å lure på om man burde blitt eller lete etter grunner til å bli fornærmet.

Mulig jeg også formulerte meg dårlig jeg også. Men altså, nei, ble du ikke fornærmet så er det ikke noen grunn til å spekulere på om du burde blitt det. 

[Doiner]

Hei,

Legen lurte vel bare på om du eier eller leier egen bolig. Dette er viktig for legen å vite, mtp din familie og nettverk. Du virker litt skeptisk til legen.