Nyutdannede utviklere, hvorfor vil noen arbeidsgivere kun ha de med master?

[Gjest 15ed4...757]

Jeg vurderer ny utdanning. Ser at i staten så er det enkelte steder hvor de kun ansettter nyutdannede med mastergrad, mens andre steder ansetter de også med bachelor. Jeg har hørt at det ikke er så stor forskjell på jobbrelevant kunnskapsnivå mellom master og bachelor. Hva er det da som gjør at man enkelte steder krever master? 

På UiO så har informatikk-bacheloren 50 frie emner og 10 studiepoeng med ex.phil. Kan jeg få jobb som utvikler om jeg bruker mine tidligere emner i bachelorgraden? Altså ikke tar programmerings-emner som frie emner. Eller blir det for tynt. Ønsker å komme raskest mulig inn i ny jobb.  Jeg har tidligere bachelor i realfag så jeg har matematikk og statistikk i bacheloren. 

Anonymous poster hash: 15ed4...757

[MailMan13]

Staten har jo ofte litt kunstige formaliakrav, men kan ikke huske å ha sett akkurat den nå.

Etterspørselen etter utviklere er svært stor, så det er veldig lett å få jobb med en kurrant bachelor der.

[Gunnar Mo]

Tradisjonelt har vel forskjellen mellom bachelor og master (ing/siving) innen tekniske fag vært at man som ingeniør er godt trent for en ganske  spesifikk oppgave mens man som siving har kunnskap innen et større fagfelt og skal være i stand til å tenke mer "utenfor boksen". Om det fungerer slik i praksis i dag er en annen historie, men en masteroppgave er gjerne mer åpen enn en bacheloroppgave.

[MrL]

Fordi i staten er det viktigere hva du har på papiret enn hvor dugelig du er.

 

[Serpentbane]

Fagforeninger + mangelfull innsikt på hva man har behov for + en og annen som faktisk vet hva man behøver og spør speifikt etter dette.

[Gjest 15ed4...757]

On 10/19/2021 at 9:24 AM, Gunnar Mo said:

Tradisjonelt har vel forskjellen mellom bachelor og master (ing/siving) innen tekniske fag vært at man som ingeniør er godt trent for en ganske  spesifikk oppgave mens man som siving har kunnskap innen et større fagfelt og skal være i stand til å tenke mer "utenfor boksen". Om det fungerer slik i praksis i dag er en annen historie, men en masteroppgave er gjerne mer åpen enn en bacheloroppgave.

Enig i at siving-ingeniører både har en bredere grad og at den også er tyngre akademisk. 

Samtidig så it-folk ofte jobb allerede før masteren er levert og man kan bli ansatt selv om man har en masteroppgave som får E. 

 

Anonymous poster hash: 15ed4...757

[Sampson]

"alle" har jo mastergrad i dag så hvorfor ikke, de taper ikke en stor nok mengde søkere på å ha kravet til å senke kravene. Som regel har de jo  en setning om at erfaring kan kompensere for formell utdanning og da er de vel dekt. 

Det stilles langt høyere krav ved ansettelser i staten enn i det private, verden er ikke så svart/hvit som forestilt i tråden her. Byråkratiet er ment å sikre at man ikke blir forbigått og diskriminert, men har en del uheldige konsekvenser -sånn er det bare.  

MrL skrev (På 19.10.2021 den 9.31):

Fordi i staten er det viktigere hva du har på papiret enn hvor dugelig du er.

 

Etter å ha jobbet et par år med private konsulenter, dog i hovedsak fra de større konsulentfirmaene er jeg neimen ikke sikker på hvilken side av privat/offentlig som er mest udugelig.

[Penny]

En variant jeg var borti var at de mente at kandidater som hadde fullført en bachelor og kunne gått rett ut i et kokende jobbmarked, men isteden valgte å tilbringende ytterligere to år med å leve på studielån for å lære enda mer, hadde den "nysgjerrigheten"/"ønsket om læring" arbeidsgiver var på jakt etter.

Da kan arbeidsgiver fort slite med å skille mellom kandidater som er "ivrige etter å lære" og dem som "syns det var altfor gøy å drikke i studentforeningen"/"angst for å bli voksen", evt "kom inn på integrert femårig løp og kunne ikke egentlig hoppe av etter tre år sånn uten videre", men det får være arbeidsgivers problem.

[The Avatar]

Gjest 15ed4...757 skrev (På 18.10.2021 den 17.57):

Ser at i staten så er det enkelte steder hvor de kun ansettter nyutdannede med mastergrad, mens andre steder ansetter de også med bachelor.

Stemmer dette?
Typisk vil kravet i stillingsutlysinga være f.eks. "mastergrad, relevant erfaring vil også bli vurdert", altså at ein ønsker å tilsette kandidatar med mastergrad men at også andre kandidatar blir vurdert.
Heilt absolutte kvalifikasjonskrav vil typisk berre stå der det er formelle kompetansekrav etter lov eller forskrift.

I det offentlege så praktiserer ein "kvalifikasjonsprinsippet" som betyr at den best kvalifiserte kandidaten skal tilsettast. Dette prinsippet blir praktisert blant anna fordi det ikkje skal være rom for at kandidatar blir diskriminert eller tilsett på bakgrunn av personlege relasjonar med den som tilsetter. I tilsettingsprosessen kan ein ikkje sortere kandidatane på bakgrunn av kjønn, etnisitet, osv. Dette er også lovfesta i statsansatteloven. I staten kan ein heller ikkje bruke "overkvalifisert" som grunnlag for å ikkje tilsette ein kvalifisert kandidat. Ein kan f.eks ikkje gå forbi ein kandidat med mastergrad sjølv om det er sannsynleg at ein kandidat med så høg utdanning vil ha ambisjonar om å søke betre jobbar i framtida.

Når ein skal vurdere kven av søkarane som er best kvalifisert så er det naturleg at ein fyrst og fremst fokuserer på det mest objektivt målbare kriteriet. Utdanningens lengde og relevanse for stillinga vil då være det enklaste kriteriet å sortere etter.
Ein med informatikkbachelor vil være objektivt være betre kvalifisert enn ein kandidat med bachelor i historie når ein søker på ei utviklarstilling, tilsvarande vil ein kandidat med master i informatikk være betre kvalifisert enn ein kandidat som "berre" har bachelor.

Det er fyrst når dei utvalde kandidatane står likt på dei objektive kriteria at ein kan vurdere dei meir subjektive eigenskapane som personlegheit, samarbeidsvilje, osv.
Har den kandidaten som objektivt sett var best kvalifisert ikkje fått jobben så kan vedkommande gå til sak mot staten med erstatningskrav.

 

Ein søkar med (relevant) mastergrad vil alltid kome betre ut enn ein søkar med bachelorgrad når det offentlege skal tilsette.
Samtidig så er det slik at dei offentlege stillingane skal fyllast med ein kompetent arbeidstakar, så om det ikkje er formelle kompetansekrav til stillinga så kan det være at ein må vurdere søkarar med bachelorgrad, teknisk fagskule, fagbrev, og vidare til ein har funne den som er best kvalifisert av dei som har søkt på stillinga.

[Gjest 15ed4...757]

8 hours ago, The Avatar said:

Stemmer dette?
Typisk vil kravet i stillingsutlysinga være f.eks. "mastergrad, relevant erfaring vil også bli vurdert", altså at ein ønsker å tilsette kandidatar med mastergrad men at også andre kandidatar blir vurdert.
Heilt absolutte kvalifikasjonskrav vil typisk berre stå der det er formelle kompetansekrav etter lov eller forskrift.

I det offentlege så praktiserer ein "kvalifikasjonsprinsippet" som betyr at den best kvalifiserte kandidaten skal tilsettast. Dette prinsippet blir praktisert blant anna fordi det ikkje skal være rom for at kandidatar blir diskriminert eller tilsett på bakgrunn av personlege relasjonar med den som tilsetter. I tilsettingsprosessen kan ein ikkje sortere kandidatane på bakgrunn av kjønn, etnisitet, osv. Dette er også lovfesta i statsansatteloven. I staten kan ein heller ikkje bruke "overkvalifisert" som grunnlag for å ikkje tilsette ein kvalifisert kandidat. Ein kan f.eks ikkje gå forbi ein kandidat med mastergrad sjølv om det er sannsynleg at ein kandidat med så høg utdanning vil ha ambisjonar om å søke betre jobbar i framtida.

Når ein skal vurdere kven av søkarane som er best kvalifisert så er det naturleg at ein fyrst og fremst fokuserer på det mest objektivt målbare kriteriet. Utdanningens lengde og relevanse for stillinga vil då være det enklaste kriteriet å sortere etter.
Ein med informatikkbachelor vil være objektivt være betre kvalifisert enn ein kandidat med bachelor i historie når ein søker på ei utviklarstilling, tilsvarande vil ein kandidat med master i informatikk være betre kvalifisert enn ein kandidat som "berre" har bachelor.

Det er fyrst når dei utvalde kandidatane står likt på dei objektive kriteria at ein kan vurdere dei meir subjektive eigenskapane som personlegheit, samarbeidsvilje, osv.
Har den kandidaten som objektivt sett var best kvalifisert ikkje fått jobben så kan vedkommande gå til sak mot staten med erstatningskrav.

 

Ein søkar med (relevant) mastergrad vil alltid kome betre ut enn ein søkar med bachelorgrad når det offentlege skal tilsette.
Samtidig så er det slik at dei offentlege stillingane skal fyllast med ein kompetent arbeidstakar, så om det ikkje er formelle kompetansekrav til stillinga så kan det være at ein må vurdere søkarar med bachelorgrad, teknisk fagskule, fagbrev, og vidare til ein har funne den som er best kvalifisert av dei som har søkt på stillinga.

Takk. Men spørsmålet mitt er hvorfor man i enkelt tilfeller etterspør mastergrad og andre steder bachelorgrad når det kommer til nyutdannede utviklere.  Hvis master alltid er bedre så burde det jo alltid etterspørres mastergrad, slik er det jo ikke. 

Har også sett arbeidsgivere ansette studenter som har over ett år igjen av mastergraden samtidig som de krever mastergrad. Da sier man jo implisitt at E på mastergraden gjør deg mer kvalifisert til jobben enn om man kun har bachelor. Mange av de som er ansatt før mastergraden er ferdig legger minimalt arbeid i mastergraden, fordi de vet de får jobb uansett. 

Anonymous poster hash: 15ed4...757

[The Avatar]

Gjest 15ed4...757 skrev (34 minutter siden):

.Hvis master alltid er bedre så burde det jo alltid etterspørres mastergrad, slik er det jo ikke. 

Ein søkar med mastergrad vil typisk også koste meir i lønn. Så om ein ikkje treng meir enn bachelorgrad så er det dette som blir etterspurt. Ein søkar med mastergrad vil fortsatt være best kvalifisert, men ettersom det er ei bachelorstilling så er det også bachelorlønn sjølv om kandidaten har meir utdanning.