Fra jobb med ansvar til uten ansvar. Skamfull.

[Gjest d5010...28d]

Jeg er omtrent halveis i arbeidslivet, dvs til man kan gå av med pensjon. 

Har jobbet mange år med mennesker som har store utfordringer, kriminalitet, vold osv. Hektisk arbeid og grei lønn. Bachelor og tileggsutdanninger i det feltet. 

Så kom det en meget dramatisk fysisk  hendelse på liv og død, på fritid for meg og min slekt, fra syk person jeg jobbet med. En av samfunnets såkalte farlige personer ut og inn av fengsel for meget grov vold. 

Dette ble den store dråpen som gjorde at jeg med stor usikkerhet sa opp jobben og samtidig fant noe annet. Var litt nede og tok ikke noen sak eller såkalt menererstatning om dette. 

Nå har jeg en usikker lavtlønnet jobb med mennesker som ikke er "farlige". Føler sterkt på nederlag med å oppdra egne barn med lavtlønnet jobb uten ansvar. En jobb uten noen som helst interessant faktor. Ganske ødeleggende for min CV også, fra masse ansvar og oppgaver til ingenting. De fleste barn kan jo med litt stolthet fortelle hva mamma og pappa jobber med. Samtidig er det mange barn som ikke kan fortelle det... 

Er det noen som er omkring midt livet og merker at man føler seg litt idiot og skamfull over at man har en lavtlønnet jobb uten ansvar? Jeg er blid og optimist av natur, men merker jeg trekker meg mer unna sosialt i skam over denne "nedturen på jobb cv". 

Jeg er litt usikker på om jeg har nok kapasitet til å utdanne meg helt på nytt midt i 50 åra. Ikke bare å komme seg inn på nytt jobbmarked som voksen med ny fersk utdanning uten fartstid. 

Har noen her endret sitt veivalg og tatt grunnutdanning til noe annet i voksen alder? 

Anonymous poster hash: d5010...28d

[KarvaBlad]

Jeg har aldri bedømt et menneske etter hvor mye "ansvar" de har i sin jobbrolle. Men hva du jobber med er jo kanskje den viktigste identitetsmarkøren som fins i det norske samfunnet, så jeg erkjenner at kankje jeg er litt utenom det vanlige der. Synd at det skal være sånn.

Så du er flau fordi du ikke har noe "ansvar" på jobb? Er det ikke viktigere at du trives i jobben? Har trivelige og givende kolleger? Er det noen muligheter for å klatre i gradene der? Blir du flinkere og flinkere, og lærer mer og mer, så kan det vel oppleves meningsfylt selv om du ikke "har noen under deg". Jeg er sikker på at barna dine respekterer deg like høyt uansett hva slags jobb du har. Trivsel er viktigst, og gresset er alltid grønnere på den andre siden, uansett hva slags jobb du har, tror jeg. De som har masse ansvar, opplever stress, de som har lite ansvar kan føle på kjedsomhet og apati.

[Gjest d5010...28d]

Det er en jobb som ikke krever særlig kompetanse av noen art. Ingen utvikling der. Samtid er det krevende å være lavtlønnet, da familien ikke kan delta på samme opplevelser som andre. Hører nok litt til at de som har barn der jeg bor er mer vellykkede familier, der økonomi er lite tema. 

Spennende å høre om andre, har, skiftet beite. Jeg går på tomgang faglig nå, det er slitsomt. Nesten mer slitsomt enn mye å gjøre. Men volden, trusler og utrygt privatliv grunnet arbeidet og hevn på fritid er borte. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

[KarvaBlad]

Gjest d5010...28d skrev (6 minutter siden):

Det er en jobb som ikke krever særlig kompetanse av noen art. Ingen utvikling der. Samtid er det krevende å være lavtlønnet, da familien ikke kan delta på samme opplevelser som andre. Hører nok litt til at de som har barn der jeg bor er mer vellykkede familier, der økonomi er lite tema. 

Spennende å høre om andre, har, skiftet beite. Jeg går på tomgang faglig nå, det er slitsomt. Nesten mer slitsomt enn mye å gjøre. Men volden, trusler og utrygt privatliv grunnet arbeidet og hevn på fritid er borte. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

Jeg har egentlig ikke skiftet beite i arbeidslivet. Jeg skiftet beite fra humaniora-studier til IT-studier i 20-åra og har jobbet i IT-relaterte ting siden da (er i 40-åra nå). Men jeg tror jeg skjønner mer av dilemmaet ditt. Du er "stuck in a dead-end-job" som det heter. Uten forbedringspotensiale, er det lett å miste retning og motivasjon. Så dét er nok mer relevant til misnøyen du føler på enn ansvar, tror jeg.

Mitt råd er at du prøver å skifte jobb til noe som gir klatremuligheter på sikt.

[Gjest 7eeb8...930]

Jeg har også jobbet med "farlige menn" - uten at jeg liker det begrepet. Syke og utfordrende - er mer passende. Som mann innen det fagfeltet er man særdeles ettertraktet. Selv opplevde jeg telefoner fra andre etater - som spurte om jeg kunne tenke meg å jobbe for dem istedenfor. Dette kom av at arbeidet mitt ofte var tverrfaglig. Med samarbeid på tvers av etater. Helseforetaket, NAV, politi, kriminalomsorg, barnevern - samt statlig og kommunal helsesektor. For å nevne noe. Timelønnen var i snitt 270 kr,- med risikotillegg. Jeg jobbet medleveturnus, vanlig skift - og mye ekstra på natt/helg/røde dager. 

Det finnes veldig mye innen dette feltet man kan arbeide med. Så det er noe som skurrer når du skriver at du gikk frivillig fra en jobb med mye ansvar til en lavtlønnet sovejobb (type kaffedrikkejobb antar jeg..... jeg kjenner til dette). Og hvorfor gikk du ned i lønn? Ansiennitet og erfaring. Du kan forhandle lønn også i kommunal/statlig sektor. Så stusser jeg også når du skriver "vold, trusler og utrygt privatliv grunnet arbeidet og hevn på fritid er borte". Altså; det er forskjell på privatliv og jobb. Opplever du "hevn på fritiden" - vold, trusler og/eller er utrygt privatliv. Det skjønner jeg pent lite av. 
Det har alltid vært vanlig praksis at brukere på jobben IKKE vet etternavnet mitt. De skal heller ikke vite hvor jeg bor, når det er født eller noe som helst annen privat informasjon. Når jeg jobbet gikk jeg ikke ut på byen i helgene i samme by. Det er også vanlig at folk som jobber med den type brukere bor et godt stykke borte fra arbeidsstedet sitt. Noe som er ganske vanlig når man går medleveturnus. 

Veldig mye som skurrer her. Jeg føler du ikke forteller hele sannheten. Min første tanke er vel at du bør søke andre jobber som gir deg litt større utfordringer. Jeg ser ikke hva som stopper deg i det?

Anonymous poster hash: 7eeb8...930

[Gjest 1881a...136]

Gjest d5010...28d skrev (18 minutter siden):

De fleste barn kan jo med litt stolthet fortelle hva mamma og pappa jobber med. Samtidig er det mange barn som ikke kan fortelle det... 

Anonymous poster hash: d5010...28d

Dette er jo noe /du/ mener, tviler sterkt på at barn tenker noe som helst over dette så lenge de har gode foreldre.

Sekundet renholderen, søppeltømmeren eller den ansatte i kassa på butikken forsvinner bryter samfunnet sammen. At du ser ned på yrker som ikke krever så mye opplæring eller utdannelse er og blir ditt problem da det finnes mange lykkelige mennesker som arbeider i disse jobbene. At du ikke klarer det vitner bare om et overlegenhetskompleks.

Hvis jeg på en eller annen måte hadde vært klar over hva du har liret av deg her og du hadde kommet på intervju hos meg ville du i beste fall fått sparken i prøveperioden. De hører ikke hjemme noe sted.

Anonymous poster hash: 1881a...136

[Gjest d5010...28d]

Med vold på fritid så er det en utfordring i samfunnet økt vold og hevn mot offentlige ansatte i deres fritid. 

Jeg hadde drapstrusler ig flere med besøksforbud. Man arbeider innen det offentlige der man er med på å få voldelige, kriminelle og ruspersoner til tvangsbehandling.

Dette er nok en ukjent side for mange, da slikt ikke belyses i media.

Sp det handler om personer man jobber med som er rå på det å hevne og knuse familie med mer. De skyr ingen midler. Jeg forstår ikke hva som skurrer. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

[Gjest d5010...28d]

Takker for innspill om overlegenhetskompleks. Kanskje noe i det. Tenker mer på at jeg burde søke meg mot personer, nettverk som er på mitt nivå med arbeid nå. Ordtaket "like barn leker best" er nok ikke helt på jordet. 

Tidligere arbeid var ikke noen statusjobb eller høy lønn. Men den krevde mer ansvar og oppgaver.

Håper på erfaringer med fra folk som har skiftet yrke/karriere totalt i voksen alder. Skole og utdanning på nytt. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

[Olsenhower]

Slutt å klag, du kunne vært uføretrygdet, som faktisk er stigmatiserende i mange tilfeller. Hvorfor søker du ikke på andre jobber hvis det er så fælt å ha en "lavlønnet jobb uten ansvar"?

[Gjest d5010...28d]

Ser etter andre jobber, har desverre et snevert kompetansefelt.

Enig at det er teit å klage, er glad for å ha jobb. For meg har nok jobben vært nesten hele min identitet og interesse. Noe som ikke bare er bra. 

Spørsmålet igjen er hvor lett det er å få jobb i nytt felt som ferdig utdannet lagt inn i 50-åra. Altså 6-7 år på skole til noe annet. Har en annen interesse som hadde vært spennende. Det betyr 6-7 år på høyere utdanning. Det er i et felt det nok er mer unge mennesker. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

[Gjest cacc2...558]

Tenker du å være ferdig utdannet når du er 56-57? Og kanskje gå av på 62? Hva i alle dager skal være vitsen med det? 

Det fagfeltet kan du lese deg opp på som hobby. 

Du valgte bort jobben du er utdannet til. Hvis det ikke er interessant lenger så tenker jeg du får stå i det, og heller finne motivasjon på fritiden. Det er tross alt 16 timer i døgnet du ikke er på jobb. 

Eller se på noen utdannelser som ikke tar 6-7 år.

Anonymous poster hash: cacc2...558

[KarvaBlad]

Ikke for å være kjip og knuse drømmer, men å ta en 6-7 års utdanning når man er godt inn i 50-åra er fullstendig urealistisk.

[Gjest 1881a...136]

Gjest d5010...28d skrev (9 minutter siden):

Ser etter andre jobber, har desverre et snevert kompetansefelt.

Enig at det er teit å klage, er glad for å ha jobb. For meg har nok jobben vært nesten hele min identitet og interesse. Noe som ikke bare er bra. 

Spørsmålet igjen er hvor lett det er å få jobb i nytt felt som ferdig utdannet lagt inn i 50-åra. Altså 6-7 år på skole til noe annet. Har en annen interesse som hadde vært spennende. Det betyr 6-7 år på høyere utdanning. Det er i et felt det nok er mer unge mennesker. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

Du sliter med å være i en jobb du føler har lav status og feil for deg, men mener at du skal bli student med enda lavere status? Det er 3-6 år med enda dårligere råd enn du har nå og pensjonen din får en gedigen smell som følge av det, første året får du neppe stipend da du mest sannsynlig har tjent for mye året før.

Anonymous poster hash: 1881a...136

[Gjest d5010...28d]

Ja, men da studerer man og får faglig innput læring og mestring.

Det som var et poeng mange kollegaer lurte på var det å jobbe med det jeg gjøre i miljøer og bo i samme område. Andre valgte å bo lengre unna og dermed ikke støte på de ustabile brukerene på fritid. 

Jeg baler nok mye. Jakter ikke medlidenhet eller sympati. Er nok alle trussel og alvorlige situasjoner samlet som påvirker, man knekker litt sammen til slutt etter å ha sett nok kniver og våpen mot deg og familie. Det kalles vel utbrent. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

[Aiven]

KarvaBlad skrev (42 minutter siden):

Ikke for å være kjip og knuse drømmer, men å ta en 6-7 års utdanning når man er godt inn i 50-åra er fullstendig urealistisk.

Mange som gjør dette, sier ikke at det er uten utfordringer, men "urealistisk" er feil ord.

Endret 17. oktober 2021 av Aiven

[Aiven]

Gjest d5010...28d skrev (15 minutter siden):

Ja, men da studerer man og får faglig innput læring og mestring.

Det som var et poeng mange kollegaer lurte på var det å jobbe med det jeg gjøre i miljøer og bo i samme område. Andre valgte å bo lengre unna og dermed ikke støte på de ustabile brukerene på fritid. 

Jeg baler nok mye. Jakter ikke medlidenhet eller sympati. Er nok alle trussel og alvorlige situasjoner samlet som påvirker, man knekker litt sammen til slutt etter å ha sett nok kniver og våpen mot deg og familie. Det kalles vel utbrent. 

Anonymous poster hash: d5010...28d

 

Er en viss risiko med å poste her inne, siden de første som poster kan være en gjeng med negative og dømmende folk, som her. Du kan jo gjøre hva du vil, men det er klart at en utdanning ikke er så positivt i forhold til økonomi de neste åra. Du kan altså ikke få deg samme type jobb som du hadde før og bo lengre unna selv?

Endret 17. oktober 2021 av Aiven

[KarvaBlad]

Aiven skrev (12 minutter siden):

Mange som gjør dette, sier ikke at det er uten utfordringer, men "urealistisk" er feil ord.

Er det mange som begynner på en 6-7års utdannelse når de er godt oppi femtiårene? Det var nytt for meg, da må jeg be deg om tall og kilder.

[Aiven]

KarvaBlad skrev (Akkurat nå):

Er det mange som begynner på en 6-7års utdannelse når de er godt oppi femtiårene? Det var nytt for meg, da må jeg be deg om tall og kilder.

Jeg kjenner flere personlig fra studier.

[anon_83104]

De som er lykkeligst er de som vet å klare seg med mindre. Man gjør seg selv en bjørnetjeneste med å forankre enorme verdier i konsept som man ikke har god kontroll over. Med god trening, egeninnsats og tid så klarer du å komme over det savnet. Aksept for en situasjon er nøkkelen for å takle vonde tider. 

Men om det virkelig går innpå, så finnes det andre muligheter. Hva med å finne noe annet å inneha ansvarsfølelse for? En hobby, eller generelt noe på fritiden. 

Endret 17. oktober 2021 av anon_83104

[KarvaBlad]

Aiven skrev (2 minutter siden):

Jeg kjenner flere personlig fra studier.

Du kjenner folk som begynner på studier som tar 6 til 7 år å gjennomføre når de har bikket 55 år? Det må være tapre sjeler.