[Angst, gjenopplevelser, isolering] Er disse "varseltegnene" noen grunn for bekymring?

[Laserbeam]

Jeg sliter endel med angst og panikkanfall, og gjenopplevelser pga tidligere traumer.
I år så har det gradvis eskalert seg, men noen dager nesten ikke vært noe nevnbart. Men nå i August og September så har det eskalert ganske drastisk. Og enda mer forrige og denne uka.

Jeg skal ha samarbeidsmøte med boligen, FACT-teamet og mine foreldre imorra. Men jeg har ikke lyst til å bli lagt inn eller noe sånt pga de varseltegnene, og min stadig dårlig psyisk og fysisk form. Kroppen og hodet mitt er helt "dødt" og utslitt, og går rundt som "en tøydukke festet med tau i taket".

I går "sov" jeg i 24 timer (midnatt til midnatt), slokna med panikkanfall og kraftig gjenopplevelse, og "våkna" med det. Sov, våkna, sov, våkna osv. Slik varte det i hele går.

Varseltegnene:

* Spiser lite
* Døgner
* Sover både mye og lite
* Spiser lite
* Drikker nokså lite
* Mer opptatt av digitale medium enn velvære
* Verden og livet virker fremmed og distansert
* Føler meg ikke som "meg" (hvis dere skjønner)
* Har fått hull i hukommelsen
* Må sjekke hvilken dag og måned det er
* Dårlig tidsperspektiv, veit ikke om det har gått 1 eller 8 timer (kan ha noe med "oppslukhet" pga autisme), eller 1 dag eller 3 dager f.eks
* Dårlig hygiene og velvære
* Får en fornemmelse av lukter som resulterer i "lette" gjenopplevelser
* Slokner med panikkanfall og/eller gjenopplevelser, og er utslitt når jeg våkner til igjen
* Hyppigere og hyppigere panikkanfall og gjenopplevelser, og varer lengre og lengre
* Har startet med lett selvskading igjen (overfladisk)
* Har sperret meg fysisk inne i leiligheten
* Skyver venner, familie, og ansatte i boligen unna
* Isolerer meg selv
* Bestiller heller fra Oda(Kolonial) enn å fysisk gå i matbutikken selv
* Har ikke lyst til å være blant folk
* Fortsatt "koranaredd"

Får se evt hva samarbeidmøtet imorra resulterer i, eller om boligen setter inn tiltak i dag eller ikke.

[:utakt]

I emnefeltet skriver du "er disse varseltegnene noen grunn til bekymring?". 

Hvor "bekymret" man bør være kan ikke jeg si noe om, men når jeg leser listen din er det veldig tydelig at du ikke har det bra. Jeg syns du skal akseptere det som blir foreslått på møtet i morgen, enten det blir snakk om innleggelse eller noe annet for å hjelpe deg. 

Alt godt. 

[Gaea]

Har du hatt noen utredning vedrørende traumene? Det kan jo kanskje være aktuelt, slik at du kan få et behandlingsopplegg og forhåpentligvis få det bedre. Du vet kanskje at jeg gjennomgår traumebehandling nå, jeg har nå traumefokusert kognitiv terapi med psykolog (samtaleterapi), psykomotorisk fysioterapi med psykomotorisk fysioterapeut, EMDR med psykologspesialist/EMDR-terapeut og oppfølging med fastlege etter behov. Fastlegen min var med på traumeutredningen som emosjonell støtte, og han dro på hjemmebesøk til meg for å gjøre eksponering med meg, følge meg opp medisinsk før jeg klarte å møte opp på legekontoret, og han fulgte meg tett opp slik at jeg skulle bli trygg på han. Dette visste seg å være veldig nyttig, fordi jeg fikk tross alt gjennomført celleprøve og andre medisinske undersøkelser til tross for at jeg har opplevd det jeg har. 

Det har absolutt gått fremover for meg, selv om det er mye å jobbe med. I starten klarte jeg ikke å møte opp til behandling, etterhvert klarte jeg å komme meg til behandling vha taxi og nå klarer jeg å reise kollektivt igjen, i travle Oslo. I starten klarte jeg ikke å handle i butikk, det går stort sett greit nå. EMDR har vi ikke kommet ordentlig i gang med, så om det funker, det må jeg først finne ut etter å ha prøvd det. Men det skal virke ganske kjapt om det funker. Psykologen min har lært meg noen grunningsøvelser, samme har fysio, men det er også litt mer fokus på kropp, pust. Vi har begynt å gå igjennom "Tilbake til Nåtid"-boka til Modum. Jeg gjør ellers selv egentrening i form av eksponering, hjemmelekser fra traumebehandlingen, trener styrke daglig i samråd med fastlegen og fysio, og yoga daglig på eget initiativ. Jeg har fått et lite dytt bak av psykologen til å gjennoppta kontakt med venner og familie, da jeg har vært veldig flink til å skyve de vekk for å skåne de. 

Et tips jeg kan komme med er å skaffe seg tyngdedyne. Det har betraktelig forbedret søvnen min, føler at dyna er slags "skjold" og den gjør at jeg beveger meg mindre om natten, og slipper å våkne så ofte opp. 

Sette opp konkrete, realistisk mål og delmål har fungert for meg. Gjerne med en liten belønning når jeg har nådd enkelte mål for meg. 

Ellers har jeg jobbet mye med å få plass rutiner for søvn og mat. Jeg legger meg stort sett rundt kl 22/23 og står som regel opp kl 7/8, sover ikke på dagtid og spiser hver 3.-4 time. Det som hjalp meg for å få plass søvnen, var å stå opp et kvarter tidligere hver dag, snudde døgnet veldig sakte og ikke endre på døgnet i ferietider og helg. 

Støtte fra omgivelsene har også vært positivt for meg. Jeg ble positivt overrasket og veldig rørt over den støtten jeg fikk da jeg valgte å være åpen om mine utfordringer. Jeg håper du vet at du er viktig og at vi setter masse pris på deg, Sarcoex. Det er bare fine ord som prates om deg og vi er din heiagjeng! ❤️

Ønsker deg masse lykke til i morgen 🥰 

[Milhouse85]

Kort om meg
Var sammenhengende innlagt på psyk i to år 06-07. Alt fra frivillig DPS-opphold til skjerming under tvang med belteseng og full pakke på akuttpost. Angst, depresjon, psykose og sikkert mye mer. "Behandlingen" var piller - og stort sett det. Vet at mye har skjedde i psykiatrien siden den tid. Ble friskmeldt etter 14 stk ECT-behandlinger. To behandlinger i uka i 7 uker.
Tok i 2014 fagbrev som helsearbeider. Jobbet seks år med psykiatri fra 2010 til 16. Så jeg kjenner "begge sider" her. 

Du skriver boligen. Bor du i en bolig med døgnbemanning? Betyr dette at du er underlagt psykisk helsevern av noe slag? Har du verge? Er det andre ting som gjør at du mangler myndighet over eget liv? Eller står du fritt til å selv bestemme. Styrer du egen økonomi? Du skriver autisme. Er det asperger du har? 

Jeg tenker
En innleggelse gir deg nye rutiner du må følge, mtp måltider og bedre døgnrytme. Mer kontroll gjør at du også "skjerper" rutinene dine. Det å bli "sett" og bo i kontrollerte omgivelser, senker angsten midlertidig. Det kan oppleves behagelig. Men du mister selvstendigheten og det kan føles som et nederlag. 
Min erfaring med team-møter er at det bare blir masse blablabla.... Uten særlig effekt. Sjelden noen kommer med konkrete forslag som faktisk fungerer. Det meste blir av "symbolsk art". Småjusteringer på medisinplan. Økt oppfølgning i en periode, eller noe tilsvarende.

Du skriver bra! Du har selvinnsikt ved at du ser varselsignalene dine tydelig selv. Dette er et MEGET godt utgangspunkt til å gjøre noe med det. Veldig mange brukere i din situasjon mangler slik innsikt. Det sier litt om din intellektualitet. En ressurs! 

Det eneste som fungerer mot angst er eksponering! 

Jeg tror også du har behov for bedre rutiner. Kanskje må dette tvinges frem.

Det er veldig mange tiltak som kan fungere i din situasjon.

Her er noen forslag:

Skriv en "kontrakt"/avtale med personalet i boligen din. Som gjør at de får lov til å låse seg inn i boligen din dersom du ikke åpner/svarer.

Jeg har også personlig god erfaring med å oppbevare penger for mine pasienter/brukere etter egen avtale. Samt dele ut "lommepenger" ukentlig; mot at diverse oppgaver blir utført. Det kan være: Dusj og vask. Gåtur. Handle selv. Eller annet som kan være angsttriggende. Øk innsats opp mot belønning. Slik får du motivasjon til å gjøre ting du syns er ubehagelig. 

Delmål er også veldig viktig. Kombinert med at du gir fra deg goder; som du får tilbake. For eksempel kan du øve deg på å være ute i offentlig rom. Du kan starte veldig enkelt; og "øke innsatsen" - for deretter å få en belønning ved oppnådd mål.

For eksempel: 
Dag 1: Gå "ned veien og opp igjen" med følge en gang i løpet av dagen (eller noe annet mikroskopisk).
Dag 2: Det samme
Dag 3: Det samme
Dag 4: Det samme + en gang alene opp og ned, mens personalet venter på toppen.
Du skjønner tegninga regner jeg med. 
Dag 30: Gå 1500 meter tur alene. 

- Faste rutiner
- Gi fra deg goder, som du får tilbake ved endt oppgave
- Eksponering er det eneste som fungerer. Medisiner er kun et hjelpemiddel, ikke en løsning.
- Gi personalet økt tillatelse. 

For å få orden på døgnrutinen; kan du kanskje programmere ruter eller lignende - til å ikke gi deg internett mellom f.eks. 02.00 og 06.00. Du har selvfølgelig mobilen. Men da med begrenset data (sannsynligvis). 

Personlig er jeg fan av litt større eksponeringer.... joda, det vil sannsynligvis trigge angst så det holder etter. Og passer ikke for alle. Men et eksempel er følgende: Ta toget tur/retur en-eller-annen plass.... Gjerne en distanse som varer 5-6-7 timer. Ha en 10 mg sobril i baklomma i tilfelle panikkangst. Legg fra deg duppeditter og dingser som distanserer deg fra virkeligheten. Så må du sitter der da; og håndtere denne "enkle" situasjonen. Klarer du å gjennomføre noe slikt - vil du oppleve en ekstremt stor mestring som gir mersmak. (Det er kun de første timene som er mest ubehagelige). Men etter hvert som man eksponeres av slikt over tid; er det lettere å gjøre noe med det.

Det å sitte komfortabelt og trygt i en leilighet; uten at noen "pusher" deg ut - er mat for psykose/sykdom. Videre isolering hjelper ikke mot isolasjon. (!) 

Men når det er sagt: Jeg kjenner ikke til ditt sykdomsbilde, din situasjon eller din hverdag. 

Men det jeg vet gjelder absolutt alle!

- Du kan mer enn du tror selv!




 

[:utakt]

@GiaMahan @Milhouse85 

Sterke historier dere kommer med her. Så fint av dere å dele erfaringer og gi gode råd. Dette forumet her er noe for seg selv noen ganger. Brukere som dere utgjør virkelig en forskjell.  

Ikke meningen å kuppe tråden din @Sarcoex - Gnålern. Håper du får en fin prat med teamet rundt deg i morgen. Du kan jo vise dem lista du har lagt frem her, det er nok en god start for å finne løsninger. 

[anon_83104]

Sarcoex - Gnålern skrev (9 timer siden):

Jeg sliter endel med angst og panikkanfall, og gjenopplevelser pga tidligere traumer.
I år så har det gradvis eskalert seg, men noen dager nesten ikke vært noe nevnbart. Men nå i August og September så har det eskalert ganske drastisk. Og enda mer forrige og denne uka.

Jeg skal ha samarbeidsmøte med boligen, FACT-teamet og mine foreldre imorra. Men jeg har ikke lyst til å bli lagt inn eller noe sånt pga de varseltegnene, og min stadig dårlig psyisk og fysisk form. Kroppen og hodet mitt er helt "dødt" og utslitt, og går rundt som "en tøydukke festet med tau i taket".

I går "sov" jeg i 24 timer (midnatt til midnatt), slokna med panikkanfall og kraftig gjenopplevelse, og "våkna" med det. Sov, våkna, sov, våkna osv. Slik varte det i hele går.

Varseltegnene:

* Spiser lite
* Døgner
* Sover både mye og lite
* Spiser lite
* Drikker nokså lite
* Mer opptatt av digitale medium enn velvære
* Verden og livet virker fremmed og distansert
* Føler meg ikke som "meg" (hvis dere skjønner)
* Har fått hull i hukommelsen
* Må sjekke hvilken dag og måned det er
* Dårlig tidsperspektiv, veit ikke om det har gått 1 eller 8 timer (kan ha noe med "oppslukhet" pga autisme), eller 1 dag eller 3 dager f.eks
* Dårlig hygiene og velvære
* Får en fornemmelse av lukter som resulterer i "lette" gjenopplevelser
* Slokner med panikkanfall og/eller gjenopplevelser, og er utslitt når jeg våkner til igjen
* Hyppigere og hyppigere panikkanfall og gjenopplevelser, og varer lengre og lengre
* Har startet med lett selvskading igjen (overfladisk)
* Har sperret meg fysisk inne i leiligheten
* Skyver venner, familie, og ansatte i boligen unna
* Isolerer meg selv
* Bestiller heller fra Oda(Kolonial) enn å fysisk gå i matbutikken selv
* Har ikke lyst til å være blant folk
* Fortsatt "koranaredd"

Får se evt hva samarbeidmøtet imorra resulterer i, eller om boligen setter inn tiltak i dag eller ikke.

 

Du lider av autisme. Er det anledning for deg å lage en fornuftig plan? Ofte så er det kjekt for folk på spekteret å ha en fin liste over ting som må gjøres til visse tidspunkt. Som å skifte sengesett ukentlig; satt til en bestemt dag til et tidspunkt. Og faste tider for søvn, oppvåkning, spising av mat; kanskje ordne en matplan hvor du kan ha litt variert kost. Det er nokså mye slikt som kan gjøres. Drikking av vann er nokså viktig. Man mister litt futt når man ikke drikker tilstrekkelig. 

Man kan lette på mye med litt investering der. Slikt kan du alltids be om hjelp til, eller kanskje få noen råd fra andre som kjenner til problemet. 

Det kan være viktig å oppsøke hjelp. Og kanskje spør etter noe gruppeterapi? "Oppmerksomt nærvær" kunne passe deg bra. Med mindre du har for store vansker med interaksjon med mennesker? Noen andre form for grupper kan passe deg bedre, og du kan be om det hos behandlere hos din lokale avdeling. Grupper er utmerket for å gi litt kickstart på det sosiale igjen. Mange har troen på at de ikke behøver noen sosial omgang, men det er i all hovedsak fordi de ikke helt oppfatter at de trenger det. Det vil nok hjelpe deg en del.

Jeg har selv vært i gruppebehandling for PTSD og agorafobi. Det hjalp meg godt i gang. Håper det kan gjøre det samme for deg. 

Endret 29. september 2021 av anon_83104

[Gaea]

:utakt skrev (17 minutter siden):

@GiaMahan @Milhouse85 

Sterke historier dere kommer med her. Så fint av dere å dele erfaringer og gi gode råd. Dette forumet her er noe for seg selv noen ganger. Brukere som dere utgjør virkelig en forskjell.  

Ikke meningen å kuppe tråden din @Sarcoex - Gnålern. Håper du får en fin prat med teamet rundt deg i morgen. Du kan jo vise dem lista du har lagt frem her, det er nok en god start for å finne løsninger. 

Takk for hyggelige ord :utakt! ❤️ Håper noen kan få nytte av mine erfaringer. Du er jo selv en veldig fin bidragsyter på forumet. Vi er så utrolig heldige som har så mange flotte ressurser, som både kan bidra med livserfaringer, vennlighet og faglighet. Og enig, veldig fint svar av Milhouse85! Du har  styrke der Milhouse85, med egne erfaringer, men samtidig også faglighet!

Den lista du har skrevet ned Sarcoex, kan være fin å ta med i møte, enig med :utakt. Å ha traumer kan være tungt og utmattende - dette vet jeg så altfor godt selv - men jeg vet også at med riktig hjelp kan livet sakte men sikkert bevege seg i positiv retning. Spent på å høre hvordan det går imorgen!

[Laserbeam]

Milhouse85 skrev (2 timer siden):

Kort om meg
Var sammenhengende innlagt på psyk i to år 06-07. Alt fra frivillig DPS-opphold til skjerming under tvang med belteseng og full pakke på akuttpost. Angst, depresjon, psykose og sikkert mye mer. "Behandlingen" var piller - og stort sett det. Vet at mye har skjedde i psykiatrien siden den tid. Ble friskmeldt etter 14 stk ECT-behandlinger. To behandlinger i uka i 7 uker.
Tok i 2014 fagbrev som helsearbeider. Jobbet seks år med psykiatri fra 2010 til 16. Så jeg kjenner "begge sider" her. 

Jeg har også personlig god erfaring med å oppbevare penger for mine pasienter/brukere etter egen avtale. Samt dele ut "lommepenger" ukentlig; mot at diverse oppgaver blir utført. Det kan være: Dusj og vask. Gåtur. Handle selv. Eller annet som kan være angsttriggende. Øk innsats opp mot belønning. Slik får du motivasjon til å gjøre ting du syns er ubehagelig. 

Delmål er også veldig viktig. Kombinert med at du gir fra deg goder; som du får tilbake. For eksempel kan du øve deg på å være ute i offentlig rom. Du kan starte veldig enkelt; og "øke innsatsen" - for deretter å få en belønning ved oppnådd mål.

Her er noen forslag:
For eksempel: 
Dag 1: Gå "ned veien og opp igjen" med følge en gang i løpet av dagen (eller noe annet mikroskopisk).
Dag 2: Det samme
Dag 3: Det samme
Dag 4: Det samme + en gang alene opp og ned, mens personalet venter på toppen.
Du skjønner tegninga regner jeg med. 
Dag 30: Gå 1500 meter tur alene. 

- Faste rutiner
- Gi fra deg goder, som du får tilbake ved endt oppgave
- Eksponering er det eneste som fungerer. Medisiner er kun et hjelpemiddel, ikke en løsning.
- Gi personalet økt tillatelse. 

For å få orden på døgnrutinen; kan du kanskje programmere ruter eller lignende - til å ikke gi deg internett mellom f.eks. 02.00 og 06.00. Du har selvfølgelig mobilen. Men da med begrenset data (sannsynligvis). 

Personlig er jeg fan av litt større eksponeringer.... joda, det vil sannsynligvis trigge angst så det holder etter. Og passer ikke for alle. Men et eksempel er følgende: Ta toget tur/retur en-eller-annen plass.... Gjerne en distanse som varer 5-6-7 timer. Ha en 10 mg sobril i baklomma i tilfelle panikkangst. Legg fra deg duppeditter og dingser som distanserer deg fra virkeligheten. Så må du sitter der da; og håndtere denne "enkle" situasjonen. Klarer du å gjennomføre noe slikt - vil du oppleve en ekstremt stor mestring som gir mersmak. (Det er kun de første timene som er mest ubehagelige). Men etter hvert som man eksponeres av slikt over tid; er det lettere å gjøre noe med det.

Det å sitte komfortabelt og trygt i en leilighet; uten at noen "pusher" deg ut - er mat for psykose/sykdom. Videre isolering hjelper ikke mot isolasjon. (!) 

Men når det er sagt: Jeg kjenner ikke til ditt sykdomsbilde, din situasjon eller din hverdag. 

Men det jeg vet gjelder absolutt alle!

- Du kan mer enn du tror selv!




 

Sitat

Du skriver boligen. Bor du i en bolig med døgnbemanning? Betyr dette at du er underlagt psykisk helsevern av noe slag? Har du verge? Er det andre ting som gjør at du mangler myndighet over eget liv? Eller står du fritt til å selv bestemme. Styrer du egen økonomi? Du skriver autisme. Er det asperger du har? 

Er en helt vanlig omsorgsbolig med bemanning, dag og kveld. De som bor her, bor her helt frivillig, og kan flytte når som helst hvis man ønsker det.

Er ikke underlagt psykisk helsevern nei.

Har søkt om å bo her frivillig, og må selvsagt betale for leie, strøm, avløp og renovasjon (vannavgift av noe slag, 1 gang i året, heldigvis ikke dyrt), Internett m.m.
Ikke helt selv for å være ærlig, har frivillig økonomisk hjelpeverge som bistår med faste utgifter og regninger og sånt. Ikke at jeg ikke er mentalt oppegående til å klare det selv, men jeg har en tendens til å bli smått "avhengig" av å "måtte" bruke penger, enten det er på elektronikk, gadgets, maskinvare, spill etc. Så kommer regninger og faste utgifter som nummer 2 i prioriteringslista.
Og er det noe jeg har lyst på, som f.eks nye pc-komponenter, tilbehør ny dataspill, eller ellers trengende husholdningsprodukter, og er det økonomiske er ajour, så får overfører min verge som regel penger til min konto, fra vergekontoen (som står i mitt navn).
Og jeg får en fast sum hver uke å bruke på det viktigste som mat og drikke og mer.
Får også fast utbetalt i måneden for diverse strømmetjenester og spillabonnement.

Står fritt fram til å styre mitt eget liv, men får bistand fra ansatte i boligen, blant annet miljøarbeid/praktisk bistand. Samt ukentlige samtaler. Og evt følge til butikken, mest for selskapets skyld, og for å trygge meg hvis den sosiale angsten (og det siste 1.5 året; koronaangsten) er på høygir.

Er Asperger jeg har ja.

 

Sitat

Jeg tenker
En innleggelse gir deg nye rutiner du må følge, mtp måltider og bedre døgnrytme. Mer kontroll gjør at du også "skjerper" rutinene dine. Det å bli "sett" og bo i kontrollerte omgivelser, senker angsten midlertidig. Det kan oppleves behagelig. Men du mister selvstendigheten og det kan føles som et nederlag. 
Min erfaring med team-møter er at det bare blir masse blablabla.... Uten særlig effekt. Sjelden noen kommer med konkrete forslag som faktisk fungerer. Det meste blir av "symbolsk art". Småjusteringer på medisinplan. Økt oppfølgning i en periode, eller noe tilsvarende.

Da er det egentlig at jeg får bedre oppfølging fra boligen og mine 2 behandlere i FACT-teamet fra kommunen, evt også finne en terapiform også fungerer mot traumene. For "kneangsten" og traumene relatert til det, så har det vært endel gåturer med den ene fra FACT-teamet, for å bevise for kroppen og hodet at det faktisk ikke er noe galt med kneet lenger, det som har skjedd har skjedd på en måte (mine tanker). Men det er vanskelig å prøve å vri tankegangen til noe positivt når angsten og gjenopplevelsene står på som fullt. Og har også kognitiv samtaleterapi med den andre behandleren.
De som skal på det samarbeidsmøtet kjenner meg såpass godt at jeg er positiv at noe godt kommer ut av det.

Traumene:

Sitat

Du skriver bra! Du har selvinnsikt ved at du ser varselsignalene dine tydelig selv. Dette er et MEGET godt utgangspunkt til å gjøre noe med det. Veldig mange brukere i din situasjon mangler slik innsikt. Det sier litt om din intellektualitet. En ressurs! 

Tusen takk.

Sitat

Det eneste som fungerer mot angst er eksponering! 

Jeg tror også du har behov for bedre rutiner. Kanskje må dette tvinges frem.

Det er veldig mange tiltak som kan fungere i din situasjon.
 

Har egentlig ikke vært så lurt for meg å ta pause fra eksponeringen av kneangsten og "kne traumen". Men jeg er bare så veldig utslitt, når det foregår masse tanker og bilder i hodet hele tiden. Og angsten og gjenopplevelsene har bare eskalert og eskalert.

Sitat

Skriv en "kontrakt"/avtale med personalet i boligen din. Som gjør at de får lov til å låse seg inn i boligen din dersom du ikke åpner/svarer.

Har skrevet en slik nøkkelavtale som gir dem lov til å låse seg inn ved f.eks medisinutlevering, ved bekymringer (hvis jeg har isolert meg for lenge f.eks) og mer.

[Laserbeam]

Er trøtt nå, svarer på mer imorra.

[Duriello]

Lykke til 👍

[Milhouse85]

På ferie i Lisboa besøkte jeg en med Asperger. Traff ham gjennom Couchsurfing og bodde hos ham i to dager. Han hadde hostet over 300 personer - og reist jorden rundt, alene - og var ganske oppegående. Han så meg aldri direkte inn i øynene, og avviket alltid med blikket. Han forklarte at det var et forsvar. Fordi han ikke klarte å lese ansikter. Han ble bare usikker og forvirret rundt dette. Derfor likte han jobben sin som telefonselger/support. For da slapp han se på folk. Etter at jeg konfronterte ham med dette, forsøkte han å se på meg flere ganger. Men jeg kunne tydelig se han slet med dette. 

Jeg vet at man rammes ulikt med Asperger. Noen har det helt "usynlig" - mens andre blir veldig sterkt påvirket av handikappet. Poenget med denne historien er vel at handikappet alene ikke står til hinder for noe som helst man ønsker å oppnå her i livet.

Selv var jeg ganske "social akward" i tiden før ECT. Jeg slet veldig med å forstå sosiale koder og tilsvarende. Spesielt i ungdommen. Det var kanskje ikke Asparger. Men noe var det. Noen år etter ECT-behandlingen har jeg som jobb (!) å tolke andre personers sosiale atferdsmønster - som en del av mitt miljørelaterte arbeid. Helt absurd om man ser på 2002 utgaven av meg sammenliknet med 2012. 

Fikk i 2007 hele 14 behandlinger med ECT. Kanskje i overkant mye. Jeg kjente en utrolig stor endring allerede etter de første 1-2 behandlingene. Armer, kroppsdeler og hele kroppen føltes mye lettere. Fysisk merkbart lettere. Det å løfte armen var mye mindre slitsomt enn før. Jeg følte også at mange "deler" som manglet plutselig kom på plass igjen. Rett å slett fascinerende. 

ECT brukes mest mot depresjon (kun mot depresjon?). Men jeg er sikker på at det også fungerer mot angst og lignende. 
https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/10/02/ny-elektrosjokk-forskning-forkaster-tidligere-teori/

Joda, det er litt kontroversielt og ikke så vanlig. Mange rundt deg vil nok sperre opp øynene om du begynner å prate om ECT. Kanskje kunne du søkt om å få noen få behandlinger (ikke 14.....).

Så glemte jeg å skrive om kosthold. Det har mye mer å si enn du tror. Særlig om du klarer å kutte ned på sukkerinntaket. 

Men jeg tenker du vet best hva som fungerer for din del. 

Hvordan er det sosiale livet ditt, utenfor Internett? Har du noen hobbyer/interesser som ikke foregår via skjerm? Kanskje kan du søke om støttekontakt. En som kan "tuppe deg litt bak" - og ta deg med ut på ting & tang. Jeg mistenker at skjermen er din trygghet - og at du tilbringer ganske mye tid bak skjermer. Å bryte ut av det; tror jeg kan være veldig bra.

[:utakt]

Hvordan gikk møtet ditt, @Sarcoex - Gnålern?  

Endret 1. oktober 2021 av :utakt

[Laserbeam]

Møtet gikk greit. Endel tøffe temaer som ble tatt opp.
Og det har blitt skrevet avvik på meg, da jeg hadde skrevet endel sinte, og frustrerte, meldinger på jobb mobilene hvor jeg nevnte spesifikke ansatte, med navn, som jeg syntes hadde gjort en dårlig jobb med meg, eller behandlet meg som ikke oppegående m.m.

Og jeg har tydeligvis begynt å utvikle en dataspillavhengighet. Da jeg bruker spillene for alt det er verdt for å distrahere meg mot vonde tanker, angst, gjenopplevelser og mer.

Jeg er så sliten og lei alt. Og føler bare for å skyve alle unna, stenge meg inne og isolere meg.

Og hvis ikke noe mer kan bli gjort med det jeg sliter med, kan jeg ikke like greit da bare gi fullstendig opp?
Og bare fortsette å spille dataspill og døgne, til jeg blir fullstendig utslitt og bare slokner?

Og skal sammen med min primærkontakt starte å planlegge, og skrive, en dagsplan med daglige rutiner for å bedre min hverdag. Hvordan faste rutiner skal hjelpe på alt det jeg sliter med veit ikke jeg.

 

Jeg hater meg selv. Hater hvordan jeg oppfører meg og hvordan jeg misforstår alt og alle. Jeg er fullstendig utslitt, orker ikke mer, vil ikke mer. Jeg har nå offisielt gitt opp. Er kanskje best at jeg ikke har noe med mennesker å gjøre, og mennesker ikke har noe med meg og gjøre? Utenom tilfeldige jeg møter gjennom tilfeldige oppdrag (dungeons m.m) i onlinespill.
Når folk får vite at jeg har Asperger, så "leser" de seg selvsagt opp på Asperger, og jeg blir da behandlet deretter. Ikke som et oppegående individ, men som et firkantet, stereotypisk Asperger.
Jeg er lei folk, møkk lei meg selv, møkk lei min Asperger (og alle problemene og misfortåelser det medfører), møkk lei livet og orker ikke mer.
Jeg trenger en slags vaksine / kur for min Asperger og alt det andre jeg sliter med, eller så er det ingen håp i sikte.

[Evil-Duck]

Jeg kan ikke hjelpe deg så mye med dine spørsmål eller legge til noe særlig mer enn hva andre allerede har gjort i tråden her, men håper kanskje å kunne legge igjen noen litt oppmuntrende ord.

Både du og jeg har vært her på dette forumet i over 15 år å kan vel sådan kanskje strekke oss til å kalle oss forum veteraner. Jeg har sett deg skrive her inne og enkelte ganger gått i diskusjon med deg i div. tråder på spillforumet oppigjennom disse 15 årene, å det har aldri slått meg i noen grad at denne personen bak brukernavnet Gnålern har Asperger, så vertfall her på forumet som er hvor jeg kjenner deg fra så syns jeg vertfall at du mestrer denne diagnosen med glans å er ikke noe verken du selv eller andre skal definere deg på. Jeg syns det er trist å lese om alt du skal plages med, men samtidig syns jeg du er modig som tørr å stå frem å fortelle det slik det er samtidig som du er åpen om diagnosen din. Jeg håper så inderlig at du ikke gir opp men fortsetter å kjempe, selv om det er mye og krevende arbeid, og med koronaen og de tilhørende tiltak på retretten så kan saker og ting begynne å bevege seg tilbake til normalen og forhåpentligvis til en bedre hverdag for deg, meg og oss alle.   

Men du har vertfall de beste ønsker og lykke til videre fra en felles forumveteran som krysser fingre, hender og tær for at skal komme deg gjennom denne vanskelige tiden 

[Laserbeam]

Evil-Duck skrev (12 minutter siden):

Jeg kan ikke hjelpe deg så mye med dine spørsmål eller legge til noe særlig mer enn hva andre allerede har gjort i tråden her, men håper kanskje å kunne legge igjen noen litt oppmuntrende ord.

Både du og jeg har vært her på dette forumet i over 15 år å kan vel sådan kanskje strekke oss til å kalle oss forum veteraner. Jeg har sett deg skrive her inne og enkelte ganger gått i diskusjon med deg i div. tråder på spillforumet oppigjennom disse 15 årene, å det har aldri slått meg i noen grad at denne personen bak brukernavnet Gnålern har Asperger, så vertfall her på forumet som er hvor jeg kjenner deg fra så syns jeg vertfall at du mestrer denne diagnosen med glans å er ikke noe verken du selv eller andre skal definere deg på. Jeg syns det er trist å lese om alt du skal plages med, men samtidig syns jeg du er modig som tørr å stå frem å fortelle det slik det er samtidig som du er åpen om diagnosen din. Jeg håper så inderlig at du ikke gir opp men fortsetter å kjempe, selv om det er mye og krevende arbeid, og med koronaen og de tilhørende tiltak på retretten så kan saker og ting begynne å bevege seg tilbake til normalen og forhåpentligvis til en bedre hverdag for deg, meg og oss alle.   

Men du har vertfall de beste ønsker og lykke til videre fra en felles forumveteran som krysser fingre, hender og tær for at skal komme deg gjennom denne vanskelige tiden 

Tusen takk!

Ble litt for overveldene med følelser og tanker etter ett oppdrag i Mass Effect 2 (Project Overlord). Kjente meg for mye igjen der hvor lett det er å misforstå folk, når man har en form for autisme, og har utfordringer med å lese sosiale koder og slikt. Samt få oppheng på enkelte ting. Og hvor lett det er for folk å misforstå en person som tenker ofte bokstavelig.

Det har vært endel kontroverser angående det oppdraget, f.eks at Bioware gikk alt for langt. Men noen ganger så føler jeg meg fanget på samme måte i f.eks oppheng av tanker og følelser.

https://masseffect.fandom.com/wiki/Project_Overlord

Og det er ikke direkte "gjenopplevelser" jeg sliter med, men en slags oppheng av situasjonene som skjedde med blant annet kneet og operasjonsåret. Og tankene og følelsene rundt de hendelsene. Og de bildene i hodet jeg får, er egentlig bare vonde minner fra da det skjedde. Det blir det samme hvis man sier til noen "Se for deg en blå elefant", så får folk bilder i hodet av en blå elefant.

Og minner kan være ganske vivide, og kan oppstå når som helst. Men det er ofte man har mest fokus på de negative og vonde minnene. Har man f.eks brent hånda på en varm kokeplate på stekovnen, og man da f.eks ser en stekeovn i en elektronikkjede, så kan man få slike "flashbacks"/gjenopplevelser/bilder i hodet type ting. Men det betyr ikke nødvendigvis at man sliter med PTSD-liknende symptomer. Men bare minner som manifesterer seg i hodet.

F.eks gode "gjenopplevelser" jeg kan ha, er hvis jeg spiser makaroni med (smeltet) ost, så kommer alle de gode minnene fra da jeg gikk på Molde Folkehøgskole, og spiste det, og så på Anime, med en god venn jeg møtte der. Vi har fortsatt god kontakt, men ikke like ofte nå som han er gift og har blitt pappa. Det blir som å spille av en sekvens med filmklipp av min tid der.

Så fikk ihvertfall svar på noen ting på samarbeidsmøtet.

Seinere i dag, så skal jeg sette meg ned med min primærkontakt og planlegge en dagsplan med faste rutiner jeg skal ha. Slik at hverdagen skal bli så forutsigbar og håndterbar som mulig. Jeg fikk det som et forslag gjennom denne tråden, og foreslå det selv videre på samarbeidsmøtet.

[Laserbeam]

Beklager hvis jeg ikke har svart alle. Men alt er lest og tatt til meg. Jeg setter veldig stor pris på alle rådene og all støtten jeg har fått.

[Milhouse85]

Lykke til! God bedring
Forsøkt å ringe Mental Helse sin hjelpetelefon? Det er et lavterskel tilbud. Du trenger altså ikke stå med tauet i hånda før du føler du kan ringe. Fordelen med dette tilbudet; er at det er anonymt og nøytralt i form av at det er personer uten relasjon til deg. Så kanskje kan du tillate deg å være litt mer åpen og ærlig. Du har jo ikke noe å tape på det uansett. Kanskje kan det også være litt sosial trening for deg.

Nummeret er 91 116 123 .
https://mentalhelse.no/fa-hjelp/hjelpetelefonen

Edit: "Lykke til" er en ganske teit hilsen til folk som sliter psykisk. Man sier gjerne lykke til til folk som skal på jobbintervju eller noe annet formelt. Så her tar jeg litt selvkritikk. Det datt bare litt spontant ut av meg. 

Hva burde man egentlig si til en som sliter psykisk? God bedring? Man gjør jo det ovenfor de som e fysisk syk. Jeg syns man like godt kan bruke det begrepet mot de som sliter psykisk. Her fikk jeg faktisk noe å tenke på.

Endret 4. oktober 2021 av Milhouse85