Økonomisk sosialhjelp og rettigheter etter sosialtjenesteloven

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

Jeg mottar ikke selv, og skal heller ikke søke på økonomisk sosialhjelp. Det jeg ønsker å diskutere er derfor på ingen måte personlig for meg. 

Jeg synes dette er interessant å diskutere. I dag løser hver enkelt kommune, liten som stor denne problemstillingen på hver sin unike måte. Det medfører store forskjeller for hvordan denne gruppen mennesker blir møtt av systemet. Og er også en stor årsak til den barnefattigdommen vi i dag har i Norge. Dette kan både være en juridisk diskusjon, og en politisk. Jeg er mer interessert i den juridiske biten. Derfor poster jeg emnet i dette forumet.

Vi har en sosialtjenestelov som skal følges av hver enkelt kommune i utøvelse av denne plikten. De paragrafene jeg tenker kan være aktuelle i diskusjonen:

Spoiler

 

§ 1.Lovens formål
Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

§ 18.Stønad til livsopphold
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad.

Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.

Ved vurdering av søknad om stønad til familier skal det ikke tas hensyn til barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier.

Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.

§ 4.Krav til forsvarlighet
Tjenester som ytes etter denne loven skal være forsvarlige.

 

Alle har krav på en individuell vurdering av sin søknad om økonomisk sosialhjelp. I praksis så har alle kommunene faste satser på stønadsnivå. Dette er gjerne satser som er politisk bestemt på bakgrunn i kommunale økonomiske hensyn, og ikke bestemt etter lovens formål og bestemmelser. Jeg leste for noen dager siden en artikkel hos en statsforvalter som skrev om akkurat dette. (Skal prøve å finne den igjen). Selvfølgelig er det store forskjeller mellom kommunene, men det er ikke informasjon som er lett tilgjengelig, så det er nesten umulig å se på helheten her. 

Staten ved arbeids- og sosialdepartementet utarbeider veiledende retningslinjer for økonomisk stønad. Ett eksempel er den nåværende satsen for enslige på 6450,-. Dette er ett beløp som skal kunne dekke ett helt grunnleggende behov. Det er noen politiske partier som ønsker å gjøre disse satsene obligatoriske, men det blir en annen diskusjon igjen.

I en storkommune som jeg jobber i er denne satsen ca. 4300,-. Ganske langt unna de veiledende satsene for hva man trenger for å dekke ett helt grunnleggende behov. Og det blir enda verre for de som har barn, som kommer enda dårligere ut med de kommunale satsene i denne storkommunen, i forhold til de veiledende satsene. Ett eksempel er en familie på 3 som får 6500,- i livsopphold og heller ikke får beholde barnetrygden, mens de veiledende statlige satsene for denne familien tilsier ett behov på 13850,- for å dekke ett helt grunnleggende behov. Da sier det seg selv at det blir trangt. I en helt annen kommune kan satsene være på nivå med de veiledende statlige satsene, så forskjellsbehandlingen etter hvor man skulle ende opp i nød kan være enorm. 

Juridiske spørsmål:

1. For at en kommune skal løse oppgaven i henhold til sosialtjenesteloven skal tjenestene være forsvarlige. De skal bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Stønaden bør videre ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen. Hvor lavt kan en kommune i praksis legge seg på i stønadsnivå under statens veiledende for de som søker økonomisk sosialhjelp, før det begynner å bryte med hva som er lovlig etter sosialtjenesteloven? Jeg regner med at grensen ville gått ett sted, men hvor går den egentlig? Eller kunne kommunen i teorien satt beløpet på 2000,- i måneden, og fortsatt vært innafor lovens bestemmelser? Er sosialtjenesteloven bare til pynt?

2. Er det ikke problematisk at Per i kommune A kan få 6450 i livsopphold, mens Anders i kommune B får 4300? En barnefamilie i en kommune får over det dobbelte i livsopphold som en annen tilsvarende barnefamilie i en annen? Finnes det virkelig ikke bestemmelser i noen lovverk gjeldende i Norge som gir oss rett til en rettferdig og lik behandling av det offentlige? 

Endret 19. september 2021 av Kron

[Dragen]

Som mottaker av livsopphold i en årrekke, så kan jeg bekrefte at kommunene spekulerer i at mottakere skaffer seg bedre inntekt på egenhånd fordi man ikke kan overleve på satsene de setter. Et av problemene er at de som er på livsopphold i en lengre periode er der for en grunn, og grunnen er ofte sykdom, skade eller annen lyte som gjør at man ikke finner en plass i arbeidsmarkedet på egenhånd. Utbedring av arbeidsførhet starter som regel ikke før år 3. Før dette er det ikke mye hjelp å få. Det er ikke uten grunn til at dødeligheten blant sosialklienter er høy.
Og satsene er satt av personer som ikke har relativ erfaring med brukerbasen og dens realitet. 50 kroner er for en av de som styrer kommunen det samme som 500 for en som må leve på livsopphold.

Og sosialhjelp er mer enn livsopphold. Husleie er en del av det, og i mange (om ikke de fleste) kommunene er grensene for hva kommunen dekker langt lavere enn det man må ut med for en bolig som er godkjent for varig opphold.

Endret 20. september 2021 av Dragen

[Gjest Slettet-CkrM7QVpfE]

Ja, men tenkte hovedsakelig å diskutere beløpet som utbetales utenom husleie, strøm og forsikring. Dette fordi at her er det faktisk gode grunner til at det er forskjeller mellom kommunene. Siden det kan være stor forskjell på hva man må betale for tilsvarende bolig mellom ulike landsdeler. Derfor regner heller ikke de statlige veiledende satsene med dette.

Endret 20. september 2021 av Kron